Litt «inspirert» av Ernas tale: Vi nærmer oss ettårsdagen for da vi alle plutselig fikk merke det var en pandemi på gang, da skolene stengte i all hast og vi ble sendt hjem på hjemmekontor.
Trodde du vil kom til å sitte her et år etter med stengte butikker og ingen konserter? At rødt og gult nivå, ventekarantene og mutantsmitte var en del av hverdagsvokabularet?
Jeg husker jeg tenkte at påsken kom til å være som vanlig. Og planla sommerferie i syden. Jeg husker også at jeg tok bilde av folk som kom ut av et fly med munnbind og tenkte at dette var et så uvanlig syn at det måtte dokumenteres for ettertiden. :cool:
Jeg tenkte at dette kom til å ta tid. At 2020 kom til å gå med, men at kanskje sommeren 2021 ville bli nærmere normalen - hvis vi var heldige. Husker at mange var langt mer optimistiske enn meg på det :knegg: Jeg trodde ikke vaksiner ville komme så kjapt som det gjorde, rett og slett fordi det normalt sett tar laaang tid å forske frem det. Jeg trodde dog på en tilværelse lik den vi hadde i tidlig høst. Altså ikke full nedstengning som nå.
Jeg husker jeg var nesten traumatisert av å lese om tilstandene i Italia på det tidspunktet og tenke på at det kom til å bli på samme måte her. Jeg var og handlet 11. mars og så at folk puttet merkelig mye frosne karbonader og joikakaer i handlevognen, og fikk panikk selv og handlet overdrevent mye havregryn. Jeg så for meg hvordan det skulle bli for foreldrene mine og nektet dem å gå på butikken i mange uker. Jeg kjente panikken komme fordi mannen hadde mistet jobben tidliger epå vinteren, jeg mistet begge mine stillinger på jobb på grunn av omorganisering og nedbemannig som følge av oljeprisen som datt som en stein, og lurte på hvordan vi skulle få det til å gå rundt om jeg ble permittert og han var uten inntekt. Den siste situasjonen der ordnet seg heldigvis, men våren var fæl. Da det i tillegg kom to uker med voldsomt snøvær i mai rant det litt over. :sparke:
Jeg antok det kom til å bli langvarig- typ utpå tidlighøsten. :stuart: Jeg er glad jeg ikke visste hvor lenge dette skulle vare og hvor lenge det kommer til å vare. Og enda bor vi i en del av landet der restriksjonene har vært mildere enn i Oslo mesteparten av tiden.
Lørdag 7. mars var jeg veldig redd for at hele jentefotballaget og familiene skulle bli smitta, da det var påvist smitte i klassen til keeperen. To dager tidligere hadde jentene både hatt spillermøte i en trang garderobe, og min datter hadde spilt bowling med nevnte keeper. Om det er én positiv ting som kan nevnes, må det være at smitteutbredelsen langt fra ble så stor som vi hadde sett for oss. Ett år etterpå er fortsatt ikke en eneste av de 45 fotballspillerne på husets to lag eller noen av deres familier smittet - ei heller noen klassekamerater.
Søndag dro jeg på jobbseminar i Oslo med overnatting - det ble siste glimt at normalitet på svært lenge, og noe man så tilbake på med vantro i etterkant. Jeg starta koronaperioden med noen hostegreier som trolig var bronkitt, og som varte i flere uker - svært ubeleilig.
Generelt er jeg sjeleglad for at vi ikke visste hvor lenge dette skulle vare - og at vi skulle stå i en akkurat like ille situasjon nøyaktig ett år etterpå. Jeg trodde nok at vi ville få bukt med det i løpet av våren 2020.
Jeg hadde ingen anelse om at det ville vare så lenge. Jeg trodde det ville være over til sommeren og at vi kunne gjennomføre sommerferien som planlagt. Jeg er sjeleglad jeg ikke visste hvordan det ville bli. Nå tenker jeg at vi kommer til å leve ganske normalt innen jul, og jeg håper ikke jeg sitter her til samme tid neste år og ler av hvor naiv jeg var nå som i det hele tatt tenkte tanken om at julen 2021 ville bli normal. Det er lettere å takle alt når man har litt tro på at målet er i sikte.
Jeg hadde jo hørt om dette viruset i Kina, men hadde ikke trodd det kom til å bli en pandemi, og ble litt sjokkert den dagen i mars. Var ganske bekymret de første dagene, men det var en tung tid for meg fra før av, og jeg forsvant fort inn i min egen boble...
