Vi sliter med besteforeldrene her nå... min mor og far er skilt, og begge synes vi er altfor strenge ift å treffes nå. Min far har diabetes og er 80 år. Allikevel mener han vi skal treffes. Vi sier vi kan gå en tur, de mener de kan komme inn i hagen og drikke kaffe, gi oss gaver etc.
I dag ble mamma regelrett sint på meg da jeg sa nei til servering men ja til hagebesøk. Da sa hun surt at hun kunne sette maten hun har kjøpt utenfor døra.
Jeg kjenner at det siste jeg trenger nå er krangling om samvær.
Jeg tenker at for en del gamle så er isolasjonen så belastende at de heller tar sjansen. Er hos pappa nå - han har akkurat blitt enkemann og trenger både praktisk og emosjonell støtte Jeg får være nøye med hygiene og så får vi håpe det holder.
Vi treffer farmor. Noe annet ville vært umulig. Hadde mormor bodd i nærheten av oss ville vi nok truffet henne også. Men her er smittetrykket svært lavt. Hadde vi bodd mer urbant ville vi kanskje vært strengere. Evt når smitten kryper tettere på oss.
Vi har besteforeldre langt unna stort sett, bare ett sett i nærheten (mannen har skilte foreldre). De som bor nærmest er også yngst, 60 og 63, og ikke umiddelbart i risikosonen så vidt jeg kan bedømme, men vi har ikke møtt dem hittil i hvert fall. I så fall blir det utendørs og med 1 meters avstand. Jeg skjønner godt at det er slitsomt, Cumulus, men hvis de besøker dere i hagen og holder avstand er det vel ikke noe i veien for å ta en kaffekopp og at de evt. har med noe hvis du er redd for å smitte dem med noe du har lagd? Det hadde jeg ikke nølt med, det er bare tett på og inn i huset jeg er skeptisk til. Og i Oslo78 og en del andres tilfeller hadde jeg valgt annerledes. :klemme:
Vi bor i god avstand, noe som uansett begrenser hvor mye vi treffes, men vi hadde planer om å treffe svigerforeldrene mine i påska, noe vi har avlyst. Min mor er sykepleier, og har jobbet i helsevesenet i mesteparten av sitt voksne liv. Hun har ingen problemer med å ta situasjonen alvorlig og overholde anbefalingene. Hun har ertet på seg flere av sine jevnaldrende venner ved å stille spørsmålstegn ved at de fortsatt møter venner, får besøk av barnebarn og oldebarn etc. Det er kanskje min far og mannens mor som har hatt vanskeligst for å ta det inn over seg. Faren min presterte å hive seg på en tur med danskebåten til København rett før begge landene stengte ned. :gal: Mens jeg var syk med covid-19. Svigermor reiste med fly og besøkte sin gamle søster for halvannen uke siden, fordi hun bare MÅTTE se henne, og ønsket inderlig at vi skulle komme til påske, lenge etter at det var åpenbart for oss at det var utelukket. Men hun godtar det da, uten å bli sur, når vi sier det, selv om hun selvsagt er skuffet.
Vi har snakket med mine foreldre (62) i hagen et par ganger, men vi spiser ikke sammen og oppholder oss ikke i samme hus. Faren min er den eneste som er hos farmor (88), for hun trenger hjelp til å handle og bor alene i et stort hus. Foreldrene til mannen min har vi kun telefonkontakt med. Alle bor i gangavstand.
Det er alt for mye som ofres i dette landet til at vi skal trosse anbefalingene som gis om minst mulig kontakt. Vi treffer andre kun når vi må.
Svigerfar har, og jeg forstår ikke hvordan det har gått til engang, kommet seg tvers over Europa med fly. Han er i risikogruppen, men ville til feriehuset. :gal:
Min morfar ble satt i lockdown en uke før skolene stengte. Han hører etter, og får mat og sånn levert. Og vi er veldig aktive på snap, så han får se hva som foregår med barn, barnebarn og oldebarn. (vi er hele gjengen på samme snap)
Mamma og pappa er jo i karantene enda. Men når de kommer ut uti uka, så er vi nok bare nødt til å omgåes, da det er forventet fra kommunen at de bidrar med avlastning. Vi har en foreløpig avtale om at de skal ha ungene en natt eller to fra lørdag av. Så får vi se, hvordan situasjonen er både her og der når den tid kommer.
