Timar sa for 4år siden:

Det er jo mange aktive hundeeiere her inne, med hunder i alle varianter og størrelser.

Jeg er nysgjerrig på hva som gjorde at dere endte opp med nettopp den hunderasen dere gjorde? Var det tilfeldigheter eller nøye valg etter ønskede kvaliteter?

Og til dere som har hatt hund lenge: Har dere klart å bytte rase noen gang, eller har dere holdt dere til samme rase hele veien?

Timar sa for 4år siden:

Jeg kan jo svare for den rasen jeg selv har hatt: Vi møtte en Berner Sennen på ferietur, og det var umiddelbar forelskelse. Dette var akkurat slik vi forestilte oss at en hund skulle være, både i utseende og gemytt. Så da vi litt senere fikk hund, så var det ikke tvil om hva vi ville ha.

Nå som voksen så er jeg på jakt etter samme produktet, bare helst i en mindre innpakning. :humre: Samtidig, for meg ER hunder store, langhårede og med elskelig vesen. Jeg vil tro det er det samme for dere som har erfaring med andre raser også, at det er en størrelse/type hund som kjennes mest riktig?

Darth sa for 4år siden:

Vi er på vår andre hund. Den første var en flatcoated retriever, og selv om vi elsket han dypt, så visste jeg at jeg skulle ha en mindre krevende hund neste gang. Jeg savner han dog fortsatt (har vært død i over ti år), for jeg opplevde han som mye mer av en "samtalepartner" og venn enn den hunden vi har nå, han er mest bare søt og god. Den flaten vi hadde, det tror jeg var verdens aller beste hund. :hjerter:

Nå har vi bichon havanais. Jeg ønsket som sagt en mindre krevende hund, og det gjorde at jeg så etter hunder som var mindre i størrelse, men som fortsatt kunne være med på alle turer og sprell som vi finner på. Jeg ville også ha en frisk rase der hunden i utgangspunktet kunne se frem til et langt og frisk liv (man er jo aldri sikker, men jeg ønsket en rase som var kjent for god helse). At hunden ikke røyter, det er bare bonus, det var ikke et kriterium. Og om han ikke er den vennen for meg som flaten var, så er han jammen en skikkelig fin og god middelaldrende herre. Han er snill som dagen er lang, utrolig vennlig mot alle vi møter, har aldri trengt spesielt myndig oppdragelse, et vennlig ord og så er han der. Han er god til å lese oss alle og kjenner igjen kroppsspråk og lyder på en måte den andre hunden aldri gjorde. Han er også mye smartere i møte med andre enn det flaten var, en flat er jo diger (vi hadde en svær hann), og det skjønte aldri hunden vår. Det er jo litt rart, at nå når jeg har en hund på seks kilo, så ligger han sjelden på fanget og sover og koser, mens den 46 kilo tunge flaten, han eeeelsket å ligge på fanget og se på tv og kose. :knegg: Men havanaisen er aldri langt unna, sjelden mer enn en meter, som nå, når han ligger ved beina mine under spisebordet, selv om det finnes mange andre mer komfortable steder å ligge.

Skulle jeg valgt igjen, så hadde jeg valt en bichon havanais hver gang. Det er en fantastisk rase på alle måter. Og den gleden han møter meg med når jeg kommer hjem fra jobb, den er helt uovertruffen, det er som om vi har vært adskilt lenge. Det er litt rart med den hunden, ungene sier at det er "mammas hund", og det er sant. Det er liten tvil om at jeg er på toppen av hans liste over viktige mennesker, jeg kan ikke huske at flaten var slik, men kanskje har jeg bare glemt det.

Vær nøye med oppdretter, det er vel det eneste rådet jeg kan gi. Og kjøp en bichon havanais, det er verdens beste familiehund tror jeg, hvis man ikke er genuint opptatt av hundehold. Man trenger ikke å være hundekjenner for å oppdra en havanais, det klarer alle som gjør et hederlig forsøk.

kamp sa for 4år siden:

Første hund ble en bichon frise fordi noen venner av oss hadde et kull samt de er er allergi vennlige en andre hunder. Så da ble nr to også det.

Liker godt rasen og gemytt. Kan gå lange turer men også fornøyd med små. Første bjeffet litt men ikke siste.

GinaK sa for 4år siden:

Vi hadde Cocker Spaniel da jeg vokste opp. Vi snakket om Cavalier king Charles Spaniel når vi begynte å snakke om hund i 2009.

Sommeren 2010 hadde en venninne kjørt innom et oppdrettsted på veien hjem fra ferie og hadde med seg en i samme rase. De har hatt ganske store utgifter allerede fra den var liten så jeg begynte å tenke på en type hund som en på jobben hadde; Lhasa Apso. Den var med på jobb hver dag og var så rolig og fin.
Vi brukte lang tid og leste masse om rasen og hadde søk på Finn. Avtalte med flere men det var så mye rare samtaler så vi var skeptiske og ventet.
Kom så over en oppdretter, dro på besk og fikk hjem den søteste lille voffen som vi har hatt siden juni 2011.
Rytefri og rolig. Men liker å gå lange turer. Vi har vært nøye med oppdragelse så han lyder raskt og bjeffer så og si aldri. Stolt av det.

Blondie sa for 4år siden:

Her var det et kompromiss ved størrelse og aktivitetsnivå. Jeg blir forelsket i hver retriever jeg ser og har også en forkjærlighet for Jack Russel terrier. Vi var imidlertid helt uerfarne hundeeiere og måtte ha litt mer håndterbar hund. Dachsen er lærevillig, sta og smart, det falt vi alle for. Vi fant en oppdretter i nærheten, som har kommet med tips og triks underveis. Det var også veldig viktig. Jeg elsker dachseblikket. :hjerter:

Pøblis sa for 4år siden:

Vi valgte hund utfra størrelse (pøbelprinsessen var 9 da vi kjøpte den første hunden), aktivitetsnivå og pelstype. Vi ønsket en hund som også niåringen kunne håndtere på tur, fordi hun ønsket seg så veldig en hund. Det er endel allergi i familien, så vi ønsket en ikke-røytende rase, da de ofte er mindre allergifremkallende enn hunder med vanlig pels.

