Da nærmer det seg 1. desember og dagn der vi henter ned julepynten. Da kommer yngstemann på 9 år til å grave frem den hemmelige portalen til Nisselandet som er i form av en dør man limer på pipa. Medfølgende utstyr som stige, postkasse, juletrær, belysning og tepper legges også ut til nissen. Jeg regner med at dette er kjent konsept for flere foreldre. :D
Min sønn har tidligere gått all- in i forpleining av rampenissen. Han har satt ut mat, laget tepper, kjøpt gaver, skrevet brev og sittet utenfor døra i håp om å få et lite glimt av nissen i et uforvarende øyeblikk.
Mor har på sin side fulgt opp med å spise opp maten som er satt ut og etterlate seg smuler, svare på brev, gi gaver i retur, samt arrangerer ulike rampestreker nissen angivelig skal ha gjort.
Min sønn har uttrykt stor glede av å ha denne nissen, samt takknemlighet og stolthet over at han har valgt å bo hos oss. Han er en gutt som i mangel på kjæledyr, har vist sin entusiasme overfor nissen som et sannsynlig substitutt.
Nå har jeg gått i håpet om at han selv har kommet frem til erkjennelsen av at dette er iscenesatt av hans mor. Dog har jeg nylig overhørt han hemmelighetsfullt fortelle en kompis at vi har en "nisse, som på en måte er en alv" boende i huset i desember.
Nå trenger jeg gode, kloke, etiske råd om hva jeg gjør videre. Dette er et hett tema på jobb, men svarene spriker.
Jeg er litt redd for at han blir sett på som en raring som daglig forteller om en nisse alle andre vet at ikke finnes. Samtidig har jeg ikke lyst til å ta fra han gleden heller. Jeg er fristet til å si at han flytter videre til andre, yngre barn, men tar gjerne i mot innspill. Så langt har det kommet forslag om:
å blir fersket/ avsløre seg selv
få nissen til å flytte
Fortsette med nissen
la nissen havne i en ulykke
ta en enkel "Doffen har daua"
SÅ, hva synes FP er etisk riktig her? Er vi flere i samme båt? Finnes det en rampenisse- himmel?
Fortsett med nissen. :hjerter: Du kan kanskje dryppe det forsiktig ved å la ham forstå at det er deg hvis du er oppriktig bekymret for at andre skal erte ham.
Min yngste er 11. Jeg later fortsatt som om nissen finnes, vil aldri si rett ut at det er noen som har kledd seg ut. Det er liksom sånn det er selv om alle vet det. Jeg er dog ikke i tvil om at min vet at det ikke er sant.
Han sønnen din høres ut som en fin fyr, altså! :hjerter:
Vi har litt det samme dilemmaet med nisser her, både tøysenissen og den "ordentlige". Jeg tror 9-åringen innerst inne skjønner at det hele er iscenesatt, men jeg tror han gjerne vil tro på det. På den ene siden har han uttrykt bekymring for å dra til mormor i Vesterålen for å feire jul i år "for julenissen fant oss jo ikke der i fjor", på den andre siden sa han for to år siden at "jeg tror jeg kjenner den nissen, han høres jo akkurat ut som pappaen til A (nabogutten)". :fnise:
Og jeg må innrømme at jeg ikke akkurat har lagt sjela i den tøysenissingen, så har han ikke gjennomskuet den er han mer tungnem enn jeg trodde, altså. :knegg: Men så lenge han (og seksåringen) synes det er gøy, så nisser vi i vei, så jeg stemmer for at du fortsetter.
Enig med de andre. La nissen leve. Selv har vi også enten Tøysenisse eller elf-on-the-shelf hvert år og alle synes det er kjempestas selv om flere av dem skjønner at det ikke er ekte. Det er moro for alle, også de voksne. :elsker:
Her lever nissemusa (samme konsept, men nissen er en synlig filtdott :gal: ) friskt videre selv om ungene er 11 og 13. Jeg skulle aldri ha begynt med dette! :knegg:
I vår familie var svigerfar julenisse et år. Han måtte ut og lufte hunden, gitt, og tror dere ikke at jammen meg kom nissen mens bestefar var borte.
De to eldste gutta, de var vel da rundt 10-12 år, visste selvsagt at det var bestefar som var nissen, men de spilte med og var helt på lag, så at de små i familien skulle få tro på nissefar.
