Mannen snakket i dag med en tidligere kollega, som for noen år siden valgte å flytte med familien til en større by sør i landet. Koronatiden har vært tøff, med store begrensninger i livet deres over lang tid. Uansett - i løpet av samtalen sier hen at de nå vurderte å flytte bort fra byen, og til partnerens hjemsted, ei lita bygd jeg er usikker på om jeg har hørt om. Og årsaken var redselen for tilsvarende situasjoner i fremtiden - i bygda hadde de knapt merket noe til pandemien i det hele tatt (relativt sett selvsagt i forhold til kollegaens opplevelser). Jeg ble litt overrasket må innrømmes, de har alltid fremholdt ønsket om et mer urbant liv for å si det slik.
Så - det er vel ganske åpenbart (uten at jeg kan sitere forskning på det) at tettbygde områder med mye mennesker og masse "fellesområder" (kollektiv, trappeoppganger, trange gater osv osv) vil være mer utsatt for smitte og dermed også ha behov for sterkere tiltak for å holde ting under kontroll enn områder med god spredning av mennesker, lite tvungne fellesområder osv. Det er vel heller ikke usannsynlig at vi også senere kan rammes av (kanskje endog mer alvorlige) pandemier. Jeg har selv flere ganger i løpet av denne tiden vært takknemlig for at vi bor slik vi bor, og dermed har vært forskånet fra de hardeste tiltakene (og jeg har stor medfølelse med dere som har vært betydelig hardere "rammet").
Har du/dere i de hardest rammede områdene i løpet av denne tiden tenkt på å flytte bort fra tettbygd strøk?
Nei, jeg har aldri tenkt tanken. Jeg er fra Oslo, har bodd her nesten hele livet, jobber her, barna mine er født og oppvokst her og jeg har ingen tilhørighet noe annet sted. Oslo er hjemme. :hjerter:
Nei, ikke på grunn av det du nevner. Men den økte aksepten for hjemmekontor, og muligheten for å slippe rushtidskjøring i framtiden (fordi vi har arbeidsgivere som nå har gått bort fra kjernetid på kontoret) har vi utvidet området vi ser etter ny bolig i.
Nei, vi 3 eldste har heldigvis hatt jobb hele tiden.
Men vi lurer på å flytte ut av Oslo når gutta flytter hjemmefra. Vi er aldri nedi sentrum mer og dro kun dit få ganger når vi skulle spise ute.
Bor ikke i storby og har god plass her, men har også registrert at flere tenker slik.
Bodde i Oslo noen år, og det gikk i hverdagstralten, brukte ikke tilbud noe mer da jeg bodde der enn vi bruker storbytilbud, nå. Til tider bruker vi kanskje mer storbytilbud nå enn da vi bodde midt i den, faktisk. Slik sett ville ikke vi tapt noe på å flytte. Henger også sammen med større både mulighet og aksept for fleksibelt arbeid, naturligvis. For yrker hvor det er aktuelt.
Nei, ikke på grunn av pandemien. Jeg tenker av og til på å ta et år et sted hvor man virkelig kan få oppleve vær, vind og natur (kikker på ledige jobbannonser innimellom). Da er tanken et annerledes år.
Kommunen jeg bor i har tidvis opplevd heftig smittetrykk. Svaret på trådspørmålet er nei. Nå skal vi flytte uansett, men det er jo i samme del av kommunen vi begge har bodd i mesteparten av livet. Hadde vi fått med oss barnebarna kunne vi flyttet til hytta. Hahahaha, eh, nei.
Nei, overhodet ikke. Dvs vi har lenge vurdert flytting, men det er i så fall motsatt vei - inn i sentrum. Men nå var det jo ikke den type flytting det var snakk om her :knegg:
Vi er begge fra en annen by på Østlandet, og da vi flyttet derfra etter vgs, så vi oss aldri tilbake. Og vi ønsket ikke at våre barn skulle vokse opp der. For oss handler bosted om så mye annet enn hva som skjer i en unntaksperiode som en pandemi er (også om det skjer igjen innen rimelig tid), og vi kunne aldri lagt det til grunn for et valg. Sånn er ikke mannen og jeg skrudd sammen. Vi trenger stor by for å trives.
Forøvrig så har vi hatt det helt greit selv om vi bor i en bydel som har vært blodrød. Vi kjenner nærmest ingen som har hatt corona.
Nei. Men jeg flytta fra Oslo for 9 år siden, nærmere familie og stedet jeg har vokst opp. Hadde jeg fremdeles bodd i Oslo, hadde jeg kanskje tenkt annerledes. Korona kunne vært en medvirkende årsak, men ikke den eneste. Tror jeg, da. Vanskelig å vite hva som kunne skjedd hvisomatte dersomatte.
Jeg tenker stadig vekk at jeg vil flytte til et mindre sted ved sjøen, f.eks. Kristiansand. Men så er det familien da... Gutta er så store at de blir ikke med, pappa og søster bor også rett i nærheten her. Og familien betyr mye (alt) og dermed blir jeg vel her jeg er. Selv om jeg ideelt sett vil bo et annet sted enn et høl på Østlandet. :knegg:
Ja. Vi bor trangt og har alltid trivdes veldig godt med det. Når vi har vært to voksne på hjemmekontor, en tiåring på hjemmeskole og en baby, har det vært betraktelig mer utfordrende. Det er feks så lytt her at tiåringen ikke egentlig kan snakke med sine venner på Teams samtidig som jeg underviser på Teams. Veldig ofte har mannen måtte gå ut med ettåringen mens jeg underviser fordi hun er så høylytt. Vi føler selvfølgelig også at vi får i overkant oppå hverandre når vi er hjemme hele dagen i denne leiligheten. I perioder med karantene har det vært skikkelig kjipt.
