Forøvrig har jeg lært mye i denne tråden, både om forskrifter og om hvilke følelser folk har rundt dette. Det var også hensikten, og takk for at dere svarte. Setter pris på det.
Resultatet overrasket meg, som sagt, men det betyr jo desto mer læring. Jeg tror ingen mennesker ønsker å støte andre, men man har nok ulik terskel for hva man oppfatter som støtende.
Noen av svarene, blant annet hun som beskrev hvor viktig det var for henne med ro når hun besøker morens grav, fikk meg til å forstå på en annen måte. Det var lett å sette meg inn i hennes sted. Takk for at du delte, Robyn!
Noen få svar synes jeg var korte og virket tildels krasse, men det er selvsagt ikke noe krav om utfyllende svar her. Men det virket for meg som noen (få) tolket spørreundersøkelsen min i retning «jeg vil absolutt jogge på kirkegården og fatter ikke at andre ikke liker dette» og spurte om det virkelig var et problem å la være. Deler av det svaret oppfattet jeg spydig, og jeg tenker at dette ikke var i nærheten av det jeg spurte om. Jeg tenker her at jeg ble misforstått, men det er også mulig jeg er nærtakende i dag.
Det koster meg ikke en kalori ( :knegg: ) å la være å jogge på gravlunden. Jeg trenger så absolutt ikke gjøre det, derav oppstod også denne undersøkelsen. Som pårørende selv vil jeg nok likevel fortsatt synes at det bare er hyggelig og ikke minst fredelig med rolige aktiviteter, og for meg inkluderer dette turgåing, rolig jogging, hundelufting, prating og kanskje også (normal) sykling. Og spesielt når det foregår på brede veier et stykke fra gravene. For meg harmonerer dette med ro og ettertanke. Men jeg har selvsagt også en grense for hva jeg ville likt.
Takk for alle svar, og kanskje spesielt til de som fikk meg til å tenke annerledes på ting.
Mannen min er forresten enig med dere, og han er også en løper. :knegg:
Haha, ja, kun når jeg følger Snorkfrøken til teater og må slå ihjel en god time, det skal sies. Min faste løype er ned gjennom Slottsparken, opp gjennom Vår frelses og avslutter med så mange runder på St. Hanshaugen som jeg rekker. Hvis jeg skulle løpt der den hele timen hadde jeg seriøst blitt gal.
Jeg synes det er ubegripelig at noen synes det er ubegripelig at Hyacinth synes det er ubegripelig at noen blir støtt av at noen løper rolig på brede grusveier gjennom store gravlunder. :knegg:
Jeg har heller ikke misforstått, og svarte ut fra at du syntes det var ubegripelig at noen kunne reagere negativt på jogging på en gravlund. Hvis det var mitt svar du oppfattet som krasst, så er jeg ikke enig i at det var særlig krasst. Det var ærlig, noe du selv skriver at du legger vekt på å være. Jeg trenger ikke legge fram personlige følelser eller grunner til å ville ha det treningsfritt og rolig på et sted som har svært lange tradisjoner for å være nettopp et skjermet og rolig sted for sørgende.
Jeg greier også bare delvis, i beste fall, å sette meg inn i hvordan det oppleves av de som blir støtt av løpingen (på den typen gravlunder, og den type aktivitet som beskrives), siden jeg er så langt fra denne følelsen selv. Det ville faktisk være helt fjernt for meg å ta meg nær av at noen løp rolig forbi et stykke unna, mens jeg stelte en grav. Så jeg må også nøye meg med å godta og respektere at andre føler det slik, som Hyacinth også skriver at hun gjør. Forstå det trenger jeg faktisk ikke, men du trenger heller ikke forstå at jeg ikke forstår.
Når det er sagt så har jeg heller aldri kommet på å løpe gjennom gravlunder, fordi jeg er oppdratt til at det er noe man ikke gjør, og har bare sett på det som en uskrevet (men tydeligvis også skrevet) regel, blant mange andre regler om skikk og bruk jeg ikke nødvendigvis forstår meg på, men like fullt finner meg i. Som at menn må ta av seg på hodet når de går inn i en kirke, mens kvinner ikke trenger å gjøre det.
Jeg tror det er litt ulikheter i hva man legger i begrepet "ubegripelig" her. Det virker som om noen forveksler det med at man nekter å godta. At man ikke klarer å forestille seg hvordan det er å bli støtt av noe sånt trenger ikke bety at man nekter å godta, eller ikke tror på at andre gjør det.
Jeg er oppdratt med en million sånne uskrevne, men meget tydelig uttalte, regler om dos and dont's, og har måttet avlære dem aktivt i voksen alder. (Høygravide bør ikke komme vandrende frimodig ned i midtgangen i kirken med struttende mage, det får være måte på. Ikke henge ut klær til tørk på søndagen. Ikke gjøre håndarbeid på søndagen. Ikke få ny partner om den gamle døde, før det har gått voldsomt lang tid, og er man for gammel så får man uansett nøye seg med en "venn" eller "venninne". Aldri, aldri bli skilt, hvis det ikke er vold om å gjøre. )
Det er mulig enkelte ikke-så-dumme regler har blitt borte med badevannet. :p
Tror kanskje ikke du leste innlegget mitt ordentlig. Jeg trodde det var en uskreven regel, på lik linje med de andre jeg nevner, som Poly spinner videre på, som en begrunnelse for hvorfor jeg ikke har løpt på gravplasser. Jeg lot det være, til tross for at jeg ikke var klar over at det var offisielle regler ang dette. Jeg presiserer til og med i innlegget at det viser seg å også være en skrevet regel:
Som du bør ha oppfattet nå så er det ingen som lenger tviler på at det er en regel, eller som nekter å forholde seg til det (bortsett fra kanskje CD :knegg: ). Det er følelsen av å oppleve joggingen som ubehagelig det er vanskelig å sette seg inn i. Men så lenge det er mange gjør det skjønner jeg jo at det er behov for regler rundt det, men jeg synes likevel det er vanskelig, for min egen del, å sette meg inn i hvordan det oppleves.
