Cumulus sa for 4år siden:

Jeg har mistet matlysten, sliter med konsentrasjon, hodepine og lett sint.

Tangerine sa for 4år siden:

Spiser mer, er irritabel og rastløs.

Nenne sa for 4år siden:

Jeg har klart å være ganske positiv, men jeg har hatt litt katastrofetanker om at begge mister jobben eller en av oss/ungene dør.

I dag glapp det og tårene trillet helt plutselig her da jeg strevde med Project online.

nolo sa for 4år siden:

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg. :klemme:

Myria sa for 4år siden:

Samme her. Vi er ikke bekymret for oss selv eller noen nære på noe vis, og det vi har å klage over er utelukkende luksusproblemer.

Bluen sa for 4år siden:

Akkurat dette. :jupp:

Tjorven sa for 4år siden:

Jeg er også privilegert (jobb, lønn og store barn), men takler det allikevel skikkelig dårlig.

Jeg er ikke redd for virus, men er altfor sosial til å være skjermet på denne måten over så lang tid. Jeg tror dette er årsaken til at jeg gråter hver dag, over helt ubetydelige henvendelser som jeg ellers takler på strak arm.

Jeg har ingen konsentrasjonsevne til å lese meg til kunnskap (usedvanlig upraktisk gitt den jobben jeg har). Derimot klarer jeg å utføre oppgaver hvis de bare er konkrete nok, så jeg stiller høyere krav enn vanlig til omgivelsene om å høyne presisjonsnivået på bestillingene sine.

Jeg er også ordentlig sur og grinete, og ekstremt godtesyk.

Jeg har sittet inne i to uker nå og er spent på hvordan jeg takler de to neste. (Altså; jeg er ute og lufter meg, men jeg er ikke sosial.)

Malama sa for 4år siden:

Jeg veksler mellom å være optimist på egne vegne og katastrofetanker

Jeg mister neppe jobben med der første, men mannen risikerer at arbeidsgiver går konkurs om dette varer lenge tror jeg.

Oss fem tror jeg det går bra med, ungene klarer seg og alt går på et vis.

Jeg er redd jeg har sett min bestemor for siste gang, og ikke får være med i begravelsen, hun er godt over 90 og tåler neppe en runde korona.

Jeg er redd for å miste mamma også, hun har såpass med underliggende sykdom at hun heller ikke er gitt å stå over en en runde korona.

Vi er ikke av dem som er hardest rammet økonomisk og har ikke mistet noen enda, så jeg kan egentlig ikke klage. Men i perioder får jeg anfall av at det er tungt og trist og tenker worst case.

Novla sa for 4år siden:

Også veldig enig i dette. Jeg sutrer litt over styret med å kombinere hjemmekontor og hjemmeskole, men det er jo en bagatell i forhold til mye annet. Vi har sikre jobber, vi (og alle nære og kjære) er friske, og jeg er attpåtil introvert til margen, så rent egoistisk sett synes jeg det er nydelig å kun forholde meg til kjernefamilien i noen uker. :o

Bluen sa for 4år siden:

Dette. Kunne godt vært familien foruten noen timer iblant også, kjenner jeg :humre:, men vi har heldigvis godt med plass. Vi er heldige.

Mikkeline sa for 4år siden:

Jeg tenker mye på det, uten at det påvirker meg veldig hverken fysisk eller psykisk.
Jobber mye om dagen, både fordi jobb/privat glir inn i hverandre, og fordi innsatsen nå kan ha direkte påvirkning på om vi må permittere ansatte eller ikke.
Hvis vi deler folk inn i "thinkers" og "doers", så pleier jeg alltid å havne i den siste kategorien når det stormer.

Myria sa for 4år siden:

Samme her. Jeg savner overhodet ikke å være sosial med andre, men jeg savner alenetid. :knegg:

Molly sa for 4år siden:

Stort sett samme status. :( Jeg er ikke så sur og grinete (ennå), men merker at jeg har fått vesentlig kortere lunte de siste dagene.

