Høst sa for 4år siden:

Noen skrev i ett innlegg at det er rart hvor fort det unormale blir normalen (kanskje ikke ordrett, men i slik mening). Det fikk meg til å tenke - vi har vært i særtilstand av varierende grad i noen uker nå.

Vi kan være enig eller uenig om det er riktig måte å takle en pandemi på, men hvis vi trekker ut at samfunnet stoppet opp/ble låst ned/stengte tildels, og egne reaksjoner på det - hva tenker du da? Hvordan føler du at du/dere har taklet det så langt? Hva ville skjedd om samfunnet virkelig ble lukket ned - for en lengre periode? Hvor lenge ville du/dere klart det, hvis dette hadde blitt hverdagen? Hvor avhengig er vi egentlig av det vi kanskje tar for gitt i en pre-pandemi normal hverdag?

Cumulus sa for 4år siden:

Jeg savner kollegaer. Ellers klarer jeg meg fint. Barna derimot.... De klarer ikke dette stort lenger. Vi sliter med å holde humøret deres oppe...

mkj sa for 4år siden:

Jeg savner å spille bridge, og savner å dra på jobb.

Blondie sa for 4år siden:

Jeg savner friheten og ville ikke taklet det spesielt godt. Jeg er helt avhengig av sosial omgang for å ikke havne fullstendig i kjelleren og takler hjemmekontor-løsningen, tidvis helt alene, katastrofalt dårlig.

Ungene er litt mer robuste, men spesielt vesla ville nok vært preget etter en stund. Merker det godt nå også, vi er bygget litt på samme måte.

Eia sa for 4år siden:

Jeg personlig kunne nok klart meg fint, med hage, andelsgård, natur, noen nære og noe å lære. Sånn dersom penger ikke er noe tema. Mannen også, tror jeg. Vi måtte dog ha tvunget barna, særlig eldste, til noe mer utendørsliv enn de lever nå, men det skulle nok gått det også.

Når det er sagt, har jeg stort sett savnet jobben (permittert) hele tiden.

kamp sa for 4år siden:

Som totalt avhengig av andre for å leve så ville ikke det fungert

amylin sa for 4år siden:

Jeg takler ikke det her! Seriøst! Jeg har vært inne i en sånn apatisk boble hvor ingenting blir gjort. Tiden bare går. Ingenting skjer. Ikke en dritt! Jeg savner venner. Jeg savner konserter. Jeg savner kolleger. Noen ser jeg, men ikke fra de andre jobbene jeg har. Jeg savner mennesker. Jeg går på veggen. Jeg veksler mellom å bli gal, apatisk, være forsiktig optimist til å gå ned i kjelleren igjen. Mest av alt har jeg lyst til å gå ut og skrike høyt til alle og enhver uten at det hjelper en dritt.

Input sa for 4år siden:

Jeg hadde taklet det ekstremt dårlig og blitt alvorlig deprimert. Det tror jeg mannen min hadde også.

millact sa for 4år siden:

Jeg hadde taklet det ganske bra tror jeg. Ukene har gått fort, vi krangler lite. Barna takler det fint og synes hjemmeskole går bra, men yngste gleder seg til speider i morgen.

Chablis sa for 4år siden:

Vi takler det helt fint , hadde det stengt ned mer så hadde vi taklet det også helt fint.
Jeg savner familie og venner men vi holder kontakt via telefon ogsosiale medier , så det går bra.

Gaia sa for 4år siden:

Jeg er også i ferd med å bli sakte sprø av den sosiale distanseringen. Jeg blir mini-paralysert av at det som er min normale "go to" ikke er lov, og har endt opp med å bli skikkelig unormalt tilbaketrukket. Jeg syns ikke det er så hyggelig med digitale treff, sikkert fordi jeg er en person som naturlig er ganske skravlete, og derfor er avhengig av de små signalene man får i form av kroppsspråk for å ikke ta over samtaler. Det er mye mer krevende i digitale møter enn IRL, og jeg er stort sett kokt i hodet etter en halvtimes digitalt møte (hvor jeg skal bidra, ikke bare lytte).

