Jeg lest nettopp denne nydelige artikkelen om Pelle og Proffen og ville dele den med dere, vi er jo mange i samme alder som sikkert har minner om filmen. Da den kom ut bodde jeg et steinkast fra der Pelle bor i filmen, og en venninne var på audition for rollen som Lena. Jeg husker at det både føltes veldig hjemme, og litt fjernt. Jeg tror vi kanskje aller mest kjente igjen foreldrerollene i filmen. Det var mange ganske frika, kunstneriske foreldre med varme hjerter som var foreldre for mange fler enn sine egne. Ingen hadde spesielt god fysisk plass, men alle var velkomne. Og veldig mange fra min omgangskrets følte at Ambjørnsen virkelig var vår egen forfatter.
Mens jeg som vokste opp i en småby fikk en kraftig påminnelse om hvor skikkelig farlig det var i Oslo fra helt tidlig alder. :knegg: Eller; jeg hadde jo en pappa som nesten bodde i Oslo, så jeg fikk faktisk lov til å dra dit helt alene (mye tidligere enn de andre venninnene mine).
Men jeg skjønner hva du mener. Jeg hadde en sånn mamma som tok alle under vingene sine selv om hun ikke var særlig kunsterisk eller politisk engasjert. Kanskje foreldre bare rett og slett var litt flinkere til det på 80-tallet?
Jeg humra litt over hvordan fattern ble casta, en i crewet bak som hadde langt hår.
Selv fikk jeg ikke noe forhold til Ambjørnsen før noen år etterpå, da jeg selv hadde roet litt ned på egen festing og omflakkende tilværelse og begynt å lese bøker igjen. Da var det Den store revejakta som fenga. :humre:
Likte også den artikkelen kjempegodt. Jeg var så betatt av Lena, og ville ha blå striper i håret slik hun hadde, jeg gikk på ungdomsskolen. Det var ikke snakk om. Sa mine foreldre, som i dag bejubler når barnebarn har knæsjrosa hår (og skjelte meg ut da jeg et par år etterpå farget mitt lillarødt).
Vurderte faktisk å se filmen på nytt denne uken, før denne artikkelen kom, pussig sammentreff.
Leste det samme, det var veldig bra skrevet. :nikker: Jeg var også litt i eldste laget da jeg så den, men likte likevel filmen godt, og ikke minst musikken. :elsker: Jeg hadde lest boka litt tidligere og var veldig spent husker jeg, på om filmen kom til å "ødelegge" boka for meg, men den gjorde ikke det. Min lillesøster var midt i rette aldersgruppa, og hun og bestevenninna hennes var helt oppslukt, de så filmen mange ganger, kunne vel alle dialogene utenat, og kom stadig med sitater derfra. Jeg tror faktisk hun fortsatt gjør det av og til. :gruble: (Jeg gikk på vgs, min søster gikk på ungdomsskolen)
Vi er oppvokst på bygda (bygder) da, og jeg kunne absolutt ikke identifisere meg med rollefigurene, verken når det gjaldt sjargong, frika kunstnerforeldre eller å snuble over jevnaldrende med rusproblemer. Narkotika var sånt vi bare hørte om på TV, og ikke noe som fantes hos oss i hjemmebrentland. Men det hindret meg ikke i å leve meg inn i boka. Det er vel det som kjennetegner god litteratur/gode filmer.
Jeg husker vi tok toget til Oslo med ungdomsskoleklassen og så filmen. Og noen ble intervjuet i en avis om den, noen av medelevene. Så var vi på Nille. Og på pizzarestaurant :knegg: .