Blå sa for 4år siden:

:klemmer: Tjorven og alle andre som sliter.

Jeg går nok inn i samme bunke som nolo. Jeg har det for så vidt helt greit personlig. Jeg skulle veldig gjerne ha vært på jobb, både fordi det er hyggeligere og jeg er mer effektiv enn jeg er her. Men ellers har jeg det bra. Jeg trener og er i hagen og strikker og spiser middag med familien min.

Min bekymring går på samfunnet og hvordan dette kommer til å påvirke økonomi og psyke hos oss alle sånn på sikt.

Det ligger så dypt i oss at vi burde gå og gjøre noe når det er en krise. Men nå er det ingenting jeg kan gjøre. Jeg kan bare sitte her og vente på at det går over. Og det synes jeg er vanskelig. Jeg har aldri før i mitt liv ønsket meg en helseutdanning. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne nok til å være til nytte.

Che sa for 4år siden:

Det er litt delt for min del - Enn så lenge ser det ikke ut til at jobben min blir påvirket i så stor grad at jeg permiteres - og jeg/vi har økonomi til å være permittert en stund. Mannen sin jobb er heller ikke der at man ser for seg permitteringer.

Jeg har normalt sett ikke helseangst, men kjenner på litt vondt for å puste eller hva jeg skal si, samt hodepine. og jeg har tidenes rareste (og ganske underholdende) drømmer.

Men sånn i livet for øvrig går ting greit. Ungene er selvdrevne, jeg er ganske lat i utgangspunktet og jeg bor sånn til at det å komme seg ut en tur er både enkelt og ikke nødvendigvis folksomt.

Men jeg savner det å være sosial da....

Anne C sa for 4år siden:

Akkurat i dag holder jeg på å bli sprø. Det er helt vanvittig mye å gjøre som nettlærer synes jeg. Jeg jobber døgnet rundt føles det som. Jeg har alltid jobbet realist mye, men dette er veldig overveldende.

Ut over det så klarer jeg ikke helt å tenke veldig på hva som skjer rundt om, da blir jeg hysterisk.

Benzo sa for 4år siden:

Samme her. Jeg har vært på jobb og har således ikke blitt "isolert" på samme måte som mange andre. Neste uke er det min tur til å jobbe hjemme, blir nok litt mer amper da. :knegg:

My sa for 4år siden:

Bokormen sa for 4år siden:

Selve isoleringen synes jeg går veldig greit. Ingen sjans for at slekta plutselig står på døra! :knegg:

Jeg er permittert, og det gnager. For oss står og henger det på at mannen har sin jobb, og det er på ingen måte sikkert nå. Og av ulike grunner er det mange rundt oss som sliter, og jeg kjenner at tålmodigheten og forståelsen for dette er ganske tynnslitt.

amo sa for 4år siden:

Vi har også sikre jobber, men syns det er kjedelig å ikke være sosial. 10. Klassingen som er supersosial har taklet dette over all forventning.kjempeflink, minste like så.
Vi starter dagen med fellesfrukost, går tur og jobber litt i huset/hage. Heldige som har arbeidsfolk i Hagen, det normaliserer litt liv og røre utforbi.
Jeg synes det er trist at folk blir så sinte på hverandre i some, på linje med innvandring og FrP diskusjoner. Har fått noen inntrykk som det spørs om går over mår livet normaliserer seg.
Jeg har meldt meg til frivillig arbeid og fått et oppdrag. Gleder meg litt til å begynne på det.
Med søsken og familie i andre kommuner så savner jeg omgang med de. Mamma bor i vår kommune (men må reise med ferje), så tar nok en tur til henne en helg.

løve70 sa for 4år siden:

Jeg har det på mange måter som Tjorven. Jeg gråter ikke så mye, men er sur, grinete og godtesyk (for ikke å snakke om 'vinsyk') så det holder.