Ja, antok du ikke hadde lest innlegget ordentlig, eller forstått hva jeg mente, siden du påpekte et faktum som jeg selv presiserte i innlegget mitt. Eller var det noen andre sitt innlegg du svarte på? :undrer:
En annen ting: Jeg har faktisk aldri visst at gravlunder har lang tradisjon for å være et skjermet sted eller kun for sørgende. For sørgende også, selvsagt! Men jeg har aldri tenkt at gravlunden er utelukkende ment for dette. Eller så kan det hende at jeg aldri har tenkt spesielt over dette. Hvilket jeg fra nå av absolutt skal gjøre. : presiserer:
Jeg forholder meg ofte hverken til regler eller andres tradisjoner eller sans for upassende, det innrømmer jeg gladelig. Som jeg vel også har gjort før. Hvis det hadde stått spesifikke skilt der jeg løp, hadde jeg antagelig forholdt meg til det. Hadde det vært sørgende der, hadde jeg tatt hensyn.
Men at folk på andre siden av landet synes det er upassende at man løper på en gravlund som primært blir brukt som park, hundelufting, sightseeing og fuckdates? Næh. :knegg:
Jeg har tenkt at å begripe = å forstå, og at det ordet for meg betyr «dette klarer jeg ikke å forstå»/ «dette er annerledes enn min tankegang» og det er ikke negativt ladet.
At det er nedskrevet regler og står i forskrifter, og at det er mange som mener det, trenger ikke å bety at man ikke synes det er vanskelig å sette seg inn i tankegangen til de som opplever det støtende eller upassende.
Det er for eksempel veldig mange som synes skolegudstjenester er kjempeviktige, og om det ikke står, så har det i alle fall stått skrevet ett eller annet sted at det er noe som skal gjennomføres, og det har vært lange tradisjoner for det. Jeg innser at det er slik, og er klar over at det er en fanesak for mange, men har likevel problemer med å sette meg inn i tankegangen. For meg er det faktisk ubegripelig. Uansett hvor stort flertall i en poll som måtte mene det, eller hvilke regler som måtte gjelde. Det gjelder også mange andre ting, som mange folk har sterke følelser rundt, som jeg overhodet ikke har. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor det betyr så mye for dem. Men at jeg godtar og respekterer det, det er noe annet, og å argumentere mot andre menneskers følelser er jo bare tøys. Men at man blir forbauset over at andre opplever noe så totalt annerledes enn seg selv, særlig når det er noe man ikke har vært klar over eller tenkt over før, ser jeg ikke noe rart i.
Men jeg oppfatter ordet "begripe" på samme måte som Hyacinth. Det kan ha noe med det å gjøre. For meg er det forskjell på å innse noe og å begripe noe. Hvis man sidestiller de to begrepene er jeg mer enig.
Jeg tror det går på bruken av ordet ubegripelig, jeg syns det er et mye kraftigere enn uforståelig. Jeg ville nok heller at ha sagt at jeg ikke klarer å forstå denne tankegangen, som jeg syns er mest nøytralt, som det kanskje var ment fra HI side.
Jeg har aldri tenkt at det å jogge gjennom en gravlund eller kirkegård er galt, så lenge man følger stiene, og ikke løper sikk-sakk mellom gravstøttene da. Og det gjelder forsåvidt gående også...
Sykling, rulleski og slikt, det blir kanskje litt særere, på en eller annen måte.
Selv går jeg sjelden på steder hvor det er et tema om jeg skal gå gjennom, men det hender. Og da har jeg med hund... Noe jeg vet mange også reagerer på.
Men, jeg har hunden i bånd, og her må hun gå på stien, og får ikke vandre oppå/rundt gravene. Vi går stille og rolig gjennom, og er ikke til forstyrrelse for noen. Ser faktisk ikke problemet. Og bryr meg likeså ikke om jeg er og besøker en grav, og ser noen gå eller løpe forbi, med eller uten hund.
Jeg tenker også at det er ok på Vår Frelsers og tilsvarende steder, ikke ok på små stier og mellom gravstøtter. Nå bor jeg sånn til at det ikke er naturlig uansett, men jeg har jogget til gravlunden hvor min fars grav er noen ganger. Da har jeg ikke løpt inne, men på fortauet utenfor og så gått rolig inn. Jeg tror ikke jeg hadde reagert voldsomt på rolig jogg forbi der, men jeg har ikke opplevd det.
For øvrig har jeg bodd i et land der det er helt vanlig med familiesamlinger med mat, sang og latter. Jeg har til og med vært med på utgravninger av (gammel) massegrav hvor folk satt og spiste og snakket ved siden av. Og gråt. Alt var like naturlig. Jeg synes egentlig det er ganske fint at en ikke bare trenger å stå helt stille ved en grav, alltid. Men jeg gjør det jo, fordi det er sånn det er her.