Der og da må jeg innrømme at jeg nær sagt ga totalt f**n... Det høres brutalt ut, jeg vet, men klarte ikke ta ting inn over meg. Hadde mer enn nok med meg og mitt, etter å ha fått en alvorlig diagnose like før.
Etter noen uker, hvor meg og mitt ble min nye hverdag og ting stabiliserte seg noe, så begynte jeg å se verden rundt meg igjen, og ble nok en smule slått ut av det som truet det ute. Vondt og skremmende.
Jeg var nok litt naiv. Husker jeg sa til ungene at munnbind, nei DET trodde jeg ikke kom til å bli vanlig i Norge.
Jeg tenkte også at sommeren 2020 kom til å bli i Norge men at vi i 2021 kunne dra på planlagt storfamilieferie til Italia. Nå er det helt uaktuelt med noe annet enn Norgesferie før alle er vaksinert både her i Norge og dit vi evt. skal.
Jeg tenkte at det ville vare noen uker, muligens måneder før man fant ut hvordan dette skulle håndteres. Så feil kan man ta gitt. Er veldig glad for at jeg ikke hadde noen anelse om hvor langvarig det skulle bli.....
Jeg hadde forberedt meg uka før og sett på alle pandemi-dokumentarene på NRK. Usedvanlig klarsynt av meg. Jeg var nok åpen for at dette kunne ta tid, levde nok mer fra tidsfrist til tidsfrist, i og med at vi ikke visste så mye da. Hamstret litt, men ikke mye etter at alle andre hadde hamstret. (Tror ikke det var så mange som hamstret her jeg bor egentlig.)
Først trodde jeg det skulle gå over innen mai. Og når det ikke gjord det var jeg sikker på at det IKKE kom til å gå over til sommeren og har lurt litt på de som trodde at 2021 skulle bli en magisk grense. Så tenkte tidlig at dette blir langvarig.
For akkurat ett år siden var jeg i karantene, med mann som hadde fått påvist koronavirus noen dager tidligere, og derfor var i isolasjon. Vi lot oss sjokkere over min venninnes rapporter fra nedstengingen av Italia, det hørtes helt uvirkelig ut. Jeg hadde fått litt vondt i halsen (noe jeg vet, fordi jeg har notert formen dag for dag). Den 10. hadde jeg tydeligvis fått skikkelig vondt i halsen, og vi fikk hylt oss til koronatest for meg og barna. På et hemmelig sted i byen, som vi fikk beskjed om ikke å avsløre for folk, de var redde for at paniske folk skulle komme strømmende. Den 12.mars fikk jeg beskjed om at min test var positiv, så da alt stengte den 13. hadde vi uansett ikke vært på jobb eller skole på over ei uke, og hadde heller ingen anledning til å dra på butikken for å hamstre dopapir. Vi satt litt sånn småsjokkerte og fulgte med på TV, hvordan verden tilsynelatende gikk av hengslene på utsiden av vår lille koronaboble. På trappa fikk vi kurver med godsaker, nybakte boller og hyggelige hilsener fra venner og naboer, og kommunens smittesykepleiere ringte nesten daglig for å høre hvordan det gikk. Ellers masse svart humor, god stemning og samhold i familien, det var egentlig ei fin tid, så rart det enn høres ut.
Jeg vet ikke om jeg hadde så klar oppfatning om varighet av det hele, men etter hvert håpet jeg på gjenåpning av samfunnet etter påske, og trodde vi skulle ha konfirmasjon i starten av mai. Jeg reagerte med vantro på avlyste 17.maitog. Jeg husker ikke når jeg skjønte at planen om utenlandsferie kom til å gå i vasken, men jeg holdt på håpet relativt lenge. Vi hadde planer om å reise med bil, ikke fly, og bo hos venner, så vi var ikke avhengige av å bestille noe, men kunne vente å se. Men innså på et tidspunkt at det ikke var realistisk, med tanke på restriksjoner både her og i destinasjonslandet. Jeg tok innover meg spådommen om en "ny bølge" ut over høsten, og håpet at denne fort kunne gå forbi, slik at vi kunne leve som normalt igjen. Deretter har jeg tatt ting som det har kommet, uten forventninger eller håp.
Jeg trodde på den ene siden at hjemmekontor og -skole-situasjonen skulle gå over over påske. På den andre siden så jeg for meg horder av døde og døende, spesielt fra eldre og risikogruppen, litt sånn som det var på det verste i USA og Italia...