Jeg har møtt min mor på platten hjemme hos henne en gang. Flere meters avstand. Hun bor helt alene. Men har gjennomført strikkekaffe på nett og deltar i sine verv på teams. Så det går greit. Pappa deler tun med søstersen så de ses.
Vi treffes ikke per nå. De var av de første som havnet i karantene etter nærkontakt med smittet. Den er over nå, men vi holder oss til telefonkontakt. Men så treffer vi ikke andre heller (bortsett fra en skravlings med naboene når vi møtes utenfor huset eller på tur i nærmiljøet).
Vi treffes ikke, men jeg syns vi skal ha en stor dose tålmodighet og omsorg for eldre som er ensomme, ikke har noe "fornuftig" å ta seg til og sørger over å ikke få være sammen med barnebarn. Skuffelse gir ofte utslag i sinne. Dette er en sorgprosess for mange, ispedd redsel for sykdom, redder for fremtiden, redsel for økonomi, venner og familie.
Vi facetimer foreldrene mine. Dessuten så "nekter" jeg dem å handle, så jeg handler for dem (jeg har tilbudt å gjøre det for dem, og er nøye med hygienen når jeg handler mat til dem), så da møter de meg hver gang jeg leverer matvarer. :knegg: Dvs. fem minutter i døra, med meg på minst fem meters avstand. De er faktisk overraskende fornuftige. Pappa er i risikogruppa på flere måter, så de skjønner at det er viktig at de skjermer seg. Heldigvis bor de nær marka og kan få gått masse tur uten for mange folk i nærheten. I dag tok jeg med barna da jeg skulle levere til dem, så fikk de også treffe barnebarna irl. Det ble satt stor pris på. Eldste syns det var skikkelig kjipt å ikke kunne gi mormor en god klem. :hjerter: Mannens mor bor for langt unna til at det er vi som ivaretar henne i det daglige (med annet enn telefoner), men hun er også fornuftig og skjønner hvorfor hun må skjermes. Jeg tror man kommer langt med å være raus med telefoner og hjelp, så får jeg heller leve med at foreldrene mine mangler noe omtrent annenhver dag.
Mor er i risikogruppe - over 80 og dårlig lungekapasitet. Hun har en stor familie, og har vanligvis mye besøk. Nå er det kun 2 stk som slipper inn, min søster og meg, og både mor og gjest har hansker og munnbind, og god avstand holdes.
Vi har valgt å gjøre det på denne måten, da det er endel ting hun trenger hjelp med, i tillegg til at hun hadde blitt fryktelig ensom.
Vi besøker heller ikke besteforeldre. De vil ikke ha hjelp til handling, men de er ikke i butikken mer enn en gang i uken uansett. De forstår begge veldig godt hvorfor vi ikke kan møtes, så nå har de til og med lært seg hvordan de kan ringe med facetime fra Ipaden.
Jeg synes dette er så utrolig fælt, og er glad vi ikke har noen eldre, ensomme i familien. Jeg har hverken foreldre eller besteforeldre som lever, og svigerforeldrene mine er bare så vidt fylt 60. Mannens mormor er 80, men hun lever som normalt og vi har svært lite kontakt med henne til vanlig også.
Jeg har virkelig forståelse for hvor vondt dette er for mange eldre, og utfordringen er jo at mange av dem tenker at noe skal man dø av. Men om de blir syke vil de jo kanskje også være blant dem som er med på å overbelaste helsevesenet, så det går liksom ikke bare ut over dem selv.
Hadde no mamma berre vore litt redd, da hadde vi ikkje hatt det evinnelige maset om middager og sånt. Eg er reddere (eller meir fornuftig) enn ho, så det er problemet her. Ho kunne heller vore litt bekymra, det hadde vore bedre :knegg:
Dette innlegget kunne jeg ha skrevet. De ble regelrett sure på meg. De er to og en kan krysse av på alle boksene for risiko. Jeg føler at jeg har valget mellom daglige meldinger fulle av hersketeknikk eller å treffes. Å treffes ute er jo et alternativ.
