Jeg har begynt å gå med briller hele tiden. Burde antakelig gjort det forlengst. Men det har dukket opp noen utfordringer jeg aldri tidligere har reflektert et sekund over: Det er jo umulig å kombinere fysisk kontakt med briller! Eller?
Jeg elsker å klemme og kose på mannen. Hele tiden. (Mulig jeg lider av mangelfull fysisk kontakt i barndommen. Eller. Jeg gjør faktisk det på ordentlig.) Men brillene er i veien, skaper distanse, blir bøyde, klemmer og gjør vondt. Jeg er ikke særlig kosete med andre folk, men tenåringssønnen lider sannsynligvis av koronakoseabstinenser eller noe, for han går til stadighet rundt og påstår at det ser ut som jeg trenger en klem, men sannheten er at det er han som trenger den. Brillene er vonde. Jeg må jo planlegge klemmen ved å ta av brillene!
Hjelp meg med dette eksistensielle problemet i min triste og innestengte tilværelse! Hvordan løser dere andre i Brillefolket dette koseproblemet? :undrer:
Vi har begge briller og klemmer sjeldent brille mot brille. Klemmer støtt og stadig likevel, snur ansiktet bort på et vis. Men det er jo ikke til å unngå at noe ekstra brillepussing blir det.
Brillepussing takler jeg. Sliter mer med at ansiktet ikke kommer nært den andres kropp, på en måte. Ok, det hørtes snålt ut. Men det var det jeg fikk til nå. :knegg:
Jeg tror ikke jeg skjønner at det kan være et problem. Vi klemmer titt og ofte og gjør litt som Fersken. Både Helten, jeg og et av "barna" har briller. Jeg kan ikke huske at briller bøyes, men selvsagt blir det lett behov for pussing.
Jeg tror du bare må øve deg på riktig nakkevinkel for å komme nært uten å ødelegge brillene. Vi har nå fått det til. Det hender en gang i blant at jeg bamseklemmer mann eller avkom og da tar jeg gjerne av meg brillene.
En typisk klem for oss forgår ved at jeg legger kinnet mot skulderen hans (han er omtrent hodet høyere en meg) og så holder vi godt rundt hverandre. Tror kanskje det er høydeforskjeller som gjør at vi ikke skviser briller? :gruble:
Jeg har brukt briller i nesten 40 år, "hele tida" nesten hele perioden, og har aldri opplevd dette som et problem, så jeg tror det må være noe med teknikken din. Uten at jeg har noen konkrete tips i det hele tatt. :knegg:
Jeg liker jo å bore ansiktet inn i brystkassa hans, da vil jo brillene være i veien uansett. Jeg gjør ikke akkurat det samme med guttungen, men jeg legger gjerne ansiktet litt på skrå inn mot kroppen hans.
Det er kanskje dette som er noe av problemet? Jeg har aldri hatt en kjæreste som er 27 cm høyere enn meg, jeg er 176. Å andre siden har jeg også bare hatt mannen som kjæreste mens jeg har brukt briller. Jeg er 176 og han er 185 og vi klemmer mye, men brillene er jo godt over hans skulder.
Joda, eg forstår. Det funker dårlig. Det skal berre litt kinnkontakt til, enten mitt eige fordi brilla kjem inntil kinnet mitt når eg ligg inntil brystet til kjæresten når me f eks ser på tv, eller når eg og jenta kjemmer, og ho kjem borti brilla mi med ansiktet og den plutselig er full av dyre kremer, for me er like høge. Så brillene må pusses, og det er sånn det er. Kjipe greier.
Ligge på siden fungerer dårlig. :nikker: Vi pleier å se på TV liggende i sofaen sammen. Vi fjerner ryggputen og da får vi plass ved siden av hverandre om den ene ligger på siden, det får han uten briller gjøre mest nå.
Jeg tror også det handler litt om hvor mye man trenger briller. Uten briller må jeg ha folk svært nærme for å avgjøre hvem de er :knegg:
Så det er jo en dyd av nødvendighet å ha dem på. Men jeg har brukt briller hele dagen i 18 år. Så det er jo en vane. Men de ER i veien.
Jeg løser det ved å ta av brillene. Uten å gjøre det kan jeg faktisk ikke klemme ordentlig. Altså slik jeg vil klemme. Men det krever jo planlegging, da. Det er litt ødeleggende for spontaniteten. :knegg:
Det minner meg på noe jeg tenkte på i morges. Hvordan sminker folk seg uten briller? Jeg ser jo temmelig godt uten briller, men mange gjør jo ikke det, og det spørs om ikke det også vil gjelde meg etterhvert.
Sånne klemmer gis kun når det er perifere det er snakk om. Helten og jeg klemmer titt og ofte ordentlig, jeg har gjerne ansiktet i halsgropen hans, vendt bittelitt vekk. Han er høyere enn meg og jeg aner ikke hvordan han ev. beskytter brillene sine. Vi knuseklemmer flere ganger om dagen uten å knuse briller. Han er 12-14 cm høyere enn meg.
Jeg har nå på meg det andre brilleparet (ikke favoritten) og kan melde om at klemming er betydelig lettere. Jeg kan legge kinnet inntil uten at de er nevneverdig i veien. Jeg funderer på om disse brillene ikke er like brede som de andre. Skal sjekke det. Liker egentlig ikke disse. Neseputene klør. (Mulig jeg er allergisk mot silikon? De andre er i metall.)
Det er fortsatt både glass og metall mellom oss, men akkurat det er det vel umulig å gjøre noe med. :sukk:
Dette var morsomt!
Jeg har nettopp begynt med briller igjen etter 12 år med bare linser. Og jeg diskuterte med mamma i går (som nettopp har begynt med linser) at det er jo et herk å klemme. Eller bare kose. Eller putte nesa nedi hundepelsen. Den spontane kosen istedetfor «vent, jeg skal bare ta av brillene».
