Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det har i sommer vært flere artikler i Aftenposten om hvilke konsekvenser fritt skolevalg i grunnskolen har får skolene i Oslo. Her er et eksempel.
Jeg ser definitivt problemstillingen, men jeg er veldig usikker på hvilke tiltak som faktisk vil kunne hjelp. Vi har selv latt minstemann gå på andre skoler enn nærskolen. Første gang fordi vi flyttet og han ville fullføre barneskolen der han kjente elever og vi visste at fikk tilpasset undervisning. Og nå ved å søke han til en annen ungdomsskole, men da fordi de har et annerledes tilbud knyttet til undervisning (og hvis man skal uttrykke seg flåsete, så har vi søkt han i "feil" retning siden han nå går på en skole med såkalt dårlig rykte).
Er dette en retning vi bør motarbeide? Hvis ja, hvilke tiltak vil faktisk være til hjelp? Hva mener du vil kunne være "gode nok" argumenter for å bytte skole?
For hva skaper egentlig disse ryktene? Snuppa går på "en god ungdomsskole". Det var i hvert fall det vi ble fortalt, men jeg synes på ingen måte at den imponerer. Hun har flinke lærere, men systemet rundt fungerer ikke slik vi var vant til fra den lokale barneskolen. Men det kan godt hende at vi bare var skikkelig bortskjemt med en ekstremt velfungerende barneskole, og at det hun går på nå er nærmere normalen. Vi ser jo at det er mange i nærområdet som søker seg til denne skolen, uten at jeg ser noen god grunn til at den skal regnes som bedre enn noen andre. Der vi bodde før tilhørte vi en ungdomsskole med ekstremt frynsete rykte, men vi kjenner veldig mange som har barn der. De klarer visst ikke å skryte nok av skolen.
Hva skaper et skolerykte? Er deres erfaring at disse ryktene stemmer?
Nå stiller jeg flere spørsmål på en gang, og det er egentlig dumt. Men jeg håper at noen vil diskutere problemstillingen med meg og så får heller diskusjonen da den retningen den tar.
Det vi må ta høyde for er at dette bare er en mulighet i de større byene. Der skolene ligger tett nok til at man faktisk kan velge mellom ulike skoler.
Jeg er for at det skal være en viss valgfrihet og mulighet til å velge mellom skoler. Argumentet for å ha private skoler er jo ofte at man skal kunne dyrke frem ulike alternativ. Jeg synes at den offentlige skolen også burde ha en anledning til å dyrke frem satsingspunkter slik at det var mulig å ha en valgfrihet også for de som gjerne vil holde på det offentlige tilbudet. Kanskje også ha en viss balanse mellom større og mindre skoler, noe kan være riktig for noen barn og noe annet for andre.
Hva som gir en skole godt eller dårlig rykte kan være så mye. Og jeg er enig med deg i at det kan være vanskelig å faktisk finne ut. Noen foreldre er i utgangspunktet innstilt på å være positive og andre til å være negative. Jeg har av og til en følelse av at ryktet skolen får like mye går på hvilke holdninger foreldrene går inn med.
Vi har hatt våre på en barneskole med et ganske dårlig rykte og en ungdomsskole som jeg tror defineres som ganske god. Og begge deler stemmer vel også ganske bra så vidt jeg kan se.
Det jeg ser som helt definerende her er lederen. Å være rektor må være den mest krevende lederstillingen som finnes. Både det faglige og det menneskelige spennet i lederskap. I tillegg til at skolene strupes økonomisk. Jeg tror at kommunene hadde vunnet mye både på å ha bedre rekrutteringsprosesser for rektorer, men også på å bruke mer ressurser på å følge dem opp og gi dem et støtteapparat som ville gjøre det mulig for andre enn dem som er villig til å la jobben være hele livet, å følge det opp på en god måte.
Min mann, som er ungdomsskolelærer, har vært så heldig å jobbe på en skole med flere svært dyktige rektorer, og jeg ser tett hvor mye det har å si for de ansattes trygghet og villighet både til å eksperimentere og å strekke seg litt lengre i arbeidshverdagen.
