Tråd startet bare fordi jeg synes dette er et veldig spennende tema å diskutere og håper at noen vil dele tanker med meg.
Det kommer stadig artikler om kjønnsforskjeller skoleprestasjoner og hvordan dette kan motarbeides. Aftenposten har hatt en rekke artikler om dette i det siste, og i dag var dette lederartikkelen.
Jeg ser det står skrevet at man nå tester ut fleksibel skolestart i Kristiansand og Trondheim. Er det noen her inne som kjenner til disse prosjektene og har noe å dele?
Og hvordan skal man egentlig vurdere skolemodenhet? Hvem skal få ta den beslutningen til slutt?
Like før snuppa skulle begynne på skolen så hadde vår daværende nærskole et prøveprosjekt, men dette ble avsluttet. Jeg snakket en del med rektor om dette prosjektet, og erfaringen var at det slett ikke var de mest skolemodne som valgte å starte tidlig. Det var heller de som hadde "valgt" å ikke ha barnehageplass som sendte ungene tidlig på skolen, og disse barna var på ingen måte klare for dette. Selvfølgelig var det unntak, og noen unger som begynte tidlig fordi de var klare. Men spredningen ble altså ikke mindre ved å la dette bli en beslutning som var opp til foreldrene. Tvert imot.
Det er alltid farlig å dra inn egne erfaringer i slike tråder, men jeg gjør det allikevel siden jeg har så innmari forskjellige unger. Vi søkte om fremskutt skolestart for snuppa, og fikk det godkjent (og anbefalt) av ppt. Men så ombestemte mannen min seg, og hun ventet til det året hun fikk starte med de født i hennes år. Om dette var en riktig beslutning er vi fremdeles usikre på.
Knerten er høstbarn. Jeg husker at jeg var dypt fortvilet da han skulle begynne på skolen. Han var på ingen måte klar for dette. Faglig var han langt forbi der han trengte å være, men han manglet så mye annet. Hvordan skal man vurdere generell modenhet opp mot faglig nivå? Hva er viktigst og hvordan skal foreldre klare å vurdere dette selv?
Hvem vil velge å starte tidligere og senere? Og vil dette kunne gi de riktige effektene på kjønnsforskjeller i skolesystemet?
Eller burde man rett og slett lagt om undervisningsmetodene for de minste barna slik at de urolige guttene født på høsten kunne lære de også? Bare ikke sittende bak en pult med en bok foran seg.
Jeg kjenner ikke akkurat disse prosjektene, men kjenner problemstillingen veldig godt.
I en normal klasse skiller det inntil fem (sic!) år mellom "eldste" og "yngste" i modenhet. Så bare for å kunne tilby bedre tilpasset opplæring til alle barna ville fleksibel skolestart være et stort poeng. Det ville kunne ryddet gapet ned til tre år i stedet.
Dette er jo også blitt aktualisert av at alle gode forsetter fra reform 97 om overgangsår med barnehagelærer og allmennlærer tilgjengelig for barna, med stort fokus på lek, forsvant i Kunnskapsløftet. Det gjøres jo en stor kartlegging nå av seksårsreformen (omsider) og det ble også behandlet av Stoltenbergutvalget (NOU i 2019) som så på hvorfor gutter gjør det dårligere enn jenter. Utvalget var splittet i dette med fleksibel skolestart, men deler av utvalget anbefaler det.
En vurdering bør gjøres av barnehagelærer og andre i barnehagen sammen med foreldrene og skolen. Det burde bli like naturlig å starte tidlig som seint uten at det gikk hverken prestisje eller stigma i det. Man burde rett og slett få se hvert barn for seg. Det burde være en generell vurdering som ble gjort av alle ved fireårskontrollen og videre fremover for å finne ut når den enkelte er skoleklar. Det å ha tre årskull i samme klasse burde bli normen.
Min høstgutt var i akkurat samme situasjon som din, Tjorven. Det er ikke noe galt med hodet hans, men han hadde hatt så inderlig godt av et år til i barnehagen. Bli litt mindre hoppeloppete før han skulle sitte stille ved pulten. Skolen burde også ha mer rom og toleranse for hoppeloppe-unger, slik at undervisningen lettere kunne legges til rette for sånne. Høyere lærertetthet, særlig for de små. Det ville også gjøre at både hoppeloppene og de forsiktige, små menneskene ble sett og møtt der de er.