Jeg husker forresten læreren vår på ungdomsskolen leste boka/bøkene høyt for oss, og hadde sitt svare strev med å sensurere alle banneord. At de fleste av oss hadde lest boka og ordene selv, og de som ikke hadde lest den hadde garantert alle ordene i sitt daglige vokabular, var ikke tema. :humre:
Jeg husker spesielt filmen (men også bøkene) godt, men for meg som vokste opp i en by i Nord-Norge var den veldig, veldig fremmed. Jeg kjente meg ikke igjen i historien, og enda mindre i måten de snakket på. Sikkert autentisk for de som var kjent med ulike talemål i Oslo, men for meg som stort sett var blitt eksponert for østlending gjennom NRKs programverter og nyhetsopplesere og Vibeke Sæter, hørtes det bare veldig kunstig ut. :knegg:
Jeg tror nok noen i Oslo snakket sånn, og jeg hører det litt ennå, men det var ikke normen på Torshov, egentlig. Vi syns også det var litt rart. :knegg:
Det var definitivt folk i noen områder i og sørøst for Oslo som snakka sånn, dvs. jeg så ikke filmen, noe kjennskap til miljøet og litt for mange døde kjente gjorde det ikke fristende. Jeg har aldri lest boka. Nå har jeg lyst til å låne den.
Jeg koste meg også med den artikkelen, og ble sånn ordentlig glad av å lese alle de involvertes historier. Og nok en gang blir jeg slått av hvor kul Ingvar Ambjørnsen er.:hjerter:
«Døden på Oslo S» betød enormt mye for meg, og fikk meg til å digge Oslo mer enn før, og mer en noe annet ble jeg nysgjerrig på Oslo S og området rundt. Vi dro på klassetur og hang på Oslo City og rundt nede på Sentralstasjonen. :fnise:
Litt morsomt også at jeg så filmen med 11-åringen for to uker siden. Hun var så fascinert og gikk rett inn på rommet ned lydboken etterpå. Hun digga begge deler faktisk. Det er noe med historien som treffer altså.
For oss på landet, ikke så langt fra Oslo, var dette svært eksotisk og er klart bevis på at det er Farlig og Annerledes i byen. :nemlig:
Jeg er en del yngre enn en del av dere andre, så Christiane F gikk meg hus forbi, men Pelle og Proffen fikk jeg med meg på barneskolen. Helt klart i lettpåvirkelig alder. :knegg:
Jeg kommer fra en østlandsby med ganske bred dialekt, og jeg syns ungdommene snakket sånn som jeg gjorde. Hvertfall Pelle, Proffen og Lena. De som spilte narkomane hadde jo en litt fremmed sjargong. :knegg:
Foreldrene til Pelle skal gjenspeile Ambjørnsens egen generasjon, og de snakker jo fortsatt litt sånn. Jeg har vært på noen bokbad med han, blant annet i Larvik hvor han vokste opp, og han ble bokbadet av en annen gammel 68-er. De hadde fortsatt den der «streit, ikke sant..»-shwungen når de snakket sammen. Han sier det jo i artikkelen også, at Pelle og Proffen skulle speile det at han la merke til at barna til de frikete vennene hans var så streite.
Det kan vel ha en sammenheng med at jeg var i vgs-alder (17 tror jeg) da jeg så filmen, men jeg gjorde meg ikke opp noen mening om hvordan det var i Oslo i virkeligheten, basert på den filmen. Ikke noe mer enn jeg gjorde meg opp mening om flyplassen i Washington etter å ha sett Die Hard 2. :knegg: Film er film. Den var bare gøy og spennende. Men det var nok litt annerledes for dem som så den da de var yngre.
Kan ikke huske at jeg noen gang tenkte på Oslo som et spesielt farlig eller dystert sted egentlig, verken før eller etter Døden på Oslo S. :gruble: Bare veldig annerledes enn det stedet jeg vokste opp (i likhet med byer generelt, Oslo var bare større).
I dag eksponeres heldigvis de fleste for mange flere talemålsvarianter enn det NRK serverte i oppveksten min. Jeg tror nok at en tilsvarende film ville vært mindre fremmed i dag.
