Har dere sett siste sesong? Tommel opp eller ned? Hva syns dere om antrekkene og hvordan man har grepet det an med klærne (de har ikke kopiert så mange antrekk, men heller laget antrekk som de kunne ha brukt, og som også passer formatet og historien og karakterene ellers).
Hva tenker dere om å fiksjonalisere ekte menneskers veldig personlige historier? (også relevant for serien The Atlantic crossing).
Jeg ser at de har brukt mye av Dianas intervjuer til boken "Her true story" som kildemateriale, og de er vel omdiskuterte, gitt at de er både selvmotsigende og gjort med en kvinne åpenbart veldig ute av balanse.
Og Andrew! Det er veldig snodig at han så til de grader knapt er nevnt, og i den scenen han er med, så er den brukt på en ganske obskur referanse til en kjærestes opptreden i en temmelig lolita-lignende "erotisk" film ("The awakening of Emily"). Med tanke på Andrews deltagelse i Epsteins pedo-nettverk, så er det ganske oppsiktsvekkende at det er det som er valgt? Og hvordan vil de håndtere det i videre sesonger?
Jeg er igang og liker best portretteringen av Thatcher. Kompleks dame, som sjølvsagt også. :knegg:
Diana/Charles-forholdet er det vondt å se på, det er ikke mange lyspunkt der. :sukk: Det er mer uggent å se dette nå, med historier som er då møtt i tid og som omhandler mennesker som fremdeles er i live. Jeg får litt emmen smak i munnen, på en helt annen måte enn i tidligere sesonger.
Hun spilles helt fantastisk!! Og en vanvittig spennende karakter! Jeg blir så fascinerende av et menneske som så til de grader gir blanke blaffen i om folk blir rasende på henne! Som er så skråsikker på at det finnes EN løsning!
Jeg har sett, og synes Gillian Anderson gjør en helt ekstremt god rolle. Olivia Colman også så klart, men jeg ble helt satt ut av Anderson som Thatcher, og jeg synes de to gnistrer når de spiller mot hverandre!
Det er ikke noe tvil om at det er en Diana-vennlig tolkning av historien dette, jeg tar meg i å fundere på om det nå egentlig kan ha vært så svart/hvitt, men jeg synes også han som spiller Charles (som jeg ikke husker hva heter) gjør en utmerket beskrivelse av hvor ødelagt man blir av å måtte levet det livet han har måttet. (Jeg får litt assosiasjoner til Justin Bieber. :knegg: )
... og produksjonen er som vanlig helt usannsynlig fantastisk, det er nydelig filmet, nydelig lyssatt, nydelig soundtrack, ekstremt påkostet og de har fått det de har betalt for, rett og slett.
Ja, det er jo et stjernelag! De to steile kvinnene, de har bare fanget dem så godt. Særlig den litt lute holdningen til Thatcher er fantasisk. Veldig troverdig, rett og slett.
Jeg håper Diana hadde det bedre enn det blir fremstilt her. (og så tar jeg meg i å håpe på at Harry og William klarer å skjerme seg fra omtalen av dette).
Jeg likte denne betydelig bedre enn den forrige, som jeg faktisk trodde jeg ikke hadde sett ferdig, men det hadde jeg visst. Denne slukte jeg i et par jafs. Mye mulig fordi dette er historie jeg faktisk husker godt.
Jeg har ikke tenkt så mye på det, det har jo vært sånn gjennom hele serien. Og noen av antrekkene er omtrent blåkopier. Den blå drakten til Diana, for eksempel.
Det blir jo egentlig mer og mer problematisk, jo nærmere nåtid man kommer. Jeg er litt delt. Det kan ikke være spesielt gøy for sønnene til Charles og Diana (eller barna til Camilla, for den saks skyld) å se the Crown og få foreldrenes fryktelige forhold brettet ut på denne måten. Spesielt der hvor man endrer noens karaktertrekk til det verre, bare fordi det er god historiefortelling.
Du har kanskje ikke sett ferdig sesongen? Han er jo ganske mye med etter den episoden, syns jeg. Men jeg tror både den scenen, og hele temaet rundt mor og sønner, yndlingsbarn osv. er skrevet med Epsteinsaken i minne.
Jeg leste forresten i et annet intervju, der serieskaperne er konfrontert med at man ikke får Diana og Charles sitt bryllup, at de påpeker at det er en serie der Dronningen er hovedpersonen, pluss at de ikke gidder å gjenskape scener som alle har sett. Vil man se bryllupet, gå på YouTube, liksom.