Er litt engstelig for arvingen. Hun har astma og generelt ikke den beste helsen, så jeg håper hun unngår å bi smittet.

Ser ikke frem til drøye to uker til i nesten isolasjon, men får prøve å holde humøret oppe.

Minerva sa for 4år siden:

Jeg er mye trøtt og sliten. Tiltaksløs.
Bekymrer meg alt for mye.
Jeg har gått fra å være redd konkret for sykdommen til å bli bekymret for verdensfreden. Hva skjer når veldig mange mennesker mister jobben, og opplever økonomisk krise. Forrige gang verden nådde en stor depresjon var vel før 2.verdenskrig, og se hva det fikk mennesket til gjøre. Huff nei, i dag har tankene vært alt for store. Jeg må jobbe med å skru av, og se her og nå. Vi fire klarer oss veldig fint i vår egen lille boble. Sosialt snakker jeg mye med familie og venner på telefon og FaceTime, det hjelper, og jeg savner ikke så mye av livet der ute.

star sa for 4år siden:

Egentlig er jeg ganske optimistisk og ikke veldig bekymret. Men så jobber hjernen litt på si og psyken er ikke all verden likevel. Det ble såpass trøblete at jeg ba om å få begynne på en medisin jeg hadde slutta med.
Har jobb, men ser at det kan bli usikkert dersom dette drar ut veldig.
Det er tungt å gå fra 3 behandlere til 0 og der er jeg vel mest bekymra. Det er et tomrom som må fylles og da tyr jeg til usunne ting.
Og savner som flere litt alenetid. 3 oppå hverandre i liten leilighet hele tiden er litt trangt.

Madicken sa for 4år siden:

...

Retz sa for 4år siden:

Utrygghet er vel det mest dekkende, både når det gjelder familien og meg selv. Klump i magen og må ta sats hver gang jeg klikker meg inn på nyheter. Siler ut det meste, et par aviser pluss NRK holder lenge. Har god struktur på dagene, men nesten ingen sosial kontakt og jeg formidler forhåpentligvis ikke utryggheten når jeg prater med ungene på mobil. Vil ikke at de skal bekymre seg for mye om hvordan det går med meg, utfordrende nok for dem i disse tider.

Jeg følger ellers retningslinjer fra myndighetene slavisk og bokstavelig. Følger slagordet til Nike, liksom. Just do it.

Nera sa for 4år siden:

Jeg er logisk styrt, så den biten takler jeg bra, men jeg takler ganske dårlig å skulle ha hjemmekontor som lærer på ungdomstrinnet, samtidig som mine to egne barn har fullt kjør med hjemmeskole og veldig lite ro i baken.

Jeg beskrev minstemann som en gummiball noen hadde kastet hardt i gulvet da kontaktlæreren hans ringte i dag, og hun forstod meg veldig godt. :knegg:

Serafin sa for 4år siden:

Haha, "hjertefamilien" vår har en guttunge som er like gammel som din, og vi kaller han konsekvent for "sprettballen"
Han bare bobler over, spretter og hopper og hit og dit og bare over alt.

Elise sa for 4år siden:

Litt lat og tiltaksløs, iallfall. :sukk: Har vurdert et par dager om jeg skal gå opp med en kurv rene klær, men nei...

Ellers er det opp og ned litt innimellom. Har hatt noen vanskelige dager med mye gråt og fortvilelse, mens andre dager går veldig bra og jeg får gjort mye fornuftig. Jobb, altså. På hjemmekontoret. Jeg roter, og lar være å rydde, så det begynner å ligne en slagmark her.

Røverdatter sa for 4år siden:

.....