Jeg kommer fra øst for Oslo og syntes språket var temmelig overdrevet. Klarer ikke la være å se for meg Harald Eia som Lena, kjenner jeg dessverre. :humre: Var også litt i eldste laget for filmen (videregående, skjønt vi SÅ den jo), men hadde lest alle bøkene. Elsker Asbjørnsen fortsatt og storkoser meg for tida med Ellings comeback. (Og sånne hippieforeldre var helt ukjent vare i vårt drabantbynabolag.)
Jeg tror måten de snakker på egentlig er mer farget av hvordan Ambjørsen og regissør Eva Isaksen selv snakket, eller mente var ungdomsspråk enn den gjengse ungdom i Oslo indre øst på slutten av åtti-/tidlig nittitall. Jeg humrer litt av det at ungdommen vR så streit. Det er jo akkurat det vi sier om våre også. :knegg:
Jeg elsker bøkene, det gjør ungene mine og, vi hører stadig på dem når vi kjører på langtur. Alle er lest inn på nytt av Håvard Bakke «Pelle» og ligger på Storytel. Filmen var helt utrolig bra da jeg så den i 1990, den er et nydelig tidsbilde når jeg har sett den i senere år.
Da tror jeg vi snakker om mental alder eller at jeg var et umodent bygdedyr, for jeg er vel like gammel som deg. Eventuelt så var jeg et umodent bygdedyr, for jeg var ikke for gammel. :knegg:
Jeg vokste opp i ei lita bygd og alt fra Oslo var bare så innmari kult, husker jeg. Jeg husker jeg syntes filmen var veldig "eksotisk", i mangel av et bedre ord. Kule østlandsguttene, liksom. :elsker:
Ja! Det var nesten mest reportasjen jeg ville framsnakke, for den var så flott skrevet. Også har jeg tenkt videre på det med språket i filmen, at det kan være et kunstnerisk grep, nettopp for å gjøre det Oslo-et de portretterer enda mer eksotisk og spesielt. For selv om noen snakket sånn, og selv om noen (altfor mange) opplevde en så hard virkelighet som Lena og Filla, så var det jo satt veldig på spissen.
Jeg leste også artikkelen i går og fikk veldig lyst til å se filmen på nytt. Jeg gikk vel på barneskolen enda da den kom ut, bodde langt unna Oslo og syntes Oslo S var et skummelt sted. Det var stor stas da jeg som 15-åring fikk reise til Oslo og se Oslo S. :knegg:
Ja, var det jeg også tenkte (selv den gang). Det gjelder jo de fleste filmer, som ikke er dokumentar. Og dette er jo basert på en krimbok for ungdom. De aller fleste krim- og spenningsbøker og -filmer inneholder et urealistisk antall dramatiske hendelser, og en spesiell måte å snakke på, og innehar høyere grad av kunstnerisk frihet enn f.eks en historisk roman eller samfunnsskildring. Så jeg tror jeg alltid har sett på dette mer som typisk krim enn som en autentisk skildring av livet i Oslo, selv om rammene er lagt til Oslo, og mye selvsagt er gjenkjennbart.
Jeg gikk på videregående da filmen kom. Husker jeg likte den godt. Selv for ei som vokste opp i Oslo var mye av dette eksotisk. Husker jeg alikevel kjente en tilhørighet til at dette var fra min by og at kjente igjen mye fra filmen på tross av at mye var ukjent.
Språket var en blanding av likt slik vi snakket på østkanten og slik de snakket på ungdomsfilmer fra 70-tallet.
Ja, absolutt. Jeg bare funderer over hva det egentlig var som gjorde at vi allerede da reagerte litt på språket, men ikke det øvrige innholdet. Hvorfor mente vi at det krevde større autensitet?
Sikkert fordi dere bodde der, og var i samme aldersgruppe. Tror folk her også hang seg mer opp i dialekta i Heimebane, enn i realismen i resten av innholdet i den serien. Eller som alle datanerdene som så Jurassic park og syntes "it's a Unix system!" var den minst realistiske biten med den filmen. :knegg: Man fester seg vel ved det man kjenner ekstra godt til.
