Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
23
[1 Darth] [2 Pøblis] [3 rajraj] [4 Luftslottet] [5 Elise] [6 Tjorven]
[7 Tallulah] [8 Heilo] [9 Magica] [10 Skilpadda] [11 Adrienne og Palmen] [12 Mex]
[13 tink] [14 Agent Scully] [15 Kirsebær] [16 celebelen] [17 Dali] [18 Frøy] [19 Lorien]
[20 Nenne] [21 Toffskij] [22 Albertine] [23 Pappalille] [24 007][/CENTER]
I år har jeg planlagt lenge hva jeg skulle skrive om, jeg har jo fått dagen før dagen og greier. Så jeg gikk hen og glemte det helt ... Det er jo ikke fordi jeg har glemt dere, det er bare det at det skjer så mye, gode ting, at hodet mitt er helt fullt.
Jeg har skrevet før, og ser jeg har en tendens til å reflektere i mine luker, så hvorfor bryte en god tradisjon?
I år vier jeg luken min til jobben min, og alle de fine folka der.
Jeg fikk meg jo endelig jobb i år, ikke innen noen av de feltene jeg hadde sett for meg, for jeg jobber nå med mennesker i aktiv rus, og det var en av få ting jeg var sikker på at jeg ikke ville takle. Men det gjør jeg virkelig, og jeg elsker det. Det er en jobb som passer mitt sinnelag og væremåte, jeg er rolig og de-eskalerende, jeg snakker med og ikke til mennesker, og jeg har en kjepphest jeg kan få ri på jobb; brukermedvirkning og menneskers iboende rett til å kjøre sitt eget liv komplett i grøfta, om det er det de faktisk ønsker. Jeg har blitt svært bevisst på ruspolitikken som føres i Norge, og er ingen fan, og jeg kjenner et engasjement for brukergruppen «min» jeg aldri har kjent på før.
Jeg er så ufattelig stolt av meg selv, for det jeg har fått til, for det jeg gjør på jobb og for at jeg er et menneske i stadig utvikling. Jeg møter støtt meg selv i døra på jobb, jeg må svare på spørsmål jeg bare ikke har svar på siden spørsmålene aldri har blitt stilt, og jeg oppdager og lærer noe nytt hele tiden.
Og når jeg er på jobb, da er jeg der. Med hele meg. For mennesker som ofte bare trenger å bli sett, blir snakket med og ikke til, få hjelp med noe som for andre er selvfølgeligheter, bli tålt når de er på sitt verste, bli puslet med når de har falt og slått seg, og allikevel få klar og tydelig beskjed om det når de tråkker over grenser, for det inngår i det å bli behandlet som folk; at noen kan bli sint på deg og. Men på en ekte og ærlig måte, på en likeverdig måte, og ikke på en måte som sier at du er mindre verdt enn meg og derfor skal du tåle mer fra meg og jeg mindre fra deg.
Jeg har møtt meg selv i døra, jeg vet nå at jeg (tidligere) hadde noen tanker langt bak i hodet, om at dette var mennesker det er synd på, men ... Og alle vet at det kommer aldri noe godt etter «men»!
Jeg jobber med folk. De kommer fra alle slags lag, ingen er laget i en støpeform mer enn du og jeg, og alle er der fordi de har tatt valg. Det er deres egne valg som har ført dem til oss, men for noen er disse valgene langt mer nærliggende enn for andre. De er smarte, teite, normalt intelligente, de er syke, friske, sure, hyggelige, blide, lei seg, sinte, urimelige og drittsekker. Det er folk jeg liker som ruser seg, og det er folk jeg helst aldri hadde sett igjen som ruser seg, men det har lite med rusen å gjøre. Rusen og trangen til å ruse seg er en sykdom, menneskene som lider av den er allikevel mennesker.
At noe så selvfølgelig skal være så vanskelig?
Jeg elsker jobben min, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått denne sjansen. Jeg gleder meg til 2021 og de utfordringene som kommer, og jeg har blitt et bedre menneske i år. Det er slett ikke verst!
God jul!