Jeg hørter på en utrolig fin podcast av Bréné Brown, som heter "Unlocking Us" og den jeg hørte på i dag, om ensomhet, traff meg på så utrolig mange nivåer. Jeg har den fine familien min og jeg har litt tilgang til de nærmeste vennene mine, men "gruppa mi" er ikke tilgjengelig. Jeg får ikke tatt det glasset med vin som har vært planlagt lenge (siden vi ikke er i "koronafamilie") og jeg får ikke tatt de tre lunsjene som jeg hadde planlagt da jeg ble sendt til hjemmekontor. Det betyr at det er mange, små avtaler, som rett og slett aldri blir noe av. Og jeg vet ikke når de blir noe av. Det er alle de små, daglige møtene, som er så viktige for meg. Felleskapet med andre, det å være sammen med flere venner og bekjente, er så og si borte fra livet mitt. Og det er et mye større savn enn jeg kanskje har vært villig til å innrømme for meg selv. Jeg trenger folk. Både de nære relasjonene, og de som ikke er så nære. Det er mine daglige småmøter med folk som fyller meg med energi, og en del av arenaene som gir meg energi har vært helt ikke-eksisterende siden samfunnet lukket ned.

løve70 sa for 4år siden:

Jeg hater det maksimalt. Jeg savner kollegaer, venner, treningssenter og mitt tidligere liv med en fin blanding av å være på kontoret, jobbe hjemmfra og reise verden rundt. Jeg er blitt tiltaksløs, feit og sur :(

Løvemannen har det helt fint - han kunne hatt det slik som dette lenge - om han bare hadde hatt mulighet til å reise på hytta og fikse den.

Arvingen trives egentlig, men dette er virkelig ikke bra for henne. Hun murer seg helt inne og har ingen kontakt med venner, kun oss og kjæresten (samt mormoren og et par av mine venninner). Hun trenger å vær sosial med venner på sin egen alder. Jeg er redd for at det skal bli vanskelig for henne å 'komme igang' igjen. Faglig klarer hun seg greit, hun er flink å jobbe selvstendig og trenger lite hjelp fra lærer.

Che sa for 4år siden:

Jeg savner aller mest å være sammen med andre. Nesten litt hvem som helst. Synes det går helt fint å være hjemme, men skulle ønske jeg kunne ha hatt besøk, dratt på besøk osv osv.

Hjemmekontor har jeg vent meg nesten litt for godt til.

IzziCreo sa for 4år siden:

Så lenge vi har tilgang på mat og mannen kan jobbe hjemmefra, så klarer vi oss fint. Slik det er nå så går det veldig greit. Ikke for det, jeg vet at eldste synes det er vanskelig og hun savner den daglige omgangen med hele vennegjengen og skolehverdagen. Men hun takler det allikevel bra - og hvert fall til å være ekstrovert. Minsten har taklet det fint, og Mellomste har hatt uendret tilværelse pga sykdom over lengre tid.

Selv hadde jeg en slik overgang da jeg ble alvorlig syk for mange år siden, så tilværelsen nå er ikke spesielt endret for min del da jeg er i stor grad husbunden som det er. Det er klart det er mye man savner, men kan man ikke, om så det er av den ene eller andre grunnen, ja, så kan man ikke. Jeg anser meg som heldig som takler slikt godt. Men gud, som en smørbrødliste jeg har på ting jeg skal gjøre den dagen det finnes en medisin for sykdommen jeg har, og da håper jeg at samfunnet er åpent slik at jeg kan gjøre det :nemlig: Det kan jo også være smart å tenke slik for alle nå i disse tider - "Hva vil jeg gjøre? Hva kan jeg klare meg uten? Hva er egentlig viktig for meg?"

Må legge til at vi har tilgang på den ene hytta vår som er nær hjemme (ja, nå er det vel opphevet, så vi har vel tilgang på den andre også), og det hjelper jo at vi har mulighet til litt variasjon.