Vi valgte bichon havanais, og er virkelig superfornøyd med valget. De er morsomme, vennlige, snille og aktive hunder. De orker lange turer, men klarer seg fint med en tur i hagen hvis vi ikke har tid eller yst på lang tur. De er lette å oppdra, og elsker å lære seg triks, så det er fort gjort å lære dem en masse unyttige kunster som å danse på to ben, rulle rundt og spille død og sånn. die elsker folka sine og begge mine er alltid rett i hælene på meg. oen hevder at rasen ikke skal bære alene hjemme, men det har ikke vært noe problem med våre hunder.

De har mye pels, og det er mye pelsstell hvis man velger å ha dem i fullpels. Jeg har akkurat snauet ned mine to med frisørsaks, fordi de har løpt rundt ute på hytta hele dagen i en måned uten annet enn overflatisk børsting av pels, og resultatet ble floker jeg ikke orker å gre ut. Det er viktig å velge oppdretter med omhu - rasen er blitt veldig populær, så det er mange som vil ha en havanais for tiden. Jeg kjenner et par oppdrettere som jeg kan anbefale på det varmeste - seriøse folk som kun avler på foreldre som er helt friske, helsesjekken og premiert. Havanais er i utgangspunktet en sunn rase som lever lenge - mange til langt inn i tenårene.

Det finnes forøvrig flere ulike sveitsiske sennen-hunder. Feks grosser schweitser sennen og entlebucher sennen - jeg kjenner en som driver oppdrett av slike. Kan sende deg navnet på PM, hvis du vil.

Og så kan man selvsagt kjøpe blandingshund. I så fall ville jeg unngått designhunder - og de som tar seg mer betalt for en blandingshund enn for en renraset. En blandingshund vil ha med seg egenskaper fra rasene den er satt sammen avhør sette seg inn i de rasene som er aktuelle. En hund er blir ikke friskere av å blandes med en annen rase, en hund har best forutsetning for å være frisk når foreldrene er det.

Vanlig pris for en renraset hund i min rase er 18 000 for en registert hund uten avlssperre. Andre raser kan koste noe mer, men ta kontakt med raseklubben i NKK eller snakk med folk som har peil - det er flere her inne som driver opprett - og hør hva som er normal pris.

Erica sa for 4år siden:

Vi leste om hunderaser på nett og lette etter en passe aktiv, middels stor hund som hadde egenskaper som sosial, vennlig innstilt til folk og andre hunder, lite bjeffete/voktende. Vi kom over engelsk springer spaniel og likte umiddelbart utseendet og rasebeskrivelse. Besøkte en oppdretter og ble solgt der og da. Oppdretteren vi besøkte var veldig seriøs, og vi likte henne og oppdrettet hennes så vi endte med å kjøpe hund fra henne.

Lhi-My sa for 4år siden:

Jeg har hatt mange labradorer for ulike førerhundskoler helt tilbake fra 1992. Konseptet er da slik at man får valpen 8 uker gammel, trener, sosialiserer og prøver å gjøre et godt førerhundemne ut av den. Ca 18 mnd gammel blir den testet fysisk og mentalt og tatt opp på førerhundskolen hvis den består. Svært mange er ikke egnet. Jeg tror jeg har hatt 12-15 valper. Den første ble min og bodde dels hos meg og dels hos min har til den døde 12 år ganmel. Den siste har jeg fortsatt, han er seks år nå. Mange av de i mellom har blitt førerhunder og noen har flyttet til andre familier etter test fordi jeg har tatt i mot nye valper eller hatt andre planer.
Jeg kommer alltid til å ha en stor forkjærlighet for labrador og det kommer nok alltid til å finnes minst en av dem hos meg. Det er en herlig rase, arbeidsvillig, aktiv, passe sta og stort sett bare blid og god. Det er ingen enkel rase som valp og unghund, men jobber man godt da, får man verdens beste!

Jeg har også hatt Leonberger hannhund. Det var er impulsivt kjøp, men jeg angret aldri selv om han krevde enormt mye. Han var 80 kg tung og en herlig bamse, men absolutt ingen enkel hund på noe vis. Han døde av sykdom når han var 6 år.

I en periode uten førerhundvalp, tok jeg i mot en omplasseringshund. Det var en flatcoated som var oppgitt av eieren sin fordi han rømte og var aggressiv og ugrei. Jeg falt for annonsen og det var ikke veldig gjennomtenkt, men det gikk veldig fint. Jeg opplevde ham aldri som noen problemhund, han elsket familien vår fra første stund, rømte aldri og jeg så aldri noe tegn til aggressivitet. Perfekt hund på alle måter, men han fikk magekreft 6-7 år gammel og måtte avlives.

For tre år siden fant jeg nok en omplasseringshund jeg ikke kunne si nei til. Det var en Tibetansk terrier tispe som visstnok var nervøs, bjeffete og utrivelig. Jeg dro for å hente henne og møtte en vakker liten sort og hvit krøllete dame som var så redd at hun ikke turte å nærme seg meg. Jeg satte meg på gulvet i stua der hun bodde sammen med 10-12 andre hunder (av en annen liten rase) og hun løp i sirkel rundt meg og bjeffet. Jeg klarte ikke reise fra henne, så hun ble med hjem til min da 3 år gamle ekstremt rolige labrador. De første dagene var hun redd, men hun roet seg fort. Etter et par dager lå hun sammenkrøpet helt inntil labradoren når de sov og snart fant hun favorittplassen sin på sofaryggen bak meg eller en av de andre i familien med hodet hvilende på skulderen vår. Hun ble en rolig og fin familiehund, men var skeptisk på fremmede menn. Hun fikk akutt en aggressiv form for lymfekreft og døde 3 mnd etter.

