Erna forsøker å få norske kvinner til å få flere barn, med en retorikk som ligner mer på guilttripping enn annet, etter min mening.
Samtidig er jo dette interessant - jeg har selv valgt å få ett barn færre enn min mor, og vi har bare halvparten så mange unger som svigermor har. Vi er ganske barnekjære folk med grei nok økonomi, vi er ressurssterke, fikk barn tidlig nok til å rekke å få en hel bråte, men opplever ikke at vi orker eller har råd til å følge opp flere barn. For vår del hadde det nok hjulpet om ikke begge måtte jobbe fulltid og om store biler var litt billigere, for å være litt flåsete. Vi har plass til et barn til i huset vårt, men det ville vi ikke hatt hvis vi hadde bodd nærmere Oslo, da hadde vi ikke hatt råd. Jeg pendler, og måtte byttet jobb til noe nærmere (som ikke egentlig finnes) hvis jeg skulle hatt reell mulighet til å være mamma for en baby nå, gitt at vi trenger full lønning for meg.
Så: Hva skulle til for at du skulle valgt å høre på Erna og få et barn mer enn du har?
Jeg er klar over at svaret for flere av dere nå er tidsmaskin :knegg:, men tenk tilbake til da dere var i barneproduserende alder.
Vi har tre, og det holder i massevis. Men hva som skulle til for å få flere?
Aller først et ønske, altså å ville ha fire. Det manglet.
Ellers hadde vi plass nok og økonomi nok, men vi orket ikke følge opp flere. For jobben er jo nødvendigvis ikke gjort når de er 18, å være foreldre er jo en livslang oppgave.
Jeg tror ikke noe kunne fått meg til å ville ha flere barn. Jeg føler rett og slett ikke at jeg har kapasitet til å følge opp flere på en god måte, og tror ikke ytre omstendigheter ville endret det.
Hadde jeg vært ung i dag, er jeg forresten ikke sikker på om jeg ville valgt å få barn i det hele tatt.
Den gangen det var aktuelt så ønsket jeg meg egentlig ett barn til, men mannen ville ikke og det lever jeg godt med.
Men, for oss ville det vært boligprisene som ville vært det avgjørende. Vi ville ikke hatt råd til større hus enn det vi har nå og da ville to barn måttet dele rom veldig mye lengre. Ikke at det er en ulykke direkte, men jeg synes at det er en god ting om tenåringer kan ha eget rom
Så boligprisene ser jeg som en ting som gjør det mer krevende å få mange barn.
Nå har jeg allerede tre barn, men for meg hadde dette vært viktig:
forventning om at pappaen tok tilnærmet halvparten av permisjonen (med fratrekk for ukene før fødsel og de første 6 ukene).
barnehageplass i nærmiljøet uten ventetid
subsidier på større bil (med fire barn må man opp i større biler)
Men først og fremst måtte mannen skjønt at denne gangen måtte han stilt opp i mye større grad. Min jobb er like viktig som hans. Han måtte svart på telefoner fra barna/skolen i løpet av dagen, tatt minst 50 % av oppfølging og logistikk (foreldremøter, legetimer osv).
Vi har jo tre barn så vi har sånn sett allerede gjort vårt for å holde folketallet oppe. Det er ingenting som kunne fått meg til å få flere barn annet enn hvis jeg faktisk ønsket det selv. Vi har tid, råd og plass til flere, men vi ønsket oss tre og har fått tre så vi er fornøyde.
Jeg har tre og det er helt uaktuelt for meg med flere. Det måtte i så tilfelle være at jeg ble så rik at jeg kunne kjøpe meg hjelp som vaskehjelp og leksehjelp til ungene og ha rom for ferier og annet vi trenger. Og penger til større bil og hus. Så dersom jeg vant stor pott i Vikinglotto kanskje? Men har ikke noe sug etter å få baby, så tviler.
Bedre helse, først og fremst. Men det må sies at jeg i utgangspunktet ønsket meg bare ett barn. Og sånn sett tok godt i med to. Det handler om innblikk i egne begrensninger.
Jeg ønsket meg et barn mer enn biologien ville gi meg.
Men nå tenker jeg at jeg synes det er helt greit at det bare ble to barn, fordi jordkloden har ikke plass til så mange norske forbrukere. Jeg tror klimakrisa kommer til å være en faktor som vil påvirke mange unges syn på hvor stor barneflokk de ønsker i fremtida.
Nå har vel jeg bidratt ganske godt føler jeg.
Men trygghet for at barna blir ivaretatt godt hele barndommen. Altså nok barnehageplasser i barnehager av god kvalitet. Gode skoler med nok ressurser og gode voksne. Legevakt og sykehus i rimelig nærhet. Et variert linjevalg på vgs. Trygghet for at det finnes ressurser til å ivareta ungene også når de er utenfor A4 malen.
Alle disse tingene har vel Erna bygget ned i distriktene. Systematisk. Så bytte av politisk retning er svaret på hva som skal til.
Men er det ikke slik at det faktisk er mennene som ikke ønsker seg flere barn? Mener jeg har lest noe om det? Fordi menn ofte resirkuleres og derfor har flere barn enn partneren sin? Eller er jeg helt på viddene nå?