Strutsen sa for 4år siden:

Bortsett fra sikker jobb (fikk permitteringsvarsel i dag) så signerer jeg nolo. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å ha sikker jobb krysset av på listen. Jeg trøster meg med at vi ryddet kraftig opp i vår økonomi i fjor, så vi klarer eventuelt redusert lønn i noen måneder, om det skulle gå så langt.
Jeg er alltid veldig rolig i kriser og fokuserer da alltid på de som har det verre enn meg eller trenger min hjelp. Jeg er en sånn person som hadde løpt inn i et brennende hus og sett etter forlk enn å løpe ut. Akkurat nå er jeg glad for det. Pluss at jeg elsker min lille introverte Struts akkurat nå, som ikke får neller av å være "isolert". :love:

kamp sa for 4år siden:

Jeg tror vel egentlig ikke helt det er sant det jeg leser og får med meg via media.

Har bodd isolert på psyk siden 13 mars og bare fått gått små turer ut med følge av personal herfra.

Forstår ikke helt hva som skjer med jorden og er bekymret.

Albertine sa for 4år siden:

Jeg gikk høyt ut i morges og støvsugde huset, tok også med sofaen, bak og under sofaen, pusset vinduene innvendig og utvendig og lagde deilig gulasjsuppe som skal fryses ned, men etter at jeg hadde laget middag til hele gjengen gikk lufta utav meg og nå sitter jeg bare i sofaen og koper... Er helt motløs og får ikke gjort noen ting, og vil helst bare stikke på butikken og kjøpe øl. Noe som ikke er så veldig lurt. Æsj.

Lorien sa for 4år siden:

Jeg tenker ikke så mye på det. Vi er introverte skunker, og jeg har allikevel fødselspermisjon. Hjemmeskole fungerer fint, inntektssituasjonen er uendret, så for oss er ikke dette noen stor krise. Bor i en kommune som foreløpig ikke har noen kjente smittede, men følger anbefalte tiltak.

frukt sa for 4år siden:

Jeg er visst i min egen boble for tiden, og konstanterer egentlig bare at verden har endret seg.

Millact skrev noe fint i en annen tråd, men jeg finner det ikke igjen. Det handlet om at det kan være lurt å venne seg til at slik er det nå, dette er den nye normalen, og ikke gå å vente på at den trygge gamle normaliteten skal komme tilbake. Noe i den dur ihvertfall.
Det virker fornuftig i mitt hodet. Verden forandrer seg enten vi vil eller ikke, og da er det lurt å tilpasse seg. Uten at jeg skal påstå at det nødvendigvis er enkelt altså.

Albertine sa for 4år siden:

"And the people stayed home. And read books, and listened, and rested, and exercised, and made art, and played games, and learned new ways of being, and were still. And listened more deeply. Some meditated, some prayed, some danced. Some met their shadows. And the people began to think differently.

And the people healed. And, in the absence of people living in ignorant, dangerous, mindless, and heartless ways, the earth began to heal.

And when the danger passed, and the people joined together again, they grieved their losses, and made new choices, and dreamed new images, and created new ways to live and heal the earth fully, as they had been healed."
— Kitty O'Meara, And The People Stayed Home

Simone sa for 4år siden:

Eg kjedar meg og er litt rastlaus, men ikkje spesielt bekymra.
Eigentleg skulle eg ønske at både eg og resten av familien blei smitta og fekk smitten bekrefta. Då kunne vi blitt ferdig med det. Ingen av oss er i ei risikogruppe, så mest sannsynlig hadde det gått heilt fint. Og så kunne vi besøkt mamma om nokre veker. Slik det ser ut no kan det gå mange mnd før vi kan besøke mamma igjen. Ho er virkelig i ei høyrisikogruppe og sitt isolert på tredje veka no. Vi har jo kvarandre, så det er ikkje synd på oss. Det er verre med ho som er heilt aleine...