Jeg har nå en annen Tibetansk terrier (ikke bland de med tibetansk spaniel) tispe. Hun er en herlig frøken, oppfører seg som en miks av hund, katt og menneske og er uten tvil den rareste, morsomste, mest spesielle, men kanskje også mest krevende hunden jeg har hatt. Hun jobber godt, er ekstremt lettlært på godt og vondt. Hun trener lydighet og agility med jentene mine og meg, hun er superkjapp og utrolig spretten, klatrer som en katt (eneste hunderasen som klatrer). Hun lærer triks fort, men også uvaner. Hun synger (uler!) hver gang hun hører en Tv2 låt, og elsker musikken på en Jula-reklame. Hver gang den dukker opp, setter hun seg rett ned og synger med av full hals. Hun elsker labradoren av hele sitt hjerte og gråter uten stans hvis han får gå på tur uten henne. Tibetansk terrier er en vokte- og gjetende rase, og hun tar det svært seriøst. Hun varsler ved lyder hun ikke gjenkjenner og hun har full oversikt over hvor alle familiens mennesker og dyr befinner seg. Hun aksepterer kalver, kyr og sauer som beiter helt inntil hagen vår uten problemer, men kan bjeffe intenst på andre ting som skjer rundt oss. Alt i alt en morsom, men krevende rase som krever langt mer av meg som flokkleder enn mange av de andre rasene jeg har hatt. Jeg har forelsket meg fullstendig i rasen og det blir nok flere etter hvert, men som sagt, jeg kommer nok også alltid til å eie en labrador!

Retz sa for 4år siden:

Første bud er at jeg ikke vil ha en rase som er avlet på defekter, som f.eks kort-nese raser, eller raser hvor profitt tydeligvis har trumfet sunn avl. Sistnevnte kan være tilfelle når populariteten til en rase øker (for) raskt over kort tid. God helse, robust og med tydelig av/på knapp er et must. Ca middels størrelse, gjerne lettstelt pels, og allsidighet mtp friluftsliv og løping. Mitt valg ble finsk lapphund, men jeg kunne nok vurdert andre raser hvis jeg hadde lest meg litt opp på de enkelte.

Maverick sa for 4år siden:

Denne gangen er det ganske tilfeldig. Jeg har hatt Golden retriever, schäfer og boxer, nå har jeg storpuddel.

Er ikke rasetrofast men jeg vil nok alltid ha stor hund.

Bobbelur sa for 4år siden:

Da vi skulle ha hund, måtte vi tenke på at stesønn var plaget med atopisk eksem og muligens kanskje kunne bli allergisk. Vi leste oss opp på mange ulike raser og lånte en cairnterrierhann hjem til oss en helg. Han var mist i sin andre pubertet og skikkelig pøblete. Vi lot oss ikke skremme av det, og endte med en rolig og fantastisk tispe. Hun døde alt for tidlig, så vi skaffet oss en hannhund i samme rase. En pøbel og ramp og full av hormoner, men helt fantastisk når han var ferdig med puberteten (og etter hvert også kastrert).
Siden vi ikke ønsket å være en familie uten hund mer, valgte vi å skaffe oss en til. Det ble en engelsk toyterrier der vi kjente oppdretteren fra hundetreningsmiljøet. Begge hundene filgte med meg når vi gikk fra hverandre, og nå har jeg bare den engelske toyterrieren igjen. Han er ingen enkel hund med tanke på hans ressursforsvar, som er så sterkt at jeg måtte omplassere cairnterrieren faktisk. Av dyrevelferdshensyn det beste valget jeg gjorde, men ikke enkelt på noe vis.

Jeg vil svært gjerne ha en hund til nå. Jeg vurderer det slik at det bør bli en tispe, og at det blir en cairnterrier. Jeg bare elsker det livsglade vesenet de har, og det at de prater. De varsler lett, og er ikke verdens mest lettlærte hunderase heller. Mye pelsarbeid kan det være til tider også... De gir så mye tilbake at jeg nok videre alltid ønsker å ha en cairn i huset.

Anne C sa for 4år siden:

Vi hadde bestemt oss for en Parson Russel Terrier, og hadde etablert kontakt med en oppdretter. Brodern og svigerinne driver oppdrett av Staffordshire Bull Terrier, og plutselig hadde de en valp som måtte komme tilbake til de av ulike grunner. Brodern lurte på om vi kunne tenke oss å ta over han. Og sånn ble det. Jeg elsker hunden, men det blir nok den første og siste hunden vi har. Jeg har aldri vært noe hundemenneske, og er det nok fremdeles ikke.

Pebbles sa for 4år siden:

Vi valgte hunderase basert på Google-søket «kattevennlig og barnevennlig hund». :knegg:

Andre kriterier var at den passer for folk som ikke har hatt hund før og at den ikke må ha uendelig mange timer trening hver dag for å ha det bra. Vår hun er fornøyd med tre turer på ti minutter hver den ene dagen og tre turer på en time hver den neste - og han er like rolig og fornøyd uansett. Det er viktig for oss med tre barn og andre forpliktelser som endrer seg fra dag til dag.

Vi har virkelig valgt riktig hund, Bichon Havanais. :hjerter:

(Pulsen krever en times børsting hver dag om en lar de ha lang pels - vår klippes, og da er han lettstelt.)

Gaia sa for 4år siden:

Jeg har en av de mest utskjelte «rasene», dvs. en Australsk Cobberdog (som er en type doodle, men som nå ikke blandes med andre raser, men avles på andre Cobberdogs). Vi har stamtavle på vår som går fem generasjoner bakover, og har tilgang til flere generasjoner, hvis vi hadde ønsker det.