Vi treffast i utgangspunktet ikkje. Har hatt eit par 5 minuttspratar i døra, og ein kaffekopp med god avstand på terrassen, men har i grunn avtalt at dette tek vi att. Svigers var rett nok innom nokre minutt på mannen sin bursdag. Dei sat då to meter frå oss andre, på eiga side av bordet, det var i starten av «halde seg heime»-perioden. Vi har i grunn berre blitt stengare etter kvart.
Har svigerforeldre i nabofylket, vi sees til vanlig ganske ofte. Nå treffes vi ikke, bare ringes. De ønsker å komme på besøk, både til oss og til de andre barna/barnebarna, men ingen av barna deres tillater det nå. De er friske, men nærmer seg 80 begge to. De synes nok vi er hysteriske, men det hjelper jo ikke.
Mine foreldre har vært i karantene men er «ute» av den til onsdag. Da har jeg foreslått at vi kan komme til dem med noe bakst, og sitte ute og snakke litt. Mammas forslag er vel mer å komme inn på middag, men det har jeg ikke lyst til å ta sjansen på. Søsteren min bor nærmere, og handler for dem, og det sier hun at hun vil fortsette med etter karantenen også. Det er betryggende.
Ellers har vi kontakt hver dag, i form av å dele bilder på messenger, eller ringes på FaceTime. De har heldigvis hverandre, og de klager aldri.
Vi treffes ute, en liten prat på terrassen med kaffekopp (som står igjen ute en dag eller to før den vaskes :knegg: ) og det til tross for at ingen av oss har vært syke eller har symptomer. Jeg er ikke redd for egen del, men har veldig lite lyst til at foreldrene mine skal bli syke.
Vi treffes kun ute og på flere meters avstand i kort tid et par ganger de siste 2 ukene. Nå har ikke ungene vært hos meg siste 2 ukene, mem de er ikke vant med å se besteforeldre så ofte allikevel, så det går nok greit å holde avstand en periode. Vi får ringes oftere.
Moren min har bursdag på tirsdag, og egentlig skulle vi feiret i dag på restaurant. Det blir det jo ikke noe av. Har bestilt roser og makroner fra morgenlevering.no hun får på døren på morgenen med hilsen fra oss. Så får jeg ringe senere på dagen. Lurte litt på om vi skulle ta en bursdagdsang i hagen hennes, men vi får se. Det er for at vi trenger oss en liten luftetur hjemmefra i tilfelle.
Verken jeg eller brødrene mine ser foreldrene våre spesielt ofte til tross for at alle bor ganske nær hverandre. Men i alle fall to av oss har ukentlig kontakt med foreldrene våre på telefonen. De synes det er helt greit. Pappa savner nok å møte kompisene sine på senteret, mens mamma har ikke en eneste venn så for henne er ting ganske vanlig.
Stefaren min er i risikogruppa x minst 3 (84, kols, diabetes, dessuten generelt ikke noe flink til å ta vare på seg selv og dermed dårlig allmenntilstand). Jeg handler for han og setter varene i gangen, og ungene nekter plent å møte han selv om han har veldig, veldig lyst og maser en del. De har jo også vært i karantene, men er ferdige med den nå og har absolutt ingen symptomer. Jeg har ikke vært i karantene, og har vært inne hos han et par ganger for å hjelpe med praktiske ting. Blant annet brukte jeg nesten en time på å rydde og vaske på kjøkkenet hans forrige helg.
Jeg tror kanskje han er der som noen nevnte over, at han er villig til å ta sjansen og tenker at noe skal han jo dø av, og jeg kan forsåvidt skjønne at noen kan ha den innstillingen - men der er definitivt ikke ungene mine. Så lenge de ikke er klare til å tenke sånn, holder vi avstand. De skal slippe å lure på om de har ansvar hvis noe går galt. :nemlig:
(Mamma døde av influensa med underliggende kols for tre år siden, og Herremannen tenker fortsatt av og til på at han var forkjølet den siste gangen vi var hos henne. Hun visste at han var forkjølet og tok selv valget at vi skulle komme likevel - jeg tror hun var klar for å dø. Det har ikke gjort det noe lettere for han.)
