Barna har fått abonement på aftenposten junior av besteforeldre hvert eneste år i julegave siden de lærte å lese. (Noe de synes er greit, men som vel mest bunner i at vi voksne synes det er fint med lesetrening.) I tillegg har de pleid å få noe de ønsker seg, som f eks bøker, spill, lego osv. Svigers har pleid å kjøpe gave til dem for rundt en tusenlapp hver, eller de har lagt penger i hjemmestrikkede sokker. I år fikk barna abonementet som vanlig, og hjemmestrikkede tomme sokker. Ingenting mer. Ingen av dem sa noe, men jeg så jo på ansiktene deres at de ble overrasket og litt lei seg. De er overhodet ikke bortskjemte eller kravstore, og takker pent uansett.
Dette har fått i gang en samtale blant oss voksne om hva slags føringer som er ok ift gaver. Selvfølgelig kan man ikke forvente eller bli sur for, å ikke få det man ønsker seg. Men samtidig tenker jeg at det også går en grense for hva som oppleves ok for et barn. Hadde svigers sagt noe sånt som at: i år gir vi ikke dyre gaver for vi har kjøpt oss nytt hus, hadde ingen reagert. Men å ikke si et ord, og bare tenke at i år gir vi et par hjemmestrikkede sokker - er det litt sært eller?
Jeg synes det er sært å være fornærmet, jeg. Regner med at barna fikk gaver fra andre også? De står jo fritt til å gi akkurat det de vil og for det beløpet de selv synes er passende. Økonomien kan variere fra år til år.
Jeg tenker at det er helt normalt å bli overrasket over stor forandring i en gave som har vært en vane over mange år. Jeg tror ikke det betyr at man er verken lei seg, skuffet eller utakknemlig. Men at man blir litt satt ut? For barn er det nok vanskeligere å takle det å forvente noe for å så kommer noe helt annet enn oss voksne.
Her har svigers alltid kjøpt dyre bursdagsgaver. I år fikk eldste 300kr til bursdagen i en fellesgave og det var det. Å gå fra langt over 1000kr til 300kr uten noen forklaring satte både han og oss foreldre litt ut, men vi voksne har mer rasjonell tankegang til å både skjule det og forstå at det kan ligge ulike grunner bak det.
Jeg skal innrømme at jeg ble litt skuffet over å få gave til 350kr fra mannen når vi ikke ble enige om å kjøpe billige gaver til hverandre i år og han fikk smart klokke av meg. Ønskelisten min var full av enkle ting å velge mellom.
Jeg synes det er temmelig spesielt å reagere på det. Jeg regner med at svigers har en grunn til å gi en rimeligere gave og det hadde for meg vært rart om de måtte sagt fra på forhånd. Jeg vet ikke hva abbonementet koster, men det høres jo ut som de har fått veldig dyre gaver før. Mine barn får ikke gaver og så mye penger av noen, verken oss foreldre eller besteforeldre. De fikk 7-8 gaver hver i går og de dyreste kostet kanskje 400 kr. Jeg fikk ikke en eneste julegave og det har jeg ikke fått på årevis. Jeg fikk ikke alltid gaver som barn heller, uten at det var eller er noe stort drama rundt det. Ungene dine fikk gaver, det er noen som har tenkt på de og lagt tid i å finne på noe til dem. Så ble det kanskje ikke som forventet, men slik er livet.
Jeg synes det finnes tilfeller der det er lov å bli lei seg av en gave, men jeg synes ikke dette er et slikt tilfelle. Jeg er veldig uenig med deg i at man skal måtte si i fra om at man gir dårligere julegaver pga. ditt og datt, det kan man fint tenke seg til selv, dere vet jo tydeligvis at de har kjøpt hus.
Vi har gitt mye mindre julegave til søsteren min og ungene hennes i år, fordi vi har kjøpt leilighet, har barn på vei og mannen skal studere igjen etter jul. Jeg håper virkelig ikke de forventer at vi skulle advare dem om dette. Vi har også fått mindre gaver av dem noen år søsteren min var arbeidsledig, og de sa heldigvis ikke i fra på forhånd. Ungen reagerte ikke på det, vi er uansett veldig opptatt av at gaver ikke er noe man forventer og at hva man får og hvilken verdi det har varierer veldig.
Det høres flott ut i teorien å ikke skulle bli skuffet over gaver, det er tanken som teller, giveren bestemmer og så videre.
