Selvsagt inspirert av løpe-på-kirkegård (GRAVLUND!)-diskusjonen, men den er litt vanskelig å generalisere siden det involverer alt fra hensyn til folk i dyp sorg, via forskrifter og skilting, til noen som mener Ting Ikke Passer Seg. Diskusjonen i seg selv er litt interessant, likevel.
Det finnes nesten ikke en ting som ikke vil støte noen. Juletradisjoner som blir eller ikke blir fulgt, skolegudstjenester, hagearbeid på 1. mai eller 2. pinsedag. Musikk - være seg volum, type eller tidspunkt, barneskrik, påkledning eller manglende sådan. Samlivsformer, kjønnsbinæritet eller andre variasjoner. Og vi er åpenbart også svært forskjellige personligheter; for noen er det vondt å vite at man støter noen på ordentlig, noen himler med øynene og retter seg, andre blir tverre og sære og gir blanke F.
Jeg er jo som nevnt i den siste enden. Jeg er ikke spesielt opptatt av å følge regler som jeg ikke har en internalisert aksept for, og jeg bryr meg lite om hva andre skulle mene om oppførselen min. Stort sett tenker jeg at folk har godt av å bli utfordret på ting vi gjør eller ikke gjør bare fordi.
Men jeg vil selvsagt ikke påføre sorg eller skade eller reell krenkelse - gjøre noen vondt. Utfordringen er å vite forskjellen på det og at tanta Olga bare snøfter over at slik gjør man bare ikke.
På den andre siden kjenner jeg fine mennesker som blir temmelig hemmet i livet sitt gjennom føringene (de selv mener at) andre legger på dem. Kanskje mer utpreget hos personer som har vokst opp i religiøse tette samfunn, men absolutt ikke bare der - det er overraskende mange som gjør ting man bare skal fordi det er spnt man bare gjør.
Så, FP, hva tenker dere om dette? Er man enten en selvutslettende dott eller et egoistisk rasshøl? Er det mange uskrevne regler dere føler dere må følge selv om dere kanskje ikke egentlig vil? Eller er det bare happygolucky, alle tradisjoner er nydelige og alle burde gjøre slik som meg? :xmaskiss:
Jeg liker å tro at de som ikke er enige med meg eier problemet. Neida. Joda.
Det er jo veldig varierende. Jeg syns for eksempel at man godt kan la vær å løpe på gravlunder (selvom jeg ikke personlig bryr meg), mens de som skrev inn i lokalavisen om at en skole måtte slutte med musikk i storefri en gang i uka (fordi det fortsyrret BOKKLUBBER) kan ta seg en bolle. :knegg:
Generelt tenker jeg det er fint hvis folk ikke bryr seg så mye om hva andre gjør, og samtidig passer på å ta hensyn til de rundt. Og jeg kan godt følge noen teite regler tre ganger i året hvis for eksempel tante Olga syns det er viktig selvom jeg ikke er enig.
Spørsmålet er (i mine øyne) om det plager noen helt på ekte, eller bare i følelsene. I det første tilfellet tenker jeg man bør vurdere hvem som får størst ulempe av at det tas hensyn/ikke tas hensyn. I det andre kan de som bare plages i følelsene sine ta seg en bolle.
F.eks. hvis noen ikke syns jeg burde løpe på gravlunden, uten at de faktisk er til stede mens jeg løper OG blir plaget av det, så kan de mene så mye de vil. Gravfølger og sørgende tar jeg selvfølgelig hensyn til. (Ikke at jeg løper så mye i gravlunder, men jeg har måttet amme på en kirkegård.)
Mens hvis tante Olga syns det er veldig viktig med den riktige lysestaken på bordet, så setter jeg den der, selv om jeg ikke liker den, fordi det ikke er så viktig for meg. Hadde det vært viktig for meg, så hadde det vært en avveining av hvor viktig. Jeg nekter f.eks. å gå rundt juletreet. Det syns foreldrene mine er veldig trist, men jeg syns det er så pyton at jeg rett og slett nekter å være med. Hilsen Gaia (13 år).