Jeg går ut i fra at noe av de samme avveiningene er gjort i hvor mye eller lite de andre medlemmene av kongehuset er med.
Jeg har for øvrig tatt meg i flere ganger i å ønske meg flere av Dronningens kjoler, så takk skal du ha. :knegg:
Framstillingen av Thatcher syns jeg er fascinerende, men kanskje litt for karikert? Mulig de forhenværende statsministerne er framstilt likedan, men de kjenner jeg ikke så godt. Jeg syns de fremstiller henne som i veldig ubalanse, og det er jeg usikker på om hun var. Ellers syns jeg det er UTROLIG interessant, at hun, statsminister i Storbritannia, står der og stryker mannens skjorter, og lager mat til de andre regjeringsmedlemmene!
Edward er jo knapt med. De viser jo litt og litt mer av dronningbarna i hver sesong. Jeg syns ikke der er særlig rart at han ikke får mer oppmerksomhet. Som Charles så freidig påpeker i bryllupet hans, så er han ikke akkurat i første rekke til tronen og dermed temmelig uinteressant. :knegg:
Edward er jo så vidt synlig IRL også. :knegg: Jeg hadde fullstendig glemt at han var en del av den familien og måtte google når han plutselig dukka opp.
Men Anne? Hun er med ganske mye, men fremstilles som hun bor med mor og far,uten egen famile. Jeg har hengt meg litt opp i det,og irriterer meg. :knegg:
Jeg har snart kommet meg gjennom siste sesong.
Jeg syns underholdningsverdien er stor, men disse kongebarna blir jo bare mer og mer smakløse. Sykt utakknemlige, kanskje spesielt fordi de havner langt ute i arverekken.
Jeg har sett ferdig siste sesong nå. Liker alle sesongene godt, men kanskje de første bedre enn denne. Ekteskapet mellom C&D må jo være basert på hennes fortellinger, for selv om C ble presset til det så framstår han som ufattelig uspiselig. Både de andre ungene til dronningen og søsteren får vel fram at det å være lengre ut i arverekken ikke er så greit i den verdenen de lever i. Likte Thatcher godt, på samme måte som jeg likte Churchill i tidligere sesonger.
Jeg er halvveis i sesong fire, og har latt meg begeistre hele veien. Særlig er jeg imponert over hun som spiller Diana, Corrin, for et knusbedårende vesen og strålende skuespill! Også Anderson gjør en fabelaktig innsats, selv om det nesten bikker over i overspill. Men bare nesten, altså. Jeg synes også han som spiller Charles er veldig god, og det er i det hele tatt en strålende produksjon! :elsker:
Jeg har så langt sett en episode og ser at denne her må jeg bruke tid på, for jeg synes det er ganske fælt. Det gjøres så mye feil og jeg synes synd på dem alle sammen. Og selv om jeg skjønner at det er overdrevet, så blir det voldsomt.
Jeg er enig i at det er godt spilt. Og nydelig laget. Og jeg gleder meg til å se det. Men her må jeg ta det litt over tid kjenner jeg.
Jeg elsker The Crown, inkludert denne sesongen. Har ikke sett de siste to enda, jeg tyner det så lenge jeg orker for jeg koser meg så inderlig. Må stadig fortelle meg selv at dette er langt ut i fiksjonen, for det er det jo. Men likevel så inderlig fint fortalt, a gitt!
Jeg har hengt meg litt opp i historien til prinsesse Margareth, og tenker at det er noe av den samme følelsen av å være helt låst som har rammet Andrew (og Anne) opp igjennom. Ikke at det skal forsvare pedo-ring og drøye overgrep på noen måte, men likevel. De har vel begge måttet stå i å vokse opp som betydningsfulle skikkelser i representasjon av dronning og fedreland, for så å bli stilt mer og mer i skyggen på grunn av sin plass i arverekken. Og når de til slutt ikke har noen funksjon av betydning, har de jaggu ingen ting annet som er sitt, heller. Det er jo ikke som at de kan gå hen og ta seg en interessant jobb ved siden av, liksom. For et liv.
Jeg tror ekteskapet deres endte, for alle praktiske formål, tidlig eller midt på 80-tallet. Han fikk vel barn med en annen midt inni der, og de ble separert mot slutten av 80-tallet.