Men om det moralsk opphøyde i å ikke skulle være opptatt av noe såkalt overflatisk som materielle ting shamer barn (eller voksne) til å undertrykke følelser og opplevelser helt, så er det bare kjipt og en skaper ikke rom for helt menneskelige reaksjoner.
Jeg er ikke selv veldig opptatt av ting, men generelt har utveksling av gaver alltid båret med seg mye mer enn gjenstandene i seg selv. Gaver er en måte å vise omtenksomhet og en måte å vise hverandre godhet. Arbeid lagt i å velge en gave mottakeren blir glad for, har betydning for mennesker. Å bli skuffet overven gave trenger ikke å bety bortskjemthet eller utakknemlighet. Gave fra besteforeldre kan til og med være ekstra spesielt, det er det hos oss, barna kan alltid hvile i uforbeholden kjærlighet fra besteforeldrene og de elsker at gaver derfra bærer i seg noe av den kjærligheten. Det kan være et overraskende par med hjemmestrikkede sokker i yndlingsfargene deres under et søndagsbesøk. Eller som til jul i år, små ting etter bestefar som bestemor har funnet og pakket inn til barnebarna. Derfra ble pengegaven halvert i år uten at barna reagerte det minste, for bestemor ble alene i sommer og har mindre å rutte med. Om gavene fra mormor og morfar hadde endret seg i år, derimot, tenker jeg de hadde undret seg veldig og de hadde garantert blitt skuffet. Derfra vet de at de kan ønske seg gaver for til sammen 1500,- og det gleder både mormor og morfar og barna selv at de kan få noe de ellers ikke ville ha fått ellers i året (som et dyrt klesplagg eller klokke) på julaften. Om de hadde fått et par sokker fra mormor og morfar til jul i år hadde de blitt både forvirret, lei seg og skuffet. Helt uten at det hadde hanglet om bortskjemthet eller utakknemlighet.
Jeg ville aldri gitt gaver for mye mindre eller mye mer enn vanlig til søsken eller tantebarn. Vi har en avtale på hvilken sum vi legger oss på når vi kjøper gaver til hverandres barn, og det er både hensynsfullt og ryddig å opprettholde en ok gavebalanse.
Jeg forstår at barna stusser, de er barn. Dette kunne jo vært en anledning til å ta opp med dem dette med forventninger kontra virkelighet? Jeg synes det er litt urealistisk å stemple barn som "utakknemlige" eller annet når det helt klart ligger et grunnlag for å forvente gave i en viss størrelsesorden, de har ikke nødvendigvis evne til å tenke seg frem til rasjonelle forklaringer på hvorfor noe brått endret seg i år. Da må vi foreldre trå til og forklare, og på den måten lærer vi ungene våre noe og øker deres egen evne til å se sammenhenger.
Svaret er nok at jeg synes det er helt innafor at barna ble skuffet, det er en følelse og det er sånn det er, men hjelp dem med å se hvorfor det ble annerledes i år så kan man kanskje lære dem å ikke forvente så mye akkurat når det gjelder gaver, heller glede seg over tanken bak?
Du sa det jeg prøvde å si. Det handler ikke om utakknemlighet, bortskjemte barn, materialisme eller krav. Det handler om å føle seg sett. De krever jo absolutt ingenting. Men de blir jo overrasket når de fra å få gaver til en tusenlapp plutselig får et par sokker.
Da regner jeg med at du aldri har vært i den situasjonen at halve inntekten din har forsvunnet, og da er det jo veldig lett å si at man aldri hadde gjort ditt eller datt.
Heldigvis er ikke relasjonene våre så skjøre at tar skade av at vi må tilpasse gavebudsjettet etter ulike endringer i livssituasjoner. Det er trist å høre at det ikke er sånn i alle familier.
Ja, men jeg tror nok uansett det er vanlig at en legger lista noenlunde samme stad fra år til år. Det er ubehagelig om gaveutvekslimgen blir veldig ulik fra år til år. En har gjerne en bevissthet om hvilken type gave en skal kjøpe til et søsken - snakket vi en ny slikkepott eller et diamantsmykke, liksom? Når jeg gikk i butikken for å handle til tantebarna mine før jul, så visste jeg at jeg ikke skulle kjøpe verken VR-briller eller en sjokoladenisse. Jeg skulle ha noe til et par-tre hundre kroner. Det er fint for både mottaker og giver å vite sånn ca hva en skal gi og forvente å få. Det er ålreit gavekotyme.
