Diftongen ey brukes meg bekjent kun i navn, iallfall i Norge. Jeg har alltid tenkt at den uttales som ei, og jeg har heller aldri hørt noe annet.
Eyvind (for eksempel Hellstrøm) = Eivind
Eyolf = Eiolf
Så kom jeg på at jeg en gang hadde en kollega hvis ektemann het Eyvind, og hun omtalte ham konsekvent som Øyvind. Og når jeg tenker på det, så er jo diftongen ey nærmere øy enn ei, sånn språklig sett? Hvis man prøver å lytte ut lydene i diftongen (noe man egentlig ikke «skal» gjøre, siden en diftiong er én språklyd fonologisk sett, og ikke to), så virker det logisk for meg at ey har eb uttale mye nærmere øy enn ei? Y-en preger liksom diftongen mer enn e-en, synes jeg.
Eystein (Øystein) er også et Ey navn. Gammelt norsk navn.
Jeg har ikke peiling på diftonger og lyder. Dyslektiker som ga opp sånt for lenge siden. Men kjenner både Eyolf og Eystein og uttaler navnet sånn eier av navnet uttaler navnet.
Navn uttaler jeg slik eier av navnet sier det skal, evt foreldrene dersom det er et lite barn. For navn uttales ulikt avhengig av hvor i landet man bor. Og hvorvidt foreldrene faktisk vet forskjellen på è og é da ;)
Ey er ikke en diftong jeg har vært mye borti heller så jeg har ikke tenkt så mye over det
Ja, jeg uttaler selvsagt også navn slik eier ønsker, det er faktisk en fanesak for meg som lærer, for ikke alle er like opptatt av dette. Spesielt ikke tonem.
Men det med uttale av navn var ikke helt poenget mitt i denne tråden. Jeg ser jeg kunne formulert meg tydeligere. Det er den naturlige uttalen av selve diftongen generelt jeg jakter på. Er det mer logisk å si øy enn ei? Fonetisk sett.
Jeg sliter også med dette. For meg sier magefølelsen "ei"-uttale. (Og hva Ibsen angår, uttales det vel "lille Eiolf"? Tror aldri jeg har hørt noe annet.)
Dette har jeg faktisk tenkt på hver gang jeg har passert Eysteinkyrkja på Hjerkinn, og blir aldri helt enig med meg selv. Jeg tror jeg er nærmere øy enn ei i uttalen, i alle fall i akkurat det tilfellet. Eyvind kanskje mer som Eivind. Eyvor også (det er en kjole som heter det :knegg: ). Men det kan kanskje ha med å gjøre at min datter heter det med Ei-.
Men for å spinne videre på problemstillingen: sier du da faktisk Eiolf, eller sier du Æiolf?
Dette er en stor forskjell mellom uttalen i dialekten min (nordlending) og i hvert fall mange østnorske dialekter (har ikke full oversikt). Frøkna syntes det var småfrustrerende da hun hadde lærere på vgs i Østfold som het Geir og Heidi, for hun sier det jo rett fram med e-lyd, mens de sa Gæir og Hæidi. Og det høres utrolig merkelig ut når nordlendinger prøver å respektere akkurat den uttalen. :knegg:
Og før noen spør: Jeg sier "hei", ikke "hæi". Men merkelig nok "næi". Det er det eneste eksempelet jeg kommer på der "ei" uttales med æ-lyd i dialekten min. :jupp:
Samme forskjellen her Stompa, når det gjelder min datter, som heter Eivor. Her i byen uttaler de fleste navnet hennes med en "trangere" e, som i "evig". Jeg sier det med enn "slappere" e, som i "nei", nesten Æ. Æivor. Og lærere fra østlandet uttaler det med samme slags e som meg, men med å til slutt. Æivår. Hun bryr seg ikke da, verken hun eller jeg krever at det skal uttales på en bestemt måte.
På hjemstedet mitt uttaler de faktisk diftongen "ai" som "ei", slik at f.eks Kai blir Kei. Laila blir Leila. Vi flyttet dit en gang i min barndom, og min søsters navn har denne diftongen i seg. Jeg har aldri greid å venne meg til at bygdefolk uttaler det med ei. Min stefar blant annet. Det høres bare rart ut.
Æiolf, ja. Jeg har ingen "ei"-diftong med trang e i min nokså standard østlandsdialekt. Nevøen vår heter Eivind - ungene og jeg sier Æivin, mens svigermor som er hedemarking sier Eivin.