Nei, så da har de jo hverandre. De har tydelig behov for å se oss likevel, jeg skulle bare ønske at det ble formidlet på en grei måte. Og at det gikk an å si at vi ikke vil risikere å smitte de. Men det kan hende, som noen over her sier, at de tenker at noe skal de dø av.
Samme her, vi har ikke noe valg. Om hjemmetjenesten «bryter sammen» må hun i verste fall flytte inn hos meg.
Mamma kommer ikke til å overleve verken korona eller vanlig influensa. Og selv om vi prøver å beskytte henne, så tenker jeg (litt kynisk kanskje) at noe skal hun jo dø av en gang. :sukk:
Foreldrene mine er 80. De maser ikke om besøk, og er flinke til å holde seg unna andre folk.. De har pleid å være på eldresenteret flere dager i uken, men nå kjører de turer i stedet for. Begge er absolutt i risikosonen.
Jeg er jo mormor selv, og maser IKKE om besøk. Hjemme hos barnebarnet har de vært syke lenge alle tre, og datteren min jobber i helsevesenet i tillegg, så vi facetimer. Jeg har ikke sett dem siden helt i begynnelsen av mars.
Det er veldig stas å få filmsnutt av barnebarnet som ser på filmsnutt av meg som sier hei. "Se! :hyper: Det er mommo!" :hyper: sier hun. :elsker:
Treffer ikke 2 av dem ellers, så ingen grunn til å treffes nå ihvertfall. Ungene har vært å handlet for min mor, levert puslespill. Mamma møtte dem ute på terrassen, holdt god avstand, men hun syntes det var godt å se dem. Bonusbestemor sitter i karantene, langt unna. Vi holder kontakten med FaceTime. Men jeg må si jeg gruer meg litt til påske mtp mamma.
Vi satt å skravlet her en kveld. Og før hun la på sa hun "Veldig godt å få le litt." - hun er enslig, aldri vært ensom, men nå kjenner hun veldig på det. Alle aktiviteter, jobb og venninner er "borte". Jeg må finne på noe med henne i påsken, en utendørsaktivitet.
Vi treffes ikke. Vi facetimer med svigers og ringes med mine foreldre. Min mor, som ofte er ganske dust, fortalte at hun hadde tatt i mot gan som kjører rundt varer fra butikken og ga ham kaffe. «Bare 5 minutter, da!» :dåne:
:gruble: der sier du noe. Mamma har såpass dårlig helse at hverken korona eller influensa er noe hun bør få. Og får hun det såpass at hun trenger hjelp og pleie men ikke blir innlagt, klarer vel ikke hjemmetjenesten å sparke igang noe slik det er nå? Og da kan hun ikke komme hit. Men noen må jo hjelpe henne (og det blir ikke meg). Hm. Det var en nyttig påminnelse om å tenke gjennom og planlegge det scenariet!
Mine foreldre holder seg stort sett hjemme nå. De skjønner at de ikke bør ha kontakt med mine to brødre som har små barn, ene svigerinna mi har også termin i dag og de synes det er fornuftig å holde seg unna dem.
Derimot mener de at de kan ha litt kontakt med meg og mine voksne barn. Jeg er ikke enig, jeg er tannlege og dermed ekstremt utsatt for smitte, ene dattera mi jobber deltid på et sykehjem og guttungen på en matbutikk. Vi er dermed utsatt for smitte fra mange hold, og selv om mine foreldre er i god form er de såpass gamle at jeg helst vil at de skal unngå smitte.
Jeg har vært en snartur innom dem et par ganger de siste ukene, men ikke barna.
I går var de derimot hos meg halve dagen. De ble levert på døra her tiiidlig i går morges av ambulansepersonale med beskjed om at de ikke kunne være hjemme på noen timer fordi leiligheten deres måtte utluftes pga brann i leiligheten under der de bor «og forresten så er faren din dagens helt fordi han trolig reddet livet til de to som sov i leiligheten det brant i». I en sånn situasjon måtte jeg selvfølgelig få la dem bli her, Korona eller ei. Stakkars, de kom i tøfler og uten ytterklær.
