Det tenkte jeg på her om dagen da jeg laga handleliste.
Koronaen har i hvertfall medført en positiv ting for meg, og det er det at jeg har begynt med ukehandling igjen. Det gjør at jeg sparer både tid og penger (og kanskje en og anna kalorien også :knegg: )
Så håper jeg at ingen blir provosert av spørsmålet mitt. Jeg vet jo at særlig dere på østlandet har og har hatt det veldig mye verre enn f.eks meg som bor på Sunnmøre, og forstår at det sikkert ikkke er så lett å komme på noe som helst positivt med denne elendigheta!
V ukehandlet fra 12. mars (mannen var forutseende nok til å ta hjemmekontor og ukeshandle før pressekonferansen) og til utpå våren i fjor. Så gikk det over og vi handler daglig igjen. Det har kommet til det nivå at jeg tror hun som driver kiwi her lurte på hvor jeg var i et par dager forrige uke. Jeg pleier levere i bhg, så drar jeg på kiwi og handler middag til den dagen, evt noe usunne greier til hjemmekontoet, og påfyll av melk og frukt og joghurt etter behov. (Men så fikk minstemor omgangssyke, så derved skulle jeg ikke levere i bhg, og kunne ikke dra på butikken)
Husarbeidet som jeg var dårlig på før, defintivt ikke bedre av at vi jo aldri har besøk for tiden.
Mye hjemmekontor er mindre forbud av diesel, godt for lommeboka og miljøet, og dessuten mindre tid som går bort til å reise da. Men jeg er rimelig lei av å bare være hjemme (derav fint med daglig utflukt bort på kiwi...) og av å ha jobben på enden av spisebordet!
(Ja, hjemmekontoret har vært et "kan", ikke et "må" her på sunnmøre, så lenge jeg jobbet overtid var jeg på kontoret på langdagene og hjemme ellers, men etter årsoppgjøret har jeg valgt å være hjemme. Og nå er det gått over til et "må", så da skal mannen også være her fremover. )
Jeg er mye mer sammen med ungene mine nå. Ikke nødvendigvis som kvalitetstid, men med kvantitet. Og det hjelper, det også! Fra å kanskje levere unger om morgenen og så ikke være hjemme før etter at de hadde sovnet flere dager i uka, så er jeg nå så tilgjengelig at eldste RINGER meg hvis jeg ikke befinner meg i huset til en hver tid.. :dåne:
Men det er oppriktig fint. Jeg blir bedre kjent med dem, og det er lettere å få plass til både sløving hver for seg og sløving sammen og til og med små utfarter nå når vi er så mye hjemme.
Jeg har lært mye om meg selv dette året. Det har vært en emosjonell berg-og-dalbane, jeg har tidvis vært på nippet til å bli deprimert. Så langt har det gått bra takket være gode venninner som har stilt opp med gode samtaler og lange gåturer.
Arbeidsgiver legger om til mulighet for hjemmekontor også etter korona, og utstyrer oss med det vi trenger. Jeg hadde ikke orket kjøret de siste månedene hvis jeg hadde fått pendling på toppen.
Jeg syns egentlig det var veldig veldig fint i den hjemmeskoleperioden i fjor. Vi hadde et utrolig harmonisk familieliv i den tiden. Det var negative ting rundt det også, men det var så fint hjemme og ungene var masse sammen.
Ellers har jeg kommet i gang med livsstilsendringer. Det har kanskje ikke noe direkte med koronaen å gjøre, bortsett fra at det jo medfører større risiko å ha fedme. Men det er jo noe jeg har tid til å fokusere på nå.
En annen ting er at vi kom i gang med ukeshandling for et år siden og det har nå blitt rutine. I tillegg har vi begynt å skrive månedsplaner for middager og det har vært utrolig positivt. Jeg skriver dem på data og tar vare på de gamle for inspirasjon. Så får ungene komme med innspill og jeg kan fordele deres ønsker utover måneden. Jeg syns det er utrolig godt å ikke måtte finne på middager hele tiden.
Jeg kan sove nesten 1,5 time lenger og kan dermed være oppe lenger og gjøre hyggelige ting med mannen + at jeg får sove mer. Veldig deilig! Det er også godt å være hjemme direkte etter at man slutter på jobb.
Hjemmekontor er også veldig deilig da jeg nå får mer ro, ellers har jeg folk i kontordøren med spørsmål mest hele tiden.
