Hadde en litt pussig a-ha-opplevelse nylig. Jeg tenkte på et bestemt område i byen, hvor jeg tidligere brukte å gå tur, og fikk følelsen av at det er litt dystert og uhyggelig der borte (lenge siden jeg har gått der nå). Med litt ettertanke syntes jeg det var rart, for det er jo et område hvor jeg alltid har tenkt at det må være fint å bo, og egentlig er det ganske idyllisk der! Så skjønte jeg hvorfor. Da snuppa var liten baby og bare ville sove når jeg trillet tur gikk jeg mye og hørte på lydbok (anbefales!). I nettopp dette området gikk jeg tur mens jeg hørte på "1984" av George Orwell :skremt: Det var stemningen fra denne boken som kom sigende over meg da jeg så for meg disse bestemte gatene og husene. Huttetu, er det rart jeg synes det er dystert? :grøsser:
Det virker jo omvendt også. Når jeg tar fram en bok jeg har lest tidligere kommer ofte minnene fra stedet eller situasjonen jeg var i da jeg leste den. Harry Potter ble lest mens jeg var på feltarbeid i Sri Lanka, og når jeg tar fram de bøkene kjenner jeg lukten fra fiskemarkedet i nærheten av der jeg bodde. Det samme ble en dokumentarbok om Knutby-drapene som jeg fikk låne av en svenske jeg møtte der nede. Så når jeg hører om denne bisarre saken havner jeg fort på en skranglete buss mellom Bandarawela og Welimada, med skingrende hindi-musikk i ørene, i stedet for i ei lita bygd i Sverige. Ganske fascinerende at hjernen virker på denne måten, disse tingene har jo i utgangspunktet ingen ting med hverandre å gjøre. Det gjelder selvfølgelig først og fremst bøker eller situasjoner/omgivelser som har gjort spesielt sterkt inntrykk.
Jeg får alltid så fryktelig lyst til å bade i fontenen på Arno Bergsplass når jeg går forbi om sommeren. Gutta i Beatles badet der - og det har burde jeg kanskje bare gjøre en sommernatt slik at jeg blir ferdig med det. Noen som blir med?
Hver gang jeg ser omslaget på The shadow of the wind, er jeg tilbake på barsel førjulstiden 2004. Jeg begynte i den om kvelden den dagen minsten ble født. Kjempeglad i den boken.
Ken Follets Pillars of the earth leste jeg sammenhengende på båten fra Hull til Rotterdam tidlig på nittitallet, og det er dermed en typisk reisebok:ja: .
Nancy Drew vil alltid være knyttet til armbrudd og rekonvalesens:D . Jeg fikk sikkert syv-åtte stykker av forskjellige folk da jeg hadde brukket armen som ti-åring. Jeg tror jeg ble overdosert da, for jeg leste dem ikke siden ...
Jeg har mange sånne assosiasjoner, men disse var de som kom tydeligst frem da jeg leste denne tråden.
Silmarillion og rier. Jeg lå tre døgn med rier (ekle dumme maserier) da de skulle sette meg i gang under sist fødsel. Leste Silmarillion og strikket! :knegg:
Tolkien kan anbefales som alternativ smertedempende. :nemlig:
Barnebøkene om fem unger og en hund som løste mysterier forbinder jeg med natt og mørke. Ikke bare fordi det er spenningsbøker, men den aller første boka leste jeg midt på natta en gang jeg våknet og ikke fikk sove igjen. Jeg slukte hele boka enda så trøtt jeg ble etter hvert og frydet meg over den.
Evi Bøgenes=lukten av loftet hjemme hos mamma og pappa. Det lå en drøss av dem igjen fra mamma og hennes søstre, og de ble slukt rått i barndommen. Og det var alltid gøy å rote på loftet for å se om man fant en ny bok man ikke hadde lest før.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.