På rusletur i går traff jeg på en tidligere kollega - ett bekjentskap av typen man er på nikk & heihei med, men knapt mer. Denne gangen stanset hen imidlertid opp, snakket og spurte og var mer sosial enn jeg noengang kan huske hen. Hyggelig altså, men utypisk, i mangel av ett bedre ord. :)
Uansett, før vi avsluttet, sier hen plutselig noe slikt - "ja, om ikke annet så har jeg i alle fall lært at jeg er mye mer avhengig av folk rundt meg enn jeg trodde altså!" Hen var alltid litt "enstøing", seg selv nok på en måte. Alltid hyggelig, men ikke den mest utadvendte og sosiale. Og det fikk meg til å tenke.
Hva har du lært om deg selv av koronatiden?
Jeg har lært at jeg nok er enda mer avhengig av å reise enn jeg trodde jeg var - det krever mye av meg å innse at jeg ikke kommer meg langt av sted før neste år antagelig, og ikke minst krever det mye å være positiv til deg (særlig i forhold til ungene, mannen sutrer jeg gladelig til! :D )
Jeg har lært at jeg er flink til å omstille meg kjapt.
Jeg har lært at jeg ikke bør delta/arrangere møter på mer enn to timer når det er digitalt, uansett hvor interessant temaet er - hodet mitt funker ikke lengre enn det med lyd rett inn på ørene og kamerabilder av kollegaer på skjermen.
Jeg har lært at jeg er enda mer glad i å være sammen med mannen min enn jeg trodde. Etter et år der vi knapt har vært enn to meter fra hverandre hadde jeg ikke forventet å glede meg til han kommer inn fra balkongen hvor han prøver å få babyen til å sove. :knegg:
Jeg har også lært at jeg er flinkere til å holde på prinsippene mine også når de blir utfordret enn jeg trodde.
Tja. At jeg blir lett apatisk av lite fysisk og mental aktivitet over tid? At jeg definitivt IKKE savner mannen om han mot formodning skulle finne på å forlate huset noen minutter. :knegg: At jeg faktisk syns det er fint å ha mye mer tid med ungene, selv om vi ikke nødvendigvis gjør noe sammen. At jeg ønsker meg rutiner som rammer inn dagen, og at de 20 minuttene på tbanen hver vei gjorde meg godt for å omstille hodet.
Jeg har lært at jeg blir hjelpesløst deprimert av å ikke ha folk rundt meg og at det er direkte helseskadelig. Det er jo ikke annet enn hinsides patetisk, jeg ser det i det minste selv. Som en twist gjemmer jeg meg gjerne som en døende katt også, så det blir "litt" selvforsterkende.
Jeg har ikke lært noe nytt, men fått bekreftet egne reaksjoner og hvordan jeg håndterer leie ting som varer over tid. Fokus på her og nå, gjør det du må, vær bevisst på gode øyeblikk og hold på de rutinene du kan. Det som tross alt har vært positivt dette året er at jeg kunnet påvirke såvel egen sykdomsrisiko som risiko i en større sammenheng ved å følge smittevernsregler og anbefalinger. Det er langt fra alltid man har anledning til det i vanskelige tider.
Jeg blir ikke deprimert, men kroppen blir anspent og syk. Jeg trenger folk, enkelt og greit. Vet dermed at pensjonisttilværelsen må planlegges nøye når den tid kommer.
Ja det har jeg funnet også. Det vil si jeg visste det, men vi har fått bekreftet at vi holder ut med hverandre over lange perioder uten at det blir noe "bråk".
Jeg har funnet ut at jeg antagelig ikke er så dårlig på å takle krise, som jeg trodde/har blitt gitt inntrykk av at jeg var. Jeg har åpenbart bare tatt til meg mye kritikk fra folk som tilsynelatende opplevde sin første krise så sent som i fjor.
Noe har jeg fått bekreftet, som at jeg er en sofagris, at jeg trives sammen med mannen, at jeg trives godt hjemme og at jeg jobber godt under press.
Og så har jeg lært at jeg klarer meg fint uten å reise så mye, selv om jeg savner sol og varme. Jeg har også lært at jeg var mer introvert enn jeg trodde, jeg savner ikke det sosiale noe særlig. Og så viser det seg at jeg er bedre på sparing enn jeg trodde, sikkert fordi jeg aldri har prøvd før. :sparke:
Jeg har ikke lært, men fått bekreftet. at jeg profiterer helsemessig på å ikke reise ut av huset for å gå på jobb og mye mer effektiv hjemme.
Det jeg derimot nettopp har lært er at uten hverdagsaktiviteten med å reise til og fra jobb, løpe i trapper på jobb og være litt mer aktiv i arbeidssituasjonen, har gjort at jeg må ha mistet muskelmasse i lårene. Vinteren har vært stillesittende, men nå er det tak med ut og gå (nesten) hver dag igjen.
Jeg har lært at jeg ikke synes det er kjekt å lage mat, selv med bedre tid.
Har fått bekreftet at jeg er en sofagris og har tendens til å være enstøing (sammen med kjernefamilien). Så jeg fant ut det var greit å si ja til et verv der jeg må møte folk, for det er også bra for meg å møte andre.
Jeg trives bra med hjemmekontor (kun hatt to perioder med det, ikke veldig lenge av gangen) og jobber effektivt da også. Savner egentlig ikke så mye sosialt liv. Har min kjerne av folk som jeg har sett det siste året, mye ute og noe inne.