Jeg ville i utgangspunktet ha røytefri hund, og hadde forelsker med i Cobberdogs, men ble skremt av de utrolig negative tilbakemeldingene jeg fikk om oppdrettet av disse (blant annet her inne). Så var vi innom vannhund og hadde bestemt oss for Toller (Nova Scotia Duck Tolling Retriever). Vi sto på liste på et valpekull som ikke ble noe av, og det ble masse tull med det andre kullet vi egentlig skulle ha valp fra. Da hadde vi ventet halvannet år, og barna begynte å bli skikkelig utålmodig.

Vi passet Cobberdogen til noen venner en liten uke, dro på valpebesøk på Drøbak Hundehotell og ble kjempesjarmert. Vi la inn bestilling på et kull som var planlagt med broren til han vi passet som far, og tre måneder senere var han vår. :hjerter:

Mannen ville ha en treningskompis, så vi fikk kullets mest krevende valp, og det var han virkelig. Men nå er han helt fabelaktig, og er på alle måter det vi ønsket oss av en hund. Han er veldig glad i tur (heldigvis, vi har passet hunder som angivelig har vært spreke og glade i mye tur, men som etter hvert har «streiket» med vårt vanlige aktivitetsnivå). Han er mannens faste treningskompis, og vi får mange kommentarer på hvor urolig veltrent han er, så han er nok hakket mer aktiv enn de aller fleste hunder. Og ellers er han en stødig, fin og passe myk fyr, som ikke legger seg ned for andre hunder, men ikke ypper til bråk. Etter hvert som han er blitt eldre så tåler han også noen roligere dager i strekk, og blir ikke masete av å «bare» få tre turer om dagen. (Det ble han før, så han var ganske slitsom å ha alene en langhelg.)

Mannen har mye mer hundeerfaring enn meg, men vi er enige om at for oss var Cobberdog det helt riktige valget.

Pøblis sa for 4år siden:

@gaia: hvis rett skal være rett, så er det ikke rasen som er utskjelt, men måten den markedsføres på svært mange har reagert på.

Jeg kjenner flere cobbere og andre doodler, de er fine, alle sammen. :ja:

Gaia sa for 4år siden:

Det kan du si, men jeg har vel opplevd at jeg har blitt sablet ganske kraftig ned når jeg har anbefalt Cobberdog, og det skjer virkelig ikke med så mange andre hunderaser (med unntak av de som har velkjente helseproblemer, som går igjen hos de aller fleste av hundene.) Og jeg opplever vel «markedsføring» av andre raser som omtrent like forherligende.

Cobberdog koster ganske mye penger, men jeg tenker at det er en fordel, siden det ikke er samme «søknadsprosess» som en del andre oppdrettere har. Da tenker man seg nøye om, før man kjøper hunden.

Embriksmamma sa for 4år siden:

Jeg har vokst opp med Flat Coated Retriever og Labrador Retriever, begge rasene sitter godt fast i hjertet mitt. Første Flat kom inn i familien i 1975 da jeg var bitteliten, og jeg kan ikke tenke meg et liv uten. :hjerter:
Har egentlig lyst på Labrador også, men den valp- og unghundperioden er virkelig ingen spøk! :knegg:

Nå har vi tre Flatcoats, to brune og en sort - den yngste brune er eget oppdrett og min prinsesse. Både hun og hennes mor er veldig rolige, behagelige hunder fullstendig uten det stresset man ofte opplever med Flat. De er dog Flats på alle andre måter, elsker alle mennesker, mat, andre dyr - de er gode, naturlige apportører og elsker turer og aktivitet (iallfall den yngste, mor liker sofaen best).
Vår sorte Flat er en mer "vanlig" Flat som raskt går opp i stress men hun er også veldig arbeidsvillig og lett å skru på.

Vi har også en Curly Coated Retriever som kom inn i familien ved en tilfeldighet egentlig, hun er 20-åringens hund men bor her selv om han nå har flyttet ut. Hun er stilig, sær og vakker. Veldig arbeids- og tidkrevende i valp- og unghundperioden, vokter en del og elsker familien over alt på jord. Veldig selvstendig. Ikke en rase for alle og vi skal ikke ha flere. ;)

En Sussex Spaniel bor også her, hun er min hund og er russisk import. Tok henne inn i fjor høst som 4,5 måneder gammel valp. Sussex er en utrydningstruet rase og det er bare fem i Norge nå, så vidt jeg har funnet ut. Ønsket meg en mindre rase inn i flokken og forelsket meg i rasen under et Englandsbesøk.
Liten, morsom og fullstendig crazybanana sprø etter fugl! Skal nok ha flere Sussex men ikke en såpass stor valp, og ikke fra Russland. Hun har noen issues som nok henger sammen med oppholdet hun hadde der før hun kom hit.

Sånn på sikt - nei, bytter nok ikke rase. På sikt blir det en Sussex til og en brun Flat til av eget oppdrett.

Snippa sa for 4år siden:

Første hund var en liten blandingshund. Blanding av puddel og bichon frisé -ikke planlagt avl, men nabohunder som hadde stukket av sammen :humre: Den var helt super til vår familie da -med to små barn. En langbeint, røytefri hund med et fantastisk godt gemytt. Han elsket joggeturer og lange fjellturer, men tålte også å bare sysselsette seg selv i hagen. Lettdressert, og bjeffet ikke.