Da hadde vi kanskje sluppet sånne foreldresamtaler der det beste læreren hadde å fortelle var at Lillebror nesten ikke detter av stolen i timene lengre.
Det er en veldig vanskelig problemstilling. Jeg er jo en av disse som har vært "utsatt" for tidlig skolestart, fordi jeg var en faglig sterk ung dame. Det faglige holdt seg gjennom hele grunnskolen, men på videregående hadde jeg nok hatt godt av å gå sammen med de jevnaldrene, fordi den del fag var modningsfag. Med broren min valgte foreldrene mine motsatt (selv om jeg er høstbarn og han er vårbarn) og han nøt godt av å være blant de eldste og faglig sterk.
Jeg har også en faglig sterk gutt, som ikke var veldig skolemoden da han begynte i 1. klasse, men var heldig å havne i klasse med mange andre høstgutter og ha en lærer som klarte å håndtere gutter med mye mark i rumpa. Jeg tror mye kan løses ved å åpne for litt større deling innad i klasser på det minste trinnene, sånn at barna møtes litt mer på sitt nivå, fremfor at alle skal presses ned ved en pult. Og de som holdes igjen ett år har det ikke nødvendigvis så mye enklere, de heller.
Jeg tror at det største problemet er at det er for lite rom for lek i småskolen. Hadde de fått inn mer av det, tror jeg mye hadde løst seg.
Jeg skulle ønske det gikk an å hospitere på skolen fra barnehagen eller noe sånt. Min yngste har vært faglig skoleklar siden han var fire, men hadde det som plommen i egget i barnehagen og hadde hatt godt av mye mer tull og tøys lenger.
Høstgutten han har til storebror hadde nok også hatt godt av en mykere overgang, og har klassekamerater (særlig jenter) som er flere år eldre sosialt sett.
Jeg er enig med Gaia. Hovedproblemet er at det er for store grupper og for liten mulighet til å tilrettelegge for ulike barn i småskolen. Seksårsreformen har ikke gitt noen av de gevinstene den skulle gi, den har bare fått ned barnehagekøen og skapt en del ulykkelige seksåringer.
Jeg er vårbarn, var tidlig utviklet faglig og bodde i et annet land da jeg var seks, slik at jeg begynte på skolen da. Jeg kom tilbake til Norge som syvåring og mine foreldre fikk tilbud om at jeg kunne begynne rett i andre klasse. Jeg er veldig glad for at de takket nei. Jeg hadde helt fint klart det faglig. Men senere i barneskolen og særlig i ungdomsskolen var det tydelig at jeg ikke var særlig tidlig utviklet sosialt og dersom jeg i tillegg hadde vært et år yngre enn de andre så tror jeg at jeg hadde hatt det enda verre enn jeg hadde det.
Det at man kan sitte stille på en stol og lære seg å lese er ikke det eneste kriteriet for å passe inn i en aldersgruppe.
Jeg tror at en endring av trinnsystemet hvor barn blir fulgt opp etter behov og modenhet i stedet for alder, vil favne bredere enn at hver forelder skal vurdere om ens eget barn er klar for skolestart eller ikke. Det er litt sånn Montessori er bygd opp, er det ikke? Prosjekter på tvers av trinn?
Større rom for hoppelopping, som Gaia skriver, og større rom for de som har gjort seg ferdig med hoppeloppingen.
Jeg begynte selv et år for tidlig på skolen og er ikke traumatisert av det på noe vis, faglig var det svært uproblematisk og sosialt var det så mye annet som var føkka så forskjell i alder hadde lite å si fra eller til. :knegg:
Å vurdere om ens eget barn er skoleklar eller ei krever jo også god kjennskap til hvordan skolen fungerer, og det er det rimelig vanskelig å vite med ens førstefødte, for eksempel.