All den tid vi må samhandle og eksistere sammen med andre mennesker tenker jeg at det største problemet er når man havner i ytterpunktene. Altså enten være regelrytter bare fordi, eller gjøre ting kun for å fremprovosere en reaksjon.
Jeg liker å ta hensyn til folk rundt meg, og kan fint gjøre det uten at det er selvutslettende. Om noen syns det er støtende at jeg løper på kirkegården så er det virkelig null problem å legge løpeturen til andre steder.
Jeg vil påstå at både den med støtende adferd og den som reagerer på det eier problemet. F.x. kommer jeg til å fortsette med å si "gravlund" uavhengig av om noen tramper med føttende i sinne eller stahet av det or roper "kirkegård". Ganske mye støtende adferd er ikke ment slik, det kan være greit å ha i bakhodet. Andre gjør ting bare for å støte eller provosere, i noen tilfeller er det også nødvendig for å få til en endring som er til det beste for noen andre, andre ganger blir det bare det jeg oppfatter som barnslig og sært. Jeg kommer til å fortsette med å fortelle alle som vil høre på (og ganske mange som ikke vil også) at fødsels-, døds-, ungoms- og ekteskapsritualer verken er noe enestående for kristne eller noe de fant på, selv om jeg kjenner folk som hisser seg skikkelig opp når jeg sier det. Men jeg tar ikke den når jeg er gjest i en religøs greie av den typen.
Jeg ser at innlegget mitt er rotete og at jeg kanskje ikke får sagt det jeg mener, men hey, jeg prøvde.
Enig med deg. Og så synes jeg jo det er rimelig stor forskjell på å ta hensyn der atferd rent faktisk påvirker andre, som trening på gravlunden der folk trenger ro for å sørge eller høy musikk på kveldstid, i forhold til de som blir støtt av at naboen er homofil (hva folk gjør. og med hvem, på soverommet er ingens sak) eller at skolen ikke har skolegudstjeneste (det kan man gjøre selv på fritiden).
Jeg oppfatter det som ekstremt lett å ikke ha støtende adferd. Dette er jo godt hjulpet av at jeg bor i by - ingen naboer som bryr seg. Søsteren min får jo kommentarer på om det er noe i veien med bilen om hun tar bussen til jobb ... Har en jobb som er noe tilbaketrukket (er ikke opp i fjeset på alle mulige folk), hobbyene mine er stort sett innendørsaktiviteter etc
Men det er en veldig interessant diskusjon, følger spent med. Jeg er ikke slik med adferd, men er nok veldig slik på det jeg sier. Jeg kan feks gå fra samtale til metesamtale (noe de aller fleste opplever som ekstremt irriterende). Diskutere hva ett enkelt ord betyr i en spesifikk sammenheng. Bare si ting som er sant - men helt upassende (feks sa jeg om en jeg vet om i ungdomskolen da hen fjernet reguleringen sin oppe: "Håper hen får av reguleringen nede før hen får fullt hus på rullebladet" Det forekom meg bare så "weird" at vedkommende hadde fått merknader på rullebladet, mens hen enda hadde tannregulering), si meningen min ubedt og en drøss med andre ting. Jeg opplever jo (for meg) at det å kunne snakke slik en "del av meg".
Jeg er enig i at hvor viktig saken er for meg, og hvor viktig personen som eventuelt blir støtt, er to viktige faktorer. For eksempel betyr det ingenting for meg at en tilfeldig pappa mener at foreldre som sykler på rødt lys er dårlige foreldre (det finnes mange andre gode grunner til å ikke sykle på rødt lys, selvsagt, og noen gode grunner til å av og til gjøre det. :knegg: ).
Jeg hadde uten problemer satt frem en stygg lysestake som var viktig for gammeltante, som kanskje er i andre enden av skalaen - helt uviktig sak, viktig person.
Jeg har jo aller mest allergi mot saker som ikke er fundert i et forståelig prinsipp, selvsagt.
Jeg mener jo helt på ordentlig at ytterkantene er like teite. De som blir krenka av null og niks, og de som "forbeholder seg retten å krenke", lissom.
Tror verden hadde vært et litt bedre sted om litt flere hadde giddet å ta hensyn når det ikke egentlig er så mye som skal til, og om litt flere hadde giddet å ikke bli så snurt om de ikke ble tatt hensyn til hele tiden.