Haha, ja, du har rett i det. Det er noen ting det er lettere å godta som premiss for historiefortellingen enn andre. Språk og geografi er kanskje heller ofte markører som er med på å gi autensitet, og når det da blir feil så kan det gå ut over om man godtar resten av premisset også.
Ja, det er vel noe der, jeg ble også unødvendig forvirret av at "Hjem til jul" hoppet mellom Oslo og Røros i tide og utide, selv om det ikke var viktig i det hele tatt.
Jeg husker Døden på Oslo S-boka, og den skumle verdenen den beskrev, men den har ikke limt seg fast på minnet (ikke mange ting gjør det, med min hukommelse, da. :knegg: )
Men filmen fikk jeg ikke sett. Jeg var russ i 90, og om den kom ut på våren, så bodde jeg fortsatt på øya der filmer kom og ble vist på klubbhuset til Skytterklubben (det eneste forsamlingshuset som ikke var kommunalt eller kristelig, så der kunne man både vise film og danse. Det kunne man ikke i kommunestyresalen, for eksempel. Det skulle tatt seg ut. :niks: ). De ble vist et par ganger, så om man ikke kunne den kvelden, så fikk man ikke sett dem. Jeg har dermed enorme huller i min kulturelle referansedatabase. Heldigvis fikk venninnen min VHS-maskin, og jeg fikk i hvert fall fylt opp med amerikanske komedier, om ikke annet. :knegg:
Jeg fikk den som en morsom gave på DVD for noen år siden, og syns det har vært gøy å kunne se den med egne barn. Og de har likt den godt begge to, så den har jo noe ved seg.
Ja, det tror det er en riktig analyse. Det er iblandet språket til Ambjørnsen og regissørens generasjoner (skjønt hun var jo ung - 30 år, som det stod i reportasjen.) Og det stemmer nok også at vi hang oss litt opp i det fordi vi bodde såpass nært og var på samme alder.
For oss var det beinharde miljøet i Oslo kun kjent fra Pelle og Proffen-bøkene og enkelte sosialrealistiske skildinger av litt eldre dato. Det var ikke noe verken vi eller foreldrene våre var redde for - vi fikk lov til å ta bussen inn til byen og handle på Adelsten og andre gjeve butikker fra vi var 12, i 1985. (Litt rart å tenke på i ettertid at broren min ikke så altfor mange år seinere skulle bli en del av byens rusmiljø.)
Riktig språk og språkbruk er veldig viktig for at noe skal fremstå som realistisk. Dersom det glipper så hører man hele tiden at noe er feil.
Det er en av grunnene til at jeg er så glad for at teateret er blitt mye mer klare for å la skuespillere bruke egen dialekt så lenge det ikke er en veldig god grunn til at man må bruke en annen. De fremstår som mer ekte enn den litt rare fjernsynsteaterøstlandsken.
For ikke å snakke om teater-nynorsken. :skremt: De siste par gangene på Det norske teateret, så har skuespillerne snakket dialekt(nært), og det er så enormt mye bedre! Jeg holdt på å krype under stolen av den stive tale-nynorsken!
Jeg har lest artikkelen nå, og den var utrolig bra.
Og husker at da jeg flyttet til Oslo i 1999, så ringte venninne meg på mobilen mens jeg var på vei hjem fra skolen som lå på, eh, husker ikke. :facepalm: og hjem til Holmlia. Og da måtte jeg jo gjennom Oslo S, for å ta toget videre.
Og venninna mi var helt hysterisk, for at jeg var på OSLO S, klokka 2030 på en TIRSDAG, for jeg måtte da huske at det var FARLIG!
Jeg droppet vel å fortelle henne at Holmlia hadde mye dårligere rykte enn Oslo S på den tiden.
Men den tanken om at Oslo S er kjempefarlig, kommer nok fra denne filmen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