Jeg har iallfall veldig mye anekdotisk belegg for at det er gutter/menn som holder igjen tidlig barneproduksjon. (Ikke i vårt tilfelle, hos oss var det mannen som var pådriver for tidlig barneproduksjon og barn i det hele tatt.)
Jeg kunne godt ha tenkt meg tre, men for mannen var det totalt uaktuelt og han valgte å klippe strengen når jentungen var ca. et år.
Nå er ikke savnet like stort lengre og ser at to var nok det perfekte antallet for oss.
Så for å svare på spørsmålet det som skal til er en ny mann og et ønske om flere barn. :knegg:
Jeg har ett barn mer enn det som var både ønske og plan. Det stemmer det de sier, man angrer så klart ikke på de barna man har, men tre er nok. Mer en nok. (Og jeg innbiller meg at vi er over snittet og sånn sett burde ha fått premie?!)
Mannen min er i alle fall ikke resirkulert og vi var enige og ønsket om 3 barn, og det har vi.
Det er nok, for oss å følge opp og for å opprettholde folketallet, selv om verden strengt tatt kanskje ikke trenger flere norske forbrukere
Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn? :knegg:
Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?
Trine Eilertsen var ganske klar og god på dette i en ganske nylig Aftenpodden.
Og ja, min anekdotiske erfaring er også at det i større grad er menn enn kvinner som holder igjen på hvor mange barn man ender opp med.
Jeg mener også at jeg har lest at det aldri har vært færre menn som får barn. Nettopp fordi noen menn får barn i flere forhold, og da får de jo kanskje også færre barn i hvert av dem, i hvert fall i det(de) siste.
Altså, en barnetrygd som faktisk hadde noe forhold til hvor mye det koster å ha barn kunne nok ha hjulpet for noen. Som mitt ønske om å ha plass til flere barn.
Ok. Om vi får vår egen husmorvikar (en kvinne i 65-70 åra ) som blir hos oss til babyen er voksen så skal jeg søren tute vurdere en til. Forutsetningen er at jeg er garantert en jente! Som liker kjoler.
Da vi planla barn nr to så fikk vi en mer enn vi hadde sett for oss :knegg: og det ble såpass krevende at jeg var kurert for framtiden, særlig i kombinasjon med den relativt krevende storesøstera. Ellers kunne jeg kanskje vurdert flere. Men de måtte ha kommet i rask rekkefølge (bare ikke så rask rekkefølge), slik at jeg ikke har rukket å bekymre meg alt for mye om alt mulig. Jo eldre ungene har blitt, jo mer har jeg tenkt på alt som kunne gå galt, og alt som kunne ha feilet dem, og for et under det er med alt vi har sluppet unna av utfordringer. Å starte på nytt med engstelser, både når det gjelder helse og når det gjelder oppvekst og alt som hører med, som barnehage, skole, sosial tilhørighet etc, frister ikke i det hele tatt nå. Og jeg er egentlig ikke så glad i babyperioden, så det hadde vært mest aktuelt om jeg kunne slippe den. Adoptere? Fosterbarn? Nei, jeg vet ikke hva som skulle til. Hos oss har det ikke med økonomi eller velferdsordninger å gjøre. Det hadde blitt trangere, men det skulle vi ha greid. Så det er nok mer personlige enn strukturelle årsaker til at vi "bare" har tre.
Mannen ønsket egentlig bare to, så sånn sett har jeg kanskje fått en mer enn jeg ellers ville ha fått, hvis ikke de to yngste kom samtidig.
Hm, interessant spørsmål. For jeg blir så sur når folk tror at man kan moralisere kvinner til å få flere barn. :gal: Det må rammebetingelser til.
For oss (i tillegg til en tidsmaskin - jeg tror det er et relativt hypotetisk spørsmål for denne skrotten nå. :knegg: ):
6-timersdag som norm. (Altså, ikke at vi valgte deltid og fikk det til å gå rundt, men at det var vanlig). Sier ikke at jeg er tilhenger av 6-timersdag, der er min indre jury ute, men det hadde vært en helt annen hverdag
Et skikkelig oppgjør med meg selv og mannen og forventninger rundt, der vi reduserte aktiviteter for barna ganske mye da de var små, i hvert fall opp til 8 år. Løp mye rundt på unødvendige greier der en stund, som ungene ikke en gang husker at de var med på.
Ønsket meg 3, men var nesten skilt da jeg ble gravid med nr.2.
Ergo var det x som fikk viljen med bare 2.
Og etter skilsmissen så trengte jeg en mann. Nå er det for sent.
Vi ville egentlig ikke ha barn, men så ombestemte vi oss etter en del år. Så tenkte vi at det hadde vært greit med et søsken så hun ikke ble helt alene. Og da var vi mer enn fornøyde.
Det er vanvittig mye dyrere med flere barn. Det var virkelig dyrt med to som gikk en i barnehage og en på SFO, der var det ingen søskenmoderasjon. Bil og bolig måtte også blitt byttet, samt hvor upraktisk det må være å reise når man ikke følger pakkeforløp med 2 voksne og 2 barn. Det ble altså for dyrt alt i alt til at tredjemann en gang ble vurdert.
