Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
19
[1 Darth] [2 Pøblis] [3 rajraj] [4 Luftslottet] [5 Elise] [6 Tjorven]
[7 Tallulah] [8 Heilo] [9 Magica] [10 Skilpadda] [11 Adrienne og Palmen] [12 Mex]
[13 tink] [14 Agent Scully] [15 Kirsebær] [16 celebelen] [17 Dali] [18 Frøy] [19 Lorien]
[20 Nenne] [21 Toffskij] [22 Albertine] [23 Pappalille] [24 007][/CENTER]
[CENTER]En skulle vøri fire år i romjul'n
Og kjint ei jinte som var nesten fem,
Og begge skulle kledd seg ut med masker
Og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.[/CENTER]
Vi var litt eldre, jeg var kanskje 7-8 år da vi begynte å gå julebukk. Og så var vi ikke to stykker, men fire. Det var jeg og kusina mi som var like gamle, lillesøsteren min som var to år yngre og tremenningen vår som var året eldre enn meg. Og til forskjell fra i sangen, så gikk vi ikke julebukk til bestemor, men fra. Vi hadde base der. Bestemor og bestefars hus var alltid åpent for alle bygdas barn – og det var jo ikke så rart, for vi var jo stort sett i slekt hele gjengen. Søskenbarn og tremenninger og firmenninger, og alle bodde innenfor en radius på noen få kilometer, og var stort sett innenfor samme alder, med en tre-fire år mellom eldste og yngste.
Tredje juledag var den store julebukkdagen. Bestemor hjalp oss med å kle oss ut. Hun tryllet fram skaut og skjerf, nisseluer, forklær og gamle anorakker. Tante Gretas gjenglemte leppestift ble fine røde nissekinn, og tante Anitas stump av en svart kajalblyant ble fregner. Så var vi klare.
[CENTER]Og klokka skulle vara midt på dagen
Og vægen skulle vara lett og gå,
Og æille bikkjer skulle vara inne
Og æille biler skulle bære stå.[/CENTER]
Så la vi i vei, da. På spark. Snøen knirket og gnistret under meiene. Kulda beit akkurat passe mye i kinnene og magen kilte av søt forventning. Lyset var blått og månen skinte blekt over fjellkammen. Jeg kan ikke huske at vi noensinne møtte biler på disse ekspedisjonene våre. Bygda lå der så stille. Bare elva buktet seg som et sølvaktig bånd gjennom et rimet landskap.
Vår barndoms verden var ikke stor. Og vi kjente de som bodde i hvert eneste hus.
[CENTER]Og viss ein møtte onger etter væga
Som gjorde nar og ville vara med,
Så sku en hatt en bror i femte klassen
Som rødde væg så folk fekk gå i fred.[/CENTER]
Vi møtte sjelden på noe bråk på veien. Og merkelig nok var selv de store tremenningene våre på en 17-18 år, som til vanlig pleide å terge oss til tårene spratt, vennlig stemt da julebukk-sparkstøttingen kom togende inn på gårdsplassen.
[CENTER]Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
Og bak gardina skulle ingen sjå
-Før vi fekk stiltre øss på tå i gangen
Og feste maska før vi banke på.[/CENTER]
Vi stilte oss pent opp på trappa og ringte på. I det døra gikk opp stemte vi i. «Glade jul», «Deilig er den himmel blå», eller «Deilig er jorden». De som åpnet døra sto smilende der i trekken fra den åpne døra og lyttet til alle versene. Vi sang av full hals.
[CENTER]Så sku vi klampe inn på høge hæler
Og kvinke julbokkmål: "Godkvell, godkvell".
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
Så kom det julbokk åt en stakkar lell!"[/CENTER]
«Nei men, e det julebukkan vårres som kommer! Så koselig!» og så kom de med belønningen. Klementiner, nøtter, epler. Twist. Sirupssnipper og karameller. Vi bukket og neide og takket. Puttet godsakene i striesekken, stablet oss på sparken, vinket og ropte «God jul!». Så gikk ferden videre til neste hus.
To-tre timer senere var vi kalde på tærne og nesen, men varme inni. Striesekken var full. Vi vendte sparken og dro hjemover. Til bestemors hus, med vinduene det lyste så varmt fra. Bestemor ventet alltid med dekket kjøkkenbord og nykokt kakao. Hvordan hun kunne vite nøyaktig når vi kom, vet jeg ikke den dag i dag. Men alt var alltid klart. «Nu e dåkker vel sulten?» Og det var vi. Vi stimet inn i kjøkkenet. Rundstykker, egg, hjemmelaget lammerull, hjemmelaget leverpostei og hjemmelaget ripsgele. Kakao fra den brune keramikkmugga. Lefser og smultringer. I stua sprakte det hyggelig fra vedovnen. Bestefar nynnet der inne. På bordet bugnet det av all julens overflod. Lysene brant og vi var omgitt av glede, ro og kjærlighet. Da vi var mette, samlet vi oss i stua og fordelte årets bytte. Alt som ikke gikk opp i fire, fikk bestefar.
Bestefar døde i 2002, da jeg var 18 år. Bestemor i 2012. Jeg var heldig. Jeg fikk ha dem lenge. Jeg har uendelig mange lyse og gode minner fra tida med dem. Selv om jeg er godt voksen nå, i mitt trettiniende år, så savner jeg dem enormt. Kanskje særlig i desember. Derfor kan jeg aldri høre denne sangen uten å gråte så snørr og tårer spruter. Alf Prøysen må ha hatt en bestemor som min, det er jeg sikker på.
[CENTER]En skulle vøri fire år i romjul'n
Da julelysa brente dagen lang
-Da væla var et hus med fire vegger,
Og saligheta var et bessmorfang.[/CENTER]