GinaK sa for 4år siden:

Jeg er også veldig glad for at jeg har så store barn nå og er ikke så engstelig for å bli smittet sånn at det er farlig for oss. Håper det ihvertfall.
Både jeg, mannen og eldstemann er i jobb og det ser ut som at det fortsetter sånn.
Vi holder oss hjemme også fordi svigers og mamma er svært utsatt. Mamma ble innlagt på sykehus i går natt, først innom lungeavdelingen men er nå flyttet til hjerteavdelingen og har det absolutt best der, da får hun omsorg og pleie og litt sosial kontakt. :cool:

Jeg synes dette var skummelt allerede i februar og stusset over flere som absolutt skulle utenlands. Vi har holdt oss hjemme og i ro siden dengang og vi trives godt sammen og i ro, vi. Vi pleier ikke å fly mye rundt på verken kafè, senter eller i bygater heller. :)
Og, ærlig talt så har jeg mistet helt lysten på å dra på ferie utenlands. :cool:

Pelle sa for 4år siden:

Helt chill. Jeg har blitt omdisponert til kun koronajobbing , jobber mye mer enn full dag og går deg veldig bra. Er selv i en slags risikogruppe (tjukk og høyt blodtrykk), men det går fint. Mer bekymret for samfunnets økonomi enn annet, men sover godt. Spent på fasit. Vi følger jo de fleste karantenetid, så om vi tar feil mht å ta det chill, så har jeg ihvertfall spart meg mye bekymringer. Begge voksne møter på kontor hver dag, 7 kl er selvgående, og 4 kl har tilbud om skole - takk og lov!

Vianne Rocher sa for 4år siden:

Savner friheten, å være på jobb og det sosiale. Jeg er en ekstrovert som dessverre er veldig mye hjemme og har lite sosial omgang til vanlig på grunn av livssituasjonen min med en mann som virkelig jobber mye. Jobben min er derfor en viktig sosial arena for meg og også de få turene jeg kommer meg ut med venninner. Nå som det ikke går og jeg er sammen med mine tre barn heeele tiden kjenner jeg at det blir litt vel mye. Heldigvis er jeg godt rustet for denne situasjonen i utgangspunktet all den tid jeg generelt er mye alene sammen med barna mine og har gode rutiner. Er ikke sånn veldig engstelig for å bli syk (og for meg som tidligere har hatt en ganske panisk helseangst er dette bra), men håper virkelig vi klarer å unngå det.

På oppsiden; slipper å mase ungene rundt om morgenene. Slipper å irritere meg over skolen til mellomste og bekymre meg for hvordan han har det der om dagene. Blæh.

Heilo sa for 4år siden:

Dette er meg. Vi har det mye bedre sammen hjemme alle fire enn jeg kunne ha håpet på, ting er relativt harmoniske, vi spiser gode måltider sammen, spiller brettspill og bytter på å se filmer sammen om kveldene. Men verden utenfor skremmer meg, og jeg er altfor lite flink til å skru av. Fysisk har kroppen reagert som den pleier på stress-situasjoner. Den første uka spiste jeg lite, magen slo seg vrang og jeg klarte nesten ikke sitte stille. Nå er jeg matt, sliten og vil ha sjokolade hele tida.

Stompa sa for 4år siden:

Jeg føler meg litt dum, men jeg har ikke noen reaksjoner. Det er ensformig å være hjemme, og det er kjipt at alt av rutiner er ødelagt, men jeg har ikke noen reaksjoner ut over dette. Dagene går liksom bare. Jeg tenker av og til på at noen i familien kan bli syke, og kan godt bli sjokkert og redd der og da når jeg ser nyheter/pressekonferanser, men ellers er alt som normalt.

Det samme gjelder begge ungene mine, ser det ut til.

Blånn sa for 4år siden:

Jeg er veldig rolig. Jobber fra hjemmekontor noen dager og er på jobb noen dager. Jeg er ikke umiddelbart redd for å bli smittet selv (jeg er ikke i noen risikogruppe), men bittelitt bekymret for foreldre. Både mannen og jeg sitter i trygge jobber som det vil være uaktuelt å bli permittert fra (han jobber i skatteetaten og har nettopp blitt beordret til å jobbe hele helgen og jeg i skolen). Men, en viss bekymring for fremtiden har jeg. Hva skjer med alle bedriftene som sliter og med alle menneskene som sliter. Min plan er å støtte opp under små foretak og lokalt i størst mulig grad når ting åpner igjen.