Om jeg var yngre så joda... husmorvikar og gratis bhg og sfo, kanskje. og høyere barnetrygd når de er eldre enn sfo-alderen. Og gjerne den ekstra permisjonen også ;)
Det det står på at vi ikke får nr 4 er jo økonomi og evnen til å nå rundt (utover at dette var så mange vi klarte å få, ikke den optimale fruktbarheten, men nå har jeg jo spiral så nå unngår vi aktivt å få noen, det har vi ellers ikke gjort på svært mange år)
Vi har også tre, en mer enn planlagt, og da hun kom måtte vi bytte til større bolig og bytte til større bil.
Jeg syntes det til tider er rimelig slitsomt med tre så for i det hele tatt å ha fler måtte det mirakler til. Som husmor vikar, billigere barnehage og aks med søskenmoderasjon. Alt er jo dyrere jo fler en er. Det er lite hotellrom i Norge som er for 5 stk eller flere feks.
Jeg fylte 41 like etter minsta var født, så vi var sent ute.
Vi har tre så jeg har god samvittighet når Erna kommer og banker på for å sjekke. :knegg:
Jeg jobbet redusert da barna var små for å få det til å gå opp. Jeg skulle gjerne hatt det uten å gå ned i lønn. Boligen kostet oss også mer for å få fire soverom. Klart de kunne delt, men med aldersforskjellen hadde det blitt krevende. Alle ferier koster mer.
-Jeg skulle altså gjerne hatt sekstimersdag frem til skolealder for minste sånn omtrent.
-Foreldrepermisjon der far tok en stor andel.
-Boligpriser som gjør det mulig å kjøpe noe med nok soverom.
-Fortløpende barnehagestart så man slapp å knulle som besatt i august for å få barn i mai så man med litt forlengelse kunne starte barnehage i august. Jeg husker jeg var stressa for å få barn i desember-februar, nesten villig til å ta pause i forsøkene.
-Obligatorisk foreldreveiledning, parterapi, kall det hva du vil. Nå må man oppsøke, det burde være omvendt. Jeg tror det hadde spart oss for mye frustrasjon, krangling og urk.
Hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin, skulle jeg fått en til. jeg fikk det første barnet tidlig og det neste (og siste) ganske sent. Det var STOR forskjell på å få barn på 80-tallet og i 02. Den eldste fikk ikke barnehageplass før 2 måneder før hun fylle fire. Pøbelprinsessen fikk barnehage etter permisjonen vår.
Skulle vi hat fler, ville jeg ha delt permisjonen med mannen slik vi gjorde sist. Han jobber i en bransje hvor mange hevder at menn ikke kan ta permisjon fordi jobben er så viktig, og fordi han tjener så mye mer. Vi delte og jobbet 50 % hver, det funket helt supert for oss - men det var jo fordi jeg ville ut og jobbe igjen, da. Hvis jeg ikke hadde villet dele, hadde vi jo ikke kunnet det.
Men jeg tror Trine Eilertsen har het rett - det er mennene som holder igjen, sånn statistisk. Det er de som vil vente med å få barn. Det hjelper ikke å si at kvinner må føde når de er yngre hvis de ikke har en partner som vil ha barn. Og det å være to som har et genuint ønske om å få barn og vilje til å gjøre det som trengs som forelder, er ganske viktig. SÆrlig for å orde å gå løs på nummer to og tre, tror jeg.
Mulig jeg hadde hatt lyst på et barn til dersom jeg hadde hatt en ukomplisert fødsel og blitt fulgt opp bedre under og etter svangerskapet slik at jeg ikke fikk depresjondiagnosen da Ville var nesten et år.
Men en verden med rettferdig fordeling og en løsning på klimakrisen hadde også hjulpet. Fler barnefødsler i Norge er ikke det verden trenger, det er nok av barn (og folk generelt) på jorda.
Åhåå! Jeg kom på noe som hadde hjulpet betraktelig på motivasjonen/senket stress tilsvarende at det hadde monnet: At foreldre får like lang ferie som skolebarn. Fyttigrisen, det er stress.
Det hjelper ikke hva Erna sier, når besteforeldrene er i full jobb og ikke kan ta en fire ukers tid med ungene om sommeren, lsm.
Mannen min har to barn fra før og det er 20 år mellom hans eldste og yngste og han var fast bestemt fra starten av vårt forhold at han bare ønsket et barn til (eller i utgangspunktet var han ferdig med flere barn, men han skjønte at jeg en gang ville ha barn). Nå er det nok han som gruer seg mest til at Herremannen flytter ut. :knegg: Jeg hadde super graviditet IG fødsel så det satte ikke noen stopper heller.
Så feil (men uansett så riktig) mann for min del. Vi vurderte å adoptere når vi bodde i USA og da få et søsken til Herremannen som var ganske lik på alder. Herremannen var da 7 år. Vi fikk bare lov å adoptere et fysisk eller psykisk handikappet barn (ettersom vi ikke var amerikanske statsborgere), men det var mange barn som trengte nye hjem og jeg syns det er litt leit å ikke hå videre med det.
Ellers har det ikke vært noe som AS Norge kunne ha gjort for at vi skulle ha fått flere barn.