Sønnen min har nå gått på to skoler som begge har ganske dårlig rykte. Eller, det er vel mest områdene de ligger i som har dårlig rykte, men begge er skoler der antallet barn med norsk som morsmål er mindre enn antallet barn med et annet morsmål. Vi er strålende fornøyde med begge skolene. Det er mulig det at hun som var assisterende rektor på skole nummer 1 ble rektor på skole nummer 2 samtidig som sønnen min begynte der påvirker det, for hun har en veldig lik stil som sin forrige sjef (i møte med elever og foreldre, som sjef vet jeg ikke), men jeg vet ikke, antagelig er det mange faktorer. Den absolutt store fordelen på begge skolene er at klassene har vært små. På skole nummer 1 var de 22 elever i klassen, og på skole nummer 2 er de bare 16. Selv om de er tre klasser med ca 16 elever i hver velger de å ikke slå dem sammen, noe de jo fint kunne gjort og likevel hatt "små" klasser.
Min egen erfaring som lærer er at Blå har veldig rett i det hun sier om rektoren. Lederen påvirker arbeidsmiljøet i veldig stor grad, og arbeidsmiljøet påvirker det som skjer i mitt klasserom mye mer enn jeg skulle ønske og mye mer enn jeg hadde trodd før jeg begynte som lærer.
Når det gjelder fritt skolevalg er jeg veldig delt. På den ene siden synes jeg næreskoleprinsippet er viktig, men jeg synes også at det bør være rom for f.eks. tilbud som sønnen til Tjorven. Og da min begynte i 1. klasse søkte vi oss til en annen skole fordi han virkelig trengte et nytt miljø etter barnehagen. Han hadde et forferdelig siste år i barnehagen, han snakker mye om det fremdeles (begynte i 5. nå), men har heldigvis bare hatt gode opplevelser på skolen.
Jeg mener bestemt at hvis man skal fikse dette så må man fikse skolene, ikke tvinge foreldre til å ha barna på en skole de av ulike grunner mener ikke er riktig for dem (mistrivsel, skolemiljø, trenger forandring, hvor venner går, opplevd kvalitet på læring og læringsmiljø). Vi kan faktisk ikke forlange at foreldre sender barna sine gjennom et tiårig skoleløp som de ser virkelig ikke er bra for dem, for å oppnå noe som er "bra for fellesskapet". Spesielt ikke om man har sårbare barn. Det er jo dessverre sånn at ingen gruppe i Norge er mer utsatt for vold enn hvite gutter som går på skoler i Oslo med flertallet minoritetsbarn. Det kan man nesten ikke forvente at folk skal "stå i".
Dette må man løse systemisk, med det som både Input og Blå sier: Virkelig satsing på god skoleledelse, og nok ressurser (pedagogisk og sosialt) til de skolene som sliter eller er i faresonen for å slite. Dette HAR man jo også gjort mye med i Oslo de siste ti-tyve årene, noe Input beskriver gode eksempler på vellykkede resultater av, og det siste året med endret finansieringsmodell (som har vært krise for mange skoler med færre problemer, som vår ungdomsskole som ikke har ressurser til noe som helst, men, tross alt, våre elever klarer seg. Hvem trenger spes.ped. når ungene har en mamma som kan google lesestrategier, tross alt.).
Viser disse tallene hvor mange som faktisk har søkt seg til andre skoler, eller viser den hvor mange av elevene som bor utenfor nåværende skolekrets? Det er hyppig endring av skolekrets endel steder i Oslo. Skolen til minstemann hadde mye større skolekrets tidligere. De eldste elevene på skolen bodde i skolekretsen tidligere, men bor nå i skolekretsen til naboskolen.