Ingen finregner Input. Og jovisst har vi vært i veldig ulike økonomiske situasjoner, flere i familien vår. Men gaver til hverandres barn på rundt 200 kroner har det likevel vært helt greit å forholde seg til. Her er det lett å være lur å handle på salg også, og ende opp med rimeligere gaver til ca samme verdi.
Jeg vil gjerne understreke at jeg er under middels opptatt sv materielle goder, og får barna en r-skjorte vet ikke jeg om den kostet 50 eller 300 kroner. Poenget er at gaver skal være hyggelige å gi og få - alle skal ha råd til det nivået en legger seg på og ingen skal måtte føle seg beklemt.
Igjen viser du jo at dette er en problemstilling du ikke klarer å sette deg inn i. Vi er i den situasjonen at vi ikke har råd til å kjøpe julegaver til nvøene mine til 200 kr per barn. Og det er der lista har ligget for oss også, sånn ca. Også er det lett å si at man kan handle på salg og i god tid og alt det, men når man bruker hele høsten på å være gravid med en kropp som tror at gravid = dødssyk, funker faktisk ikke det heller. Sånn er livet innimellom.
Mine unger er ikke kravstore på noen måte, og de er alltid takknemlige over det de får. Jeg tror uansett at de ville ha stusset litt, og kanskje kjent seg litt skuffet og lei seg om besteforeldrene hadde brutt med forventningene slik det ble fortalt om her, og det ikke fulgte en liten forklaring.
Selvfølgelig, livet skjer og det er mye som er viktigere enn dette. Det er faktisk ikke noen stor forskjell på å kjøpe gave til 200 kroner eller noe til 80 heller. Og ingen skal da bli satt i knipe og å kjøpe for mer enn de har råd til.
Men om barnebarn som pleier å få gave for 1000,- fra besteforeldre plutselig får et par sokker, uten videre forklaring, blir de selvfølgelig skuffet. Det er lov og helt normalt og det er lurt av foreldre å skape rom for at barna kan lufte følelsene. Gaver har større betydning enn den materielle verdien, det handler om omtanke lagt i gavene også.
Gaver handler selvfølgelig mye mer om tanken bak, energien brukt og kjærligheten bak gaven. Og det er vel gjerne der "skuffelsen" ligger også.
Jeg vet det er der den ligger hos mine barn som opplever mer og mer at andre barnebarn blir prioritert. Fra å få overflod. I den grad at vi prøvde å hinte til å ro litt ned, til vippse 300kr og ikke møte i bursdag.
Jeg synes ungene mine er kjempefinke til å ikke vise skuffelsen ovenfor besteforeldre, men har luftet følelsene hjemme her.
8åringen sin ynglingsgave i år var et teppe.
12åringen elsket luen fra lillebroren som ikke klødde. Ikke dyre ting, men ting som sier at jeg kjenner deg, jeg ser hva du ønsker deg og hvilke behov du har.
Tja, det er vel lov til å bli lei seg, men jeg tror ikke man kan kreve at giver må avlegge rapport hvis vedkommende endrer gaveatferd. Her ble det ingen gaver på barna fra svigers i år. Den rause av dem er ikke helt i form, den som ikke er så glad i å bruke penger tenker nok at «penger spart er penger tjent», antar jeg. Har forklart barna at det sikkert har blitt for mye for farfar og farmor med gaver i år. Selv ville jeg nok «forklart» meg hvis jeg av en aller annen grunn hadde endret gavebeløp fra 1000 kroner og sokker til bare sokker, men det er ikke fordi jeg synes at man MÅ forklare seg.
Jeg syns det er helt naturlig at ungene blir overrasket og gjerne også litt skuffet i den situasjonen du forteller om her. Og kanskje er de også bittelitt skamfulle over å føle seg skuffet også? Jeg tror det ville vært et ganske vanlig reaksjonsmønster fra barn som er forholdsvis godt vant, men som samtidig har ganske god oppdragelse. Jeg tipper i alle fall at det er slik mine barn ville reagert i tilsvarende situasjon.
Jeg ville syns det var naturlig at besteforeldre, som har bygget opp en forventning om flotte julegaver over flere år, gir et lite hint i forkant om at årets julegaver vil avvike fra normalen. Ikke fordi man ikke skal være glad for å få hjemmestrikkede sokker, men nettopp fordi det skal være lett å glede seg over hjemmestrikkede sokker. Jeg tror mange barn (og mange voksne også, for den del), som alltid har fått dyr/flott/stor gave vil undre seg litt over plutselig å få noe som er betydelig annerledes. Og så trenger man kanskje litt tid til å tenke over saken, og selvsagt syns man at det er helt fint å få sokker, men da er det hyggeligst om barna kan få gjøre ferdig den tankeprosessen før man sitter der og skal åpne gavene. Hvis man på forhånd får et hint om at «i år har vi valgt å gi enklere/færre/mindre/ingen gaver», så tror jeg de aller fleste vil syns det er helt fint. Hvis man gjør en forventningsavklaring i forkant, så gjør man det lett for mottaker å glede seg over fine votter, i stedet for å måtte sitte der og kjempe mot skuffelsen som man vet at man ikke har lov til å føle, og det syns jeg er litt dårlig gjort mot barn, rett og slett.
Og jeg tenker for øvrig det samme om gaver som plutselig er vesentlig dyrere eller flottere også: hvis søsteren min plutselig hadde flesket til med gaver til flere tusen kroner, så hadde jeg satt pris på en forklaring eller et lite hint i forkant. Type: «vi har vunnet i lotto/arvet/fått uventet bonus, så i år blir det litt ekstra til ungene under treet». Uten en slik advarsel, blir i alle fall jeg fort sittende med dårlig samvittighet eller litt flau smak i munnen over at gavene vi ga til dem ikke matsjer overhode, noe som selvsagt er helt unødvendig, men som likefullt er en ganske vanlig reaksjon, og som lett kan forhindres ved bare bittelitt kommunikasjon i forkant.
Hvis du forventer 1000 eller gave til rundt den verdien fordi det er det du vanligvis får, så er det helt innenfor å bli skuffet over et par hjemmestrikka sokker i min verden. Man takker høflig og biter det i seg, men det er da helt menneskelig og greit å bli skuffet over knuste forventninger.
På min side av familien har vi ganske faste summer vi gir både til bursdag og jul. Det var et par år vi hadde veldig dårlig råd, og da sa vi i fra om det. Ikke noe stress. På mannen sin side gir man lite gaver, men det er sånn cirka en sum der og. Verken moren eller faren til mannen gir julegaver til noen. Faren har aldri gjort det, moren sluttet for noen år siden når hun ble syk. Nå er det sånn at hun gir til noen og ikke til andre. Gutta har ikke noen forventninger lenger når det gjelder henne.
Vi kommer jo alle fra ulike tradisjoner, men abonnement på Aftenposten jr er en stor gave i min bok. Jeg synes det er litt viktig å hjelpe ungene å forstå at gaver ikke kan bestilles og at det vil variere.
I år har jeg hatt vondt i magen siden august fordi gaver er en utgiftspost som er vanskelig for meg å håndtere. Jeg har prioritert egne barn (de har jeg stort sett kjøpt brukt til) og redusert kraftig på gaver til for eksempel tantebarn. Jeg har ikke orket å ta det opp, det er så stort og vanskelig, men utover kvelden i går tikket det inn takknemlige meldinger fra dem alle sammen. Det er mulig de ble skuffet over å ikke få den summen de pleier, men det hjalp meg veldig å få «aksept» for at en hjemmelaget, gjennomtenkt gave kan være vel så verdifull.
Ang summer til gaver har dette vært en mare i familien hos oss i mange år. Søsteren min tjener alene like mye som mannen min og jeg gjorde tilsammen. Nå når hun har giftet seg med en med tilsvarende inntekt og jeg er alene, så blir det veldig tydelig på gavene at vi har ulike forutsetninger. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv for å ikke bli sår av det, men hun må selvsagt få lov til å gi gaver hun vil gi.
Jeg tenker at det er naturlig å reagere i en slik situasjon. Og personlig hadde jeg nok valgt å si fra dersom jeg var i en situasjon det gavene jeg ga måtte endres veldig i verdi.
Her var vi i en litt motsatt situasjon der et av barna bare tilfeldigvis noen dager etterpå nevnte at de i år hadde fått et kort i gave fra et nært familiemedlem. Når søsknene hadde fått kort med penger valgte jeg å sende en melding og spørre og da var det bare en forglemmelse. Men ungen virket å ta det helt greit at søsknene fikk 500 kroner hver og han fikk et kort med en hilsen. Vi la ikke merke til det i julegaveåpningen, så dersom han ikke hadde sagt noe hadde vi ikke visst om det.