Mannen hennes var forresten skribent i Hound&Horse, for de som husker Notting Hill. :knegg:
Jeg liker også veldig godt de filmatiske grepene som er gjort; hvordan hver episode spinner rundt en historisk viktig hendelse der en slags objektiv pressedekning, offentlig opptreden og den private sfære flettes sammen. Jeg synes episoden der London ble rammet av "The great smog" i første sesong er en av de beste på akkurat det. Virkelig brilliant fortalt!
Og hver gang Thatcher serverer mash'n peas til mannen sin eller regjeringsmedlemmene mens hun tviholder på store, upopulære avgjørelser tror jeg nesten ikke på at det kan ha skjedd. Men akkurat det har vel antagelig funnet sted. Fy faen, snakk om et skikkelig skjær i sjøen for kvinnekampen! Du skal faen meg være den beste husmoren noen har sett OG tøffere enn alle gutta om du skal være noen å regne med.
"For et liv" har jeg også ofte tenkt, rajraj. Det er jo helt meningsløst å sette folk i en posisjon der de, for det aller meste, lever helt meningsløse liv. Det gjelder jo store deler av aristokratiet, da. Jeg bodde i en lengre periode på the Ritz i London, for jobb, og jeg husker hvor helt fascinerende det var å se disse "ladies who lunch", der livet sentrerte seg rundt å komme til salongen på The Ritz med "flatt hår", få det nice and fluffy, spise lunsj, drikke te, og så rundt igjen. Og alle disse unge menneskene som har diverse jobber i "PR", og ellers går i selskaper og skal bli gift.
Charles fremstilles ikke spesielt sympatisk, men jeg syns serien får det godt frem hvordan han hadde havnet i en situasjon som virkelig brakte frem det verste i ham. Han ble sendt til en skole han var dømt til å mistrives intenst på (jeg har en venn som gikk på Gordonstoun, ikke så altfor mange årene etter prins Charles, og det var virkelig et helt skrekkelig regime. At min venn trivdes greit der tror jeg handler mer om hans skrekkelige hjemmeforhold enn at skolen var spesielt trivelig). Jeg tror han hadde blomstret på Eton, der dronningmoren og grandonkelen, som var de som faktisk kjente og likte ham, ville ha ham. Og at det ble sett på som så uviktig å finne en livspartner du faktisk PASSET med. Det helt antikvariske kvinnesynet så lå bak at det skulle være en ung og jomfruelig og formbar frøken, i stedet for en som han faktisk passet sammen med og hadde det fint med og kunne snakke med.
Når man ser hvordan han har blomstret opp og "funnet seg selv" etter at han endelig fikk være med Camilla, så er det helt sørgelig hvordan hun ble avskrevet av alle involverte som upassende, fordi hun ikke var uskyldshvit nok.
Jeg tar meg i å synes at Charles og Camilla er litt søte sammen på sine eldre dager. :hjerter: Basert på det lille jeg har sett av han, ser han jo endelig ut til å ha det bra. :)
Jeg kommer ikke over hvor ung Diana var. Det tror jeg ikke at jeg har tenkt på før. Hun var 18 da de traff hverandre og 20 da de giftet seg. Min eldste datter er 20 til neste år.
Hun var bare 11 år eldre enn meg. Og ville ikke engang ha vært 60 år gammel i dag om hun hadde levd.
Det har slått meg også, men når jeg leste Se og Hør på hytta til mormor på åttitallet, så var hun jo for meg en voksen dame. Hun var jo praktiks talt bare et barn den gang og måten hun ble sperret inne på slottet før bryllupet, ingen som tok seg tid til å bli kjent med henne og prate med henne. :sukk:
Jeg var 5 år og var i England da Charles og Diana giftet seg. Det var virkelig mayhem. Det skjønte jo selv jeg.
Men for meg fremstod hun da som en voksen dame. Nå deler jeg vel ikke helt den oppfatningen lenger. Eller; man får jo ta egne beslutninger i den alderen, men jeg håper i hvert fall inderlig at mine egne unger ikke skulle gå bort å gifte seg når de er 20. For selv om man sikkert føler det selv, så mener jeg at man ikke er helt "ferdig voksen" i den alderen.
Helt enig, men jeg synes også Olivia Colman spiller ufattelig bra. Helt utrolig. Gillian A likeså, men jeg må altså framheve Olivia Colmans prestasjoner.
Angående det med overspill. De som har sett mye på opptak av Thatcher mener at hun var akkurat sånn, kanskje enda verre. :knegg:
Ellers er jeg enig i det Poly skriver om Charles og Camilla, men Camilla var jo gift, da. Ikke så merkelig at kongefamilien ikke syntes han burde rote seg bort i henne.