At jeg er mer positivt innstilt enn jeg trodde jeg var. Jeg er lei, men jeg evner helt fint å se at jeg absolutt ikke har noe å klage på. Jeg trives her hjemme med familien, selv med alle på hjemmeskole/hjemmekontor. Det går fint å ikke reise så mye også.
Jeg har lært at situasjoner der jeg er helt uten kontroll stresser meg noe helt hinsides mye og gjør meg rett og slett psykisk syk. Vi har alle bagasje og min krever at jeg kan kontrollere livet mitt i stor grad. Så det går på alt fra å være finansminister i hjemmet til bestilling av ferier til ukesmenyer for middager og rydding i kjellere og boder og en masse annet. Dette har jeg vagt visst om, men ikke virkelig satt ord på før nå.
Jeg klapper ikke sammen av smått og stort i hverdagen som ikke fungerer som det skal, men uoversiktlighet og kaos og uforutsigbarhet uten noen tegn til sluttdato og over lang tid, tar nesten knekken på meg. Pandemi er jeg virkelig ikke laget for.
Ikke noen store overraskelser her heller. Den eksplosive prosjektenergien min kommer fort tytende ut i litt uventede retninger når de vanlige utløpene er såpass redusert, da. :knegg:
Ingen veldig store overraskelser.
Men jeg har faktisk blitt forbløffende glad for å se hvor avslappet jeg kan innfinne meg med ferie etter ferie på Tertnes, med 3-4 (forkjøla) barn, og egentlig ha det veldig fint selv uansett vær.
Drømmer om å dra på ferie et annet sted igjen, men vi har hatt det overraskende bra bare oss, bare her.
:hjerter:
Jeg har lært at jeg er stolt over å ha valgt en krevende og viktig jobb, noe som for så vidt sitter langt inne å gi uttrykk for.
Ingen store overraskelser her. Mest det at jeg takler fint å feriere i Norge, og synes det er rimelig avslappende bare å holde meg i nærområdet i småferiene.
Egentlig har jeg mest fått bekreftet sære sider, på godt og vondt. :knegg:
Å ikke treffe slekta, slippe selskaper og tvangssosialisering passer meg aldeles utmerket! Men at huset hjemme ikke har vært stille en dag det siste året, det tærer på. Under normale tilstander er mann og barn mer på farten, på treninger og så videre. På et underlig vis har jeg blitt enda mer introvert, blir enda mer lei kollegaen sin radio, snufsing og smatting. Jeg vil bare være i fred.
Jeg må si det er interessant å lese hvor ulike folk er. Gudskjelov og takk for det. Dog har jeg medfølelse med de som sliter, uavhengig av grunn. Jeg er så heldig at jeg har lært fint lite, kun at jeg trenger å småprate med kollegaer om ingen ting jobbrelatert. Og bare av og til, en gang i måneden holder. :knegg: Jeg har fått bekreftet en hel masse ting om meg selv da, det har jeg.
Ellers har jeg lært at jeg er mye mer ekstrovert enn jeg trodde. Trives så absolutt best med å ha jevnlig, fysisk kontakt med kollegaer, kunder, famile og venner. Å sitte på hjemmekontor i teams møter på fulltid suger utrolig mye energi og gir meg lite. En dag iblandt er det helt topp, men ikke på fulltid.
Jeg er mer ekstrovert enn jeg trodde. Jeg savner å møte kollegene mine, samarbeide og småprate med andre enn familien. På den annen side tåler jeg ikke at det knapt er aledetid, så ganske mye inteovert i meg.
Drikke alene bedriver jeg også. To glass rødvin etter at de andre er i seng.:hjerter:
Jeg er også mer ekstrovert enn jeg trodde - eller jeg har møtt veggen som introvert. Eneste som har gjort at jeg ikke har drukket hver kveld er ansvar for kjøring til og fra.
Eg er har lært at eg er foruroligende glad i å sleppe vere sosial. Det skremme meg litt i grunn for eg visste eg var sær men ikkje SÅ sær at eg blir sjeleglad for å dra covid-kortet for å sleppe vere sammen med nokon :flau:
Jeg er mindre ekstrovert enn jeg trodde. Jeg kjenner det tærer mer på å aldri være alene enn å ikke kunne være sammen med venner. Nå skal det sies at jeg stort sett har vært på jobb siden juni på kontoret. Bare perioder med hjemmekontor og kohort på jobb. Som nå. Denne uka har jeg en dag på kontoret og resten hjemme.
Ikke så store overraskelser når det gjelder meg selv. Jeg visste hva jeg kom til å savne og hvordan jeg taklet ulike scenario. Jeg visste at jeg kom til å bli lei hjemmekontor.
Jeg er positivt overrasket over hvor kjekke og diplomatiske ungene mine er.Fornuftige og reflekterte. De har taklet dette fint, holdt seg til kohorten sine og ikke klaget overvtilstanden,og vi har ikke hatt en eneste konfrontasjon det siste året.
Kommentarfeltene, at pandemien kom til å få frem det verste i folk skjønte vi allerede 12. mars, men der har det vært mye overraskende stygt.
Jeg forberedte meg kjapt psykisk på at dette kom til å vare lenge, opp mot fire år med tiltak. pessimisten This too will pass......
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.