Det er et kart i denne artikkelen som viser "Barnetrinnselever ved skolen i forhold til 6–12-åringer bosatt i inntaksområdet": www.aftenposten.no/osloby/i/vQ0oMl/tydelige-skiller-mellom-hvor-populaere-barneskoler-er-jeg-tror-rykte
Hvis de teller med elevene som faktisk bodde i skolekretsen da de begynte på skolen så er jo tallene ganske irrelevante for diskusjonen om fritt skolevalg. Når skolekretsen endres så blir ikke elevene som allerede går på skolen flyttet, den gjelder jo da for barn som skal starte på skolen.
At en skole har dårlig rykte i Oslo kan ha helt andre årsaker enn hvor god skolen er, som en faktisk skole. Noen av oss har gleden av å ha en ungdomsskole som er på hotlista til VG og Dagbladet, som er på pletten raskere enn lynet med krigsfonten klar og rydda forside om det skulle finne på å gå av en kinaputt, og er tema i mengder med kronikker og innlegg basert på mer eller mindre velfundert kjennskap til lokale tilstander.
Det er gjerne et fenomen i de områdene hvor det ikke er au pair-ene som trekker opp statistikken på multikulturalitet, det gir masse klikk, og politikere kan få mene masse alle veier (som de gjerne gjør, når det får masse klikk).
Sånn. Det var dagens lille rant. (Enn så lenge.)
Jeg ville basert meg i mye større grad på kunnskap om stabilitet i ledelsen, lærerutskiftning, ressurser til helsepersonell og kvalitet på skolebygg enn om skolen har godt eller dårlig rykte.
Og så kan man jo innimellom ta valget om at man, tross fritt skolevalg og muligheter for bytte, lar ens egne barn "ta støyten", som det gjerne kalles. Det er en kost-/nytteanalyse, og det er ingen felles fasit, det kommer an på ungens mentalitet, om det finnes noe godt å spille på som man ønsker å forsterke i miljøet, om det ungen lærer om Livet Selv kanskje faktisk veier opp for belastningen, i det hele tatt. Og vurdere det fortløpende, ikke minst.
Mm. Og den kost-/nyttevurderingen kan egentlig ingen andre gjøre enn familien selv. Det er en totalvurdering som også handler om hvor robuste ungene er, hvor robust resten av livet rundt ungene er, hvilken kapasitet man har som forelder til å dekke opp og følge opp og følge med og stille opp.
Jeg jobber på en skole hvor det er stor til og fra-flytting. Jeg var i arkivet vårt rett før sommeren og telte elvmapper. Kom til rundt 65. Vi hadde 31 elever som gikk ut av trinnet. 34 elever har vært innom for kortere og lengre perioder. Det gjør noe med kontinuiteten på skolen. Vi ser også at familier som er ressurssterke i stor grad velger seg bort fra vår skole. Det gjør også noe med gruppen som er igjen. Så nå har vi satt oss som mål at skolen skal bli så god at alle velger oss. Per nå har så og si alle elevene våre en annen språkbakgrunn enn norsk, flertallet av familiene våre lever på eller under fattigdomsgrensen.
Jeg mener absolutt at fritt skolevalg er essensielt, spesielt for de uheldige som kommer i kulturelt mindretall på sin skole. Det er ikke greit å tvinge barn til å aldri kunne feire fødselsdagen sin med venner, eller at skolevenner ikke får komme hjem til deg. Det er ganske stor andel minoritetsforeldre som ikke ønsker at barna deres skal ødelegges av kontakt med norske barn og familiene deres, og de norske barna vil kunne bli svært ensomme.
På vår barneskole var andelen innvandrere ca 30% i snitt, og i noen årstrinn er nok andelen enda høyere. På min eldste sønns trinn var det 56 elever med over 40 nasjonaliteter. På min yngste sønns trinn var det betydelig færre nasjonaliteter, ikke mer enn 20. Denne skolen har svært lang tradisjon for høy andel innvandrere, og håndterer dette på en god måte med gruppeinndeling.