I tillegg er det veldig hyggelig å være med sammen med mannen og sønnen. Vi er en bra gjeng.
Vi har også vært noe på hyttene og hatt hjemmekontor der. Det er utrolig deilig! Nå med hjemmeskole har vi f.eks. tenkt å dra til fjells allerede på onsdag og ha skole og jobb derfra.
At det ikke gjennomføres særlig med selskaper og arrangementer gjør at et av familiens medlemmer slipper å måtte ta stilling til deltakelse, deltakelse som ikke lar seg gjøre av helsemessige årsaker. Det kjenner jeg en lettelse for, det er rikelig nok av andre utfordringer som skal møtes. Færre situasjoner å si nei til og være annerledes i for den det gjelder.
Men bortsett fra det? Nei, lite positivt. Drit og dra, jeg er så lei! (Enda så heldige vi har vært her på Sunnmøre.)
Ja, jeg har funnet ut at jeg virker mye bedre med mindre stress. Ikke at det egentlig er en bombe, men det var jo ikke frivillig at jeg fikk det roligere.
Ja, så klart. Masse. Det er ikke mulig å gå gjennom et år med bratt læringskurve, strabaser og mengder med utfordringer jeg aldri hadde drømt om uten å lære noe bra av det?
Jeg har lært helt sykt mye nytt om hvordan statsforvaltningen virker, hvordan mediene virker, hvordan kommunale systemer virker, om bedriftsledelse i krisetid, om familieledelse i krisetid, har økt min digitale kompetanse betraktelig, har blitt ekstremt godt kjent med den økonomiske strukturen i eget firma, jeg har blitt kjent med ungene mine på en helt annen måte, jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg har hatt mye mer tid (enn jeg egentlig ville ha) til å kjøre motorsykkel. :nemlig:
Om det betyr at jeg synes pandemi er topp og at jeg gjerne tar en runde til? Nei.
Roligere dager, bedre søvn, muligheten til å henge med på jobb på tross av sykemeldingsperioden fordi vi alle møtes på teams, mer familietid ettermiddag/kveld fordi mange aktiviteter har falt bort.
Jeg ble jo presset ut av jobben på brutalt vis ca. et halvår før pandemien stengte landet, og har hatt behov for leges og skape meg en ny framtid. I tillegg til å bearbeide sorg og traumer har jeg studert. På et vis har det vært langt lettere for meg å være isolert hjemme og holde på med dette, når resten av landet også har vært isolert og hjemme. Jeg har ikke følt meg så utenfor som jeg ellers ville ha gjort, og det har faktisk hatt en del å si for meg og lettet smerten jeg har følt. Livet mitt stoppet opp, men siden resten av verden har stoppet opp også, har hverken livet eller verden løpt fra meg. Å studere under pandemien (som voksen og med et opplegg som uansett baserer seg på mye selvstudium) tror jeg kanskje er vel så OK som det er å jobbe, slik situasjonen er.
Ja, mye.
Vi har kuttet drastisk i forbruket og har spart masse penger. Vi har tilbrakt mye mer tid ute, både på ski om vinteren og på tur i vår/sommer/høst. Mannen er mer hjemme pga at han oftere har tatt hjemmekontor, og jeg har fått dyrket introverten i meg. Jeg har lest og strikket mer enn før, det er noe jeg har savnet. Ungene med kjærester har vært mye hjemme, og vi har virkelig kost oss sammen.
På jobbfronten har dette året vært for jævlig, så jeg er dessverre mye mer sliten enn før.
Jeg har spart en del tid på transport og har sovet lenger om morgenen. Jeg har bakt mer og sådd mer noe som har gitt mye glede. Totalt sett har jeg ikke spart tid eller hatt mer glede, snarere tvert imot. Men disse tingene som er positive har vært en større del av livet mitt enn de pleier og på den måten vært med på å bevare vettet.
Det at alle er hjemme og det ikke blir arrangert cuper her og korpsturer her, har gjort at økonomien har vært relativ stabil og vi har fått hodet til dels over på plussiden. Det har også gjort at forskjellen på de med lavere inntekt og de med høy inntekt ikke er så synlig. Veldig bra for hun som begynte på ungdomsskolen, alle er i samme situasjon.
Fjoråret var også bra, for jeg tok tak i eget kosthold og gikk ned mange kilo. Men så skeia jeg ut og har ikke kommet innpå igjen og gått opp alle kiloene. Men jeg lærte at jeg fungerer mye bedre, både fysisk og psykisk med det kostholdet jeg hadde i fjor, så jeg MÅ begynne med det igjen.