Toffskij sa for 4år siden:

Jeg er også en av de rolige. Jeg er nok veldig farget av at jeg er utenlandspendler, og at semesteret sluttet akkurat i tide til at jeg kom meg hjem til familien uten vanskeligheter (13. mars) – de siste to ukene var jeg veldig nervøs og redd for å bli sittende fast på arbeidsstedet uten å kunne komme meg hjem på ubestemt tid. Og koronahypokondrisk, ikke minst! Så nå setter jeg veldig pris på å være sammen med folka mine i overskuelig framtid, og at om jeg blir stuck noe sted, så blir det her. Så får det heller være at hjemmeskole noen ganger er ganske stritt, og at det er litt begrenset hvor mye jobb jeg får gjort.

shute sa for 4år siden:

Jeg er veldig avslappet på privaten. Har trygg jobb, ett barn som er selvgående på hjemmeskole og ett som vi bare tenker at "ja, ja, hun hadde sikkert hatt godt av et ekstra år i barnehagen uansett" om. Ingen nærstående i veldig høy risiko, og helt ubekymret for egen og barnas helse.

Men på jobb er jeg mer bekymret enn jeg noen gang har vært. Vi ser allerede at mange av familiene som er i kontakt med oss sliter massivt, og vi får ikke håndtert de alvorligste bekymringene på optimal måte. Veldig langt derifra. Dessuten begynner det å bli manko på beredskapshjem, institusjonsplasser, familiesentre og hva-har-du, og de fleste andre samarbeidspartnere har stengt. Politiet har utsatt alt som ikke er akutt livstruende.

mkj sa for 4år siden:

Jeg kunne ha skrevet dette selv. Skjønt tenker jeg burde lene sunt, jeg vil jo ha større sjanse til å overleve hvis jeg bedre kondisen og går ned 15 kg.

Señora sa for 4år siden:

Veldig delte følelser.

Jeg nyter at livet har roet ned tre hakk, men liker ikke å bevege meg ute i det hele tatt. Har likevel nytt turer på uvante stier fordi nærområdet mitt renner over av trimmere, en nesten dobling av antall turgåere i byens populære rekreasjonsområde er det målt. Man trenger ikke at halve byen er og lufter seg på samme plass for tiden.

Jeg liker IKKE å handle, men handler for syke venner og foreldrene mine som har satt seg selv i karantene pga underliggende sykdommer.

Jeg er redd for å bringe viruset til foreldrene mine, vasker hender og smører med antibac hele tiden når jeg er inn/ut av bil.

Jeg har heldigvis hjemmekontor og en relativt sikker jobb. Likevel, det kan komme permitteringer, men så langt er det fremdeles etterslep vi holder på med, samt at jeg jobber i en beredskapsbedrift (ikke helse)

Blånn sa for 4år siden:

Vi jobber med å få sårbare elever til skolen, men de fleste takker nei. Men vi samarbeider tett med BV i vår bydel.

millact sa for 4år siden:

Takk, men det kom fra bedriftshelsetjenesten på jobb.

Nooria sa for 4år siden:

Jeg tar det helt rolig og bekymrer meg svært lite. Er egentlig litt forundret over det. Hjemmekontor, tre unger som jobber bra med skolearbeidet og mann som har hjemmekontor.

Hver dag etter jobb tar jeg en løpetur eller en styrkeøkt. Er veldig klar over at det er mange som har en helt annen situasjon.

Ruslebiffen sa for 4år siden:

Det med hjemmekontor og ungene hjemme går egentlig helt greit. Kjedelig og alt det, men helt OK.

Men jeg veksler mellomstor fortvilelse og optimisme selv. Jeg er ekstremt bekymret for samfunnsøkonomien generelt og bransjen jeg jobber i spesielt. Fullt krakk jeg tror det vil ta lang tid å rette opp i, om det er mulig i det hele tatt. Og når bransjen henger så tett sammen med hvordan det går med samfunnsøkonomien, er det lett å kjenne på hvor tungt det er. Jeg kjenner også på en generell sorg over hele situasjonen.