Enig i dette. Også vil det alltid være store forskjeller fra skole til skole, så om tidlig skolestart har funket på en, kanskje det ikke gjør det på en annen. Eller omvendt. Jeg syns at vi må ha større rom for at barn lærer i ulikt tempo. At man ikke får panikk om en unge bruker hele første klasse til å ramle av stolen og ikke lærer å lese. Jeg tror også at det negative språket man bruker, spesielt å omtale gutter som skoletapere, er selvforsterkende.
Det er vanskelig dette, også fordi det kan være stor forskjell på faglig og sosial modenhet. Det var tilfellet med meg. Jeg kunne lese fra jeg var 3 år, hadde visket ut svarene og regnet om igjen matteboka til min storesøster lenge før jeg skulle begynne på skolen, og kunne skrive lange historier. Framskyndet skolestart var likevel aldri et tema, fordi jeg var umoden på andre måter. Sugde på tommelen, var sengevæter, brukte en evighet på å gjennomføre oppgaver som f.eks å kle på meg, drømte meg bort og klarte ikke å passe tida, ble knust hvis noen voksne brukte strenge stemmer (selv om det ikke var til meg), forstod ikke helt de sosiale kodene til eldre barn, og lekte bedre med jevnaldrende eller yngre. Året etter hadde jeg kommet mye lengre, var mye tøffere, mer selvstendig og klar på en annen måte. Så det var nok en helt riktig avgjørelse på den måten.
Problemet var at jeg ikke fikk faglige utfordringer, og fikk etter et par år stadig kritikk for at jeg ikke var aktiv i timene og rakk opp hånda (noe som var en direkte følge av at jeg aldri ble spurt likevel, fordi jeg alltid visste svaret, så læreren valgte alltid å spørre de svakere elevene når de rakk opp hånda en sjelden gang). Så faglig kunne jeg sikkert hoppet to-tre år opp, men da ville jeg trolig falt igjennom sosialt. Litt slik var det vel også for din knert Tjorven? Veldig faglig sterk, men ikke spesielt moden sosialt.
Jeg har tro på fleksibel skolestart (men har ikke hørt noen erfaringer fra prøveordningen), men det er uansett veldig viktig med god individuell faglig tilpasning, siden faglig og sosial modenhet ikke nødvendigvis går hånd i hånd.
Enig. Jeg syns det er helt dustete, og alt for kategoriserende.
Min hoppeloppe av en høstgutt er en av de med best snitt både i klassen sin og på trinnet sitt. Og det er flere av gutta på trinnet hans som hevder seg helt i toppen. Jeg tror dette blant annet handler om at de er en årgang med stor overvekt av gutter. Og de har i stor grad har hatt lærere som har vært i stand til å håndtere at dette ikke er barn som sitter pent ved en pult og følger med.
På ungdomsskolen er det nok like mange flinke jenter, men det er ikke slik at jentene er voldsomt mye flinkere enn guttene, slik jeg har inntrykk av at det fremstilles i media innimellom. Noe jeg tror handler om lærere som er gode på å se den enkelte eleven og jobbe med de elevene de har.
Når man har en klasse med 19 gutter, hvor mer enn halvparten er umodne høstgutter, så MÅ læreren ha en viss formening om hva som skal til for å skape ro og læringsglede. Som f.eks. å sende den veldig urolige delen av klassen ut på en liten løpetur midt i timen. :knegg:
Jeg har en kollega fra Tyskland. Han forteller at der er det anbefalt skolestart et år (mente han sa det året man fylte 6), men at det er både vanlig og sosialt akseptert å starte et år før eller vente et år. Og at det er en god del som tilpasser seg. Dermed kan det være stor forskjell i fysisk alder innad i en klasse, men at systemet ser ut til å fungere fint ... i hvert fall sånn stort sett.
Denne fleksibiliteten har vi ikke i Norge, og jeg tror at jeg ønsker meg den.
Men aller mest ønsker jeg meg undervisning de aller første årene som er tilpasset ungene som er i klassen. Samtidig som jeg skjønner at det er komplett umulig for en lærer + en assistent når de har en klasse på 28 elever.