Eller for å si det på FPsk: Drit i å løpe på den gravlunden, da, det er jo ikke så viktig for deg, er det vel? Og drit i å bli sur om noen (eller Candy) jogger rolig forbi deg på en velbrukt gangvei i en gravlund, det er tross alt ikke så veldig farlig.
Jeg syns det blir litt skummelt når vanskelige ting ikke skal snakkes om fordi det kan potensielt trigge noen. Det ser jeg ofte i sosiale medier at enkelte mener at for å skåne mennesker som har vært utsatt for seksuelt misbruk eller vold eller de som har psykiske sykdommer, så kan man nesten ikke nevne disse temaene. Noe som jo kan ha den effekten at andre mennesker ikke lærer om disse tingene og temaene ikke får oppmerksomheten de fortjener. Det gir jo også folk inntrykk av at de det gjelder er utrolig sårbare og ikke makter å skjerme seg selv. Og det kan jo også være veldig stigmatiserende.
For meg er det en positiv effekt av å være på FP at jeg jevnlig bli minnet på at på seg selv kjenner man bare seg selv. Det er lurt å få en påminning innimellom om at selv om man selv mener veldig lite eller veldig sterkt om noe, så kan andre ha mer eller mindre gode grunner til å innta helt motsatt holdning.
Og ut fra det kan det være greit å ha dette i bakhodet:
Når det er sagt, har jeg brukt mye av mitt voksne liv til å sortere i hva jeg har ment er riktig fordi jeg er oppdratt til at "sånn er det bare" og hva jeg mener er riktig fordi det ligger noe mer argumentasjon bak. Jeg vet ikke om jeg er helt i mål med sorteringen enda.
Og det har jeg også, noen. Det er utrolig mange skulleburder som ligger nedfelt i meg, og jeg aner ikke hvor det kommer fra - jeg har ikke en spesielt intolerant familie. Og jeg tror vår generasjon er generelt flinkere til å bekjempe en del av dem, som «husmorskam» over at huset ikke er perfekt eller kaken er Toro.
Men det er en helt enorm frihet i å frigjøre seg fra hva andre mener og tenker om min oppførsel. Og jeg synes for eksempel at den kollektive skam-pendelen er i ferd med å svinge tilbake - det er nesten ingen grenser for hva man kan si om andres personlige valg når det gjelder (mer eller mindre) symbolske miljøsaker.
Her i Bergen er lagt veier gjennom et par av gravstedene, på 90-tallet, da jeg bodde på oppsiden av en av disse, så ble de stengt klokken 21, tror jeg det var.
I tillegg stod det skilt om at det ble oppfordret til at man viste hensyn til de som var på gravstedet.
Men klart, for de som er kjent i Bergen, gravstedet i Solheim, å gå rundt er langt, og veien gjennom ligger der for å brukes.
Jeg blir oftere irritert enn krenket over FolkFlestTM. Jeg synes det er lettere å heve seg over ting som kan ha en eller årsak (selv om empatiløse meg ikke føler sorgen til dem som steller en grav, så vet jeg selv at jeg hadde irritert meg over joggere som pruster rett forbi; må man liksom rub it in at livet går så åpenbart videre liksom?). Men irriterer meg kraftig over andre ting samtidig, selv om det godt kan ha en årsak. Andres grenseløse unger på fly feks. Men krenket - sjelden.
Jeg også, men der er jeg veldig klar på at jeg eier problemet. Unger har lov å dra på ferie, selv om foreldrene ikke har koll på dem. Jeg sier gjerne fra hvis de gjør ting jeg synes er uakseptable, men ellers tar jeg på meg øretelefoner og grincher for meg selv.
Jeg har utsikt fra kontorvinduet til Solheim kirkegård. Helt enig i at det er tilrettelagt for gjennomgang, og det brukes av mange. Etter at denne diskusjonen kom opp, så har jeg kikket litt ekstra ut vinduet, og superenkel forskning viser at det er lite eller ingen jogging på kirkegården i arbeidstiden ihvertfall.