Det er likevel ikke til å komme fra at elever fra møblerte hjem med godt utdannende middelklasse foreldre, har et ganske annet støtteapparat rundt seg både materielt og faglig enn den nyankomne familien med 10 barn i en 3-roms fra krigsområder. Skolen løser den materielle siden på en god måte, og legger alle sosiale arrangementer i gåavstand sånn at det verken koster penger eller krever bil for å delta. Skolen har også mindre grupper enn den hvite naboskolen, og de brukes til differensiert undervisning. De har startet et stort prosjekt på begrepsbruk, som virkelig kommer de som har et annet morsmål til gode, samtidig som de som har lært begreper hjemme, ikke blir tvunget til å følge undervisning på lavt nivå.
Det som dessverre har blitt politisk bestemt i de senere år, er å endre skolekretsen, slik at barna fra de ressurssterke eneboligområdene blir flyttet til annen skole, samtidig som de kommunale blokkene som fortsatt inngår i skolekretsen har endret seg fra ung-bo til å stort sett huse flyktningbarn med kort botid i svært barnerike familier. Denne skolen kan derfor komme til å oppleve flukt av elever om andel minoritetsbarn med manglende norsk kunnskaper skulle øke over 60-70 %. Den neste barneskolen har en helt annen elevgruppe, her er sikkert 95% hvite norske middelklassebarn. Noe som merkes spesielt godt når disse to skolene kommer sammen på ungdomsskolen. Foreldrene der skjønner det ikke når noen av oss er opptatt av at sosiale sammenkomster skal være gratis og i nærområdet, slik at alle barna kan delta. Avstanden fra de kommunale blokkene til disse 2 skolene er lik, og barna der burde vært fordelt på de 2 skolene for å jevne ut effekten.
Jeg mener det ville vært helt feil å tvinge mine barn å gå på denne skolen dersom andelen barn som foreldrene ikke ønsker skal integreres hadde vært høyere enn 50%. Resultatet ville blitt at vi måtte flytte til en annen skolekrets.
Det er jo nettopp den kost-/nyttevurderingen som gjøres i dag som er med på å forsterke forskjellene. Og jeg sier ikke at det er feil, men det er problematisk at det har blitt sånn. Jeg synes jo våre grunner for å la knerten ikke gå på nærskolen har vært veldig gode, men hvem skal egentlig kunne bestemme hva som er en god nok grunn?
I artikkelen jeg linket til i HI snakkes det om en hendelse i Asker hvor det ser ut til at kommunen gjorde en del grep for å stramme inn. Er det noen som vet hva de gjorde?
Og så må jeg bare si meg enig i at jeg ser hvor mye skoleledelse har å si. Jeg var i flere år driftsstyreleder på barneskolen til ungene, og var med på å ansette den siste rektoren. Hn hadde vært der en stund som "fungerende rektor" da hn søkte, og var på intervju ekstremt klar på at i dette tilfellet kom rektor til dekket bord med gode rutiner og en lærerstab som virkelig var villige til å "gå den ekstra mila". Det der kommer ikke av seg selv og dette skulle man bare bygge videre på. Og det så jo vi foreldrene også.
Bare kjapt inn med en replikk her, på "vår" barneskole og ungdomsskole med mye høyere andel innvandrerfamilier er det et svært marginalt problem at barn i innvandrerfamilier ikke får delta i bursdagsfeiringer eller får ha kontakt med etnisk norske familier, som meisje beskriver her.
En tilfeldig Jehovas Vitne-familie vil for eksempel fremstå svært mye mer segregert. Uavhengig av opprinnelsesland. :jupp:
Ja, den er veldig bra, og jeg tenker mye på den. jeg ser at mye av det som er relevant her, er også relevant i Osloskolen. Andelen brune og svarte barn er det som avgjør om en skole blir sett på som "god", og noe tospråklighet blir sett på som bedre enn annen tospråklighet, bare for å nevne noe.
Men jeg er usikker selv. Jeg syns at det skal være mulighet å bytte skole, men samtidig syns jeg at det er uheldig når man får en skjevfordeling av elever som trenger mer ressurser enn andre. Jeg syns også det må gjøres noe med tankesettet, hvordan man ser på det som totalt uproblematisk med helhvite skoler (selv om samfunnet ikke er det, og selv om vi har store problemer med at folk med innvandrerbakgrunn ikke får jobb fordi folk velger det de er vant med), men skoler med stor andel brune barn blir sett på som et problem som må løses. Jeg tror begge deler kan skape uheldige kulturer, og mye på grunn av fordommer og forventninger.