Jeg hadde såvidt begynt å vurdere om jeg ville ha barn (men i så fall bare ett) eller ei da jeg ironisk nok ble gravid med tvillinger. Fram til da ville jeg ikke ha barn i det hele tatt. Nå er jeg jo glad for at jeg fikk to for de har så mye glede av hverandre, og 2 holder i massevis. Jeg hadde nok ikke hatt kapasitet til flere. Så det er ingenting som ville gitt meg lyst på flere.
Jeg har tidvis hatt noen smårare ønsker om en til. Gjerne delvis basert på at nå er jo hverdagskabalen enklere og vi har mer overskudd. Mannen min er klok nok til å minne meg på at det er slik fordi ungene er store, ikke trenger hjelp til alt, ikke må passes på, vi trenger ikke levere og hente i barnehagen, og så videre. :knegg:
Jeg ble alltid litt forundret over meg selv da disse blaffene dukket opp, for jeg syntes det var mentalt tungt å ha babyer/ småbarn. Men noe av det var nok også basert på alder, falle mellom stoler mht permisjonsrettigheter (lite penger, ikke pappaperm) osv.
Jeg ønsket meg tre før jeg fikk barn. Mann ville ha to. Det ble ingen diskusjon om antall grunnet min helse som gravid, siden jeg får skyhøyt blodtrykk, morkakeløsning , prematurt barn osv.
Så helse er en faktor man ikke skal se bort fra at kan påvirke.
For min del måtte hus vært billigere, bil billigere, mann bidratt mye mer hjemme. Videre har jeg høy utdanning og jeg ønsker ikke jobbe deltid, så kanskje med mye bedre råd og LAVERE utdanning, så ville jeg hatt mer lyst på deltid?
Selv synes jeg to kranglebarn holder, er glad jeg ikke har fler, selv om det sikkert hadde vært kjempefint senere i livet.
Jeg har tenkt at to holder for meg, fordi det tar tid og krefter å følge opp barn, og fordi de tar plass (som i at man trenger større bolig). Dess flere barn, dess mer logistikk.
Hvis jeg skulle uttalt meg mer generelt om hva jeg tenker skulle til, så ville det vært:
enklere tilgang til barnehageplass midt i året, når permisjonstiden var ferdig
billigere SFO og barnehage, evnt heldagsskole
ekstra ferie/fridager ut det året barnet fyller 12 år
leksefri skole (som jeg dessverre tenker er vanskelig å gjennomføre i praksis, i hvert fall slik skoledagen er nå)
økt og evnt behovsprøvd barnetrygd, evnt andre stønadsordninger for familier med dårlig økonomi (ikke bare enslige). Noe jeg tror vil være dyrt å administrere.
Tja - utgangspunktet ville vært annerledes hvis vi ikke hadde brukt 4-5 år på å produsere det første barnet. Da nummer 2 kom (utrolig nok som på bestilling under to år seinere), ble han født over seks uker før termin uten noen forklarlig årsak. Det i seg selv var en liten skremsel - men mest det at vi hadde levd i denne bobla så lenge på grunn av årene med mislykket prøving og IVF-forsøk. Jeg har heller aldri ønsket meg mer enn to barn, så da var jeg godt fornøyd.
Det hadde ikke så mye med offentlige ordninger å gjøre, med andre ord, men den håpløst urettferdige barnehagepolitikken som rådde på den tida, kunne ha spilt inn hvis vi hadde blitt boende i Oslo. (Fordi begge ungene var høstbarn, var det uråd å få plass til dem i offentlig barnehage den høsten de rundet ett år. Og når årsskiftet så kom, ble det ett år yngre kullet prioritert - våre barn fikk dermed aldri noen sjanse.)
Jeg er av den oppfatning at barn har godt av at barn bør ha søsken og mente at vi skulle ha minimum 2 barn.
Mannen min er vokst opp i en familie med 6 barn og ønsket å ha tid til å ta seg av alle sine barn skikkelig og ville ha maksimum 2 barn.
Case closed for vår del. Dette var avklart omtrentlig før vi hadde kyssa første gang. (Ja, jeg er av typen som ikke overlater så mye til tilfeldighetene.)
(Og før jeg tråkker noen på tærne - det er mange som klarer å ta seg alle ungene sine selv om de får flere enn 2 barn. Foreldrene til mannen min klarte det definitivt ikke. Han mente selv før vi fikk barn at 2 fikk være nok. Og akkurat det hadde jeg ingen protester på.)
Jeg hadde riktignok en skikkelig drittgraviditet og -fødsel, og det er nok hovedårsaken til at vi ikke har flere barn. Men det er nok noe jeg kunne kommet over, om mannen virkelig, virkelig ville ha flere. Men det ville han ikke. Så vi har bare ett. Det var tross alt viktigere for meg å beholde ham og være en uskilt familie, enn å få flere barn.
Jeg er egentlig ganske fornøyd med det, så skulle vi få flere barn måtte økonomien vår vært bedre, og i sammenheng med det; vi måtte ha råd til en større bolig sentralt i Oslo. I likhet med Poly er jeg egentlig ikke tilhenger av 6-timersdag, men ser at det hadde vært nyttig som forelder. Det hadde også gjort at jeg ikke hadde trengt å gå ned i stillingsprosent.
