Kom til å nevne Tsarens kurér i en annen tråd (en av de mest kjente til Jules Verne). Det syntes jeg var en fantastisk historie i min ungdom, og så også tv-serien. når jeg sjekker nå, kom den i 1975. Når vi tenker på hvilke bøker som har gjort mest inntrykk, - lar du deg fremdeles imponere?
Det er av og til en utfordring på Facebook å nevne de bøkene som har gjort mest inntrykk på deg, og noen av oss la merke til i våre utvekslinger om det at alle bøkene som hadde gjort mest inntrykk var bøker vi hadde lest som ungdom/ ung voksen. Selv om vi har lest hyllemetre av "god litteratur" etter det.
Det var en interessant observasjon. Jeg mener jo egentlig at alt går framover - også litteratur. Ifht barnelitteratur, f.eks. mener jeg at mange bøker jeg elsket ikke tåler sammenligning med dagens barnelitteratur (f.eks. prøvde vi å lese Vi på Saltkråkan, og for min del så jeg på første kapitlet med helt andre øyne noen tiår etter). Det kan selvfølgelig ha å gjøre med at man i noen faser av livet er mer åpen for inntrykk, og mer er "nytt" og gjør inntrykk.
Hva tenker du om det? Og har du noen bøker som er "nye" og som har klart å ta en plass som Bøker Som Har Gjort Mest Inntrykk?
Jeg var på utveksling da jeg gikk på videregående, og det å få tilsendt bøker på norsk var forskrekkelig dyrt. Der hvor jeg bodde var det også i liten grad tilgang på bøker på engelsk (svært tidlig 90-tall).
Derfor måtte jeg skikkelig NYTE bøkene mine og leste dem ekstra sakte for at de skulle vare. Så da er det kanskje ikke så rart at nettopp disse er de bøkene jeg husker best. :vetikke:
Ettersom jeg bodde i utlandet og savnet Norge, så syntes jeg nasjonalromantikken i "Markens grøde" av Hamsun var helt fantastisk. Og "Salme ved reisens slutt" (roman om Titanic-forliset skrevet av Erik Fosnes Hansen) ble jeg lettere desperat da jeg var kommet halvveis, for jeg ville at boka skulle vare uendelig. Det var ikke bare at jeg visste at båten skulle gå ned, men at jeg ble så glad i personene at jeg bare ville høre mer om dem selv om jeg visste at de skulle dø.
Ken Follets milleniumstrilogi som følger fem familier gjennom hele det 20. århundre har gjort sånn inntrykk at vi diskuterte den masse mannen min og jeg fordi vi leste den i tur og orden.
Den boka som har gjort mest inntrykk på meg gjennom livet er nok Ronja Røverdatter. Jeg elsket den som barn, og har lest den høyt for mine barn maaange ganger. Og i motsetning til mye annet som jeg har grøsset litt eller gremmet meg litt over å gjenløse som voksen synes jeg denne boka står seg som noe av det vakreste og fineste jeg har lest.
Som voksen leser lar jeg meg stadig imponere også altså. For eksempel Go, went, gone av Jenny Erpenbeck, om en eldre tysk professor i møte med afrikanske flyktninger i Berlin, og Girl, woman, other av Bernardine Evaristo er bøker som har imponert meg de siste årene.
Jeg tenker at det er naturlig at enkelte bøker ikke tåler tidens tann og iallefall barnebøker. Min mor var bibliotekar før hun pensjonerte seg og hun sa at det var et problem at foreldre romantiserte litteraturen fra sin egen barndom, selv om mye av det nå er svært gammeldags og ikke relevant for barn.
Jeg tenker at det også kan være slik at noe man oppfatter som dypt som tenåring, ikke nødvendigvis er det noen år senere. Sånn har iallefall jeg hatt det med sangtekster.
For tiden må jeg innrømme at jeg ikke klarer å ha overskudd til bøker som krever mye av meg. Så har ikke noe som virkelig har imponert meg i det siste.