Min hund nr 2 og 3 har vært engelsk setter. Svigerfar har drevet seriøs oppdrett og jaktkonkurranser av rasen siden 70-tallet, og har hatt både nordiske og europeiske championer, så mannen var helt sikker på at han ville ha den rasen. Både han og jeg jakter, fortrinnsvis fugl, så vi ville uansett ha en fuglehund.
Engelsk settere tror jeg må være noe av det beste man kan ha som familiehund. Som veterinæren her sa: hun har aldri i sin 40-årige karriere møtt en engelsk setter som ikke har hatt godt gemytt. Både den forrige hunden vår, en svær hannhund, og nåværende, liten tispe, har vært særdeles "blide". Elsker barn, andre dyr og alle mennesker. Kan herjes med, eller koses med. Bjeffer ikke i det hele tatt. Tåler superlange turer, men tåler også helt fint å gjøre ingenting. Mange har en feilaktig oppfatning om at de er så veldig rastløse og krever ekstremt mye. Det gjør de ikke, men de har veldig "av og på knapp" på energi. Fulle av hopp og sprett ute, rolige inne.
Eneste negative med en engelsk setter, er at de røyter. Jeg synes også det kan være vanskelig å få dem til å gå pent og dannet i bånd lenge av gangen. Hun vi har nå må ha muntlig korreks for å gå pent altfor ofte (men hun er bare 2 år, så kanskje blir det bedre)

Timar sa for 4år siden:

Dette var interessant å lese! Takk for alle fine svar. :hjerter: Jeg får lyst til å henge med alle sammen!

Jeg merket meg spesielt Darth sin kommentar om flat'en som god "samtalepartner", i motsetning til nåværende rase. Er det noe dere andre har tenkt over? Jeg har opplevd hundene mine som samtalepartnere, gode venner, og mye mer enn bare godt selskap. Jeg har ikke samme erfaring med hunder vi har passet, men har tenkt at det skyldes at det er hunder jeg kjenner så godt. Men er det forskjell på hvor gode sparringpartnere de er? Hva skyldes i så fall det? Er det feks forskjell på de rasene som knytter seg mest til en person kontra hele flokken? Eller går det på intelligens? Eller bare rett og slett personlighet?

Retz sitt innlegg om hund med god av/på-knapp. Det er jo kjempeviktig. Hvor kommer "knappen" fra? Er det rasespesifikt, personlighet eller trening?

liefje sa for 4år siden:

Vi har bichon havanais. Vi ble først oppmerksomme på rasen da venner av oss kjøpte en og vi var forelsket selv om vi ikke hadde satt oss inn i ting rundt rasen. Så leste vi litt og ble enda mer forelskede. Vi er bymennesker og bor i (stor) leilighet, og havanais trives godt i slike omgivelser, selv om de såklart kan bo andre steder også. Vi går turer i by og park, og tar en skogs- eller (liten) fjelltur en sjelden gang. Begge deler er perfekt for havanais, men vår er såklart blitt "latere" (som oss ;-) )enn havanais som ofte tas med på lengre turer. Vi ønsket også en rase som var liten nok til å ta med inn i kabinen på fly, og dette går supert med vår havanais som er 6,3 kilo. Hund pluss veske under 8 kilo er grensen. Dog må det legges til at det langt ifra er alle havanais som har denne vekten. Jeg har truffet havanais som veier fra 3,5 til 11 kilo utvokst. Vår er gjennomsnittlig, men det er ingen garanti at den ikke blir større for dem som tenker på sånt. Vi valgte lang, full pels, og det er ingen tvil om at det er mye pelsstell, men jeg synes de er så fine med full pels at jeg holder ut (og har funnet en hundefrisør som vasker og børster hvis det blir helt krise). Hunden vår nærmer seg 7 år nå og er en del av familien. Veldig bundet til oss, ikke glad i å være alene, noe som er mest av alt vår egen skyld i og med at vi tar henne med oss over alt omtrent. Hun er ekstremt glad i mennesker og kos, er Røde Kors besøkshund. Litt skeptisk overfor andre hunder, særlig store, men bjeffer godt fra seg hvis en av dem kommer for nærme. Treffer hun små hunder, særlig egen rase, er hun mer sosial.

Carrera sa for 4år siden:

Jeg har alltid drømt om rottweiler, men da jeg omsider fikk mannen med på å skaffe hund, så bestemte vi oss for å gå for omplassering, så da ble vi mer åpne for rase. Miniatyr og gjetere var ikke aktuelle.

Og plutselig så dukket nesten-rottweileren vår opp!! Hun er blanding mellom rottweiler og dobberman da, men mest rottweiler i henne. En drøm an en hund, og om det skulle bli flere på oss en gang, så blir det rottweiler!

Syrinx sa for 4år siden:

Vi ønsket en familiehund som barna også kunne håndtere. Både her inne og fra venner ble vi anbefalt bichon havanais. Vi var heldige og hadde en oppdretter 3 minutter unna, og de hadde ledig valp i neste kull.

Vår lille Baltusbror er ikke helt rasetypisk, han er ekstremt egenrådig og vil gå sine egne veier. Etter kjemisk kastrering, samt at han nærmer seg 2 år, har han blitt mye enklere å ha med å gjøre og han lar andre bestemme over seg.

Hengiven og trofast type, er så glad i den lille lurven vår.

frukt sa for 4år siden:

Jeg har ikke hund nå, og vet ikke om jeg skal ha hund igjen. Har hatt en hund, og det var en blandingshund. Faren var blanding av border collie og buhund, moren var renraset border collie. Hunden min var mest border collie, nåde i utseende og lynne, men hadde ikke noe særlig til gjeterinstinkt.
Det var ikke et særlig gjennomtenkt valg må jeg innrømme, jeg var ung og dum. :fnise:
Men han var en utrolig fin hund, elsket både mennesker og dyr, og ble bestevenn med ilderen jeg etterhvert fikk. Han var jo en intelligent fyr, og lærte utrolig raskt. Og så skjønte han så mye, jeg kunne gi en kommando vi aldri hadde trent på, men han skjønte det allikevel. Jeg forstod etterhvert at det var fordi han var utrolig flink til å lese kroppsspråket mitt, og jeg trengte egentlig ikke å si noe.
Om jeg en vakker dag skal ha hund igjen kan det godt hende at det blir border collie igjen. De er både vakre og intelligente, og med et herlig lynne. Men da blir det fordi jeg har overskudd og lyst til å bruke mye tid på hund for de trenger mye aktivisering.