Og så det Timar sier, færre pliktbesøk hos familie. :sparke:
Vi har spart en del penger i tillegg til generelt å ha bedre tid her hjemme. Jeg har også gått mye mer tur og i vinter har jeg gått mye på ski. Vi har hatt mange fine turer med deler av eller hele familien fordi det har vært mer hjemmetid og mindre som skjer. Hjemmetrening har jeg også fått sansen for, såpass at jeg vurderer melde meg ut av SATS.
Ja, jeg har dratt i gang teams-møter med studievenninnene mine. Vi pleier å treffes to-tre ganger i året, det har vi gjort helt siden studietida, men nå har vi utvidet med teamsmøter og har bedre kontakt nå enn på lenge. :)
Nei, ikke så mye. Men økonomien. Vi bruker astronomiske summer på mat (tør ikke regne på det) Men både mannen og jeg har toppår inntekstemessig nå. Vi har brukt en del på håndtverkere, men nå vil jeg ikke ha flere gjestearbeidere inn i huset før etter vi er vaksinerte. Ellers bruker vi helt bevisst en del penger på take away. Det er stor arbeidsledighet i kommunen vår og mange som har det trangt, så da kan vi i hvert fall bidra litt til det lille som er igjen av næringsliv. Har også kjøpt 20 kg oksekjøtt rett fra en bonde.
Jeg har periodevis slitt mye gjennom det siste året, og følte på mange måter jeg hadde mistet meg selv pga ringvirkningene korona har. LIkevel må jeg si at den har medført flere positive aspekter i livet i mitt, spesielt det siste halvåret.
Jeg landet det jeg faktisk tror er drømmejobben nå på nyåret; en jobb jeg opplever som gjennomført meningsfull. Hadde det ikke vært for korona og det store spranget vi har tatt med å jobbe distrubuert er jeg ikke sikker på om jeg hadde fått den.
På mer personlig nivå så har det vært godt å ha roligere morgener og ettermiddager med famililn. Jeg reiser normalt sett en del, ikke reising og hjemmekontor har gitt meg bedre tid, rett og slett. Jeg gleder meg til å reise litt igjen etterhvert, men tror at det skal være bedre forenlig med familielivet nå.
Jeg har også blitt bedre kjent med meg selv - på godt og vondt - og har fått anledning til å jobbe en del med de mørke sidene av meg selv på en måte som gjør at jeg i flere perioder enn før håndterer dem bedre.
Ja. Siden mannen er hjemme kan barna sove lenger og jeg får rolige morgener uten barn. Vi har også redusert plass på SFO. Mannen har mindre utgifter på bensin.
Rolige morgener, mer tid sammen med familien, og masse penger spart på å ikke reise (jeg vet ikke om dette siste er positivt, for jeg ville jo heller reist enn å ha alle disse pengene).
Jeg får mer søvn, og bedre oppvåkning om morgenen.
Og så sparer jeg en del penger på at restaurantene er stengt og vi ikke kan dra på ferie. Men akkurat det er svært forbigående, for det forbruket skal ta seg opp igjen så snart vi får anledning.
Jeg får mye mer tid med familien, og det er en god ting, men selvsagt ikke nok til å kompensere for hvor mye alle sammen går glipp av. At vi sparer masse penger på dette, ser jeg ikke på som en god ting, jeg ville nemlig mye heller brukt dem på alt som er gøy.
Jeg har mer tid med tenåringene enn jeg ellers ville hatt. For deres del skulle jeg ønske at de heller fikk være med venner. Men helt egoistisk så synes jeg at det er hyggelig å ha dem her.
Og så har vi spart veldig mye penger. Og går litt i oss selv på hva vi brukte alle de pengene på tidligere.
Jeg synes egentlig denne tråden er veldig fin fordi jeg liker å se at folk har fått fine ting ut av kjip materie, men jeg blir littegrann bitter av at dere sparer så mye penger. :knegg:
Jeg har også spart en del penger, siden jeg ikke har tapt inntekt, men hatt mindre å bruke pengene på.
Intimsonen min blir i større grad respektert, og det er mindre forventning om klemming og fysisk kontakt med Gud og hvermann.