Hm. Min morfar het Eivind og var hedmarking (født på bygda, men bodde mesteparten av livet på Hamar), og der sa alle Æivind. Men det har kanskje forandret seg med årene, eller varierer med hvor på Hedmarken man kommer fra? På vestsiden av Mjøsa, Toten- og Gjøviktraktene, sa de Eivind da.
Svigermor kommer fra Ring sør for Brøttum, altså ganske nær Lillehammer og rett nord for Moelv. Den ei-diftongen med "smal" e er gjengs i alle ord hos henne. Hun er 73. Hamar bymål i dag er nok noe annet - der har en mer regional østlandsdialekt tatt over det meste. Guttens mor (40) fra Hamar sier Æivin, og det gjør nok klassekameratene hans der i byen også.
Jeg er gift med Eivind med trang e, men jeg sier det med Æ. Med mindre jeg "gjørs på".
Sønnen min har kommentert hvordan østlendinger sier navnet hans. De dropper r-en etter forbokstaven som er E. Sønn 2 har ulik tonem i navnet sitt ut fra hvilken dialekt folk har.
Ja, stor forskjell på Hamardialekta nå og da (som så mange andre dialekter). Mamma er vokst opp på Hamar, men har ikke bodd der siden tidlig på 70-tallet, og har mer eller mindre "konservert" dialekta hun hadde da. Hun snakker veldig forskjellig fra barnebarna som vokser opp der nå. Men Æivind har det nok vært hele tida i den delen av distriktet. Både på 30-tallet, da min morfar vokste opp, og fram til i dag. Men logisk at det endrer seg lenger mot nord ja, og blir mer likt dialekta i (gamle) Oppland.
Mens i Trysil, der mora mi kommer fra, ville de neppe brukt et navn som Eivind i det hele tatt. De har knapt den diftongen i språket sitt. Der ville det minst ha blitt Eivin, eller aller helst E:vin. :humre:
Så vidt jeg veit, jo. Her tenkte jeg på lang e i stedet for en smal ei-diftong. De sier "ben" for "bein", "rensdyr" for "reinsdyr" osv. Og for så vidt også "mør" for "maur".
Mamma (Hamar) sier også sten og ben, men hun sier møvver (for maur altså). Nevøen min sa dinnosøvværn da han var liten. :hjerter: Til dinosauren altså.
Jeg tror ikke jeg noen gang har sagt Eivind med smal e. Heller mot Æ.
Og er vokst opp bare noen mil nord for deg.
Men kommer i farta heller ikke på noen med navn med ey heller.
Mævver for maur (eller møur, som jeg sier), synes jeg er det merkeligste. :knegg:
Må ile til og gjøre klart at jeg absolutt mener at alle skal snakke den dialekten de har, og at talespråk ikke skal normeres. Men noen former er så langt fra det jeg er vant til at jeg likevel legger ekstra merke til dem.
:knegg: "Mør" heter det i Trysil (maur), med en veldig merkelig ø som skiller seg fra den i ordet "mør" (med forbehold om at dialekten kan han endra seg siden 50-tallet). "Mævver" var det mange som sa hos oss, ja. Det er litt i grenseland for meg.
Fascinedende.
Jeg reflekterer lite over annet enn skriftspråk, men det er veldig spennende å følge din tankegang.
Vi er jo i samme hood, og jeg følger og er helt enig i det du sier. Næi er det eneste eneste ordet med æ-lyd.
Du snakker som Dronning Sonja. :nemlig:
Jeg bruker også mye A bak hei, men det er mer når jeg blir kontaktet eller ved spontane møter. Da er det Heia.:hyper:
Hvis jeg tar kontakt er det hEi, det her e (ho)Nextlife.
Her er det slik at jeg flyttet og vokste opp litt her og der, i ulike landsdeler med totalt ulike dialekter, med foreldre som vokste opp på hver sin kant med hver sin dialekt, ulikt noe sted vi har bodd, samboeren har en annen dialekt, som gjør at jeg selv snakker et sammensurium av en alt- og- ingentingdialekt, og det bare er ungene som snakker dialekten fra her vi bor. Byen er full av innflyttere fra alle kanter av landet, og på arbeidsplassen min snakkes alle mulige dialekter, inkludert et rikt utvalg utenlandske aksenter. Etter hvert har jeg blitt såpass vant med det meste, at ingen former høres fremmede eller merkelige ut lenger. Men fortsatt synes jeg det er gøy og interessant med dialekter, kanskje ekstra fascinerende siden jeg ikke har noen klar dialekt selv.