Jeg var jo så uheldig å få to barn med en som viste seg å være langt fra drømmeprinsen og vi flyttet fra hverandre når ungene var små, og selv om jeg fant drømmeprinsen etterpå så var det ikke aktuelt å få flere barn før vi visste at det var noe som kom til å vare/noe vi ville. Så derfor rakk vi egentlig bare ett barn sammen, men jeg har jo nå da 3 barn, noe som jo er en del. :knegg: Det som hadde vært en fordel for meg hvis jeg skulle vurdert flere barn var et bedre nettverk. Jeg har en liten familie, de bor ikke her, mannens familie er en smule perifer og har nok med seg selv, så vi har lite støtte og avlastning og familie som bryr seg. Hadde jeg hatt det så kunne det kanskje vært enklere å hatt flere barn.
Ja, det er også helt teit at man bare får barnehageplass 1.august. Vesla vår er født i februar og vi måtte ha 6 mnd ulønnet permisjon. Vi hadde råd men alle har ikke det.
Et bedre system for barn med spesielle behov, og da ikke bare slik prat bedre som de har bedrevet i det siste, men faktisk et system som funker, og at man ikke føler at man stjeler fra fellesskapet hvis man får hjelp.
Vi er for lengst ferdige, men har aldri villet ha mer enn to, og er overlykkelige over at vi fikk til det selv om vi var relativt seint ute - jeg fikk eldste det året jeg fylte 36. Slik ting har blitt, med store utfordringer først med yngste og nå med begge barn, hadde vi ikke klart mer heller. Og slutter meg til det Serafin skriver, for fy søren så mye en må fikse selv og stå på kravene når ungene har diverse utfordringer. Flere ressurser i skole, barnehage og hjelpeapparat. :vilha:
Det er for øvrig ikke få forhold jeg kjenner til, der kvinnene vil ha barn en god stund før mannen ønsker det samme. Så Erna må gjerne snakke til menn også.
(Vi fikk høre fra PPT at "dere må huske at *** har fått en større del av kaken i første klasse". Det hjelper skikkelig når ungen står uten et godt nok tilbud NÅ. Og så fikk vi jo ingen oppfølging i to uker med hjemmeskole i fjor. :rolleyes:)
Haha, ikke sant? Vårt reiselivsproblem er "andre veien" riktignok, veldig mange rabattordninger er tilrettelagt familier med to barn, så vi kan nesten aldri benytte oss av slikt. Sånn sett hadde det kanskje ikke medført en enormt økning av utgifter ved å få en til.
Jeg har bare fått en tredjedel av barna min mor til sammen har klemt ut av seg. Og halvparten av hva mine ekssvigers har. Jeg var egentlig bestemt på tre, men så skilte jeg meg. Og var bare ikke klar for noen ny mann i mine fruktbare år. Jeg er nok fruktbar enda, men anser meg selv for å blitt frakjørt av toget likevel.
Så hva som skulle fått meg til å få ett til barn akkurat nå? Uflaks. :knegg:
Det er mye staten kunne ha gjort for å gjøre det enklere hvis jeg hadde fått et barn til selvsagt, men i tillegg måtte jeg hatt lyst på en til. Og det har jeg på ingen måte. Jeg var skikkelig fed up av baby- og småbarnsmas etter tvillingene, og har ingen følelsesmessige behov for å oppleve det igjen. Hadde jeg blitt uplanlagt gravid så hadde jeg selvsagt greid det, jeg hadde nok ikke tatt abort. Men jeg måtte gått igjennom en lang og tung mental prosess før jeg hadde greid å se det positive i det.
Jeg ønsket meg aldri barn, så jeg har fått 2 mer enn jeg planla. Jeg ble gravid ganske uventet med nr 1(jeg hadde nemlig fått beskjed om at jeg ikke kunne bli gravid, isåfall måtte det være prøverør e.l), når jeg først hadde fått en tenkte jeg at det var likegreit at han fikk et søsken.
Så jeg tror egentlig ingenting kunne vært gjort for å få flere barn, og det er for sent nå uansett.
Vet du, det tror jeg faktisk er et viktig poeng. Min mann var totalt uinteressert i å få barn nummer to (for ikke å si tre), men "ble med på det" etter en stund. Jeg tror kanskje at tilrettelegging og kommunikasjon mot ham hadde gitt vel så gode resultater.
utvidet permisjon, med full fleksibilitet
husmorvikar med avlasting i hjemmet
mulighet for barnepass et par ganger i året
utvidet fradrag for barnepass og utvidet barnetrygd for barn nr 3, 4, 5
hadde nok i så fall vært argumenter som hadde gått hjem her.
lavere ventetid for adopsjon. Sistemann tok over 4 år og det var en ekstrem psykisk belastning, særlig de siste 13 mnd hvor vi egentlig kunne få telefonen hvilken dag som helst - og ikke fikk den.
Jeg har en arvelig sykdom med 50% sjanse for videreføring. I tillegg til kraftig allergi (som også han jeg ville ha fått disse barna med, hadde). For meg var det fullstendig uaktuelt å føde barn selv (tette eggstokker og dårlige egg gjorde jeg uansett måtte hatt prøverør).
Jeg er veldig fornøyd med de to ungene jeg fikk. :hjerter:
Dont’t get outnumbered by your kids.