Luftslottet sa for 4år siden:

Jeg er ikke spesielt impulsiv, så her var det research på størrelser og typer, egenskaper, pelsstell og prøvelån av aktuell hundetype før kjøp.

Nå fikk vi ikke til å prøvelåne den rasen vi endte med, men snakket lenge og vel med flere oppdrettere først, også en som avlet på begge de to gjenstående rasene.

Adele sa for 4år siden:

Vi brukte kjempelang tid på å bestemme oss. Som Luftslottet så var det research på størrelser og typer, egenskaper og pelsstell. Etter hvert fant vi ut at vi ønsket en middels stor hund som kunne være med oss på løpeturer og på fjellturer. Vi endte opp med Toller, og er meget fornøyde. Lettlært, aktiv og kosete familiehund. I tillegg er den fantastisk vakker.

Polyanna sa for 4år siden:

Jeg hadde begynt på noen kriterier, men så landet jo denne labradoren hos oss, så da ble det sånn :knegg:

Men hun klaffer godt, da:
Ikke så stor at det blir upraktisk (helt på grensen, hun er en veldig liten labrador, og jeg tror kanskje en av de større ville vært litt stor).
Ikke så liten at den minner mer om en katt i størrelse. Det blir liksom ikke helt hund for meg
Frisk rase
Pen. :flau:
Ikke nødvendig med klipping eller børsting. Litt røyting går fint, jeg har robot-støvsuger.
Ikke mye varslerinstinkt. Utstår ikke gneldring.
Blid, glad og vennlig og sosial. Ikke sær.

Men aller mest tror jeg det handler om kjemi og personlighet. Det må bare klaffe. Litt magisk.

Jeg lurer på om min neste hund skal være en toller, fordi jeg akkurat nå er forelsket i en tollervalp. :elsker:

Skulle jeg ønsket noe annerledes med den labradoren vi har, så kunne hun godt vært hakket mindre ellevill som valp :svett:, hakket mindre sosial og hakket mer lugn på tur. Alt dette trener vi på, men det er liksom kontinuerlig arbeid. Det er en grunn til at hun ikke ble førerhund. EDIT: og litt mindre Houdini! Litt for eventyrlysten snuppe! Men elsker at hun er så glad, sosial, robust, fredelig stort sett, fleksibel, med på alt, lettvint og glad i alt og alle, og aller mest i meg. :hjerter:

GydaG sa for 4år siden:

Vi var på jakt etter en allergivennlig rase, og satt og leste i hundebøker og hadde aldri hørt om Portugisisk vannhund, og syns de så litt rare ut, men tenkte vi fikk undersøke litt nærmere. Og så fant vi en oppdretter, og fikk komme på besøk. Hun hadde 8 voksne hunder, og vi falt pladask for personligheten deres, de er urolig morsomme, sære, rare og kreative vesener som er overkommelige i størrelse for oss. Og etter flere besøk hos henne hvor jeg ikke hadde antydninger til allergi ble det en godklump av en tispevalp til oss. Hun var den mest fantastiske lykkepilla og da hun var ett år kjøpte vi oss en hannhund også.
Sånn utseendemessig har vi stort sett hatt nedklippet pels, det ble for mye pelsstell med to langhåra hunder etter at vi fikk barn, så derfor pleier jeg å klippe peisen tre-fire ganger i året omtrent.
Vi er på vår 3. hund i samme rase nå, og jeg elsker at han (de to andre var også sånn) har helt utrolig bra av og på-knapp. Han kan ligge og sove og nyte livet i ro,like mye som han spretter opp for å bli med på hva som helst om han blir bedt om å involvere seg. Kan løpe med meg om/når jeg orker å frese en runde på elsparkesykkelen men krever ikke langtur hver dag. Det er en rase som krever mentaltrening for å ikke bedrive rampestreker, men jeg digger at de er akkurat passe lydige.
Og så er det en hund som er utrolig grei å ha med seg rundt om det trengs, han sjekker huset, og legger seg ned på ett passende sted ved mine føtter til vi skal dra igjen. Svært lite bjeffing, vår bjeffer kun når vi er for trege til å kaste ballen, eller om han er den eneste som hører at det ringte på mer enn en gang.
Skravlete og kosete rase som elsker å være med familien sin.

Hvis vi skal ha en hund til etter denne må vår neste hund bli en tispe, ev en mindre rase som også er allergivennlig. Hannhundene i rasen er krevende å forme, tisper er litt mer håndterlige både mtp størrelse og gemytt.
Vil aldri anbefale førstegangs hundeeieren gå for en hannhund i denne rasen.

Che sa for 4år siden:

Jeg er oppvokst med setterhunder. Det har jeg aldri ønsket meg selv. (Driver ikke med jakt som min far gjorde) Et vennepar av oss hadde en whippet vi passet en sommer. Vi forelsket oss totalt. Fortsatt er nok whippet en rase som ligger mitt hjerte nært. Ellers er det goldendoodle som er en rase jeg synes virker fin.

Robyn sa for 4år siden:

Jeg har hatt lyst på hund en stund mens mannen har vært helt bestemt på at det vil han ikke ha. Men så fikk vår niese seg hund, tilfeldigvis av samme rase som jeg ville ha, og da var han helt solgt. Det er en bichon havanais.
Grunnen til at valget falt på den rasen er det at den ikke er for stor, den røyter ikke, og det er en ‘enkel’ hund for førstegangseiere.