Morgenene er som de alltid har vært, siden jeg er på kontoret for tiden, og ungene er på skolen. Men i de periodene jeg har vært på hjemmekontor har jeg satt pris på roligere morgener. Selv om det ikke veier opp for ulempen med ikke å ha kolleger i nærheten for kjappe avklaringer og faglig småprat.
Jeg har også fått tid til å trene mer, bruker blant annet lunsjpausene nå. Jeg trente for så vidt før også, men færre dager samt at nå har jeg oftere kveldene fri til andre ting.
Det har jeg også satt pris på, samt generelt mer tid med ungene.
Økonomisk har vi ikke spart så mye, vi ukeshandlet allerede og reiste ikke på ferie hvert år uansett.
Vi sparer ikke penger. Men vi har kommet mer ovenpå enn vi var etter en tøff periode der mannen var arbeidsledig. Sånn sett har vi fått det romsligere igjen.
Jeg har fått spart en del nå som jeg ikke reiser til utlandet. Vi har hatt tid til å skaffe oss katt. Jeg har foreløpig hatt en grei overgangsalder, men det er uansett greit å ikke måtte være ute blant andre i perioder med hetetokter og svetting.
Det mest positive har vært å bli tvunget til å ha Norgesferie om sommeren. Ellers hadde jeg antakeligvis aldri kommet meg opp på fjellene jeg besøkte i fjor, og fjellene som ligger på tur i år. Overnatting i Lofoten er bestilt.
-Mannen reiser ikke lenger i jobben. Null reising og null kveldsjobbing. Akkurat det er faktisk helt vidunderlig.
Høh. Det var faktisk det eneste jeg kom på. :knegg:
Men jeg er glad vi har trygge, faste jobber, ufattelig takknemlig for det. Mer bevisst det enn før. Og så er jeg veldig takknemlig for at vi lever et liv nesten som før fordi vi foreløpig bor et sted med kun nasjonale tiltak. (Ungenes liv er på enkelte områder sterkt begrenset da, det er ikke lett for meg å se på.)
Og så har vi nok spart penger på å ikke reise. På den andre siden rant de ut i en annen diger uforutsett utgift. :sur:
Ja! Vi fikk baby i mars i fjor, og pga. korona har vi begge to vært hjemme mer eller mindre hele året. Selv om det har medført at vi begge jobber mye på kvelden/natta, er jeg glad for at pappaen har fått være med på alt og at jeg selv slapp å være borte fra henne 8-10 timer daglig fra hun var 7-8 måneder.
Jeg kan egentlig også sette opp på listen over ting jeg har lært, at drøy nedgang i inntekt har gjort meg enda mye bedre på å holde ungene mette på god, men rimelig mat, og kuttet matsvinnet betraktelig. :jupp:
Jeg er sjelden sur. Nå er jeg ikke så sur i utgangspunktet, men når livet blir litt uhåndterlig med litt for mange baller i luften og litt for lite "drive" innabors til å ta i mot dem, pleier jeg å bli litt nebbete.
Nå er hjemmet litt mer ryddig, rett og slett fordi det er bedre tid til å drive med sånn når det er så mange mer festlige ting jeg ikke kan drive med.
Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat sparer penger - det er for mye nettshoppemuligheter til slikt....:sparke:
Ja, mannen er mer hjemme (var ukependler før). Det er tidvis utfordrende, men mest fint.
Vi sparer fint lite, gikk på en oppussing-smell av typen "når vi først er igang".
Jeg går mer tur, bortsett fra når jeg har skadet kne. Og turorientering, det tror jeg aldri jeg hadde gjort hvis det ikke var for Korona, men nå er jeg fan, og har planer om å fortsette med det. :jupp:
Og tom skittentøyskurv titt og ofte. Det skjedde aldri før.
Absolutt! Eg har sluppe unna massevis av sosiale greier som har kosta meg litt å delta på. Eg har vore mykje meir sammen med ungane mine, det har vore veldig fint :hjerter: I perioder med heimekontor har eg fått ned jobbstresset betraktelig og eg har sove meir. Eg er også sjeleglad over å ha sluppe dra til Oslo i jobbsammenheng for eg hatar å flyge. Dei møta har gått veldig fint å avvikle på teams.
I grunn føler eg dette året har kosta meg veldig lite :sparke:
Møtte en tidligere kollega i helgen (han tok meg igjen mens jeg jogget. :knegg: ), og han er småbarnsfar og syntest at i høst, da han hadde hjemmekontor bare halve tiden, var livet egentlig slett ikke så verst: På kontoret og ha møter og møte folk og få den stimulien der halve tiden, konsentrert arbeid hjemme halve tiden, og korte dager i barnehagen for de små. Det var egentlig et ganske fint og rolig liv.
Jeg håper vi kan ta med oss de fine elementene av dette livet, tilbake i hverdagen etterpå.
Ja, og ikke minst de digitale løsningene på jobb. Nå er alle møterommene her oppgradert med kamera, høyttalere og mikrofoner, og alle muligheter til å inkludere deltakere som ikke har mulighet til å være fysisk til stede. I tillegg til økt kompetanse hos alle ansatte til å bruke dette.
Strømming av barnas fotballkamper og oppvisninger, konfirmasjonsseremonier, konserter m.m., som gir muligheter for innblikk fra folk som ellers aldri hadde hatt muligheten til å få med seg dette. Besteforeldre som bor langt unna, syke og immobile folk etc. Håper noe av dette kan videreføres.
Om jeg hadde hatt mange små barn, ville nok dette vært perfekt timing. En lillebror går i barnehagen med feks, har to jenter på 1 og 4. Første år i barnehagen for minstejenta. Hun sier at det er jo helt andre muligheter til kortere dager etc enn hva man hadde hatt med reisevei.
Og for mange i den fasen så er det liksom ikke det store savnet med restauranter, konserter og eksotiske reiser. :knegg: (I hvert fall var det ikke det for meg).
Ja, det kan jo jeg bekrefte. Men med så små barn må man nesten bare benytte seg at man har rett til fri og tilrettelegging for dette. Ja, jeg vet at dette ikke nødvendigvis gjør at det er mindre å gjøre, jobbet uendelig med netter selv ifjor, men en del vil nok klare det. Og mellom i fjor og i år tror jeg også flere har skjønt at man er nødt til å ta det litt roligere for å overleve.
Ettermiddagene er roligere uten fritidsaktiviteter så det gir mer familietid og det er veldig koselig. Pandemien har også fått meg til å sette pris på en del ting, f.eks. trygg og god jobb som kan utføres hjemmefra eller at vi har tre barn som dermed alltid har noen å være sammen med uansett. Vi har i det store og det hele levd ganske så normalt dette året og det er jeg svært takknemlig for.
Men samtidig oppleves det kanskje verre for besteforeldre og andre familiemedlemmer å ikke få treffe de mindre barna, siden ungene vokser og forandrer seg så fort, og man går glipp av så mye.
Om mine tenåringer ikke møter besteforeldrene på en stund så går det jo fint. De savner dem så klart, men det er jo ikke slik at de går glipp av store trinn i utviklingen, eller opplever at barnebarna ikke kjenner dem når de møtes igjen. Jeg har tenkt mange ganger på hvor glad jeg er for at jeg ikke har små barn nå.
Jeg veit ikke om jeg kommer på så mye positivt som ikke nulles ut av andre ting. :gruble:
Mannen er mer tilgjengelig morgen og ettermiddag, siden han ikke pendler, men samtidig blir både han og jeg litt gal av at han alltid er hjemme.
Jeg har fått mindre tid og overskudd til ungene, sjøl om jeg er flinkere til å kjøre opp grenser og frede fritid nå enn jeg var i vår. Jobben er mye vanskeligere og mer tidkrevende fra hjemmekontor, så jeg er sjeleglad så lenge skolene kan holdes på gult nivå. Det er fortsatt økt arbeidsbyrde, uforutsigbarhet og generelt stress, så når jeg først har ordentlig fri, orker jeg lite. Det blir mye skjermtid på ungene og mye dårlig samvittighet på meg. Det er i grunnen ingen positive faktorer som kan veie opp for det.
En fin ting er kanskje at færre folk tilstede på jobb har ført meg nærmere en del av kollegene. Det er lettere å få til gode samtaler med færre rundt bordet. En av yndlingskollegene har dessuten starta opp med en av mine hobbyer, så vi har fått enda mer til felles. Det er fint, men jeg savner før-pandemi likevel. Jeg trur det meste blir bedre når ting kan gå mer tilbake til normalt - hva nå det blir framover.
Bra: roligere morgener, mindre hektiske ettermiddager. Jeg har 1 time reiseveg hver vei, så to timer mindre kjøring hver dag har vært supert!