Ganske tidlig, kanskje i mai, sa en at dette ville ta to år. Forbauser meg ikke om det stemmer, i utgangspunktet, selv om jeg mest tenker at to år fra nå er mest sannsynlig. Jeg har null tro på at vi er i midten eller slutten av pandemien allerede.
På jobb svingte vi oss fort med smitteverntiltak uka før det smalt og jeg tenkte at jeg gledet meg til påska var over og ting skulle bli normalt. :knegg:
Vi fikk kjapt fremskrivninger for det neste året, og jeg husker at jeg synes snakket om den 3. bølgen ca et år etter hørtes helt urealistisk ut.
Well....
Jeg husker også at My sine innlegg gjorde at de føltes nært.
Jeg husker at jeg våknet 11. mars med en følelse av panikk, og ringte sjefen min og sa at jeg ikke var komfortabel med å kjøre buss til jobb. Viste seg at alle kollegaene mine hadde gjort det samme, og vi startet med å jobbe hjemmefra. Da hadde jeg allerede i et par uker vært redd. Vi var utenlands i vinterferien, og kjørte hardt spritregime. På flyplassen kjente jeg at jeg rett og slett syns det var ekkelt å være, og jeg var livredd for å ha dratt med smitte hjem. Jeg tror skammen var større enn redselen for å bli skikkelig syk, rett og slett. :knegg:
Jeg er usikker på hvor lenge jeg trodde det kom til å vare, men innså ganske fort at sommerferien kom til å gå i vasken, tror jeg. Alt ble vel avbestilt før påske. Jeg trodde ikke vi kom til å få vaksiner så fort som vi har. Men jeg trodde, i motsetning til mange andre at det kom til å blusse opp igjen etter sommeren. Jeg hadde svineinfluensaen friskt i minne siden mannen min ble lagt inn med noe de trodde kunne være det i juni, også kom jo vaksinene og alle ungene ble syke i oktober.
Jeg var i en annen by enn jeg bor, og panikkjøpte flybillett hjem igjen etter pressekonferansen. Jeg var seriøst redd for at det ikke kom til å gå fly innenlands i det hele tatt og at jeg skulle bli sittende fast i "feil" by. Tror jeg spritet hendene fem ganger inne på flytoget på vei hjem. Hadde kjøpt kjempedyre miniflasker med antibac på en bokhandel på flyplassen, det var utsolgt alle andre steder. Dagen etter panikkjøpte jeg en del tørrvarer og hermetikk på meny.no - noe av det ligger fortsatt ubrukt i skapet. Jeg fikk også bestilt abonnement på middagslevering og så for meg mye inneliv. Var rimelig stresset for å få sønnen min hjem fra klassetur i utlandet, han kom ikke før den 15. Da var det karantene og alt var som i en skrekkfilm, men litt spennende likevel. At vi skulle få oppleve noe sånt, liksom. Jeg husker ikke hva jeg trodde om varigheten, men er veldig glad for at jeg ikke visste at det kom til å vare så lenge. Og håper at jeg ikke sier det samme om nok et år...
Noen dager før alt stengte ned satt jeg i hvert fall og tenkte at jeg hadde tatt svært feil om dette viruset inntil da (var ikke dette omtrent som en vanlig influensa?). :flau:
Tenkte ikke så mye og hamstret ingenting på ren trass. Ble omplassert til koronarelatert arbeid som ikke var hjemmekontor og jobbet sykt mye i to måneder. Det føltes godt der og da å bidra med noe konkret og det var "brette opp ermene-stemning". Så jeg gsr lite følelse av hjemmeskole og lockdown.
Jeg trodde det skulle være over til starten av april, da hadde jeg en planlagt tur i kalenderen jeg gledet meg til. Da folk begynte å snakke om at 17. mai ville bli «avlyst» trodde jeg ikke mine egne ører, og da noen i helsevesenet fortalte at de trodde det ville komme en smittetopp i oktober syntes jeg det hørtes helt vilt ut. Nå tenker jeg at dette vil ta tid og er innstilt på det. Jeg kunne tydeligvis svært lite om pandemier.
Jeg var litt redd, for å være ærlig, særlig etter reportasjene fra italienske sykehus. Og så ble jeg nesten vettskremt etter å ha hørt på hun gærne forskeren i Debatten. Det gikk fort over til fordel for praktisk tenkning rundt hjemmeskole og hjemmekontor, noe som fungerte veldig fint for oss.