Jeg ramlet tilfeldigvis over en Finn-annonse i fjor sommer, akkurat når mannen sa ja. Jeg hadde forelsket meg allerede, bare i bildet. Vi fikk kontakt med oppdretter, reiste og hilset på, og en uke senere kunne vi hente valpen hjem. Skikkelig flaks, men også en følelse av at han var ment for oss. :hjerter:

Og han et perfekt for oss. Rolig, hengiven, med på det som skjer og en herlig liten krabat.
Vi holder pelsen relativt kort, det er det enkleste for oss.
Jeg har litt allergi, men har ikke merket noen reaksjon på han. Eneste er i verste pollensesongen så drar han nok med seg litt ekstra pollen inn.

Timar sa for 4år siden:

Det er mange med bichon havanais! ☺️

Hvis jeg skulle valgt meg hund helt fritt, uten tanke for omgivelser eller familie, men en hund kun for meg, så hadde jeg valgt rottweiler. Med ridgeback, schäfer og muligens leonberger på de neste plassene.

Sola sa for 4år siden:

Vi har dachs. To tisper. Elsker at de er passe lydige og at de tydelig viser hva de tenker. De er smarte og veldig glad i familien sin. De har mange sære sider, elsker katten vår og ligger i sengene våre om natten.

Guttemammis sa for 4år siden:

Embriksmamma: trodde Flaten og labradoren var ganske like i valpetida?
Når det er sagt så har jeg hatt to vidt forskjellige labradorvalper, første klin gæren og hun vi har nå var en drøm med knapt biting og lite ramp.

Guttemammis sa for 4år siden:

Jeg er vokst opp med røytefrie miniatyr raser og kunne IKKE tenke meg det nå.
Fikk "smaken" på større hund etter vi hadde en flott jaktlabrador på ferie hos oss - da var jeg solgt!!
Etter det så har vi hatt samme rase på fór og nå vår egen - jeg elsker alt ved denne rasen!
Hun er alt jeg ønsker meg og passer perfekt til vår familie!

Mitt mantra er : "hva kan jeg tilby hunden, og ikke hva den kan gi meg..."

Embriksmamma sa for 4år siden:

Nei, det er absolutt ikke min erfaring - Flatten har både enklere og kortere valp- og unghundperiode. Curly og Labrador er derimot veldig like! Har kun hatt én Curly da, så grunnlaget for å uttale meg på er noe tynt.

Vianne Rocher sa for 4år siden:

Jeg vil følge med i tråden. Vi ønsker oss hund men jeg og mannen min deler ikke akkurat syn på hvilket formål hunden skal ha. Jeg ønsker meg en liten hund, gjerne en miniatyr, som eldstemann kan lufte og som er lettvint å både ha i hus og reise med. En selskapshund for hele familien.
Mannen min ønsker seg aller helst en han kan bruke på jakt og synes Springer spaniel, som han har vokst opp med, er den minste størrelsen han kunne tenkt seg. Jeg synes springeren er veldig fin, men de krever jo en del mtp. trening og turer og jeg synes de lukter (fettlaget i peisen).

Har fått med meg at det her inne ikke er særlig populært med sånne designerblandinger og jeg vet ikke så mye om det, men cockapoo synes jeg er passe størrelse om jeg ikke kan få en Pomeranian som jeg helst ville hatt. Synes de, sånn eksteriørmessig, er finere enn cocker spaniel og dvergpuddel som de da er en krysning av. Mannen min strekker ser nok ikke lenger ned enn til en cocker spaniel men da vil han ha av de som fremdeles blir avlet som jakthunder. Noen som har erfaring? Mitt ønske er egentlig en lettlært, glad, stødig og ikke veldig krevende rase med tanke på lydighet og turer. Pelsstell/klipping fremfor røyting er også ønskelig.

Charlie sa for 4år siden:

Har hatt flere ulike raser, men de har nok hatt til felles størrelse, aktivitetsnivå og bruksområde(selskapshund). Har hatt hunder små-middels (rundt 5-6 kg) fordi det har vært viktig at barna kan gå tur uten at hunden tar over, at de ikke har hatt et stort behov for mye aktivitet daglig (typ brukshundsraser som kan gjøre ugagn eller bli hypre om de ikke får brukt seg nok).

Har ikke noe «imot» blandingshunder, uhell kan skje, men bevisst avl på blandinger mener jeg er problematisk.
Fra et kjøpersynspunkt mister man da kontrollerbare opplysninger på stamtavle og helse bakover, og man har heller ingen mulighet til å spå om hvilke egenskaper som kommer fram i en blandingshund. Blander man en som røyter med en som ikke gjør det, er det helt bingo om valpene røyter eller ei. Blander man en selskapshund og en jakthund aner man ikke hva egenskapene til hunden blir, osv. Det verste er jo at de tar like mye OG MER for en blandings som for en hund hvor det er plukket egenskaper og gjort helsetester i generasjoner. Helt rart. Og folk blar opp?? :vetikke:

Det at hunden snakker synes jeg mest handler om at man blir kjent. Hunden min kan fortelle meg masse, men det går jo begge veier, ved at jeg forstår det den prøver å si. Jeg vil ut. Vannskåla mi er tom. Jeg er sulten. Skal vi gå ut en tur.

Java sa for 4år siden:

Vi har storpuddel og valgte rasen uten å kjenne den så veldig godt. For meg var ønsket om en hund som ikke røyter viktig, alle ønsket seg en hund med «hundestr», en aktiv og sprek hund vi kunne ta med på løpeturer og fjellturer. Gemyttet var også viktig. Vi gjorde research og endte på at storpuddel oppfylte kriteriene. En dag var det plutselig ei som fortalte meg om et kull som var ventet, jeg ringte oppdretter og snakket med henne. En herlig oppdretter med ærlige svar, jeg falt enda mer for rasen. Det ble valp derfra.