Bedre digitale møtefasiliteter på jobb. Forhåpentligvis mer rom for hjemmekontor også når verden åpner igjen (det var veldig negativ innstilling til det tidligere på jobb). Jeg ønsker å treffe folk, men vil gjerne jobbe hjemme 1-2 dager i uka også framover.
Jeg kan godt forstå at du kjenner på den bitterheten.
Jeg har vært i full jobb (i offentlig sektor) hele tiden og har full inntekt. Det har vært en litt sjokkerende opplevelse å innse hvor mye penger vi har brukt på byens restauranter. Det er virkelig der vi sparer MASSE penger nå. På den annen side; dette er noe vi har valgt å prioritere tidligere og jeg kjenner på at jeg kommer til å ta opp tråden umiddelbart når vi igjen får lov til å spise ute. Det er jo nettopp noe av det jeg elsker med Oslo; at det er så mange og gode spisesteder. Det er rett og slett en næring jeg liker å støtte opp om.
Næringen støtter for øvrig opp om mitt behov for å spise god mat som jeg ikke har laget selv. Så det er vinn-vinn.
Ja, selvsagt, men om man ser bort fra sykdom og død og generelt hvordan samfunnet påvirkes. Det er ingen endringer i mitt liv som står igjen som noe jeg gjerne vil fortsette med framover, er det vel jeg mener. Jeg har ikke bedre tid eller bedre vaner nå.
Det eneste må være innsikten i hvor utrolig stor pris jeg setter på ting som nå er borte. Kontoret, kollegene f2f, kultur (både som utøver og mottaker), restaurantbesøk, reiser, sosial omgang med venner og kolleger, trening på SATS. Og så mye mer. Det vil forhåpentligvis føre til noen gode ting når alt åpner opp igjen.
Jeg er også en av dem (få?) som ikke har mer overskudd til ungene (ungdommene). Vi bor relativt trangt og oppå hverandre, ungene er nesten voksne og tar mye plass, ikke bare fysisk. Den ene er i tillegg ekstremt hormonell og har et uforutsigbart humør og mener det er jeg som er sur. Og de legger seg seint.
Tja ja jo nei, jeg har det kanskje litt bedre enn før koronaen. Det skyldes to ting:
Jeg ble ferdig avklart delvis ufør (det har nada med koronaen å gjøre).
Jeg reiser ikke til og fra jobb, det gir meg mye mer å gå på før huet stenger ned.
Mer turgåing, pga tidsaspektet i punkt 2.
Ellers har jeg ikke hatt så god tid til å tenke på hva koronaen har gjort med livet mitt. Det siste årets stressfaktorer har lite med koronaen å gjøre (riktig bistand til Mutter'n, flyttepakking, mellomflytting, nytt barnebarn).
Jeg har blitt enda mer glad for at jeg bor her jeg bor :hjerter:
Slipper pendling og arbeidsplassen min har blitt mer digitalisert og det er bra.
Føler også at siden jeg ikke er på jobb face to face, så trenger jeg ikke å ha på "maska" hele tiden, så jeg tror jeg er blitt mer følsom, på en god måte.
Ja, og så må jeg ikke glemme at pga corona og forståelsesfull jobb så har jeg hatt bedre mulighet til å følge opp to venninner som fikk kreftdiagnoser før corona når de har hatt behov for å ha med ledsager til legetimer/behandling. Hjemmekontoret har gjort det mye enklere.
Haha, ja. Det går jo ikke i pluss det her. :knegg: Men jeg er (kanskje litt i overkant) opptatt av at når vi først driver med denne pandemien, så skal man fandenmeg melke den for den kunnskapen og erfaringen den gir også.
Jeg håper i hvert fall at de lyspunktene som er å finne kan tas med videre også etterpå. For min del da, men teams-møter med venner langt unna, så tror jeg det er kommet for å bli. Det er mye bedre enn en telefonsamtale og det er så fint å snakke med begge på én gang.
Jeg har også funnet mye bra i å jobbe hjemmefra når jeg kan velge selv. Så det kommer jeg også til å fortsette med sporadisk.
Mest negativt, men den ene positive tingen jeg kan komme på er at vi fikk valpen vår. Hun skulle egentlig til noen andre, men pga korona kunne ikke de reise og hente henne, og dermed fikk vi tilbud om å overta henne.
Etter at jeg bestemte meg for å slutte å sure over alle ting vi har gått glipp av, så ser jeg jo at det finnes noen positive effekter, spesielt med tanke på hjemmekontor.