Dessuten er der ekstremt navlebeskuende å si det må fødes flere nordmenn - der er jo totalen barn i verden som betyr noe, og sånn i et miljøperspektiv er jo det å få flere barn noe av det minst miljøvennlige man kan gjøre. Man må heller flytte om på de som allerede finnes på jorden. :nemlig:
Det toget har nok gått. Men den gang da, da måtte det blitt bedre helse slik at et evt tredje barn ikke ville ha tatt livet av meg eller bli født så tidlig at det ville fått spesielle behov. Jeg ble direkte frarådet flere barn.
Tidligere utredning av ufrivillig barnløshet er nok den største faktoren. Jeg har tre barn, så Erna er sikkert fornøyd med meg. Men jeg hadde gjerne sluppet alle spontanabortene og kommet igang raskere. Med tanke på hvor greie svangerskap jeg har hatt til tross for at jeg har vært betegnet som høyrisikogravid hver gang, hadde noen sikkert klart å lure meg til et fjerde barn om jeg hadde vært yngre.
Jeg er også med Serafin om barn uten diagnose. Jeg har én og det har vært veldig slitsomt, men har gått stort sett greit. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjøre samme jobben igjen.
Vi kunne jo henta noen flere barn fra Moria da. Eller Jemen. Eller Syria. Hvis hun er så desp liksom. Eller det er kanskje ikke sånne barn Erna er ute etter?
Jeg ønsker meg flere barn og det er for tiden en aldri så liten sorg at det neppe blir slik. For vår del er det mye staten kunne gjort for å øke sannsynligheten for at vi fikk flere barn:
garantert barnehageplass der vi bor når permisjonen var over
lenger permisjon (og jeg sier ikke at vi ikke har en vanvittig bra permisjon i Norge, men den er likevel for kort for meg)
mer fleksibel permisjon (f.eks. mulighet til å ha deltidspermisjon frem til barnet er 2) som enklere kunne endres på kort varsel
boligprisene slik at vi hadde hatt råd til større bolig (neida, jeg MÅ ikke bo i Oslo, men det er viktigere for meg å bo i Oslo enn det er å få flere barn)
fast jobb fremfor idiotisk regelverk som gjør at en ferdig utdannet lektor kan drive ordinær undervisning i ordinære klasser på ordinære skoler midlertidig under dekke av "midlertidig behov" som i praksis gjør at man er på et fuckings fire år langt jobbintervju
Jeg er enig med Maverick og Milfrid: enklere og raskere adopsjon/ sørge for å ivaret de barna som allerede er født. Noen familier blir rett og slett for gamle i prosessen til at de kan ta i mot barn når det blir deres tur. Og ikke minst god og helhetlig ivaretakelse av barn og familer med særskilte behov. Det er ikke særlig god reklame for "flere barn til Erna" når vi ser hvor utilstrekkelig hjelp disse familiene får.
For vår del ønsket vi oss et tredje barn, men måtte stikke fingeren i jorda og erkjenne at vår kapasitet var ikke tilstrekkelig til enda en baby, kombinert med de to vi hadde og krevende karrierer. Tid og overskudd var det utgjørende for vår del.
Jeg kunne nok fått et barn til uten at ønsket har vært intenst - har mannen hatt mer iboende omsorgsevne, så har det kanskje vært mer aktuelt. Han er en super pappa, altså - men det er mye som falt på meg. (Evt som jeg tok på meg) - nå skal det sies at mine «barn-nummer-tre-blaff» har vært korte. På tross av latterlig enkle svangerskap og fødsler, har psyken min vært frynsete i svangerskapene.
Ingenting som Erna kunne gjort, men synes at småbarnsforeldre har større utbytte av 6.ferieuke enn 60-åringene.
Bare tanken på å få et barn nå, gjør at jeg får litt panikk, men siden jeg er 51 år og på god vei inn i overgangsalderen, og jeg i tillegg har et ikkeeksisterende sexliv, føler jeg meg bra trygg på at det mirakelet går forbi meg med god margin. :lettet:
Skulle vi dog hatt en tidsmaskin... Mannen og jeg var enige fra helt i starten av forholdet at vi ønsket oss to barn, og det fikk vi. Vi fikk veldig mye barn med minstemann, noe som gjorde at vi valgte at mannen steriliserte seg etter at han var kommet til verden. Det hadde vært en katastrofe for både familie og parforhold om vi skulle fått et barn til å ta vare på i det kaoset vi levde i både fysisk og psykisk da vi hadde Lillemann. Ja, vi fikk hjelp og støtte nærmet kasta etter oss, i et omfang andre bare kan drømme om, vi trakk virkelig vinneloddet med tanke på kommune å bo i når man får et barn med så store utfordringer som Lillemann hadde,men nei, det hadde på ingen måte gått bra om vi hadde fått et barn til.
Jeg er utrolig glad vi var så samstemte på at to barn var nok for oss, og at Lillemann kom sist, for da sitter vi ikke igjen med vemodet og savnet etter barnet-/barna vi aldri fikk.
Mannen hadde en datter på 9år da jeg traff han. Hun var hos oss annenhver helg og halve uka andre uka så jeg ble kastet tidlig inn i oppdragerrollen. Alt dreide seg om henne og vi lekte og gjorde barneaktiviteter fra første stund jeg ble kjent med de.
Hun var alltid med når vi fikk eldste og bodde hos oss fast da minsten kom så føler at vi har hatt 3 barn store deler av samlivet.
Jeg har født fem, mistet det ene og har tre fosterbarn. Så vi har sju som skal følges opp i større eller mindre grad (de eldste er 21, 25 og snart 28 så de er heldigvis relativt selvgående). Flere egenfødte blir det ikke, men kan nok finne på å ta i mot et fosterbarn eller to til litt på sikt.
Hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin ville jeg uansett ikke fått flere egne barn. Orker ikke tanken på flere graviditeter.
Eg tenker eigentlig at få barn per kvinne er eit symptom på at likestillinga har komt ganske langt. Vi har mulighet til å realisere oss sjølv og derfor velger vi i stor grad det framfor å få mange barn. Eg ønska meg tre barn og har fått det. Kunne absolutt ikkje tenkt meg fleire uansett kva slags tilrettelegging staten hadde gitt både praktisk og økonomisk. Sånn hadde det vore om det opprinnelige ønsket var to barn også. Eg ønsker rett og slett å ha litt tid til meg sjølv. Og seks-timers dag vil eg ikkje ha! Likar jobben min og ønsker ikkje å jobbe mindre.
Norge har allereie veldig gode permisjonsordninger og gode arbeidsvilkår for barnefamiliar samanlikna med andre land. Så eg trur ikkje det er der skoen trykker!
Jeg kunne sikkert hatt fem unger om den siste kom med storken (og noen tok over oppdragelsen av den første :knegg:). Erna må gjerne komme med en, så tar jeg den gjerne.
Jeg har 5 barn, så jeg føler meg egentlig ikke så truffet av ønsket til Erna :humre:
Men hvis jeg da skulle hatt flere enn 5, ville jeg trengt mer penger. Penger til større bil, større hus og flere fritidsaktiviteter.
Ingenting. Hater å være gravid egentlig. Nå er jeg dessuten 42 år og tenker at den tiden uansett er over. Mannen er femti. Barn er dyrt og tidkrevende så alle løsninger som kunne lettet der ville kanskje gjort at man tenkte annerledes.
Dette. I tillegg til at jeg er 50, så jeg tviler på om det hadde vært mulig uansett. :knegg:
Jeg har alltid tenkt at to var perfekt. Nå fikk jeg jo mine samtidig, og var alene med dem fra starten. Hadde jeg truffet drømmemannen mens de var i barnehagealder, hadde jeg kaaaaansjje vurdert en til. Da de begynte på skolen kjente jeg nesten umiddelbart at det aldri ville bli aktuelt å begynne på nytt med småbarn.
Jeg skulle nok taklet en graviditet og fødsel til, men de skal jo følges opp når de er satt til verden disse barna. Jeg syns småbarnsfasen er beintøff. Amming som ikke funker, babyer som ikke sover, bleier, barnevogn.. jeg blir helt dårlig bare tanken på å skulle gått igjennom de årene en gang til.
Jeg ønsket meg mange og fikk tre. For meg er det to faktorer: 1) Bedre ivaretakelsen av gravide/kvinner i barsel som får utfordringer. I mitt tilfelle, tøffe svangerskap kombinert med krevende jobb. 2) At det skjer noe med hamsterhjulet alle som har barn løper i. Jeg har ikke hatt kapasitet til flere enn tre, slik det har vært.
Når det gjelder den siste lurer jeg på om korona-tiden gjør noe med det. Det siste året har jeg hatt masse sakte tid. På Utviklingssamtalen i går sa min leder at jeg kan ha hjemmekontor flere ganger i uka, også etter korona. Det skulle jeg gjerne hatt som småbarnsmor.
Har ett biologisk barn og ett i fosterhjem. Skulle ønske jeg hadde kapasitet til å ha flere i fosterhjem, og skulle ønske rammebetingelsene for det var enda bedre.
Nå er vi ferdige med babyproduksjon, og Erna bør være fornøyd med våre bidrag. Det som hadde vært til god hjelp da vi stod midt oppi småbarnstiden med 4 barn hadde vært lengre permisjon, dobling av barnetrygd og kortere arbeidstid. Iallfall i min verden.
Men enda viktigere tror jeg det hadde vært med obligatoriske foreldre-to-be-grupper. Hadde vært veldig greit å vite at det å få små barn kan slite på forholdet, og få gode verktøy for å unngå det eller verktøy for å løse opp konflikter som oppstår når man sover lite, ikke kjenner hverandre godt nok, huset er kaos, forventninger som ikke blir møtt etc. Vi gikk på noen smeller, som jeg tror kunne vært unngått om vi hadde vært mer bevisst på det, og at noen utenfra kunne fortalt oss det på forhånd. Kanskje hadde noen forhold vært berget også?
For at det skal bli flere barn her så må livmoren puttes inn igjen og Strutse-mannens eh...utstyr lappes sammen. :knegg:
Hadde anatomien vært på plass, så hadde jeg gått i sjokk om jeg hadde blitt gravid nå. :skremt: Det holder med tre barn. Og jeg er altfor gammel til ett til. Men jeg oppfordre mine mine barn eventuelt hjelper Erna - om noen år. :nemlig:
Vi har tre og Erna er sikkert fornøyd.
