Divine sa for 3år siden:

Hva fikk dere ut av fortellernivået med Rotta og Reven?

Jeg skjønte ingenting, for å være ærlig. Hva skulle de symbolisere? Hva var deres rolle i historien?

Jeg føler meg litt domm som et brø som sitter her som et levende spørsmålstegn.

amylin sa for 3år siden:

Jeg skal lese den i dag eller i morgen, men skal legge ekstra merke til Rotta og Reven.

Strå sa for 3år siden:

Jeg glemte den boka på hytta så jeg får ikke lest den på en stund.

trøtt sa for 3år siden:

Jeg ga opp boka.

Divine sa for 3år siden:

Jeg likte boka veldig godt, men den ble mye mer lesverdig for meg etter at rotta og reven forsvant fra historien. At de kom tilbake på slutten og at de fikk siste ordet, irriterer meg veldig, for jeg forstår jo ikke poenget. :gaah:

Katinka sa for 3år siden:

Jeg ble så irritert av dem at jeg leste ferdig boka uten dem på lasset.

Wix sa for 3år siden:

Grimstrud har ofte sånne rare fantasier gående parallellt i bøkene sine. Jeg leste dem bare som ulike deler av hovedpersonen som snakker med hverandre. Men jeg er heller ikke spesielt glad i sånt egentlig. Liker ikke magisk realisme noe særlig heller.

Hondacrv sa for 3år siden:

Eg og irriterte meg. Eg prøvde å tenkje litt litteraturhistorisk tilbake til novella karen, men haren og reven, men eg fekk ikkje komme langt i boka før ho måtte leverast, det var venteliste. Eg sa til bibliotekaren at eg likte den forrige mykje bedre, men at eg følte eg måtte like denne sidan Grimsrud døde. Då fekk bibliotekaren latteranfall.

Divine sa for 3år siden:

Jeg lurte også på om det var noe slikt, men jeg fikk det ikke til å gå opp.

Nei, jeg får vel bare irritere meg videre. Jeg tror nok jeg foretrekker historier som er mer rett fram.

Stellebord sa for 3år siden:

Jeg opplevde dem som deler av hovedpersonen, men samtidig med en link til besteforeldrenes eventyr (der hun ga en lovnad om å ta eventyrene videre?). Både rev og rotte er jo symbolsk linket sammen med pest og død, således er de jo ikke løsrevet fra den øvrige handlingen. Denne kampen og kjeklingen, men samtidig kjærligheten mellom reven og rotta kan jo nesten tyde på en slags forsoning med døden? Jeg vet ikke, men likte det egentlig jeg da.

amylin sa for 3år siden:

Jeg tolket det som deler av hovedpersonen, ja. De startet jo opp da hovedpersonen i ung alder stjal morens gullpenn og gjemte seg under trappa og tegnet en rev og en rotte. Og for en utrolig bok! Den var skikkelig sår, åpen og vond.

Stellebord sa for 3år siden:

Enig! Jeg savnet boka etterpå.

Divine sa for 3år siden:

Selv om jeg ikke likte rotta og reven, og fortsatt ikke kan se at de er deler av hovedpersonen, så likte jeg resten av boka utrolig godt. Jeg må innrømme at når det ble for mye fantasi, så likte jeg det mindre enn når det var ren handling. Men selve det konkrete som skjedde med Vilde og tankene og følelsenene hennes rundt prosessen, traff meg rett i magen. Jeg fikk nemlig en litt dårlig nyhet fra legen, og trøstet meg selv med sommergave – nemlig denne boka, som handler om noen som får dårlig nytt fra legen. :gal: Så jeg lurte mange ganger på hvorfor i all verden jeg satt og leste den. Men jeg fant trøst i den. Litt katarsis.

Kanina sa for 3år siden:

Jeg elsket reven og rotta. Jeg likte dynamikken de ga, både gjennom samtaler seg imellom, og som metakommmentar. Hele boka er en hyllest til eventyr og fantasi, om hva som er løgn og hva som er diktning (Peer Gynt-referansen), og slutten..! Jeg er fortsatt slått i bakken.

Divine sa for 3år siden:

Hva var det du likte med slutten, Kanina?