Jeg må egentlig holde meg omtrent unna nettaviser, fordi jeg får en reaksjon etter hver gang jeg har lest. Mer analytiske artikler i tidsskrifter går bedre. Og det er på tide å begynne å meditere igjen for å få litt mer ro i sinnet. Ikke fo at jeg skal ignorere det so skjer, men fordi det beste er om vi klarer å holde orden i hodet og ikke bli paniske.

Tar i bruk eskapisme gjennom bøker og Netflix i fulle monner, det hjelper på humøret :knegg:

Strå sa for 4år siden:

Er det fra en bok? Som jeg bør skrive opp på leselista mi?

Anikka sa for 4år siden:

Jeg er ikke veldig redd på egne vegne, riktignok litt avventende siden begge ungene er syke, men tar det rolig. Litt agnostisk, på et vis. Bekymrer meg for samfunnsutviklingen, jeg også.

Dessuten er jeg sliten, inntil margen. Sover dårlig, jobber alt for mye, stresser med en jobb der det brenner som fy for å styre unna uheldige konsekvenser for ganske mange andres jobber balansert opp mot hjemmeskole med to lite motiverte og lite selvgående barn. Flink pike-syndromet får kjørt seg på to fronter, det er klin umulig å levere både på jobb og hjemmeskole akkurat nå.

zinatara sa for 4år siden:

Jeg syns ikke jeg sliter spesielt mye mer enn vanlig, men har slitt litt med skuldre og nakke i det siste. Så litt stress er det nok, kombinert med litt for mye innesitting.

Det jeg kjenner på nå for tiden er at dagene bare går i ett. Når vi ikke har faste aktiviteter har jeg problem med å huske hva vi gjorde de ulike dagene. Det er liksom ingenting å henge de ulike tingene på slik at jeg vet hva som hendte hvilken dag.

Divine sa for 4år siden:

Jeg var helt rolig, helt til jeg fikk permitteringsvarsel. Nå er jeg bekymret for min egen framtid, og ser for meg evig arbeidsløshet. :sukk:

star sa for 4år siden:

Måtte be om delvis sykemelding for å henge med.
Irriterende nok kjenner jeg at jeg blir litt hypokonder. Skulle ønske huet ville høre litt på den fornuftige delen.

Mirasol sa for 4år siden:

Jeg har en mann som er veldig introvert og helst alltid vil være hjemme så dette var piece of cake har jeg tenkt. Men han har virkelig fått brakkesyke, og min bekymring er at han havner i depresjon igjen (15 år siden sist, ikke en god tid for noen av oss).

Men jeg må faktisk innrømme at jeg takler dette veldig bra. Jeg trives hjemme, trives med familien, vi har blitt delt på jobb og har annenhver uke intensiv jobbing og hjemmekontor, og jeg liker begge deler. Kortere reisetid pga færre folk ute, ikke noe stress på ettermiddagen med barn som skal hit og dit, og de får tilbud via internett stort sett allikevel (treningsprogram, online spilleøvelse, virtuelle dansetimer).

Jeg ramset opp hva vi har forrige dagen og vi kan ikke klage:
Trygge jobber
Lønn som vanlig
Grei helse
Store, selvgående barn
Mat og vann på bordet
Strøm og internett
Familie som har det greit

Så til det som mangler;
Får ikke besøke min mor
Redd ferien til familien i USA ryker, men vi har sett dem 4 år på rad og satser på å se dem neste år igjen
Tja, det var vel egentlig det...