Samme her - jeg leste den boka på videregående, og den gjorde enormt inntrykk. Nå ville jeg kanskje ikke ha likt den engang, tipper jeg. Noe av det samme gjelder Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. Det er ingen tvil om at jeg var mer følsom og mottakelig som barn, ungdom og ung voksen. Jeg har hardnet betraktelig til, blitt latere, mer livstrøtt og kritisk. Følgelig har begeistringene for både Kjærstad og Fosnes Hansen dalt betraktelig - de bikker jo iblant over i det svulstige.
Jeg studerte tre språkfag da jeg var mellom 19 og 24, og stadig dukker det opp skjønnlitterære sitater i hodet fra denne tida - ikke minst på tysk. "Einmal muß man auch vergessen können, finde ich." Det var mye som festet seg og begeistret, f.eks. Tonio Kröger av Thomas Mann og ikke minst Mykles Lasso rundt fru Luna.
Knausgård er vel den siste forfatteren i nyere tid som har gjort skikkelig inntrykk - fra den aller første boka, Ute av verden, og ut bind 6 av Min kamp. Også Tore Renbergs første bøker om Yngve har satt seg fast, spesielt "Kompani Orheim". Omtrent alle Håkan Nessers bøker elsker jeg også, uten at de kanskje fester seg på helt samme plan.
Ja, det gjør jeg. Ikke at jeg leser så mye som før, bare et par bøker i året kanskje. De siste årene har jeg blitt veldig imponert av bøkene til Cixin Liu for eksempel.
Det minner meg på at jeg må forsøke å prakke Maria Gripes bøker på min mer faglitterært orienterte 13-åring. De har stått seg i én generasjon, i det minste - jeg har gitt dem til niesa mi (nå 19), og hun likte dem godt. Sa hun, i alle fall. :humre:
Jeg var en svært kresen leser som barn og ungdom også, så de bøkene som imponerte meg da gjør det fortsatt. Bøker som f.eks Bobsey-barna og Evy Bøgenæs sine bøker (som alle jentene i klassa sloss om på biblioteket på ungdomsskolen) likte jeg for eksempel ikke. De barnebøkene som gjorde størst inntrykk på meg som barn har jeg stort sett lest om igjen høyt for mine egne barn, og har blitt imponert på nytt. F.eks i flere av Astrid Lindgrens bøker ser jeg historien på et annet plan enn jeg gjorde som barn. En underholdende historie for barn, og samtidig en skildring av et miljø og et samfunn, og/eller et underliggende budskap til de voksne. De store klassikerne i barnelitteraturen synes jeg står seg fint fortsatt, mine barn har også latt seg fenge av blant annet Mark Twain, Johanna Spyri, C.S. Lewis, Frances H. Burnett og Lucy M. Montgomery, Maria Gripe, Astrid Lindgren, Leif Hamre, Tove jansson og Aimee Sommerfelt, for å nevne noen.
Men jeg lar meg også imponere av nye bøker, både voksen- og barnelitteratur.
Ja, jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at folk skal slutte å skrive bra bøker, og heller ingen fare for at jeg skal skru av innkanalen, fullstendig fiksjonsavhengig som jeg er. Jeg prøver å lese en del nytt (i tillegg til gode doser gammelt, tidligere oversett og tull og tøys), og synes jeg har skikkelig intense nye leseopplevelser hvert år. Anna Burns’ Milkman for eksempel. Og ikke minst Sally Rooney.
Jeg har alltid (fram til jeg de siste 8-10 åra nesten har slutta å lese) hatt to sider som leser: lette, kjappe ting og såkalt kvalitetslitteratur om hverandre. Bobsey-barna, Frøken detektiv og Evy Bøgenæs side om side med klassikere. Selv da jeg var universitetsstudent innen språkfag, leste jeg parallelt serier av Margit Sandemo, f.eks. (langt verre saker enn Sagaen om isfolket også :humre: ).
Lette kjappe ting har alltid kjedet meg etter ganske få sider, når plottet blir veldig forutsigbart eller språket blir veldig platt. Jeg har ønsket mange ganger at jeg bare kunne la meg underholde, men jeg har rett og slett ikke evnen til å bli fenget. Særlig når det gjelder språk kanskje. Jeg kan alltids holde ut med en tynn historie, hvis språket er rikt og bra. Men aldri omvendt. Det samme gjelder dessverre også serier på TV. Hadde vært greit å kunne hvile øynene på lett underholdning i form av en eller annen såpeopera, men jeg klarer ikke å la meg rive med av historien, og kjeder meg etter kort tid.
Tenker du på om jeg fremdeles lar meg imponere av det jeg leste som barn og leser på nytt nå, eller om jeg har nye leseropplevelser av samtidslitteratur som imponerer meg?
Da må jeg nok svare ja, takk, begge deler.
Selvsagt er det litteratur som ikke svekkes av tidens tann. Både fordi man som leser kan legge inn forbehold, eller fordi historien eller budskapet er så universelt at det fremdeles fenger.
Også er det andre som kan gå ut på dato for noen, men ikke for andre. Jeg syns for eksempel ikke at Anne-Cath Vestlys bøker er dårligere nå enn de var, men de er mindre aktuelle for målgruppa. Grunnen til det er selvsagt fordi hun skrev (mye) sosialrealisme for barn. For meg som voksen kan de bøkene fremdeles ha en verdi, fordi jeg som voksen kan reflektere over og interessere meg for endringer i samfunnet på en annen måte enn et barn. Noen barn syns selvsagt også det er interessant, selv om det ikke er dagsaktuelt.
Jeg leste nettopp Victoria parallellt med sønnen min og det var interessant. Interessant fordi skrivestilen er virkelig avantgarde, ekstremt stressende, slik det å være over hodet (ulykkelig) forelsket kan føles. Historien ga meg selvsagt noe, selv om den er udatert på den måten at det ikke føles som en veldig relevant problemstilling lenger. Sønnen min gjorde seg noen veldig interessante tanker om boka, han var helt forferdet over hvor selvopptatte alle var, og han syns Johannes var skikkelig creepy som lusket rundt i mørket og prøvde å få øye på Victoria.
Så hvor vil jeg med dette? :humre: Kanskje at "imponert" ikke er en følelse som må følges av "fengende" for min del? Fengende er kanskje ikke avhengig av aktualitet eller kvalitet heller, for den saks skyld.
Jeg lar meg fremdeles imponere, men kanskje ikke av det samme som imponerte meg som ung. Det er mye litteratur som tåler tidens tann, og mye litteratur som ikke gjør det. Jeg leste akkurat Svart vann av Joyce Carol Oates. Den ble gitt ut i 1992, og da var det absolutt ingen #some-kampanje gående. Jeg leste den som det, men leste bakpå etter at jeg hadde lest ferdig og innså at den var skrevet med tanke på en spesiell hendelse fra 1969. Ikke for at den boka er supergammel, altså, men mer som et eksempel.
I fjor ble jeg mektig imponert over Tara Westover sin bok Educated bl.a.
Jeg var lesehest som barn og ungdom og var på biblioteket hver uke. I forbindelse med studiene orket jeg ikke lese så mye ekstra, og med små barn ble det enda mindre. Nå tar det seg litt mer opp, men har konkurranse fra Netflix og mobil...
Som voksen (dog sikkert 15 år siden) har Papillon gjort stort inntrykk, den syntes jeg var innmari spennende. Og i fjor sommer gikk jeg inn i en lesedepresjon etter å ha lest ferdig Hjertets usynlige stormer (selv om jeg ikke likte epilogen). Jeg koste meg så mye med historien og menneskene og det var ulidelig at den var ferdig. Marsboeren (The martian) leste jeg også en sommer for noen år siden, den suste jeg gjennom på en dag eller to fordi den var både morsom og spennende. Svermen gjorde også stort inntrykk, selv om siste 1/3 er litt lsd-aktig - jeg kan fremdeles se nyheter og tenke at det er pga ting som har skjedd i Svermen (…)
Det skal mye mer til før jeg blir helfrelst og faller pladask, det er sikkert. Det handler litt om leseerfaring, jeg har tross alt noen hyllemeter under beltet nå.
Den siste altoppslukende leseopplevelsen min var nok Elena Ferrantes Napoli-serie. Erik Fosnes Hansen har heller ikke greid å nå gamle høyder her, men for min del er høydepunktet Beretninger om beskyttelse. De største og mest gripende leseopplevelsene har vært faglitterære, virkeligheten overgår ofte fiksjonen.
Det skal i det store og hele mer til for å begeistre meg helt nå, og det handler nok om mer livserfaring og mindre tålmodighet med klisjeer.
Haha, dette høres kjent ut. Jeg var to uker i St. Petersburg i august 1993 og hadde med meg ei bok: "Forføreren" av Jan Kjærstad. Trodde den skulle holde for hele oppholdet, men der tok jeg feil, gitt. Var ferdig etter bare noen dager, så for å ikke bli gal måtte jeg bare lese den en gang til. Og en gang til. Og enda en gang ... Kan trygt si at den gjorde inntrykk. :o
Frøkna var også veldig begeistret for Maria Gripe da hun gikk på ungdomsskolen. Hun fant ei som jeg hadde i bokhylla, og fikk tak i mange fler på biblioteket.
Jeg lar meg i aller høyeste grad imponere fremdeles, og kan bli helt oppslukt og bergtatt av enkelte bøker. Det er fremdeles noe av det aller beste jeg vet - å glede meg til jeg kan legge meg om kvelden fordi jeg holder på med en god bok. Men det er nok lengre mellom høydepunktene nå enn før. Jeg har blitt mer kritisk og surmaget. (Det samme gjelder forøvrig film.)
De siste månedene har jeg vært helt forgapt i trilogien om Gutten av Jon Kalmar Steffanson, Jens Johansens Lavterskeltilbud og Olga Tokarczuk Før plogen din over de dødes knokler.
Jeg blir mer berørt enn imponert tror jeg. For litt siden leste jeg en historie fra Biafra-krigen som skilte seg ut. Jeg syns og Maja Lunde har hatt evnen til å vekke noen tanker i meg med sine miljø-relaterte dystopier. Og i fjor leste jeg det meste jeg fant av Paul Auster og ble ganske betatt. Og-og-og... jeg er så utrolig glad for bøker. Det gjør livet bedre.:hjerter:
Jeg har alltid likt å lese biografier og dokumentarer, som barn/ungdom gjorde boken om Helen Keller og Anne Frank stort inntrykk på meg, de "satt". Som voksen har jeg lest mye om ulike sekter, trossamfunn og forfølgelse av mennesker. Alle med ulike historier, noen mer opprørende enn andre. Solgt og Prinsessen gjør inntrykk.
Men dokumentarer om romanifolket og deres forfølgelse gjør også det.
Har nesten ikke gjenlest noe, det er jo så mange bøker å ta av, så jeg vet ikke helt ... Men leste feks en del Morgan Kane, og som voksen leser jeg den kronologiske (har hatt et par år pause nå) og den liker jeg fortsatt veldig godt.
Har masse leseropplevelser enda, både imponerende, tankevekkende, interessante, morsomme, rørende etc (imponerende er jeg litt usikker på hva du mener med ...) Elsker å lese enda, men har hatt det veldig travelt så da blir det mye artikler på mobilen. Liker godt å lese faglitteratur, også.
Om jeg fortsatt liker bøker jeg likte før? Ja, stort sett. Tarzan-serien tålte vel for å si det pent ikke tidens tann, og Hamilton irriterer meg mer enn sjarmerer nutildags, men de opplevelsene som satt seg i sin tid, sitter fortsatt.