Nå er hun familiens midtpunkt. Hun elsker flokken sin og er så kjærlig og fin. Inne er hun veldig rolig, sover og koser. Hun bjeffer veldig lite. Ute er hun aktiv, ingen tur er for lang og hun er med på alt vi gjør. Bortsett fra å svømme, det hater hun. Jeg vet mange pudler elsker det, men ikke vår.

Alle som vurderer puddelblandinger vil jeg oppfordre til å gjøre dere kjent med puddelen i den str dere ønsker. Mange synes pudlene er jålete, men det velger man selv, det er måten de klippes på som gir den looken. Jeg klipper min hund selv, og gjør det akkurat som jeg ønsker. Pudlene er veldig lettlærte og gode hunder.

Pøblis sa for 4år siden:

Ja, enig med deg om pudler, Java! Mange av puddelblandingene markedsføres jo nettopp med puddelegenskapene som argument. Og med en renraset puddel vet man hva slags pels man får, kjøper man en cockapoo kan man ikke det.
En god venninne har en storpuddel og en liten mellompuddel. De er kule, smarte sporty hunder.

Che sa for 4år siden:

Du vil i allefall ikke ha setterhund - ja, med mindre du føler det er litt for lite energi i huset da...

Java sa for 4år siden:

Jaktcocker er veldig fine hunder. Sjekk den rasen! Sjekk også mellompuddel eller dvergpuddel. Eksteriørmessig kan som sagt en puddel klippes på mange måter, men hunden inni er like fin.

Lhi-My sa for 4år siden:

Enig i dette! Labrador har selvsagt også individuelle forskjeller, men jevnt over er de sent voksne og kan være en virkelig håndfull og vel så det i valpeperioden. Jeg har mang en gang bannet på at jeg aldri mer skulle ta en labradorvalp i hus, men det glemte jeg jo fort.

Maverick sa for 4år siden:

Veldig sant! Puddelen min har nok en betydelig svakere avlslinje enn deres (og demonstrerer viktigheten av å benytte seg av en god kennel med dokumenterbare linjer!), og har anlegg for høye skuldre, men det er allikevel en hel drøss gode egenskaper der som gjør ham til en utmerket turkompis, sofapotetkompis og lekekamerat. (Men ikke livredder - han kan ikke svømme. Er veldig god til å vasse da!)

Kan også bekrefte at det er 100 % mulig å klippe puddelen sin på en ikke-jålete måte. :knegg: Min ser akkurat nå litt ut som et skogstroll egentlig.

Embriksmamma sa for 4år siden:

Jaktcocker er søt men DET er mye hund, altså. For spesielt interesserte, fortrinnsvis jakt- eller konkurranselydighetsinteresserte.

Java sa for 4år siden:

Det er mulig jeg kjenner ikke så godt til rasen. Men da er det også store individuelle forskjeller. Kjenner en som absolutt ikke passer til den beskrivelse.

Embriksmamma sa for 4år siden:

Det er alltid individuelle forskjeller innenfor en rase, men jeg har aldri møtt en rolig Jaktcocker. De skal ikke være rolige og sindige, de er avlet frem for hardt og hurtig arbeid.

Embriksmamma sa for 4år siden:

... men de kan sikkert ha god av-knapp de også, altså. Men får de ikke jobbe blir de ganske sprø.

Dali sa for 4år siden:

Vi landet på cocker spaniel av følgende grunner: ungene skal kunne håndtere den på tur, ikke for liten, ikke så stor at eldste blir redd, skal kunne læres opp til å hjelpe meg med å finne sopp, og være i stand til å gjøre agility med mellomste. I tillegg til å være en trygg venn for ungene når de skal sove.

Nå har vi ikke fått hunden enda da, så gjenstår å se om en lever opp til forventningene.

Vianne Rocher sa for 4år siden:

Nå har jeg googlet litt og lest om jaktcocker og i mine øyne utgår den. Veldig fin men oppdretteren jeg var innom var tydelig i sin beskrivelse av rasen at det var mye hund og at de krevde mye stimuli og trening. Mannen min må gjerne ønske seg en jakthund og han er jo en aktiv jeger, men med 60 timers arbeidsuker sånn til vanlig sier det seg vel selv hvem som må drive lydighetstrening og gå spor med den bikkja. Og det gidder jeg ikke :knegg:. Jeg er absolutt innstilt på turer og lufting og oppdragelse altså, men hund som hobby har jeg ikke tid, eller ork, til :knegg:.

Timar sa for 4år siden:

Jeg har nylig hengt med en slik, og må signere på denne. Det er så synd at folk velger rase etter utseende og ikke kvaliteter.

Blondie sa for 4år siden:

Mens vi snakker om aktive hunder. Jeg kjenner en Breton, for et aktivitetsnivå! Hun får border collien i nabohuset til å se slapp ut. :knegg: Veldig livlig og ivrig, men må brukes aktivt.

Det viktigste er den fasen vi snakker om nå, å kartlegge hva slags aktivitetsnivå og egenskaper som passer inn i familien.

Gaia sa for 4år siden:

Hva man skal bruke hunden til er det aller viktigste, ja. Det hadde vært krise for oss med en hund som ikke likte lange turer. Nå er den eneste utfordringen at han «gjeter» skituppene våre når vi er på langrenn. :dåne:

Chablis sa for 4år siden:

Ble helt tilfeldig egentlig hos oss, vi hadde snakket om hund ett par år. Det vi hadde blitt enige om var en liten hund og en hund som ikke bjeffet mye. Vi så en annonse fra dyrebeskyttelsen og etter første møte var vi skjønt enig om at det var hunden vi ville ha. Vi har derfor endt opp med yorkshire terrier, hun har selvsagt sine greier , men mye av det kommer nok av mishandling. Om vi skal ha flere hunder, kommer vi til å gå for samme rase, men da blir det valp.

Hun er like fonøyd om det er korte eller lange turer, hun er ekstremt kosete og hun er veldig happy med nye mennesker så lenge de ikke ringer på døra.