Min betraktning (men her er virkelig bare n=1) er at hvilket land ungene kommer fra egentlig er ganske irrelevant, men at den sosiale kapitalen til foreldrene er langt mer viktig. I hvilken grad foreldre kan og vil bidra er viktigere enn både opprinnelsesland, utdanning eller inntekt.
En del steder er dette kanskje korrelert med andel innvandrere, men i den delen av byen mine unger gikk på barneskole var ikke det tilfelle.
Ja, klart det er slik at barn fra familier med høy sosial kapital klarer seg lettere i samfunnet og på skolen og har større forståelse for hva som er forventet av dem, (og derfor også blir automatisk bedre behandlet...), enn barn fra familier med lav sosial kapital.
Nå er det dog en gang slik at i resten av samfunnet vil også våre privilegerte poder på et tidspunkt være nødt til å forholde seg til virkeligheten, få forståelse for hvor store forskjeller det er i samfunnet, klare å navigere og ha dialog også med mennesker som ikke oppfører seg og ser ut akkurat som seg selv. Det kan man i det minste håpe at de må. Jeg tror det er nyttig at de lærer det i skolen, og skulle ønske skolene var bedre rustet for å både kunne ivareta det faglige og sosiale behovet.
En av utfordringene med å være ressurssterk på en slik skole, er jo at man blir alene om å være FAU eller klasse kontakt, og det er ikke så mange som ønsker å delta på dugnader av ulik art, som for eksempel å arrangere klasse/trinntreff.
Dette går utover trivsel til barn barn og voksne, og helt sikkert en medvirkende årsak til at folk velger bort en skole. Språkbarrieren kan også bety en del, jeg har opplevd å sitte på foreldremøte med 10 tolker i samme rom. Dette fungerte svært dårlig for alle parter. Skulle ønske skolen hadde latt tolkene sitte i eget rom med head sett og mikrofon, slik at alle hadde fått sjansen til å høre det som skulle formidles.
Jeg har opplevd å sitte på foreldremøte med plenty av tolker i samme rom og det fungerte utmerket. Strålende høyt oppmøte på foreldremøtet var det også, de som hadde småbarn kunne få dem passet i gymsalen. :jupp:
Jeg har også sittet som FAU-rep og FAU-leder i årevis, og det absolutt intenst aller mest slitsomme med det er alle de privilegerte foreldrene som klager over hvor himla fælt det er, men ikke løfter en finger selv.
Ikke fordi jeg tror skjønnmaling er veien å gå, men det er altså da ikke svartmaling heller.
Ja, dessverre er det slik at det mediene elsker å skrive om jo ofte er den informasjoen og det inntrykket folk sitter igjen med. Det er også skoler som kun får omtale hver gang avisene har lite å skrive om, og finner ut at de har lyst til å fokusere på rike, bortskjemte jenter og veskene deres og ballkjolene deres. Som om alle elevene på skolen er hønsehjerner som kun er opptatt av statussymbol.
Jeg synes helt ærlig det er vanskelig å vite hvordan man kan finne ut noe om skolen, uten å høre på "rykter".
Det er fra den rapporten det stadig vises til, den forskningsrapporten om Groruddalen som konkluderte veldig positivt, med at folk trives i Groruddalen og at det ikke er en "flukt" derfra. Jeg husker ikke hva den heter i farten. Den inneholdt veldig mange analyser, som viser et (naturlig nok) veldig sammensatt bilde, og de har valgt i konklusjonen å fokusere på de tingene som er positive.
Leser man tabellene og sammenholder dataene, så vil du se på tallene for hvem som er voldsutsatte og holde de sammen med tallene for de skolene som har stor andel minoritetselever, at den gruppen som er mest utsatt for vold, er hvite gutter på skoler med svært mange minoritetselever. Jeg har ikke lenken nå, og man må virkelig grave for å se sammenhengen, for de har valgt å ikke trekke den frem i sammendraget.