Magien skjedde egentlig da bestefar kom tilbake med hunden. De to eldste gutta var søren meg nesten mest ivrig av alle, og han ene utbrøyt gledesstrålende: «bestefar, bestefar, julenissen har vært her! Neste år få’kke du lov å være nisse, asså, for du treffer jo aldri nissen, du!» :hyper:
La ungene beholde magien så lenge de har glede av det.
Er det bare jeg som får rare bilder i hodet av "nissemus med filtdott"? :skeptisk:
Jeg synes også bare dere skal fortsette. Det glir naturlig inn i bevisstheten etter hvert. Vi har en stige med 24 trinn, og en nisse med bøyelige armer og ben som "klatrer" (flyttes) opp ett trinn for hver dag i advent. Nissen klatrer om natta når ungene sover. Der var det en periode hvor ungene så litt sånn tvilende ut mens de sa "det eeeer du som gjør det mamma, ikke sant ... ?", som jeg nektet å svare på, men bare humret litt. Så på et tidspunkt begynte eldste å flytte nissen opp hvis jeg hadde glemt det, og passet på at ikke småsøsknene så når hun gjorde det, så blunket hun lurt til meg. Når de skjønte at nissen ikke klatret selv vet jeg ikke, men de har skjønt det nå i alle fall. :knegg: Likevel fortsetter jeg å flytte den når de ikke ser det, for det er fortsatt noe litt magisk med det.
Min datter trodde veldig lenge på julenissen, og havnet i krangel i 1. eller 2. klasse fordi noen påsto at den ikke fantes. Vi havnet da litt i samme dilemma. Vi løste det vel litt mer noe a la "ikke alle tror det, men i vår familie så..." eller noe slikt. Vi har levende kosedyr også. De er så levende at da Piggen ble borte i sengevasken på hotell (hulk, traumet forsvinner aldri, selv om jeg mentalt forsøker å forestille meg han med solhatt og sigar ved solnedgang på stranden), så stod jeg i resepsjonen og beskrev han, og holdt på å si "også pleier han å si piiip - piip".
Vi har ikke rampenisse, jeg orker ikke følge det opp, og ungene vet t mamma lager kalender, det hr aldri vært skjult for dem selv om NOEN visstnok får sine av nissen.
Men, de "tror" på julenissen. Innerst inne vet de, men de velger å tro, for magien.... og ja, jeg sier det sånn, nissen finnes for dem som tror på ham, og det kan vi velge å gjøre.
Foetsett med nissen. Rampenissen flyttet inn hos oss første gang da barna var 9 og 12. Det ble umiddelbart tradisjon og i fjor kom kjæresten hans flyttende også. Nå er de 11 og 14 og i natt dukket døra opp der den pleier. Ble vekket av lettet minstemor som har vært litt redd for at han ikke skulle komme.
Jeg ser det er enstemmig for å beholde Rampenissen. Ble overrasket over at alle synes det er innafor å fortsette, men vet jo at dere er kloke folk, så da graver jeg frem døra i morgen. Den henges på pipa, for pipa er portalen nisser bruker, må vite. :D
Her i huset så nektet ungene hele konseptet, de er altfor regelryttere til at det funket, Storebror stakkar fikk nesten anfall ved første rampestrek, for "rampestreker er ikke loooov!"
Jeg er enig med røkla. Og glad for at du tok avgjørelsen om å ka den leve.
Jeg har vært inne på det samme med mine to 9-åringer. De har i alle år fått adventskalender fra Julemusene..og det har vært et styr for å få det til uten å bli ferska. I år sa jeg at jeg skulle lage kalenderen, og begge gutta ble så lei seg. Så jeg måtte tilføye at Julemusene bare gav adventskalender opp til 9 år, og etter det var det foreldrene sin oppgave. "Men julemusene hjelper vel NOE?!" sa de slukøret, så her tviholdes det på magien. Og det samme med Alvin (elf on a shelf), de VET men velger å ikke vite. Ut i fra samtaler jeg har overhørt de har hatt med venner, er det mange som har det likt!