Jeg synes kanskje det rareste er det abonnementet. Dersom det egentlig ikke er noe barns ønsker seg, men dere, ville jeg bedt dem droppe det. Kan jo hende de tror det er noe barna ønsker seg veldig og ikke tenker over at de har fjernet det barna likte best.
Jeg lurer også på om de glemte å putti pengene oppi sokkene. Har du spurt? Det ville jeg gjort.
Vi får lite ellers i året, alt av selskap i storfamilien skjer her, vi feirer raust andre i slekta og har full middag og kaker til tusenvis av kroner til alt fra 11 til 16 personer så dersom vi ikke hadde fått litt i julegave så hadde jeg blitt dypt skuffet altså. Og sagt det.
Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å spørre foreldrene mine dersom det hadde vært hos oss dette hadde skjedd. Ikke fordi ungene var missfornøyde, men fordi jeg hadde oppriktig lurt på hva som hadde skjedd.
Det er selvsagt stor forskjell på familier, men jeg merker meg at jeg er et utskudd på dette området. Jeg som voksen får marsipangris av moren min, en liten gave fra barna og to venninnegaver til jul. I år ga jeg 11 gaver. Jeg har aldri vært vant til at gave krever gave.
Om en alltid får det samme og det er nær familie, så er det mer realt å spørre enn å ikke gjøre det - mine foreldre hadde blitt veldig oppbragte om det var en forglemmelse og ingen sa i fra! Men det kommer selvsagt an på relasjoner og tradisjon om det faller seg naturlig å spørre. Det kan hende mannen min ikke hadde fått til å spørre sin mor i en lignende situasjon.
Jeg tenker det er lov å bli skuffet, men man gir det man kan og vil, og hvis mottaker synes det blir ubalanse får de heller regulere sin egen gave. Vi har jobbet litt med det i heimen hvor en har vært veldig raus mot slekt som betyr mye, og fått lite tilbake (også om vedkommende har hatt veldig beskjedne ønsker, og det som blir gitt tilbake er åpenbart fra gaveskapet og er helt «off» ). Da har vi sagt at ikke gi mer enn at du kan gi med et godt hjerte, uten å vente gjengjeld.
Så kan det være fint i noen familier å avtale rammer og beløp, men i andre familier blir det rart (eller uhøflig) å taksere gaver og om det oppfyller avtaler. Vet også noen som sluttet å gi gaver fordi barna aldri takket, men det høres ikke ut som om det er saken hos dere. Har de kjøpt nytt hus er det vel det som er saken, og antakelig vel kjent på forhånd. Tenker ikke man trenger å proklamere at gaver blir annerledes når man gir gaver som er helt ok. Selv om man ikke nødvendigvis har ønsket seg det. Ønskelister er ikke bestillingslister.
Når barn blir eldre vil det også være sånn i noen familier at de får mindre. Sånn er det hos oss. Det fader ut til de sitter der med en eske mokkabønner. :knegg: Velkommen til de voksnes rekker. :nissefnis:
Men skal noen etterspørre noe, må det for all del være «barnet» og ikke svigerbarnet som tar det opp, så tenker det er noe mannen må gjøre, if at all.
Jeg synes ikke det er rart å spørre min egen mamma om de feks hadde glemt å putte i pengene de pleier å legge i. Jeg hadde ikke spurt brødrene mine om det eller noen andre. Men jeg har såpass godt forhold til mamma at jeg hadde spurt.
Og jeg skjønner faktisk om barn blir skuffet hvis de bare får et par sokker hvis de alltid har pleid å få mer. Alt skal læres, og jeg ville brukt denne situasjonen til å snakke med dem om dette. Det kan være at jeg også hadde snakket med giveren for å være sikker på at det ikke var en forglemmelse. Eller lett en ekstra runde i skapet for å se om det var en glemt gave der.
Jeg tenker at det er lov til å bli lei seg. Uansett. Det er heller ikke farlig om noen blir lei seg.
Samtidig tenker jeg at det er foreldrenes plikt å lære egne barn at livet er full av overraskelser og skuffelser og at noe i livet rett og slett er viktigere enn noe annet. Og at gaver er gaver og skal være en glede å gi og å få og at vi må slutte å legge så fryktelig mye følelser i ting og pengebeløp.
Det er noe med det speilet. Barn lærer av vår adferd og våre reaksjoner og det viktigste er vel at vi voksne slapper litt av og slutter å fokusere så voldsomt på penger og rettferdig fordeling av gavebeløp.
Jeg synes det er rart at det er så lite forståelse for at unger som vanligvis får sokker med tusen kroner inni kan bli skuffet og lei seg om de bare får sokkene?