Det er vel ikke svartmaling å fortelle at tolkefunksjonen ikke fungerte. Etter min mening burde skolen gitt lærerne opplæring i å ta pauser slik at tolkene kan oversette. Slik disse møtene fungerte, fikk ingen av foreldrene med seg mer enn 50% fordi 11 personer+ snakket samtidig i et mindre lokale.
Også vår skole har barnepass i gymsalen for øvrig.
De lagde vel bare en ny regel om at det ikke var lov lenger med mindre det var særskilte grunner. Det er blitt ganske strengt ettersom jeg skjønner.
Det er et litt rart område i Asker hvor den ene siden av veien har blokkbebyggelse, og som kanskje er det billigste området i Asker (i hvertfall ett av de billigste), og den andre siden av veien har veldig dyre eneboliger. De som bor i eneboligene søkte kidsa til andre skoler så de skulle slippe å gå sammen med kidsa fra blokkene. :snill: Litt forenklet. Jeg tror ikke det var et problem i andre deler av kommunen. Mulig du kan lese mer hvis du søker på Borgenprosjektet.
OK, så ikke Norge altså, men et lite antall skoler i et mindre geografisk område av Oslo? Det er jo en vesensforskjell. Og som Mave, jeg er ikke ute etter å skjønnmale, men heller ikke drive med sensasjonsargumenter. For det er jo interessant å vite hva som er bakgrunnen til disse voldshendelsene. Først da kan man gjøre noe med det.
Sønnen min har gått på en skole med i underkant av halvparten elever med foreldre med bakgrunn fra et annet land. Og det ER utfordringer, ikke minst i i møtesammenheng. Det som også er et problem er at det virker som det er liten vilje til å virkelig ta tak i ungdom som er på vei mot skråplanet. De blir skippet over på en annen ungdomsskole, og greier kanskje å ødlegge der også, for avstandene er ikke akkurat enorme i Oslo. Man har fremdeles kontakt med sitt gamle miljø. Det bevilges lite penger til miljø- og integreringstiltak i skolen og nærmiljøet, det varierer enormt hvor mye skolene informerer om hva de ønsker av foreldrene, og hvilke midler de har til å følge opp.
Nei, kommentaren om svartmaling henspeilet ikke kun på opplevelsen med dårlige lydforhold på et foreldremøte med ikke-hensiktsmessig tolkeoppsett, men totalen av innleggene dine.
Jeg skjønner godt at du har hatt dårlige opplevelser, og det er det mange som har. Det er jo en grunn til at dette er et stadig tema. Min agenda er dog å poengtere at enkeltopplevelser fortsatt ikke er en fasit for helheten, hverken de negative eller de positive.
Jeg ser alle utfordringene og vet ikke hva jeg hadde valgt selv. Vi valgte jo bort nærskole for mellomste i sin tid (og senere yngste av praktiske årsaker) på grunn av mobbing og total mangel på tilpasning. Det er derfor vi som skole må gjøre det så attraktivt å velge oss at mange gjør det. Men uansett vil vi ha et flertall med annen kulturell bakgrunn.
Ja jeg velger jo her å trekke frem de negative opplevelsene, nettopp for å understreke hvorfor folk velger å flytte vekk og slik er med på å forsterke utfordringer i skoleområder.
Jeg ble meget overrasket når jeg flyttet inn i et blandet område, over å oppleve denne uviljen mot samhandling på familienivå. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha disse opplevelsene. Det er en større gruppe som aldri svarer på invitasjoner de mottar fra norske familier for eksempel.
Boligpolitikk kan påvirke nærmiljøet veldig mye. Jeg skulle ønske at byplanleggere fikk til å ha en god miks av ulike boligtyper i alle skolekretser, jeg mener spesielt at det er svært uheldig å bygge blokker der man samler beboere med ulike utfordringer på lite areal.