La nissen leve! Eldste her tror absolutt ikke på nissen, men hvordan i huleste han greier å komme seg opp trappa og ringe på, uten at vi hører han, og så i tillegg er han søkk vekk uansett hvor kjapt vi får åpna, DET er et mysterium. Så får vi satse på at hun ikke kommer på å sjekke om den trådløse ringeklokka faktisk er på plassen sin med det første. :rofl:
Jeg hadde samme problem for noen år siden. Barna trodde så inderlig på nissen, og eldstemann var 13 eller 12. Så vi gikk på tur med de eldste og fortalte dem at vi ikke var så sikre på at nissen fantes - i håp om at de ville si seg enige. Begge to sa oss imot og fortalte at vi tok helt feil. De hadde hørt ham året før. Så det ble et helt mislykket forsøk. Det tok minst to år til før de begynte å tvile.
Husets 15-åring snakker som om nissen eksisterer. Han er hedning og realist, men tannfeen, påskeharen og julenissen (med farfar sin stemme) får ingen ta fra han.
Meget mulig ikke, men hos oss lever det i beste velgående, som i
-vi sender en unge på bhg-gudstjeneste og to på skolegudstjeneste
-Vi leser faktisk juleevangeliet på julaften.
Ingen planer om å slutte med det, lese juleevangeliet julaften er jeg oppvokst med, og de eneste årene jeg har vært uten er når jeg feiret hos svigers, men mannen hadde ingen motforestillinger og leser det nå for våre unger slik min far leste for oss.
Det er i grunnen svært sjelden jeg hører om foreldre som er redde for at ungene skal bli ertet på skolen fordi de tror på juleevangeliet, eller som spør hvor lenge barna skal få lov til å tro at det er sant, før de skal fortelle dem at det bare er oppdiktet.
Jeg lar da selvsagt barna få tro på juleevangeliet, hvis de gjør det? Merkelig kommentar.
Min datter skal til og med synge solo på skolegudstjenesten i år. :dramaqueen: #ateistenssønnberaftenbønn Riktignok en sang av Anne Grethe Preuss, but still!
Jeg skjønner ikke hva du mener, rine. Er det ikke ganske stort overlapp mellom foreldre som tror på juleevangeliet og barn som tror på juleevangeliet? Det er vel ikke mange steder (om noen i det hele tatt) i offentligheten juleevangeliet blir presentert som "sannhet" i disse dager? De færreste foreldre introduserer vel juleevangeliet på samme måte som julenissen, tannfeen etc?
Jeg hadde forøvrig ikke videreført hverken julenissen, tannfeen eller påskeharen til min niåring. Men han har heldigvis skjønt at dette selv, så det er et dilemma jeg slapp å forholde meg til. Det er mange år siden han spurte om julenissen finnes og jeg svarte nei.
Jeg hadde nok svart annerledes om spørsmålsstillingen i HI hadde vært «er det OK at ungen min i en skolesituasjon blitt fortalt at Julenissen er ekte».
Henger meg på det å la nissen leve!! Barnlige fantasier og tro forsvinner altfor fort uansett.
Samtidig...OM du er redd for at han skal bli ertet for dette, så hadde jeg med mine to glatt lagt inn en liten samtale om at dette er noe vi holder i familien...Dette er unikt, og dere må ikke snakke om dette til andre, for da kan det hende nissen forsvinner. En "trussel" for å forhindre at erting blir et tema... Mine to hadde tatt den, og holdt tett. Det vet jeg. Ikek i samme sammenheng, men vi er en familie hvor humoren henger løst om mangt og meget, og de har hele veien fått vite at det vi tuller med her hjemme, det trenger kanskje ikke komme ut :P
Vi setter fortsatt ut grøt til nissen i boden. Den blir «spist» hvert år. Mulig jeg må høre med de om dette er noe vi skal fortsette med for nå er naboen flytta. De trodde lenge det var han som kom å spiste av grøten :humre: :hjerter:
Ungene er 14, 17 og 18.
Mini på sju erklærte her en dag at nissen ikke finnes på ordentlig og at hadde blitt for stor til å tro på det. Sekundet etterpå: mamma, du træng ikke ha vann oppi koppen for tannfeen må uansett tømme det ut om det er sedler». :humre:
Du mener det er et utbredt problem at ikketroende foreldre er usikre på om de skal la ungene fortsette å være kristne tilfelle de kan bli mobbet for det? Det høres ut som en SoMe-kampanje du kan selge til Frp, Krf og nå også Høyre i deres War on Christmas-kampanje.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