Ellers mener jeg å ha lest at dronningmoren skal ha vært en særdeles klok og empatisk dame. Jeg synes vel ikke hun framstilles helt slik i serien. Ikke sånn veldig motsatt heller, men hun støtter liksom alltid opp om dronningen og prinsesse Anne, som tidvis er både nesevise og nedlatende.
Jeg tror jeg kan takke Diana for min voldsomme interesse for design. Jeg husker at Allers eller Norsk ukeblad hadde fått en motetegner til å tegne ulike kjoler sommeren før bryllupet, og jeg satt hele den sommeren på verandaen til mormor og tegnet kjoler og prøvde å få til motedesigner-strek.
De var sammen og stortrivdes sammen før hun giftet seg. Hun ble ansett som upassende (for hverdagslig, for promiskuøs (hadde hatt noen kjærester), og Mountbatten fikk shippet Charles av gårde utenriks. Om det er sant at familiene også hjalp til for å dytte Camilla tilbake til eksen, vet man jo ikke, men jeg tviler ikke et øyeblikk.
Dronningmoren var ganske oppegående, tror jeg. Og hun var jo mer mor for Charles og Anne enn det dronningen var. En av de få ikke-tyske, ikke innavlede medlemmene av kongefamilien (ikke at det er noe galt med tyskere, men de kom jo fra tyske fyrstehus som hadde drevet med innavl i flere hundreår). Men under det rosa fluffykosete, så var hun knalltøff. De kalte henne en "marshmallow med en sveiset metallkjerne" eller noe sånt. Det var sikkert nødvendig, for han mannen hennes var jo en fjott. Og det var vel hun som sørget for at de utviklingshemmede jentene (som var henens nieser, tror jeg?), ble plassert og gjemt bort.
Hun var hevngjerrig og bar nag til Edvard VIII så lenge han levde.
Generelt er det jo de inngiftede som kommer noenlunde fra det, som ikke totalt middelmådigheter, om enn ikke akkurat sympatiske. Prins Philip var jo både ambisiøs og dyktig, tror jeg, og på vei opp og frem i livet da han ble parkert som prinsgemal.
Jeg tror likevel det kom til gjødsla jord hos deg, det frøet Diana sådde. Jeg ble også inspirert til å tegne kjoler, uten at det ble noen spirer av DE frøene. :knegg:
Du kan nok ha rett i det ja. :latter: Jeg husker faktisk rødfargen på lebestiften min mor arvet fra sin tante da jeg var rundt 4-5 år. Det var en lebestift og pudder i sølvetui altså, så det var ikke selve lebestiften hun arvet. Men den fargen! En dyp rødtone som var det absolutt vakreste jeg noensinne hadde sett. Jeg har prøvd å finne den rødfargen, uten hell. Sånn går det, når man prøver å gi ungen en kjønnsnøytral oppvekst i brun kordfløyel. :knegg:
Stakkaren var jo temmelig ødelagt av den tyrannen av en far, og han ble vel generelt ansett som temmelig dum, rett og slett. Men stammingen reddet ham på sett og vis - han slapp å gjøre en del blundere som andre familiemedlemmer gjorde støtt og stadig. :knegg: Og han hadde fotografisk hukommelse, så selv om han ikke var spesielt skarp, så husket han mye, og hadde vett til å bruke det strategisk. Ellers var han ganske lik sin eldste datter - et rett og slett ganske kjedelig menneske som er mest interessert i hester og hunder, men pliktoppfyllende og ordentlig.
Og så hadde han vett til å velge en forstandig kone, og veldig flinke medarbeidere. Han hadde en legendarisk spin doctor som vel skapte den moderne "TV-kongefamilien". Og et solid familieliv.
De sier at dronningmoren holdt sitt egentlig ganske skarpe intellekt under "lokk" til etter han var død. Best å ikke være for belest og stille mannen sin i skyggen. :nemlig:
Når du nevner det med faren, så ringer det noen bjeller. Men jeg har liksom tenkt at han var smartere enn det virket som, sånn i forhold til den stammingen. Altså at han var smart selv om det kanskje ikke framstod sånn for mange den gang. Men det kan jo også hende at han faktisk ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Men kona hans var det tak i, ja.
Det er egentlig helt spektakulært at de har klart å holde seg ved makten, med en sånn serie med middelmådigheter. Det er ikke EN av de som er imponerende på noe som helst vis.
Jeg husker bryllupet til Charles og Diana. Vi så det på tv- farmor, mamma og jeg ihvertfall. Og jeg hadde bakt horn. Tror jeg var 9-10 år. Husker ikke helt året de giftet seg.