Vi har siden vi fikk barn for snart 12 år siden jobbet i redusert stilling, har vekslet litt på, akkurat nå jobber jeg fullt og mannen 80 %. Kommer nok til å fortsette med det til minsta begynner på skolen. Altså en av oss har jobba tilsvarende 6-timersdag i barnehageårene, selvfinansiert.
Det har virkelig vært gull, så ekstra ferieuker/redusert arbeidstid for småbarnsforeldre tror jeg kunne bidratt til å gjøre det lettere å få flere enn 2 barn.
Men dette med fødselstallene, vil ikke de gå opp og ned i takt med hvor store kullene som får barn er? Da jeg fikk min første i 2009 var det høye fødselstall, og jeg trodde det var fordi de store kullene født på 70-tallet (som var barn av etterkrigstidas baby boomers) fortsatt fikk barn da, men nå er jo vi ferdige med det så da blir det naturlig nok færre barn en periode?
Hvis jeg (kun teoretisk sett, siden jeg nå ikke har noen livmor) skulle hatt flere barn så ville jeg hatt leksefri skole og at fritidsaktivteter ble lagt på ettermiddag, på skolen/nærområdet/arrangert skyss slik at jeg kunne levert barn på skole, de ble matet, opplært og fritidsaktivisert, og så kunne vi som familie disponert tiden fra 4-5 på ettermiddagen sammen, som vi ville. Dersom samfunnet vil at vi skal jobbe fullt og ha flere barn så tenker jeg det er en måte å gjøre det levelig på.
Hvis Erna vil at vi både skal jobbe fulltid og skaffe 3+ barn, så må det tilrettelegges mer for småbarnsfamilier. Muligheter for å få barnehageplass flere ganger i løpet av året, bedre løsninger for fordeling av permisjon mellom foreldre, ekstra fridager så det går opp med planleggingsdager og ferier i barnehage, SFO og skole (også for aleneforeldre), aktiviteter lagt til etter skoletid og mulighet for å redusere arbeidstid uten å tape så mye økonomisk på det.
Personlig er det helt uaktuelt med flere barn nå. Biologisk er det sikkert mulig, men etter to kompliserte svangerskap og fødsler, hadde jeg sett veldig mørkt på å bli gravid på nytt. Mannen har og falt fra :knegg: Adopsjon eller fosterbarn kunne jeg ha vurdert om jeg var i et langvarig forhold, men tror ikke jeg hadde hatt energi til å ha små barn igjen.
Det er sikkert mye gøy man kunne gjort, men Serafin peker på det som er virkelig viktig. Hadde jeg bare måttet tatt meg av ungene mine, og ikke brukt tid på byråkratiet rundt dem, så hadde jeg fint kunne hatt dobbelt så mange.
Men det er kanskje hverken slike barn som mine, eller slike barn som Maverick viser til, som Erna vil ha.
Dette er veldig viktig. Kommunene bør ikke ha anledning til å ha lærere gående i vikarstillinger lengre enn ett skoleår. 3-4 år er alt for lenge.
Tilbud er helt greit, men hadde slike ting vært obligatorisk så hadde ikke vi hatt en eneste unge. Får neller av slike opplegg, og husbonden hadde også nektet.
Jeg hadde først og fremst trengt mer avlastning på den tida barna var små for å få flere. Selv om mannen deltok på lik linje med meg (tilnærmet i allefall, han jobbet mer men hadde også mer kapasitet utenom jobb) følte jeg det nærmest kvelende å ha små barn. Så husmorvikar, noen som fikset huset og deltok med et selvsagt ansvar for barna hadde hjulpet betraktelig. Vi snakket om et barn til på et tidspunkt, og jeg satt som krav at mannen måtte ta så mye av permisjonen som praktisk mulig. Det ble ikke noe av, og jeg var dessuten antagelig for gammel til at jeg hadde blitt gravid særlig lett.
Jeg tror også kanskje det hadde motivert mer for flere barn om mine foreldre var yngre og vi bodde i nærheten av dem (avlastning), og kanskje også om jeg hadde søsken med barn i samme aldre i nærheten. Større grad av storfamilie, kanskje?
Jeg har 3 barn og var 33 da sistemann kom. Jeg kunne, hypotetisk sett, gjerne hatt 4, og da ville den siste kommet når jeg var 36 i så fall (blir veldig lett gravid, så antar jeg kunne planlagt det sånn).
Sistemann har dessverre endel diagnoser som har gjort at mye mer tid er blitt brukt på han enn på de to søskenene, men sett bort fra at det gjør flere barn uaktuelt så ville vel en god økning i barnetrygd for det fjerde barnet, garanti for barnehageplass i samme barnehage som det andre barnet og gode fradragsordninger på skatten kunne ha dyttet oss i riktig retning.
Jeg har aldri ønsket å være hjemmeværende på heltid, men kunne tenkt meg at vi tilsammen var hjemme til barnet var 2 år, og deretter mulighet for å jobbe redusert til barnet var 6 år uten at inntekt og pensjon ble lidende.
Jo, det stemmer ganske bra, og det er også derfor det ble født mange rett etter krigen. Det hadde ikke noe med krigen å gjøre, men det var store barnekull som ble født på 20-tallet. Det er i denne forbindelsen jeg først hørte ordet "kohort", lenge før pandemien.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