Svigermor bor 50 mil unna og har forskanset seg i leiligheten sin og tør ikke bevege seg utendørs. Hun treffer vi uansett ikke nå.
Mine bor på andre siden av landet, og er uansett i karantene, så vi snakkes bare via en eller annen virtuell plattform. De er knapt 70 og spreke, så de er ikke spesielt sårbare, men vi minimerer uansett all omgang nå.
Mine (våre) bor også langt unna. Daglig kontakt med faren min, som alltid, og noe hyppigere kontakt enn vanlig med mor og svigermor via SMS og telefon.
Heltens kjødelige far snakker vi uansett ikke med og min mor er dement og klarer seg ikke 100 % selv så henne treffer jeg 1-2 ganger daglig. Vi er selv besteforeldre og det virker som om den familien gjerne vil treffe både oss og Mutter'n nå når de er ute av karanten fra i morgen. Mutter'n har risikoadferd så det tror jeg er lite lurt, særlig siden Mellomste er gravid. Jeg må snakke med dem igjen.
Mine foreldre bor på en anne kant av landet. De er skilt, så mamma som bor alene tror jeg er litt ensom. Jeg vurderte lenge å reise hjem helga som var, men kansellerte flybillettene etter pressekonferansen tirsdag, og med tanke på hvor stress det er å bare gå i butikken for tiden... Nå holder vi kontakt på telefon og via bilder på messenger og snap.
Svigers bor i samme by, og vi hadde gledet oss til familieselskap i påska. Må nok finne på en annen løsning her.
Moren min bor i nabolaget, og desidert i risikogruppe. Hun er fornuftig, og kjører selvvalgt selvisolering. Vi har møttes litt i dørkanten når jeg har kommet med litt mat til henne. Og mannen har kjørt henne på sykehuset et par ganger. Det hjelper veldig at minstemannen snakker med henne på video de fleste dagene.
Det andre settet med besteforeldre er på Vestlandet. Også der har minstemann jevnlig kontakt.
Jeg er tydeligvis heldig. Mine foreldre er ikke så gamle (ikke passert 70 enda), og ikke har de helsetilstander som gjør dem utsatt heller. (Faren min er vel strengt talt i langt bedre fysisk form enn meg.) Allikevel er de flinke til å forholde seg til reglene, ser det ut til.
De handler på butikken, men gjør det ganske sjelden. Moren min har hund som hun må gå tur med, men hun påpeker at hun holder god avstand til folk. (Mamma var operasjonssykepleier med tilleggsutdanning i hygiene, så hun vet en del om smitterisiko.)
Vi treffes ikke, men snakkes på telefon innimellom. Faren min og jeg har hatt masse kommunikasjon på e-post i det siste, angående mine utfordringer med eldste. Og det har vært til stor hjelp. Så jeg tror han føler seg ganske nyttig for meg selv om vi ikke treffes.
Mamma er (etterhvert) flink, og har en venninne hun treffer og holder seg ellers unna alle. Men er visst hyppig i telefonkontakt med venninner. Mer sosial enn jeg er, såvidt jeg kan forstå, så da er det nok greit :knegg:
Vi kjørte akkurat bursdagsselskap for mamma på whereby. Funket utmerket. Gratis opp til 4 deltagere, du må betale en hundrelapp i mnd for opp til 12. Og det er mulig å "låse" rommene om man ønsker.
Jeg sendte bare linken til "møterommet" rundt, og alle kom rett inn på linken via sine devices (og uten noen bruker og sånt), men man kan laste ned en app om man ønsker.
Vel. I familiene våre treffes alt fra babyer til syke oldeforeldre på kryss og tvers. Dagsturer på hytta og kjøpesenter. Mannen sa det i helga, en kan lure på om den yngre generasjonen her ønsker seg litt arv snart. :gal:
Modern fikk tilbake symptomene sine i dag: fryser, kraftløs, hoster. Allikevel insisterer hun på at hun ikke er syk, og vil gå tur med meg. Nå begynner jeg å bli VELDIG Oppgitt... 😡
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