Jeg var ikke redd, men jeg var overrasket over at det faktisk var alvor denne gang. Jeg hadde lenge vært litt "whatever" og trodd at pressen hauset det opp. Men sånn rundt 9.–10. mars begynte jeg å tenke at dette ville bli alvorlig, og jeg kjøpte termometer og febernedsettende og så for meg at veldig mange ville bli syke, inkludert meg selv. Jeg så for meg blålys og ambulanser i stikkveien min, og forberedte meg mentalt på mye sykdom rundt meg. Da dagene og ukene gikk, og ingen jeg kjente ble syke, ble jeg tilsvarende overrasket.
Uansett trodde jeg aldri det ville vare så lenge. Jeg husker jeg tenkte at folk overdrev da de snakket om at det kanskje ikke ble noen feiring av 17. mai.
Jeg var vilt pessimistisk, syns mannen min, som trodde at vi måtte holde stengt HELT TIL PÅSKE, og så få hjelp av hjemmepåske til å virkelig ta det ned, men så skulle det være over. Jajamen. :hehehe:
Jeg var så vanvittig sliten på det tidspunktet, at jeg klarte vel ikke fokusere på så veldig mye annet enn at påskeferien min røyk. Usjarmerende, men sant. Den påskeferien var gulrot for tung vinter og ekteskapsfiks og mye annet, men vi har da klart oss uten den også. Jeg husker at elevene var urolige i starten av mars, og at jeg sa at vi nok måtte forberede oss på en nedstenging, men på det tidspunktet trudde vel ingen det skulle vare lenger enn noen uker. Rundt påsketider hadde jeg skjønt at resten av året ikke kom til å bli normalt, og i mai hadde det nok gått opp for meg at både 2021 og kanskje 2022 ville bli ganske annerledes år, de også.
Jeg har ikke på noe tidspunkt vært særlig redd for de rundt meg, men vi er forsiktige og har vært det hele veien. Foreldrene mine er i risikogruppa, så vi ser dem sjeldnere og holder avstand når vi først er sammen. Det blir fint å kunne klemme dem igjen, og fint når de kan ha ungene på overnatting! Jeg er den i familien som treffer flest folk i forbindelse med jobb, og jeg er mer forsiktig og følger tiltak strengere enn for eksempel svigerfamilien gjør, men jeg er ikke egentlig redd for egen del. I så fall hadde det vært veldig tungt å gå på jobb. Jobben min er noe av det jeg er mest takknemlig for om dagen, jeg setter enormt stor pris på kollegene mine, på alle timer jeg får i klasserommet med elever, og selvsagt for den stabile inntekta det gir. Jeg er positivt overraska over hvor raskt vaksinene blei utvikla, og orker ikke håpe eller mene så mye om framtida. Limbotilstand, altså.
Husker at pappa ringte lillebroren min, og klagde på at jeg var hysterisk, som sa de måtte komme seg hjem, før grensene ble stengt oppover Europa. Han fikk ikke helt den støtten han så for seg, og de kom seg hjem til påske, tror jeg. Men det så mørkt ut en stund, og pappa ble også litt paff når Danmark stengte grensene, for han hadde tenkt å kjøre hjem fra Spania. :knegg:
Jeg føler at jeg var pessimisten hele tiden, samtidig som jeg gikk rundt og tenkte at dette kan da ikke vare så lenge.
Nå har jeg kapitulert og tenker at vi kommer til å leve slik for alltid. :knegg:
Jeg husker jeg var virkelig bekymret, og ikke minst forbannet, da faren min (overvektig, med astma og diabetes) reiste med danskebåten til København like før nedstengingen. Like etter at han kom tilbake ble det vedtatt karanteneplikt, med tilbakevirkende kraft, så han måtte i karantene etterpå. Det gikk heldigvis bra, og han har ikke gjort noe så idiotisk siden.
Ut over det har jeg ikke vært virkelig bekymret for noen pga sykdommen i seg selv.
Jeg vet ikke om jeg noen gang har latt det synke skikkelig inn. Ikke en gang nå. Jeg holder det på en armlengdes avstand på en måte. Jeg orker ikke at det skal ta over livet mitt mer enn det må. Jeg bare forholder meg til det.
