Fløyel sa for 3år siden:

Fratrekk på 20 år på alderen min, da skal jeg vurdere det.

IzziCreo sa for 3år siden:

Jeg føler meg ikke akkurat supertruffet av Erna siden vi har tre barn, men når det er sagt så kunne jeg gjerne fått flere barn om jeg hadde vært frisk. Så hadde hun bevilget langt mer penger til forskning slik at jeg kunne blitt sjef over kroppen min igjen, så snakker vi :nemlig: Men nå har det toget gått, Erna, for jeg er 46, men sier fortsatt ja takk til forskning og meds, så jeg kan komme tilbake til arbeidsstokken og heller sponse yngre kvinner og menn til å få barn. Pretty please, Erna?!?!? :blafre:

Men så vil jeg også legge til at det å være forelder i dag er langt heftigere enn hvordan det var da våre foreldre hadde hjemmeboende barn. Vi er mye mer deltakende i livene til barna. Vi snakker mye om at våre ungdommer har mange krav til seg i samfunnet i dag. Det er jammen meg mange krav til oss foreldre også - på alle fronter. Vi kan gjerne si at "hø, hø, jeg bryr meg ikke om å være på det picture perfect-kjøret/Insta-fam og whatnot", men det er ikke til å komme bort i fra at man ønsker å strekke seg for både barn og familie. Vi har alle ulike krav og ønsker, men felles er at vi nok alle har noe å strekke oss mot. Hvor ofte er vi superfornøyde med jobben vi gjør? Hvor mange ganger har vi ikke tanker om at vi kunne gjort en bedre jobb? Så å plusse på barneflokken er ikke noe som så lett lar seg fikse er jeg redd. Jeg vet jo at hvis jeg hadde vært frisk, så hadde jeg hatt en jobb som høyst sannsynlig hadde tatt mer enn 100% av min tid, så enda en front hvor man ønsker å strekke seg. Økonomi, hus eller diverse ordninger som permisjon, barnetrygd etc. hadde ikke vært faktorer som hadde begrenset oss, men det er rett og slett tid og krefter på oppfostre hvert enkelt barn. Og det lar seg liksom ikke løse er jeg redd.

Ru sa for 3år siden:

Jeg har to, ønsket vel egentlig tre på et tidspunkt, men det er bare så innmari uaktuelt. Heldigvis.

Nå har jeg uansett ikke livmor lengre, så dette løser seg jo helt av seg selv. :knegg:

Verden er mye mer tilrettelagt for to barn.

Charlie sa for 3år siden:

Har fått de barna som var ønsket, og ønsker ikke flere. Har plass og økonomi til flere, det handler ikke om det i det hele tatt. Det har dog noe med min framtidstro å gjøre. Ser at velferdsstatens framtid er usikker, og dermed ønsker jeg å legge best mulig til rette for de barna jeg har, slik at de kan leve gode liv i framtida.

Det er vel noe forskning han Rosling viste til, om antall barn. Hvor antall barn per kvinne henger sammen med lavere spebarnsdødelighet, fravær av fattigdom osv. At vi får færre barn når vi har det trygt.

Det Erna ikke snakker om, men som absolutt er en faktor, er hva menn vil. Jeg tror kvinner ville fått flere barn, sånn generelt sett, hvis unge menn i tjue-åra var innstilt på familie og barn, både å inngå forpliktende forhold og når de var i par-forhold. Tror mange unge kvinner som er i par-forhold i den alderen kunne tenke seg å stifte familie om de var sammen med en mann som ville det samme. Og om man starter tidligere, blir det kanskje flere totalt sett. Enten med den partneren, eller med neste...

Polyanna sa for 3år siden:

Fødselsratene er beregnet ut fra kvinner i fruktbar alder. De sank kraftig fra 60-tallet (p-piller, likestilling, 2-barnsfamilien som ideal, bekymringer om befolkningseksplosjon), til et bunn-nivå på 80-tallet, og har hatt to topper siden da. En rundt 1990 og en rundt 2010, da den vaket opp og nærmet seg 2-tallet. Fra 2010 sank den brått og bratt og var i 2019 på 1,53. Den synker også kraftig blant innvandrerkvinner, btw, og er nå 1,77 i den gruppen. (Idealet er 2,1 eller noe sånt. Men det har det ikke vært på flere tiår)

Grunnen til at det er bekymringsfylt er at vi trenger barn som kan bli skattebetalere dersom vi skal kunne bli gamle uten at noen tar oss ut og skyter oss det øyeblikket vi blir pleietrengende. Og ikke minst: Vi kommer til å trenge helt enormt mange hender i eldreomsorgen. Med dagens tilbud til eldre og pleietrengende (og altså ingen forbedring i tilbudet), vil 4 av 10 mennesker i arbeidsdyktig alder måtte jobbe innen pleie- og omsorg innen, jeg tror det er 2040. Det går jo ikke. Og nei, det hjelper ikke at mange eldre er sunne og friske ganske lenge. Mange er sunne og friske ganske lenge fordi de blir godt behandlet av helsevesenet. Folk lever nå godt inn i alderdommen med behandlingskrevende sykdommer som de før døde av (heldigvis!!).