Søster fikk etterhvert Lady Di sveis og husker jeg.
Svigerinnen min, som bare var 4 år yngre enn Diana, hadde Dianasveis, Dianasmil og var den mest glamorøse personen jeg noen gang hadde møtt. :hjerter: (Hun og broren min har vært kjærester fra tenårene av)
Jeg husker henne best fra Broadchurch (som D.S. Miller), men jeg synes hun er fabelaktig i dronningrollen. Men klart, de to rollene kan ikke sammenlignes.
Ser i kveld, og nå har bryllupet vært mellom Diana og Charles. Jeg får så vondt av de begge to. Synes begge spiller fantastisk da. Margaret hadde rett de burde ikke gifte seg.
Jeg sliter med G.Andersson som Thatcher, mulig fordi jeg så henne sist i Sex Education, og det virker så overdramatisk skuespill. Men, jeg husker jo T. som en gammel dame så mulig derfor.
Apropos det med Anne og hennes barn. Det er heller ikke viet særlig oppmerksomhet til det at Margaret også har barn. Jeg måtte faktisk google. Og jovisst, hun har to stykker. Og de framstår jo som helt herlig normale. :) Totalt ulike sine foreldre, ser det ut til.
Charles var ganske dukknakket. Men leste nettopp et intervju med skuespilleren, og det er også et grep for å få fram sinnstilstanden hans. Jeg syns han spiller Charles fantastisk. Han er før øvrig 30 år, og de måtte jo finne en skuespiller som kunne funke over en periode fra Charles var ganske ung, til han er oppi 30-åra. Charles var 29 da han møtte Diana for første gang, og 33 da de giftet seg.
En ting jeg stusser på. Var det virkelig slik at statsministeren stod på sitt beskjedne lille kjøkken og laget mat både til sin egen familie og til mer eller mindre prominente gjester på den måten som framstilles i serien? Greit, hun var den første kvinnelige statsministeren og de forhenværende hadde vel koner til denslags, but still! Hun var statsminister!? De kunne vel i det minste gitt henne en kokk eller husholderske, og hadde hun virkelig tid til den matlagingen?
Det kan jo selvsagt hende at hun elsket matlaging, for alt jeg vet. Men hun ser ikke akkurat så lidenskapelig ut der hun står og slenger sammen mat mens hun okker seg over politiske spørsmål.
Jeg får helt vondt sv Diana. Hvordan de og særlig Charles behandlet henne. Også lurer jeg på hvorfor er det ok at han har et forhold til Camilla gjennom hele ekteskapet, og hun ikke kunne ha noen.
Jeg blir også veldig sint av det siste. Tenk å være 19 år og måtte forholde seg til åpenlyst og godkjent utroskap. Det må jo ha gjort noe med henne. I går måtte jeg se Diana-intervjuene som også ligger på Netflix og hun fortalte om spiseproblemer og mer til. Hun hadde vel ikke en eneste positiv ting å komme med.
De har basert seg ganske mye på Dianas fortelling, og jeg syns det er greit å huske på at de er fortalt av en veldig fortvilet, veldig bitter og temmelig ustabil kvinne midt i en forferdelig skilsmisse. Når man hører dem i sammenheng så er det veldig hoppende og til dels ikke konsistente. Hun har helt tydelig hatt ganske store psykiske, ubehandlede problemer helt fra hun var ung, og det er ikke alltid like lett å leve med heller, tross alt. Spesielt ikke når man hverken kjenner hverandre veldig godt, eller på noen måte er kompatible sånn at de kunne forstått hverandre. Jeg syns den scenen der han gir henne en nydelig bok, en førsteutgave om familien hennes - en gave han åpenbart har lagt omtanke i, men som bommer fullstendig på en ganske lett-hodet ungjente, og hun har laget en tape av seg selv som synger en musical-sang, noe han med sin kulturelle og tilbakeholdne oppdragelse selvsagt syns er skrekkelig vulgært, er veldig presis. (Den har sikkert ikke funnet sted, men den er "godt jugd", som Nenne pleier å si. Jeg tror det beskriver dynamikken mellom to mennesker som overhodet ikke forstår hverandre, og som fokuserer mest på seg selv, veldig godt).
Jeg er gammel nok til å huske hva jeg tenkte da de giftet seg, og han hadde valgt ut klassisk musikk til bryllupet, mens hennes favoritt var Duran Duran. Men han, som voksen, burde visst bedre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