Anne C sa for 4år siden:

Så lenge vi har tilgang til mat og internett så hadde vi nok klart oss greit. Mannen hadde nok "klikket" først, men det har gått overraskende bra her hos oss til nå. Jeg var overrasket over hvor godt vi taklet de første ukene.

Millen sa for 4år siden:

Jeg hadde taklet deg dårlig, og er ganske sliten og lei av dette livet her ( corona livet). Jeg virkelig savner den normale hverdagen, og jeg vil ha livet tilbake.

Strå sa for 4år siden:

Da nedstigningen kom tenkte jeg at dette kan gå bra for en kortere periode for samfunnet, for meg kan det gå bra lenge. Som samfunn får vi anledning til å kjenne på hva som er viktige og mindre viktige arbeidsoppgaver. Jeg synes det er tydelig at det er ikke bare magen som skal ha mat, det skal hodet også. Mennesket er i større eller mindre grad sosiale vesener. Mange vil lide eller forgå om samfunnet skulle stenges på denne måten i veldig lang tid. Det har vi ikke råd til, verken menneskelig eller økonomisk. Men som sagt, jeg ville klart meg bra lenge.

Isprinsessen sa for 4år siden:

Jeg har lange perioder der jeg bare har kontakt med mann, barn og en venn så det hadde ikke vært så stor forskjell.

Karamell sa for 4år siden:

Jeg hadde klart meg bra, det samme hadde yngstesønnen. Mannen hadde slitt mer og eldste sønn hadde slitt max.

Strå sa for 4år siden:

Hvordan samfunnet Norge klarer seg vil vel også avhenge av hva vi faktisk trenger av mat, elektroniske varer osv og som ikke kommer over landegrensen. Mye dyrkbar mark er bygd ned i Norge, vi er ikke spesielt sjølberget her på berget. Vilt er det vel heller ikke nok av, så det ville ikke hjelpe nok om halve befolkningen ble jegere og/eller bønder.

Lhi-My sa for 4år siden:

Livet mitt har ikke vært annerledes denne perioden enn det ellers er. Jeg er kronisk syk og tilbringer det aller meste av tiden min hjemme. Det kan gå uker mellom hver gang jeg fysisk møter andre enn mann og barn. Jeg har vært sykemeldt i flere år og har søkt ufør. Jeg vet ikke om den blir innvilget, det har blitt kjempestrengt. Sier de nei, står jeg uten inntekt og rettigheter fra slutten av sommeren av.

På en god dag klarer jeg en kort tur i butikken. De fleste dager gjør jeg ikke det. Noen dager kan jeg gå en tur på kanskje 200 meter, men som oftest ikke. For et år siden kunne jeg mer enn jeg kan i dag. Hvordan det vil være neste år, har jeg liten innflytelse på og heller ingen kunnskap om. Jeg lever livet mitt hjemme. I vinterhalvåret innendørs.

Vi er ganske mange som har måttet lære oss å leve med sterke begrensinger, usikkerhet og uforutsigbarhet. I mange tilfeller også dårlig økonomi og stor sosial isolasjon. Jeg ønsker ikke at andre skal måtte oppleve at livet snur slik det har gjort for meg, men jeg ønsker at denne perioden kanskje skaper litt mer forståelse for hvordan mange kronisk syke faktisk har det, i mange tilfeller resten av livet. Det er en enorm omveltning, men man klarer som regel det man må og det gjør også de som opplever sosial distansering og uforutsigbarhet i noen uker grunnet en pandemi. Man er nødt til å snu tankesettet og fokusere annerledes enn før. Kanskje kan en slik annerledesperiode bringe med seg noe positivt også?