Så nei, det er ikke derfor vi skal ta flere barn fra Moria. Det skal vi gjøre fordi det er moralsk riktig å gjøre det. Men med mindre vi skal sile dem etter antatt arbeidsdyktighet i voksen alder (og det håper jeg ikke vi har tenkt å gjøre), så er det ganske åpenbart at barn som kommer ut av årevis i flyktningeleire ikke kan forventes å bidra like mye arbeidstid og skattekroner inn i fellesskapet som våre født-med-gullskje-unger.

Luftslottet sa for 3år siden:

Interessant, Pollyanna!

Jeg skulle veldig gjerne sett en graf på hvordan boligprisene har vært i disse periodene, sammenlignet med fruktbarhetstall. Jeg er innmari glad vi kom inn på boligmarkedet da vi gjorde, nå hadde vi jo ikke greid det engang. :svimmel:

Input sa for 3år siden:

Det hadde jo noe med krigen, eller rettere sagt at krigen tok slutt og fremtiden så lys ut, å gjøre at kvinnene i fruktbar alder da valgte å få mange barn. Og selvfølgelig har det noe med fremtidsutsiktene å gjøre at kvinner i fruktbar alder i dag ikke får like mange barn. Vi som svarer på dette forumet nå er jo egentlig ikke særlig interessante, fordi vi har fått barn allerede, vi er ikke i etableringsalder nå og vi fikk barn da verden så litt annerledes ut. Mitt 2010-barn er jo i gjengen som består av "de yngste FP-barna".

Maverick sa for 3år siden:

Men hva er egentlig forventet "lønnsomhet" på et gullskjebarn vs et flyktningebarn, i forventede skattekroner og arbeidstid? Finnes det regnestykket? Vil en fireåring som hentes fra Moria til Norge være en statistisk belastning, eller bidra økonomisk?

Ikke at vi skal importere flyktningebarn til å jobbe i helsetjenesten, men vi kan jo ikke bare ha gullskjebarn som blir eiendomsmeglere heller, er ikke særlig bærekraftig det heller. (Ih, dette ble tabloidisering for effektivitetens skyld.)

Polyanna sa for 3år siden:

Ja, regnestykket finnes, i hvert fall til en viss grad. Men jeg er egentlig ganske enig med dem som sier at det skal vi ikke drive å finregne så mye på, for det er ikke derfor vi skal ta dem hit.

(Skal vi la behovene i pleiesektoren styre innvandringspolitikken, så må vi bli super-rause for au pairer fra Filippinene. De ender jo ofte opp med å klore seg fast via bibelskole og norskkurs og så skaffe seg helsefagsutdanning og begynne å jobbe i hjemmetjenestene og på sykehjem. Sånn for å fortsette å tabloidisere)

Maverick sa for 3år siden:

Jeg parkerte etikken og ble nysgjerrig på tallene egentlig, jeg. :sparke:

(Det er liksom ikke tvil om hva jeg mener om man bør hente flyktninger fra Moria eller de andre leirene eller ei, liksom.)

Polyanna sa for 3år siden:

I tillegg til alt annet, så kommer de jo gjerne sammen med foreldrene sine (gudsjelov), så da er man jo like langt.

Flyktninger som fullfører skoleløpet gjennom videregående i Norge har noe lavere sysselsettingsgrad enn nordmenn som gjør det samme. Og flyktninger fra blant annet Syria, enda lavere. Men - innvandrere velger oftere helsefag, så kanskje det går opp i opp.

MegaMie sa for 3år siden:

Jeg har tre og føler jeg har gjort mitt. Og det er ikke for å gjøre Erna fornøyd. :knegg:

Galathea sa for 3år siden:

Men fruktbar alder er vel 16-45 elns, så da vil jo størrelsen på kullene ha litt å si, om de store kullene befinner seg i i høyproduktiv alder 25-35 år (som de gjorde i 2010) eller mindre produktiv alder som f.esk 35-45 år (som de nå gjør i 2020)?
Skjønner hvorfor det er et problem altså, savnet bare en forklaring på at det har gått ned så mye på 10 år, og det synes som om kullstørrelse har en god del å si?

Odelia sa for 3år siden:

Helt uaktuelt å få flere barn enn de 4 vi allerede har. Av flere grunner, men først og fremst fordi jeg ikke vil ha mindre tid til de vi har. Selv om barna har mye glede i hverandre, kjenner både jeg og mannen at vi må ha såpass mye tid til barna som vi har nå (og helst enda litt til), så det blir ikke flere egenproduserte på oss.

Men vi kan godt tenke oss å bli fosterhjem når våre flytter ut en gang i fremtiden og vi kan vie full oppmerksomhet til noen som trenger det litt ekstra. Selv om dette ikke omfattes av Ernas budskap, og sånn sett er på siden av diskusjonen, syns jeg det er minst like viktig del av barnetotal-diskusjonen.