Dette er dessverre ikke et mediefenomen. Problemstillingen er kjent i hele OECD-området og vekker stor bekymring. Det var jo blant annet derfor Stoltenbergutvalget ble nedsatt. Det er store forskjeller i alt av statistikkmateriale. Mange mente dette hadde med for stor overvekt av kvinnelige lærere å gjøre, men den ballen, blant andre, la Stoltenbergutvalget død.
Vi har bodd i Tyskland og systemet var slik at årskullet ble delt inn i "må"-barn (født før 31/6) og "kan"-barn (født etter 31/6). Generelt sett måtte må-barna begynne når de var 6 år, mens kan-barna kunne begynne. Det var i siste instans foreldrene som fikk bestemme dette, men både skole og bhg. var involvert i å "teste" kan-barna. Stort sette begynte alle som ville bli 6 år før 1/9 mens de som fylte 6 senere, ventet til neste år. Såklart var det unntak, og det var ikke noe "rart" eller "uglesett" uansett hva man valgte å gjøre. Det var til beste for barna. Nå må det legges til at det er mitt inntrykk at det var langt viktigere å være skolemoden i Tyskland før man begynte enn det er i Norge. Dette fordi skolen er mye mer tradisjonell med undervisning fra kateteret, mer prøver, pugging, karakterer fra 2. klasse og et generelt press. Lek og sånt var det ikke mye tid til i skolen der. Etter 4. klasse skifter også elevene skole og går over på gymnas (høyeste) eller to andre lavere muligheter hvor de fortsetter til de er ferdig med videregående, og opptakene til disse skolene er basert på karakterer. De to første årene på gymnaset (5. og 6. klasse) er harde år og gjør man det ikke bra nok da, kan man bli kastet ut/overført til en lavere skole. De har jo også 12 årig skole, ikke 13-årig som vi har her i Norge og skal likevel gjennom like stort pensum så det er mye mer rush. Mens jeg hørte om leking i 5. klasse her i Norge, drev 5. klassingene i Tyskland med ekstraundervisning hjemme og timesvis med lekser etter lange skoledager (8-timers dager fra 5. klasse). De har forresten også store muligheter både til å hoppe over et år og til å bli sittende/gå om igjen et år. Alt basert på prestasjoner. Så ja; Kanskje har de et bedre system ift. hvem som bør begynne når på skolen, men ikke nødvendigvis et bedre system totalt sett, selv om min sønn heldigvis kom fint gjennom det.
En erfaren lærer jeg jobbet med en gang mente at unger som bare var litt urolige gjerne kunne få et år til med lek. Men at for de med reelle lærevansker var det ikke nødvendigvis udelt positivt, for det var ikke bare-bare å være eldre enn alle andre, og likevel streve med fagene. (Og her er det jo garantert masse unntak, og mange som får god hjelp det siste året i barnehagen, osv.)
Jeg er usikker på hva jeg mener, men jeg tror at barn også er mennesker og at det ikke alltid er så lett å vurdere når barna enda er barnehagebarn. Det er ikke alltid slik at modenhet sosialt og faglig dyktighet går hånd i hånd og jeg tror kanskje man kan komme lenger med en skole som er mer fleksibel og tilpasningsdyktig enn bare å satse på tidlig/sen skolestart.
Tenker at det uansett vil være store forskjeller i en klasse, og at forskjellen mellom gutter - etter det jeg har fått med meg av statistikk - er større enn mellom jenter og gutter. Guttene har større strekk i laget, men kjønnsforskjellen er vel overdrevet, og så er det vel ikke bare gutter som ikke kan sitte stille som kan streve. Høst- og vinterjenter kan også streve, men ikke nødvendigvis på en måte som lett tiltrekker seg oppmerksomhet.