Matilda sa for 4år siden:

Det hadde nok gått fint. Jeg savner jobb med elever og kolleger veldig, men jeg har ikke egentlig noe sosialt liv utover jobb, jeg føler meg ofte litt ensom til vanlig også. Jeg er blitt ganske god på å finne på ting å holde meg i ånde med, og det meste kan jeg fortsatt gjøre! Introvert som jeg er, trenger jeg en del tid til å «lade», og med jobb og hverdag og ungeflokk skjer det jo egentlig nok. Da ting stengte ned i mars, reagerte jeg litt som jeg gjør i sommerferien: Jeg blir rastløs og ensom ei ukes tid, og så går det seg til. Så lenge jeg har familien går det bra, men om mannen min er borte over litt tid, blir jeg apatisk, så denne situasjonen hadde nok føltes veldig tung uten ham. Jeg har dessuten storfamilien nær nok til at det går å stikke innom og veksle noen ord, det hjelper også masse!

Jeg savner egentlig museum og teater og utfluktsmål vel så mye som folk, merker jeg. Familien min er hyggelig selskap, så lenge vi kommer oss ut av huset av og til. :knegg:

oslo78 sa for 4år siden:

Norge hadde klart seg rimelig dårlig. Vi hadde nok blitt temmelig sultne etter hvert. Siden jeg trenger mat, hadde jeg nok også klart meg dårlig. I tillegg trenger jeg mennesker i stor grad. Der har jeg funnet ut litt ekstra av i denne perioden kan man si.

Matilda sa for 4år siden:

Jeg må tilføye at jeg er mer urolig for samfunnet som helhet, enn for egen del, altså. Jeg veit jo jeg er heldig som har en jobb jeg kan utføre hjemmefra, og at det slett ikke er sånn for alle. Det blir tøffe tider økonomisk for veldig mange framover.

millact sa for 4år siden:

Det kan jeg skrive under på. Jeg trives med det. Det er effektivt.

Strå sa for 4år siden:

Sånne ting har jeg også tenkt litt over nå. Vi har mye nedbygd dyrkbar jord. Kanskje er det på tide å stoppe med det? Og hva med den dyrkbare marka som ligger brakk? Burde Staten gjøre mer for å stimulere til nydrift av slik mark?

Yngste vil vi skal gjøre forberedelser på det småbruket jeg eier, grøfting og slikt. Da har vi litt å lære oss først. Det er en god plan tenker jeg.

Strutsen sa for 4år siden:

Dersom samfunnet hadde blitt stengt helt ned og de aller fleste arbeidsplasser også ble stengt, hadde jeg nok taklet det bedre enn akkurat nå. Jeg er permittert og det er det jeg ikke takler. Jeg kan takle å være hjemme, ikke ha tilbud, ha begrensninger og whatnot, men slik det nå når jeg ikke jobber og mange andre gjør det, så føler jeg meg utnyttig og mindre verdt fordi jeg har mistet min identitet (jobben). Og det takler jeg svært dårlig.

Maverick sa for 4år siden:

Fullstendig nedstengning hadde vært lettere for min personlighet enn det greiene vi holder på med nå.

Og så håper jeg Norge lærer å være større grad av selvberget innen matproduksjon og medisiner/smittevernutstyr.

Retz sa for 4år siden:

Hvis jeg tar utgangspunkt i samfunnet som det har vært de siste par månedene, og egen situasjon forbundet med det, så tenker jeg at det kommer til å gå greit i mange måneder til. Da jeg er i risikogruppen praktiserer jeg sosial isolasjon, og det håndterer jeg ganske bra. Det blir litt som man tenker på harde toppturer eller lange løpeturer; klarer du én måned, klarer du to, klarer du tre osv. Alenetilværelsen blir også lettere siden jeg har hund, og selv om jeg vanligvis bruker mest non-verbal kommunikasjon med henne, så har hun blitt pratet mye med den siste tida! :nikker:

Jeg tror jeg kunne holdt ut en kontinuerlig nedstenging i flere år hvis det virkelig var nødvendig, og jeg så en mening med det. Altså en trussel større enn korona hvor jeg tross alt regner med å ha litt kontakt med familien i perioder med lav smitterisiko. Jeg ser egentlig på muligheten til isolasjon som et privilegium, og er takknemmelig for at jeg ikke bor i en flyktningleir, en favela eller rett og slett på gata.