Vi sparer reisetid
Det er lett å tilpasse arbeidsoppgavene tidmessig når man ikke er låst til å være på kontoret
Eltefritt brød med heving over natten gir nystekt brød til frokost noen dager i uken.
Lunsjtur med hund
Mer tilgjengleig for barna (det er også en stor ulempe, men det kan vi ta i annen tråd)
Når det gjelder pengebruk, så fikk vi en heftig vannlekasje i fjor som absolutt ikke medførte at vi fikk noe økonomisk overskudd. I år har ledesetningen vært "det er jo pandemi - vi må støtte det lokale næringsliv", så jeg har brukt mer penger på daglig basis enn jeg trenger (mer blomster, mer sjokolade, mer champagne, dyrere dusjseper osv.....ikke noe nyttig)
Vi har en landsby av folk som står klare til å få være barnevakter, så for oss er det definitivt et savn. Denne babyen har hatt så gode sovevaner at vi lett kunne overlatt henne til besteforeldre, tanter og onkler og dratt på restaurant og konsert om vi ville. Eksotiske reiser driver vi ikke med da.
Ja, dette er definitivt en enorm sorg. At søsteren min bare har møtt datteren min tre ganger i løpet av det første året hennes og aldri har holdt henne. Det er nesten ikke til å holde ut, faktisk. Familien til mannen min har sett henne litt mer, men vi har utvilsomt være veldig mye mindre sammen enn vi ville vært normalt. Hele det første året hennes er liksom bare ... borte. Det er skikkelig trist.
Kjenner meg igjen i dette. Jeg vil også heller ha lite tid med en blid unge enn mye tid med en sur og fortvilet unge. Vi hadde ganske mye tid sammen før korona, for vi er ikke en familie som har tusen baller i lufta.
Ja! Sånn er det for meg også, og det er virkelig positivt.
Den eneste koronavinneren i denne familien er hunden vår. :knegg:
Neida, jeg hadde nettopp en veldig fin lunsj sammen med hjemmeskoleeleven, som klarte å se en masse positivt i situasjonen. Jeg foretrekker fortsatt kontokontor foran hjemmekontor, men jeg har blitt mye bedre på hjemmekontor i denne perioden, og kommer nok til å velge det oftere når verden åpner opp igjen (og hjemmekontor går fra pålagt til frivillig.)
Jeg brukte ofte lunsjen til å lufte meg før koronaen, så jeg kan ikke sette "tur i lunsjen" på listen min. Men jeg har faktisk fått noen nye venninner i nærområdet, og vi hadde neppe blitt så godt kjent, hadde det ikke vært for korona.
Litt mindre tidsklemme er jo også fint, men kanskje ikke så mye som det i lange perioder har endt opp med å være. Jeg hadde det egentlig helt greit i den perioden jeg kunne være noen dager på kontoret, begge barna hadde skole på gult nivå. Den nedstengingen vi har nå ser jeg ikke noe positivt med.
På sett og vis. Jeg har fått hatt rehabiliteringen min mye mer i fred enn jeg ellers hadde hatt. Besøksforbud og avstandskrav har kommet meg til gode på mange vis, siden det har vært lav smitte av vanlige sykdommer.
Jeg ser også at den kollektive erfaringen kommer meg til gode. Plutselig forstår folk bedre hva det vil si å leve med stor usikkerhet og uforutsigbarhet, og med begrenset valgfrihet. Jeg håper det kommer folk til gode etter pandemien også.
Jeg har fått meg katt og på grunn av hjemmekontoret kunne jeg være sammen med den hele tiden, noe som var viktig siden vi fikk den da den bare var 9 uker. Jeg var 50% permittert og kunne følge opp poden bedre i en periode han trengte det. Og jeg har blitt (enda bedre) til å takle kriser og faenskap og jeg har kunnet prioritere meg og mine uten dårlig samvittighet for alt annet og alle andre som ble forsaket. Vi klarte å dra firmaet gjennom krisen og overleve som bedrift - følelsen da vi kunne krysse av «nei» på meldeskjemaet for dagpenger var euforisk!
Jeg ønsker likevel pandemien lukt til helvete. Men når det først ble så gale er det greit å huske på det positive som var. What doesn’t kill you makes you stronger.