Det skjedde så mye i livet mitt i den perioden så Covid 19 var noe som angikk alle andre enn meg. Jeje, så fikk Mini fri fra skolen frem til påske, jeg jobbet 24-7, det kokte rundt ørene mine på jobb, forberedelser til rettsak privat, skulle tømme og overlevere et hus. Jeg ristet på hodet av de som panikkhandlet doruller.
Tenkte (ang ferie på hytta i USA)
Bare påsken var over ville alt bli normalt.
Jaja, vi får reist på ferie i sommer ihvertfall (wtf avlyse 17. mai??)
3.Gleder meg til høstferien for DA drar vi.
Jeg husker forresten at jeg spurte mannen om de ikke skulle revurdere gutteturen til Val Gardena, på grunn av utviklingen i Nord-Italia, siden en i reisefølget inntil nylig hadde gjennomgått kreftbehandling, og jeg var bekymret for om dennes immunforsvar var svekket. Mannen snakket med vennen, og fikk til svar at denne turen skulle være vennens feiring av å endelig være kreftfri, dette var noe han hadde drømt om, og hadde vært bestemt på å gjøre, og hadde sett fram til i lang tid, og insisterte på å reise uansett, om han så skulle reise alene. Dessuten var det ingen registrerte tilfeller av koronavirus i hele Süd-Tirol-regionen.
Joda såeh ... Heldigvis gikk det bra med dem alle sammen, og de unngikk faktisk å smitte noen andre (enn meg). Det var vel også mye takket være den som tidligere hadde hatt kreft, som derfor krevde test ved hjemkomst til tross for fravær av symptomer (da de innså at situasjonen var en helt annen enn ei uke tidligere da de dro), og resten holdt seg i frivillig karantene til denne fikk sitt svar, på tross av rådet de fikk fra smittevernoverlegen de kontaktet for å spørre.
Jeg var redd først, men etter det hadde jeg ikke sjans til å tenke i det hele tatt, med hjemmeskole og intenst kjør fra alle kanter.
Vi avviklet årsmøte på jobben som telefonmøte med 35 deltakere, husker jeg, mens jeg omtrent hadde låst barna ned i gamingkjelleren så de ikke skulle forstyrre. :knegg:
Jeg tror ikke at jeg gjorde meg noen tanker om når det skulle være over, men jeg ba om refusjon for påskeferien, ikke bonuspoeng. Fra naturens side er jeg pessimistisk og plan B-tenkende, så vi var igrunn godt forberedt på både denne og andre typer kriser. :knegg: Bill. mrk. Prepper Light.
Jeg satt på foreldremøte i høst for 10.klassingen og skulle fortelle at vi ikke så for oss å kunne dra på klassetur til Oslo og at turen uansett var utsatt til april. Fikk høre «kanskje situasjonen er mye bedre på nyåret».
Samme her. Men nå er jeg havnet i andre enden av skalaen. Jeg tror aldri dette går over, jeg kommer meg ikke på jobb i 2021, og om dette går over, kommer det uansett en ny pandemi om noen få år.
Vi var på tur i skogen i dag og 12-åringen begynte å snakke om 10.klasse ballet på ungdomsskolen og hvor dumt det er at han må danse med en jente og at de ikke får velge hvem selv. Han og søsteren som går i 10.nå snakket om dette (hennes ball i januar ble avlyst, selvsagt). Det glapp ut av meg: «Hvem vet, det kan hende det kommer en ny pandemi det året» (slik at han slipper ball).
Første gang eg tok det til meg, husker eg var i vinterferien då me var i hemsedal hos min søster. Eg forstod at det kom til å komme. Så var eg i kirka søndagen etter, då hadde dei kalk til vinen, og det er ikkje vanlig her. Så då tenkte eg på det. Når det først kom, den dagen skolen stengde, såg eg på rekke av biler med foreldre som kom og henta barna som reiste heim med store mengder bøker i armane. Eg tenkte: kva er det som skjer, og eg får ennå grøsningar når eg tenker på det øyeblikket.
Men så var me heime då, bretta opp erma, lærte oss teams, og jobba som heltar utover våren.
Eg hadde få tankar eller begrep om tid. Det var liksom berre å jobbe. Gå ut på tur. Drikke kaffi ute. Møte nokre få venner.
Vi har fortsatt datoene vi tippa på stående på tavla på møterommet på kontoret vårt. Min dato kan finne på å stemme, hvis vi bytter ut "2020" med "2021". :knegg:
Like greit at vi ikke visste da hvordan det ble, tenker jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
.jpg)