Avatar sa for 4år siden:

Jeg sover dårlig. Spesielt siste uka. Men det er nok pga litt andre ting også.

rine sa for 4år siden:

Litt opp og ned. Er glad for at jeg har en trygg jobb, og at jeg ikke trenger å ha hjemmeundervisning med egen barn samtidig som jeg har hjemmekontor. Syttenåringen er ganske selvgående, så jeg får stort sett sitte i fred når jeg jobber selv. Mannens arbeidssted er heller ikke rammet av permittering, så vi er trygge for økonomien. Blir trist på vegne av verden, da, og prøve å ikke lese nyheter absolutt hele dagen for å skjerme meg litt.
Enn så lenge kjeder jeg ikke rævva av meg hjemme, men jeg er innstilt på at jeg skal tilbake på jobb etter påske, og tror jeg får en midlertidig knekk hvis/når jeg får høre at tiltakene skal fortsette etter påske også.

Albertine sa for 4år siden:

Nei, det er "bare" et dikt, skrevet under denne krisa. Håper det kommer mer fra den kanten!

Strutsen sa for 4år siden:

Den lille introverte Strutsen takler dårlig å ikke ha en jobb.

Etter at jeg fikk permitteringsvarselet forrige uke, så ha jeg punktert litt. Jeg er langt unna krisemodus enda, men jeg følte meg plutselig unyttig nå når jeg ikke har en jobb å gjøre. :sukk:

tink sa for 4år siden:

Jeg har alt jeg kan ønske meg. Jobb og unger som fungerer helt fint. Likevel har jeg punktert litt. Klarer ikke å sortere tanker og aktiviteter. Klarer ikke å slutte å oppdatere nyheter enda jeg heller burde konsentrert meg om å jobbe, eller følge opp hjemmeskolebarna.

Savner fellestreninger, og å reise til og fra jobb, det hadde jeg aldri trodd, savner kollegaene mine og hater å ikke kunne planlegge for de neste månedene verken i jobbsammenheng eller privat.

Divine sa for 4år siden:

:dakars:

Jeg sitter og stresser på jobb nå, og har urolig mage og hjertebank pga. alt jeg har å gjøre. Har jobbet kvelder og helger i de siste to ukene i tillegg til vanlig arbeidstid. Samtidig som jeg vet at jeg er 100 % permittert fra onsdag av. Det er helt absurd følelse. Jeg frykter jeg kommer til å kræsje helt når onsdagen kommer.

Avatar sa for 4år siden:

Jeg klemmer på dere alle. Det er i hvert fall trygt her. :klemme:

Røverdatter sa for 4år siden:

....

polarjenta sa for 4år siden:

Jeg har vært rolig, men jeg kjenner nå at jeg er engstelig. Pappa skal testes for Corona nå snart. Han bør helst ikke få det, rett og slett. Det vi vet er at han har tatt et fly med et par coronasmittede folk på. Men han satt ikke i nærheten av dem så vidt vi vet. Blir et par lange dager før resultatet er klart.

Charlie sa for 4år siden:

Er helt rolig for korona. Er priviligert med sikker jobb, store, selvgående barn og boliglånet blir billigere. Søsken har laget en messenger- gruppe hvor vi melder inn når v har handlet for foreldre, det går på omgang, nå. Har gjort noen støttekjøp hos små bedrifter og har blitt flinkere til å sende hyggelige meldinger til mennesker utenfor den indre kretsen - særlig de som er alene/ eldre. Glemte å gjøre det i går, da hadde jeg planlagt en runde, så takk for påminnelsen. Det hjelper litt på at man føler man er en som kan bidra, om enn det er små ting.

Strå sa for 4år siden:

Jeg synes denne tråden ligger for åpent til at jeg vil svare rett og slett.

Røverdatter sa for 4år siden:

Shit, det så jeg ikke :(

Minerva sa for 4år siden:

Kan den kanskje flyttes?

Jeg har det mye bedre nå enn forrige gang jeg svarte. Det hjelper å ikke lese så mye nyheter, finne rytme og rutiner og ikke minst gå lange turer.
Men jeg synes det er så jævlig å lese om dere som blir permittert. :klemme: