Jeg er visst ikke så sjenert at det gjør noe. :knegg: Ungene mine påpeker stadig oftere at jeg gir komplimenter til vilt fremmede folk. Og det gjør jeg av og til. Har kanskje ikke vært så bevisst på det før, men jeg tror jeg har økt frekvensen de siste årene. Ungene mine synes det er litt pinlig.
Hvis jeg ser et menneske med et klesplagg, en veske eller et par sko som jeg virkelig liker, så sier jeg det gjerne. Jeg er egentlig lite tilhenger av å kommentere folks utseende, men når det gjelder fremmede folk er det jo lite annet å komplimentere. Og det gjelder kun klær og sånt, jeg sier selvsagt ikke noe om hvordan folk ser ut sånn ellers. Men jeg liker altså å gi komplimenter for slike ting jeg nevner over her. Noen ganger for å finne ut hvor de har kjøpt den nydelige kjolen, andre ganger kun fordi jeg har lyst å si hvor fine de er. Jeg klarer ikke helt å la være. Jeg har lagt merke til at de fleste blir nokså overrasket, men jeg har uten unntak fått positiv respons. Mange blir veldig glade. Jeg liker godt å gjøre andre glade på den måten (også).
Jeg gjør det oftest i situasjoner hvor det er litt naturlig, da. For eksempel i en kassakø i en blomsterbutikk eller til damen bak disken (når jeg tenker meg om har jeg nok aldri komplimentert en mann...). En gang ropte jeg faktisk «du har en veldig fin kjole!» til en dame som syklet forbi. (Hun lo litt og takket. :knegg:)
Jeg har også opplevd at folk sier lignende ting til meg. Det gjør meg veldig glad, selv om det selvsagt er nokså overflatisk å kommentere folks klær. Men jeg er tilhenger av å spre litt glede likevel.
Gjør du det samme, eller er dette helt utenkelig i din verden? Hvordan hadde du reagert?
For ordens skyld så må jeg si at jeg vanligvis ikke legger så veldig merke til hvordan andre ser ut eller hva de har på seg. Jeg er den siste som ser når noen har klippet seg. Så det er kun når jeg virkelig ser noe som er så spesielt pent at jeg må se to ganger at jeg sier det.
Jeg tenkte nok det samme før, men så har jeg jo sett at folk blir så glade. :knegg: I dag kommenterte jeg en fremmed dames Birkenstocksandaler med gullspenner, men det er fordi jeg akkurat har kjøpt slike selv, og jeg måtte høre om de var gode å gå i.. Hun bekreftet det, men så først litt perpleks ut. Vi var inne på et restaurant-toalett. :knegg:
Når jeg tenker meg om, kommenterer jeg høylydt andre folks hunder også. :roll: De legger jeg alltid merke til fordi vi hadde hund før, men den er død nå.
Jeg tror at første gang jeg overvant sjenansen var da jeg stod bak ei dame i køen på et hagesenter, og jeg kjente at jeg ikke klarte å gå derfra uten å finne ut hvor hun hadde kjøpt kjolen sin... :flau:
Ikke så mye her i Norge, men det var mye av det da vi bodde i USA. Folk ga komplimenter over alt, og det smittet. Egentlig burde vi være flinkere her også. Det kan gjøre ganske mye med dagen din om noen gir er kompliment for håret, skoene eller whatever. Shallow å komplimentere utseende? Kanskje. Men det kan lyse opp dagen okke som.
Jeg kan gjøre det. Sjelden/aldri på klær/utseende, sånn sett, men jeg kan fortelle ukjente at smilet deres, høflighet, måten å snakke til andre, servicen de gir osv gjør meg glad.
I vinterferien observerte jeg en så fantastisk storebror på en utstilling vi var på. Hans måte å ta med lillebroren rundt på var helt nydelig og det fikk han høre. Mulig han syntes jeg var helt koko, men det lever jeg i så fall godt med. Koko og ærlig, fin kombo det.
Det hender rett som det er at jeg gir et kompliment til en fremmed, om det passer seg slik, ja, seinest i går, da jeg bare måtte kommentere ene tatoveringen en servitør på restauranten vi spiste middag på hadde, den var så utrolig fin. :hjerter:
Jeg gjør det iblant.
Har opplevd det selv noen ganger, og har blitt så glad, og det har igrunn vært inspirasjon til å gjøre det selv.
Husker ei eldre dame i en kassakø på kiwi, som så på meg og sukket: "Du va så fin. Kjolen, og alt. Det er sjelden eg ser nåke så fint"
Det passet godt etter en lang dag alene med barn i sol og varme, med ruskete hår og et hvitt skjørt a la laundry fra Noa Noa som jeg tror hadde både gulp og yoghurt på seg. :love:
Jeg gjør nok ikke det særlig ofte, muligens aldri? Det bunner nok i at jeg ville blitt svært ukomfortabel i en slik situasjon selv, jeg synes det er ubehagelig når fremmede «ser» meg. :sparke:
Opplever i og for seg jevnt og trutt at ukjente komplimenterer et eller annet og det er jo hyggelig, så jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjør det selv. Mulig det er de 50 %-ene østfolding i meg som har overvunnet bergenseren.
Jeg tror ikke jeg har gjort det selv. Mamma gjør det stadig vekk. Jeg har fått kompliment fra villt fremmede noen ganger da (og da regner jeg ikke halvfulle menn på utesteder). Som regel når jeg har hatt hjemmestrikkede gensere (så egentlig kompliment til mamma det også, kanskje en karma-greie? :knegg: ). Og da jeg var gravid fikk jeg stadig vekk komplimenter fra fremmede.
Jeg kan på en måte forstå det, tror jeg. Jeg kan synes det er veldig ubehagelig å bli «vurdert» i enkelte situasjoner. Det er noen få mennesker som har den effekten på meg, at jeg føler meg vurdert, liksom. Men det er folk jeg kjenner, og som jeg ikke liker å treffe på en dårlig dag.
Ja, det kan jeg finne på å gjøre. Til helt tilfeldige folk. Feks i dokø eller til ukjente ved kaffeautomaten på jobb eller noen jeg tilfeldigvis befinner meg i nærheten av. Og da kommer det fullstendig fra hjertet. :hjerter:
Jeg må ha en god dag selv, for å kunne boble over til andre.
Kompliment for at jeg har gått ned i vekt gir meg den følelsen. Et ubehag ved at noen har studert kroppen min ... selv om det er godt ment, selv om jeg har strevd for å gå ned i vekt, og selv om jeg er mer fornøyd med meg selv når jeg har greid det. Men jeg liker bare ikke at folk ser og kommenterer det. Litt rart kanskje. Andre ting har jeg ingen problemer med at folk gir meg kompliment for. Særlig ikke genserne som mamma har strikket til meg, det er jo bare hyggelig.
My, hjemmestrikkede gensere, ja! Det kommenterer folk ofte. Nå går jeg sjelden i genser da, men de få gangene det skjer, sier alltid noen noe.
Apropos fulle menn. Fikk en gang i fjor noe jeg fremdeles er usikker på om var et kompliment eller et litt ubehagelig me too-øyeblikk da jeg gikk (nokså ustelt) i tight treningstøy og sekk i sentrum en tirsdag morgen kl 10. Jeg strente over torget da fire fulle menn sjanglet bak meg. Så hører jeg mann 1, kjempehøyt:
-Fy faen! Hvordan er det mulig å være så stram når man er sånn 40-50 år?
Mann 2 snøvler noe jeg ikke hører.
Mann 1: -Ja, men herregud, se på hu da! Hvor gammal tror du hu er?
Jeg veksler fremdeles mellom å le, være smigret og å bli forbanna... :knegg:
Jeg har fått kompliment fra full mann for hjemmestrikket genser da, det var jo rett og slett hyggelig. Da var jeg til og med sammen med min mor, og vi begge hadde gensere som hun hadde strikket. Det kom en godt påseilet mann sjanglende bort til oss og var overveldet over hvor fine gensere vi hadde, og gikk lystig videre, uten annen agenda enn å si akkurat det. :hjerter:
Jeg gjør det! Og ang hunder, så gjør jeg det HELE tiden. :knegg: Senest i går i Arendal! Og endte da opp med å snakke ganske lenge med paret med den søte hunden, hvorpå hun fortalte at hun var fra Florida, og syntes det var SÅ kjekt at jeg ville snakke med dem. For hun var vant med hjemmefra at fremmende snakket sammen over en lav sko. Men her i Norge opplevde hun at folk gjerne ØNSKET å snakke/kommentere hunden osv men ikke turte.
Jeg er ikke så flink til å gi kompliment til fremmede.
Jeg ser på folk og smiler, det er på en måte litt det samme, men jeg tror jeg skal skjerpe meg på komplimentfronten. :jupp:
Jeg har selv fått kompliment fra fremmede på gaten/i butikken, og det er jo skikkelig hyggelig.
Ja, det gjør jeg av og til, og jeg har opplevd det mange ganger selv. Det er jo veldig hyggelig med et uventet kompliment.
(Da faren min levde og var på sykehjem, var det et lett sted å bli sett på som ung og vakker forresten, også for oss over 50. Husker jeg fikk et litt nytt perspektiv på alder da en av de gamle damene tok tak i armen min, stirret meg inn i ansiktet og sa: «Å! Du var så ung og fin! Akkurat som dattera mi!» (Datteren hennes kan umulig ha vært noe særlig under 50 hun heller, med en mor over 90). Det var litt rørende. :hjerter:
Jeg gir gjerne komplimenter til fremmede. Det forutsetter at jeg ikke er innesluttet da. Folk blir glade og jeg blir glad for at noen andre ble glad, så da er en positiv spiral satt i gang. Komplimenter fra meg er oftest for noe de gjør, men det kan også være for andre ting.
Nei, jeg orker ikke. Men er jeg nysgjerrig ber jeg en venninne spørre, det blir alltid en hyggelig prat.
Jeg elsker Trader Joe. I NY hvor alle ristet av seg den samme frasen og hadde forduftet om noen svarte sent, kom det ei fra kassa på motsatt side for å kommentere sneakersene mine. Det var første og eneste gang jeg følte meg sett den uken. Jeg handlet der flere ganger så klart, de ansatte klarte å si noe utover minimum hver gang.
Dette er noe av det jeg liker veldig godt med å være på ferie i USA. Der får man komplimenter hele tiden. I USA er det tydeligvis helt lov og helt vanlig å gi komplimenter til tilfeldige personer. "That dress was really made for you, darling!" :hjerter:
Jeg burde ta lærdom av det og gjøre det oftere selv også. Det koster jo ingenting og folk blir skikkelig glade.
Jeg gjør det ikke på utseende. Jeg forsøker si fra hvis noen er hyggelige eller gjør noe ekstra. Det kan være en som snakker til noen som oppfører seg dumt, jeg kan si at det var fint de grep inn eller noe for å støtte. Jeg sender mail hvis noen fortjener skryt eller sier fra direkte. Jeg får noen ganger slikt selv og setter stor pris på det.
Ja! Spesielt har eg lagt meg til en vane å komplimentere damer som har latt håret blitt grått. Det trur eg har med mine egne tilbakemeldingar på mitt hår. Hadde det ikkje vore for kompliment frå både fremmede og kjente om håret mitt hadde eg nok gått tilbake til farging for lenge sidan.
Ja, det gjør jeg. Jeg slår også gjerne av en liten prat med fremmede. Særlig om jeg har med hund eller de har det. Jeg elsker at det er sånn i USA. Selv om det kanskje er overfladiske samtaler, gjør det dagen min bedre.
Så hyggelig at så mange her inne synes det er en fin ting å gjøre! :) Jeg var litt usikker på det. Jeg opplever ofte at folk først blir litt forfjamset, selv om de blir glade.
Som tidligere puddeleier (for et ord!) klarer jeg ikke gå forbi en eneste puddel uten å kommentere. Senest i Sauda i går. Fikk en lang prat med et eldre ektepar med en uimotståelig og veldig glad storpuddel.
Generelt er jeg egentlig ikke glad i å snakke med fremmede folk, og vil helst ikke at fremmede henvender seg til meg i det hele tatt. :introvert: Sånn sett er jeg glad jeg bor i Norge. :knegg: Jeg er nok typisk norsk på den måten. Men blir jeg smigret nok så overgår det motviljen mot fremmedkontakt. :blånn:
Jeg er generelt sett dårlig på å gi komplimenter, og gir vel nesten aldri komplimenter til fremmede. Det kan være hyggelig å få komplimenter da, men det avhenger av dagsformen. Komplimenter for utseende er jeg ikke noe glad i. Men jeg er ganske sær da. :nemlig:
Det hender jeg gjør det. Kommenterer ikke kropp og utseende - det går begge veier for meg. Overraskes over at såpass mange oppegående folk synes det er helt innafor å kommentere andres kropp - det kan gå på sånne ting som hva er det arret der, og den slags, men jeg syns at det kan man holde munnen lukket om. Komplimenter er selvfølgelig noe annet, men av erfaring er det jo noen som tolker ting inn i det man sier - hvis man liker noe "betyr" det at man ikke liker noe annet. Så prøver å unngå kropp, generelt, unntatt til nære.
Komplimenterer ellers ofte og gjerne, smiler og ser folk i øynene, og det synes jeg i og for seg er fint, men alle er ikke komfortable med det eller rett og slett vant til det, og da kan det bli tolket feil (BTDT). Har opplevd 2 ganger i mitt liv (som vel og merke er ganske langt) at etnisk norske menn i parforhold har funnet det nødvendig å poengtere at de er "opptatt" bare fordi man er vanlig hyggelig som man er mot alle ( for meg :knegg: ), da blir man jo stum (heller enn å fortelle sannheten, at det ikke ville vært aktuelt under noen omstendighet :snill: ) Så har blitt litt mer forsiktig med å være hyggelig mot alle. Litt trist, egentlig.
Det med å kommentere etter vektnedgang er et skikkelig minefelt, altså. Etter å ha lest her inne, valgte jeg å ikke si noen ting til en bekjent som hadde gått ned 15 kg - ikke en gang «så bra du ser ut», siden det også kan anses som om at man ikke så bra ut som overvektig.
Hun fortalte litt utpå kvelden at hun hadde blitt skikkelig såret av at ingen komplimenterte henne, for hun følte seg endelig så fresh og fin og var skikkelig stolt av jobben hun hadde gjort, og hadde gledet seg til oppmerksomhet og skryt.
Ja, jeg gir ganske ofte komplimenter til ukjente. Det syns jeg er hyggelig, jeg tror det gir meg like mye som det forhåpentlig gleder den som får komplimentet.
Kropp kommenterer ikke jeg heller. Aldri. Ikke engang til familie og venner. Det lengste jeg kan strekke meg til er å si «du ser helt smashing ut» hvis det passer seg sånn i en samtale om kropp.
Jeg kommenterer mannens kropp da. :sparke:
Jeg ble forøvrig drittlei alle som skulle kommentere min kropp etter relativt stor vektnedgang. Og ikke bare positivt! Det er helt utrolig hva folk kan få seg til å si til tynne folk. Min kropp er som den er, jeg er ikke forpliktet til å ta den i forsvar eller til å forklare, folk kan rett og slett holde snavla.
Jeg har ofte lyst til å gi komplimenter, men blir som oftest stoppet av sosial angst. Øver meg da, for det er jo utrolig hyggelig å få kompliment. Jeg får det oftest på gensere mamma har strikket til meg, så da sender jeg det alltid videre til henne.
Som sagt synes ungdommene mine det er pinlig. Tidligere i sommer kjøpte jeg en jakke til mannen min, det var en gave. Min eldste var med. Hvis ikke hun hadde stoppet meg, ville jeg spurt en mann i butikken med ca samme kroppsbygning som min mann om å prøve den. Jeg ville gjerne få et inntrykk av hvordan den så ut på en mann. Det endte med at datteren min prøvde i stedet. :haha:
Jeg har ikke fått så sterke begrensninger av barna mine enda, men innser at jeg kan finne på å legge bånd på meg innimellom for å ta hensyn til dem, men ikke alltid. Når man er tenåring kan jo ALT være flaut, og det hender de trenger litt korreksjon på at foreldre også får lov å være seg selv.
Altså jeg gir ikke komplimenter for kroppen til fremmede. Det er mer hvis jeg ser noen med et helt spesielt fint plagg som kler dem veldig godt, den type ting. Eller en hjemmestrikket genser.
Når jeg tenker meg om så har jeg kun gitt kompliment når det gjelder hårfarge til vilt fremmede - og da kun til de med rødt hår. Jeg erså sucker for rødt hår at jeg bare må! :elsker:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