Når det gjelder det siste, er det for meg interessant med den dørgende stillheten rundt hva vår kultur formidler til gutter og jenter. Har tenkt mye på det oppover i skoleårene. Det er ikke noen tvil hos meg om at også progressive, oppegående, likestillingsopptatte foreldre har tydelige forskjellige forventninger til barn etter kjønn. Gutter i klassen løper rundt på måter som ei jente aldri ville sluppet unna med uten å bli snakket til av foreldre. Er det slik at vår kultur oppmuntrer atferd hos gutter som er kontraproduktiv ifht å lykkes på skolen? Er det de voksne som setter opp noen gutter til å mislykkes? For da må vi gjøre noe med det. Det er jo ikke sånn at disiplin ikke er maskulint. Det er vel ikke noe mer maskulint eller disiplinert enn forsvaret, munkeordener og gutteskoler. Eller ta en sånn enkel markør som «hvilken bursdagspresang til en 3, 7, 10-åring?» Selv her inne på FP vil det fort komme spørsmål om kjønn, og forslagene vil bli ganske forskjellige. Selv om man ikke spør om hva ungen liker. Det er ikke så lenge siden en gutteaktivitet var å bygge modellfly, støpe tinnsoldater og andre finmotoriske, stillesittende aktiviteter, heller.
I endel andre europeiske land er det ofte gratis førskole fra 2,5 eller så, og det er vel grunn til å tro at foreldre velger det framfor dyre barnehager. Har snakket med lærere fra andre land som forteller om helt andre gruppestørrelser for ganske små barn enn her i Norge. Det betyr et helt annet fokus på viktigheten av konform oppførsel, eller hva jeg skal si. Så er det de norske barna som ikke sitter ned og følger med? Det vet jeg ikke, men synes det er et interessant spørsmål. Vi får ihvertfall ikke mye igjen for pengene vi spytter i utdanning, etter OECD-tallene.
Det jeg er veldig glad for for mine barn, er at de i de første årene hadde trinnundervisning, og at det på klassen var to lærere, en førskolelærer og en allmennlærer. Det var så bra med det laget. Den styrken det var for lek og å skape tilhørighet med barnehagepedagogikken. I tillegg til at de kunne dele opp i lesegrupper osv. Men det første året sa også lærerne at det var sjelden de kunne ha økter på mer enn 20 min før det var nødvendig med et brekk. Da var det nok godt å være to, for å kunne variere.
Jeg har et vårbarn og et høstbarn. Junior født i april hadde ikke maktet et år til i barnehagen. Han var skikkelig klar for skole både sosialt og faglig og var skikkelig lei siste året i BHG. Mini som er født på høsten trivdes godt i barnehagen og kunne nok fint ha vært der et år til. Var litt spent, men overgangen gikk veldig fint. Begge går i små klasser og det er rom for tilpasninger. Begge gutta leste før de startet og fikk tilpasset lekser etter nivå fra første klasse. Men husker naboen rev seg i håret over at det ble praktisert såpass strengt. Hun hadde en gutt som var født i desember og han var født veldig prematur. Slet både motorisk, sosialt og språklig. De ville ha et år til i barnehagen, men fikk ikke.
Jeg synes ihvertfall foreldre kunne hatt litt mer å si mht skolestart. Vet om to umodne høstbarn som hhv brukte bleie og daglig trengte stillerom, som etter masse styr og krangling gikk begynne et år senere på skolen. Det burde ikke kreves ekstremt ressurssterke foreldre for slikt.
Jeg er enig i dette. Eldstemann er desemberbarn. Han var nok litt umoden ved skolestart (ingen urolig hoppeloppe-unge, men ukonsentrert når han kjeder seg), men faglig sett hadde han vært klar veldig lenge. Han går nå i 7. og ligger fremdeles at hode foran de andre på flere områder. Han hadde kjedet seg ihjel om han måtte gått ett år til i barnehagen og det er synd hvis det er modenheten som skal være avgjørende når et barn på alle mulige andre måter virkelig trenger utfordringene skolen kan gi.
Veldig enig med deg Tjorven. Bruke det første skoleåret til den overgangen det opprinnelig var ment å være, og ha større voksentetthet.
Du skriver at 28 barn er mye på en lærer og en assistent. Da min yngste begynte var de 26 på en lærer. Og hun var grei nok, men gammel og trett. Da var det begrenset hvor mye hun orket å finne på utenom akkurat det å sitte i klasserommet og lære å lese og skrive. "God voksentetthet" i følge skoleledelsen.