De kommunale blokkene jeg har snakket om tidligere, har 3 typer beboere, alle svært sårbare på ulike måter. En gruppe er bofellesskap for ulike typer funksjonsnedsettelser, den andre gruppen er nå stort sett flyktningefamilier med kort botid, og den tredje gruppen (som passer dårlig sammen med de 2 andre) er rusmisbrukere. Så blokkene har stadig dårlig presse, og politiet har utrykning dit omtrent daglig.
Tenk så mye mer støtte disse gruppene kunne fått av nærmiljøet sitt om de hadde vært fordelt utover de ulike delene av kommunen.
Absolutt. Men skolen jeg jobber på har gode ressurser i form av mange ansatte, men den store jobben vi har foran oss er å få ressursene (menneskene) til å jobbe godt sammen. Og der spiller ledelse inn. Forrige rektor har ryddet mye (man kan jo av og til lure på hvordan enkelte har blitt ansatt), noen negative krefter har funnet andre jobber og vi har kunnet ansette en del nye mennesker. Men planen er lagt. Vi har tatt de første skrittene i riktig retning. For oss kom skolestengingen i mars som en velsignelse. Ny rektor/ledelse fikk vist et godt lederskap i en kaotisk situasjon og flere av lærerne er med på tankegangen vår enn noen sinne.
Vi har også fått til et samarbeid med de nærmeste skolene med tanke på skolebytte. Foresatte her har en tendens til å shoppe skoler. Litt misfornøyd med oss og de søker naboskolene. Men blir ikke fornøyd der heller og bytter tilbake til oss. Dermed blir det mange skolebytter. Så nå kontakter vi hverandre og har møter med foresatte. Først og fremst for å høre dem ut, men også fordi skolebytte ikke nødvendigvis er riktig eller bra for barnet.
I går hadde jeg en rent oppløftende biltur med min eldste sønn (som går på en relativt blandet videregående skole, etter en nesten blendahvit ungdomsskole og en etnisk, geografisk og religiøst mangfoldig, og samtidig ressurssterk, barneskole). Vi snakket om valg av videregående (med tanke på søstra sine mange valgets kvaler), og at man må velge hva som er viktigst (og oppnåelig), for ingen skoler har alt. Og jeg begynte å ramse opp: Lokaler, miljø, lærerne, geografisk plassering... Og han avbrøt med "Ja, men det JEG syns er kjempeviktig, er at det er mange ulike folk der!", før han la i vei med en nærmest panegyrisk lovprising av sin egen klasse, som jeg nesten ble rørt av. Nå tror jeg slett ikke alltid det er sånn at hvis man mikser sammen folk med stor variasjon i bakgrunn, foreldrestøtte, kapasitet, skoleflinkhet, etcetc., så vil det bare magisk oppstå den dynamikken som han beskrev, men jeg syns likevel det var oppløftende å høre at det KAN skje: At de som har lett for det, hjelper de som sliter, at de som er mer priviligert, på den ene eller andre måten, opplever at de lærer noe og blir klokere av å se hvordan andre har det, at det er lettere å se sin egen "boble" utenfra, når man blir kjent med folk utenfor boblen. Osv. Han sa at i hans klasse er det INGEN som har falt fra eller dumpet et år, selv om flere var på sitt andre eller tredje forsøk da de begynte i klassen deres i første. Og at for mange hadde det vært på håret, men klassekameratene hadde trått til og "løftet" dem over kneika. Sånn at også han som har foreldre som aktivt motarbeidet skolegangen hans og vil ha ham hjemme så han kan passe småsøsken, også fortsatt henger med.
Jeg vet at andre klasser på den samme skolen, med miks som på papiret ser lik ut, har opplevd at det har fått andre utslag, og jeg spurte sønnen min om han ikke trodde de kanskje hadde en hemmelig ingrediens i akkurat hans klasse, og at den ingrediensen kanskje var læreren hans, så var han jo enig i det. De har en enestående klasseforstander.
Men uansett, jeg syns han satte så bra ord på hvorfor integrering er bedre enn segregering, og jeg ble også veldig glad for at han har fått oppleve det nettopp slik.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