Jeg holder også en knapp på at besteforeldrene har glemt å putte pengene oppi sokken dersom det er noe de har gjort over flere år. Hadde det vært mine foreldre hadde jeg nok spurt om det var tilfellet (og like mye for besteforeldrenes sin del som sikkert ville synes det var dumt å ha glemt det om så var tilfelle)
Jeg tenker det er lov å bli skuffet, og en ganske naturlig reaksjon for barn.
Hvis jeg hadde vært besteforelder som har pleid å gi det samme til barnebarna hvert år, og så et år gir en mindre gave, så hadde jeg nok gitt noe helt annet enn de pleier å få. Ikke akkurat det samme, minus pengene. Jeg hadde nok nevnt på det til foreldrene så de kunne forventningsstyre også.
Som forelder selv er jeg vant til ulikt gavenivå hos de to settene med besteforeldre. Der svigers har en fast sum som må brukes opp til hvert barnebarn til hver jul og bursdag, gir mine foreldre det ungene trenger eller ønsker seg det året. Dermed hadde det aldri falt meg inn å etterlyse gaver. Med svigers med sitt uttalte likhetsprinsipp så kunne jeg kanskje fått mannen til å nevne det hvis et av barna fikk mye mindre enn de andre.
Det er synd hvis besteforeldrene har glemt å legge i penger, men hvis du vet at de har mindre penger enn før så høres det ut som en like sannsynlig forklaring.
Vi var i akkurat samme situasjon her i går. Ungene fikk en pakke hver fra oldeforeldrene som vi skjønte var en stor sjokoladeplate. Første pakka Lillebror opp sin og fant en King Size melkesjokolade og han ble kjempeglad! Så pakka Storesøster opp sin sjokolade og der lå det også 300 kroner....
Vi sjekka papiret til Lillebror igjen, for da skjønte vi helt sikkert at det egentlig mangla noe (jeg «visste» på en måte at ikke de bare gav en sjokolade). I dag da vi møtte de så nevnte vi på det, og de ble kjempelei seg for at det hadde skjedd, selvom Lillebror selv var skikkelig glad for sjokoladen. :knegg:
Så uhell kan jo skje og at det kan glemmes.
Ja men her er det jo litt annerledes; HI beskriver at barna har vært vant til å få en gave for 1000 kroner evt penger i et par sokker, og uten forklaring kommer det bare etpar sokker. Da ville det for min del vært naturlig og tatt en liten telefon og spurt om det var skjedd en forglemmelse :sparke: Og hvertfall ha en grei forståelse for at barna blir overrasket og kanskje til og med litt lei seg.
Ikke på grunn av utakknemlighet eller noe, men fordi vanen har nå engang vært sånn. Og ikke fordi de absolutt MÅ ha de 1000.
(og om mormor bare hadde gitt strikkasokkene jeg fikk hvert jul fra jeg var 4-5år eller noe og fram til hun døde for 11 år siden uten pengene som alltid var oppi hadde jeg blitt veldig overrasket jeg og altså, selv som voksen...).
For meg er det litt sånn at slikkepott/diamanthalsbånd-sammenligningen i sin ytterste konsekvens like godt kunne skjedd. Vi søsknene har vært i forskjellige faser i livet og gitt etter evne og ønske. Hadde jeg hatt penger til å gi diamanthalsbånd til min søster f.eks skulle hun da jammen fått det (men da med en liten avklaring på forhånd som Teo skriver for å unngå forlegenhet), og hadde jeg fått en slikkepott i "retur" hadde jeg blitt glad for gaven og omtanken og satt den i god bruk. Etpar år var det jeg som ga de hjemmelagde gavene mens andre hadde bedre råd og ga dyrere gaver. Mens en annen gav ingen gaver i det hele tatt, men lapper med en tjeneste skrevet på. Men sånn er det. Det må jo ikke være likt tenker nå jeg. Det er vel tanken som teller :sparke: Så det har vel ikke så mye med hvor mye det var eller ikke var som ble gitt i HI, men er det at de er vant til å få noe...
Kanskje de har glemt å putte oppi? Jeg ble så stresset når eldste kun fikk sokker av min mor, og etterlyste den sedvanlige konvolutten på familiegruppa vår på en. Jeg tenkte enten lå den hjemme hos henne, ellers så måtte vi lete i papirhaugen. Det viste seg at hun hadde pakket den inn i pakke nr 2.
.jpg)
.jpg)