Tiden flyr og man glemmer fort, men det aller mest positive her er selvsagt at for det ene barnet, som hadde det fælt på barneskolen, kom hjemmeskoleperioden i fjor som sendt fra himmelen. Det gjorde at hun kom igjennom de siste månedene av barneskolen uten å bli syk for alvor, og fikk en velsignet pause fra alt som var kjipt før oppstart på ny skole i høst. I ettertid har jeg skjønt at det nok hadde enda større betydning enn det vi var klar over der og da.
-Mer tid, noe som også betyr for eksempel mer søvn, mer tid med familien og mer tid til å være meg.
-At jeg setter pris på det jeg har, for eksempel noen å bo med, jobb og fine turområder rett utenfor døra her jeg bor.
-Mer tid til å utforske mer av norsk natur.
Alle handler i Norge. Det trengs mer kjøtt og melk.
Det er en bra ting. Men også skremmende. Et lite vinmonopol et stykke herifra har økt omsetningen sin med 350%.
Det legges igjen mange norske arbeidsplasser i Utlandet. Korona har non fått mange til å se det.
Jeg har hatt høy terskel for å la noen filme meg, og enda høyere terskel for å se meg selv på film, så jeg er også fornøyd med å komme over den bøygen. :nemlig:
Valp har jo vi også fått! Jeg vet faktisk ikke om vi hadde fått det uten denne hjemmekontorpausen. Hvordan skal man klare mange uker ferie først, og deretter flere måneder med kortere arbeidsdager?
Veldig hyggelig å lese det positive mange har opplevd! 😊
Jeg har det siste året kjent mer på takknemlighet over å ha en sikker jobb med fantastiske kollegaer. Hvis jeg fortsatt hadde jobben jeg slutta i for snart fire år siden hadde jeg vært permittert storparten av det siste året.
Og så har det vært kjekt at de (nesten) voksne barna har vært mer heime, selv om jeg var glad da de reiste tilbake til skole/studiested etter to mnd i fjor. Det kan gnisse litt med to unge damer som er blitt vant til å ordne seg sjøl og bestemme hvordan de vil ha det.
Så har det vært bra at vi har hatt mindre å styre med på kvelder og helger, det har medført at mannen min har gått bedre tid til å lese på ped'en som han blir ferdig med til sommeren.
Lite aktiviteter etter jobb, mer tid som familie, tenåringen er mer hjemme, jeg jobber i barnehage og synes små kohorter var fantastisk og ikke minst en god del av de stille og sjenerte barna blomstret opp i mindre grupper. :hjerter:
Auka fokus på enkle smitteverntiltak som å vaske hendene og dette med å holde seg heime om ein er sjuk, har ført til færre smittsomme sjukdommar i samfunnet generelt.
Hjemmekontor, ingen reising og få aktiviteter og besøk har gjort oss i familien mer sammensveiset. Det er fint. Jeg har oppdaget gleden ved hagearbeid, og så har min kjedsomhet ført til noe positivt, nå trener jeg mer enn jeg noensinne tidligere har gjort.
Jeg går på jobb som tidligere, høyere arbeidspress fordi det stadig er noen i karantene, gikk gjennom samlivsbrudd midt i pandemien og kan ikke tenke en eneste positiv ting som pandemien har tilført mitt liv.
Yngste mistet lærlingplassen pga korona og har gått hjemme dette året, han tar påbygg fra høsten. Men jeg er bekymret, for en 18-åring har virkelig ikke godt av å gå hjemme ett helt år. Han søker jobber, men det er det mange andre som gjør også.
Akkurat nå er jeg i ferd med å nå mitt metningspunkt, men prøver å puste med magen og tenke at det går over. Snart vår og sommer, og med det bedre dager.
Jeg får sovet mer, og er derfor mer uthvilt. Jeg leser flere bøker, og har «lov til» å være den sofagrisen jeg er.
Det viktigste er dog at vi ikke kan reise. Da slipper jeg å bekymre meg om mannen min er frisk nok til å dra noe sted. Deilig å slippe å ha det ansvaret.
Senket kravene til meg selv på hvor mye sosialt jeg trenger å være med på
Kommet i bedre form, siden jeg begynte å trene når det ikke var noe sosialt å finne på
Fått god tid til å date og bli kjent med kjæresten
Vært mer sammen med nærmeste familie (besteforeldre og broren min med familie)
Digitalisering har gjort det lettere for meg å jobbe mer fleksibelt (dvs jeg var digital før, men nå svarer også kollegaene i kanaler som bare jeg brukte før :knegg: )
Fokus på håndhygiene og smitte har ført til at jeg og barna knapt har vært syke
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