Jeg er med Mave på denne. Det betyr ikke at jeg alltid får det til, og det er visste ting som trigger skikkelig barnslige reaksjoner hos meg. :knegg: Men i teorien syns jeg jo at smidighet og høflighet er samfunnets lim.
Men det er selvsagt visse ting jeg ikke gir meg på. Folk får snurpe igjen om de føler seg krenket av min person, spesielt når det er ting jeg ikke kan endre på. Folk som føler seg krenket av kvinner, feminister og folk som jobber med kunst og kultur for eksempel. De kan ikke forvente at jeg skal tekkes dem.
Jeg er enig i at man godt kan ta hensyn til andre. Spesielt hvis det ikke koster noe annet enn lett irritasjon. Men det er forskjell å ta hensyn og la seg overkjøre av de som ikke gidder ta hensyn, og der blir jeg ganske steil.
Vær grei, men ikke dumsnill, er mitt motto. Og ikke ta for mye hensyn til andre på bekostning av deg selv.
(Jeg jobber hard med å lære min veldig greie sønn forskjellen på grei og dumsnill. Foreløpig er vi på at folk som ikke respekterer et nei, i alle fall ikke skal få lov til å overtale gjennom å forsøk på å gi dårlig samvittighet. Jeg har vært alt for mottakelig for passiv-aggressive overtalelsesforsøk, og jobber hardt med å immunisere barna.Hvis overtalelsen gjøres på en hyggelig måte OG det man overtales til er noe som ikke føles ugreit etterpå, så er det helt greit med en ekstra runde. Og det er helt greit å la høflige folk som spør pent få snike i køer, mens folk som tar seg til rette, på andres bekostning, ikke får forsøke å snike uten tilsnakk.)
Jeg tenker at det er en grei tankeøvelse for seg selv også, neste gang man tenker at noe er upassende eller ikke innafor, å tenke på HVORFOR man synes det. Er det en rasjonell eller emosjonell grunn? Hvis den er emosjonell, er den universell eller spesiell for deg eller folk som deg? Er det egentlig en grunn til at andre skal føle som deg?
Den tankeøvelsen er jo grei begge veier, tenker jeg. Det er jo noen irrasjonelle følelser jeg tar hensyn til, fordi det koster meg lite, typ tante Olgas lysestake over her.
Ja, selvsagt, men det er jo sjelden man får vite om andres følelser hvis de ikke matcher ens egne, eller man blir skjelt ut på åpen gate (og da er man jo sjelden mottagelig for selvrefleksjon :knegg: ).
Men det er veldig nyttig å starte tråder som Hyacint gjorde for å kalibrere seg i ny og ne, hvis man ønsker det.
Jeg tenker alle de som blir krenket av skolegudstjenester kanskje kan ta krenkingen sin et annet sted og la unga ha en koselig juleavslutning i kirken. Det får være grenser for hvor såre folk er. Skolene burde helt klart lytta mindre til disse folka som roper om skolegudstjenester.
Jeg blir heldigvis ikke krenket. :knegg: Selv om jeg mener sterkt at skolegudstjenester skal ut av skoleplanen. (Eller hva det nå er som gjør at skolen «tilbyr» dette. #hedging )
Jeg har ikke lest "trening på gravlund-tråden", men jeg kan ikke tenke meg at det finnes noe argument der som vil overbevise meg om at å ha bootcamp på en gravlund er en god idé. Med mindre vi snakker om en steinaldergravplass eller noe sånt. Det er nok hysteriske mennesker i tights rund oss om de ikke skal løpe febrilsk rundt mellom gravene også. De fleste andre ting (julesanger i skolen, folk som kler seg ut som indianere, koranbrenning)...de som blir støtt eier problemet.
Og nå leste jeg denne tråden, og ser at det er Solheim kirkegård det er snakk om. Der har jeg jo løpt selv, men det var for å rekke bussen. :knegg: Og ja, det er himla langt å gå rundt, men jeg kunne gått, da...:sparke:
Snakk om å møte seg selv kraftig i døra en fredag morgen.
:grineler:
Apropos diktator og mulig støtende adferd men ingenting annet. jeg har kjøpt koreanske nudler som heter "Hot Chicken" og som har en tegning av en tjukk kylling i bikini og Kim Jong-un-sveis. Måtte bare si det. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