Å bo i Oslo under pandemien har vært tøft for oss. Men det er jo fordi byen ikke har vært slik vi liker den. Å flytte til bygda ville blitt som å flytte til evig pandemi, nærmest. :knegg:
Aldri i verden. Oslo er den minste byen jeg har bodd i de siste 30 årene, og jeg vil aldri aldri flytte til et mindre sted. Heller tvert imot. Jeg trives over hodet ikke på små steder. Vi har vurdert å flytte (tilbake til) det store utland og da til en større by enn Oslo, men det blir jo ikke aktuelt akkurat nå av flere grunner.
Slett ikke! Vi vurderer riktignok å flytte, men da til mer sentrale og tettbygde deler av Oslo enn det temmelig sentrale og tettbygde strøket vi allerede bor i. Vi er og blir byfolk.
Nei, jeg har tvert imot blitt enda gladere for å bo utenfor Oslo, med de mulighetene vi har her. Jeg har savnet det å ha tilgang på Oslo, men har hatt litt avstand til det.
Også har jeg fått utbedret en del ting i huset det siste året, slik at det er bedre å bo her enn det var før.
Tja, ja egentlig. Vi bor ganske langt fra min familie, og det har ikke vært noe problem da vi har tatt fly og reising som en selvfølge. Med de strenge restriksjonene under pandemien har jeg virkelig kjent på at jeg savner dem, og særlig å bare kunne hive seg inn i en bil og være sammen for en helg (det er en dagsreise å komme seg fra oss til dem). Det handler om å kunne være til hjelp for hverandre like mye som det sosiale. Pandemien har bevisstgjort meg på hvor mye familien betyr, og hvor viktig det er å kunne ha mulighet til mobilitet uten fly.
Vi flyttet i sommer etter noen trange uker med nedstengning i fjor vår. På grunn av boligpriser flytta vi til et mindre sted og har nå god plass til hjemmekontor også videre framover. Smittetall var ikke avgjørende, men i ettertid har jeg vært glad på ungenes vegne for at de kan gå på skolen hver dag selv på rødt nivå. Der vi bodde før var det mange flere elever og mye hjemmeskole på rødt nivå. Det hadde dog ikke vært avgjørende for flytting. Vi ønsket bedre plass hjemme og måtte unna byen for å få råd til det.
Vi bor rett utenfor Oslo og har ikke tenkt tanken på å flytte. Det på tross av at vi begge har familiene våre langt fra oss og i områder med langt mindre smitte, så vi kunne flyttet til steder med familie og ikke bare startet fra scratch. Vi trives svært godt her og ville ikke trivdes i hjembyene våre.
Er stadig innom Finn.no, men det er uavhengig av pandemien.
Vi isolerte innerveggene for å dempe lydene mellom rommene før pandemien, det har hjulpet betraktelig. Så nå hører vi nesten ikke at tenåringen hører på musikk og de andre hører ikke hva som blir sagt når jeg er på skype-møter.
Vi bor ikke i Oslo, men kommune med mye smitte rett utenfor. Har ikke vurdert å flytte på grunn av korona, egentlig ikke vurdert å flytte i det hele tatt. Savner Vestlandet og havet, men ikke nok til å rykke opp oss selv og ungene.
Ja. Det er skikkelig krevende å være avskåret fra å besøke storparten av familien bare fordi de bor i et annet land. Akkurat den regelen rammer oss hardere enn alle andre pandemikonsekvenser og det er helt på grensen av hva som føles forsvarlig, både for oss og for familien vi ikke kan møte. Såpass ille at vi stadig snakker om å selge og flytte, men det er også et stort skritt å ta.
:klemme: Jeg forstår deg godt! Har dere all nærmeste familie i nærheten om dere flytter?
Jeg har bare sett søsteren min tre ganger i året som har gått, og det er skikkelig tøft. Kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært om vi bodde i ulike land og ikke kunne møtes i det hele tatt.
Absolutt.
Jeg bor i en middels by, har hatt nedstengning men det i seg selv er ikke avgjørende.
Jeg vil ha en annen hverdag. Blir nok å flytte når minsten er ferdig på ungdomsskolen.
Ja, jeg vurderer det akkurat nå, faktisk! Fordi alle* andre ser ut til å tenke slik, og flytter bort her ifra og "hjem". Så da sitter vi vel her etter korona, omtrent uten nettverk. :leppe: Blir myk overgang, da. Snillefjes.
Overdrivelse, men ikke så veldig heller
[/syte-alarm]
Vi har den delen av familien vi har tettest kontakt med lengst unna. Mine foreldre er døde. Samtidig er dette også den delen av familien som hadde trengt å hatt oss i nærheten. Svigerforeldrene mine er straks i den alderen der de trenger praktisk bistand. Jeg har også en svigerinne som er mye yngre enn oss og som har tre små under fire år og som helt klart hadde hatt behov for familie i nærheten som kunne avlastet. Den yngste der er nå 7 mnd og vi har ikke sett henne. Nest yngste er 2 år og vi så ham sist når han var 6 mnd. Svigers så vi sist jula 2019. Det er tøft!
Nei, jeg har bare fått bekreftet at jeg bor på helt riktig plass. 5 mil sør for Oslo, midt mellom jobb og foreldrene mine. Bor i enebolig med god plass og hage, lite smitte i kommunen generelt. Har vært på hjemmekontor og treningsenter/butikker/restauranter/skoler har vært stengt med jevne mellomrom. Så vi har vært berørt, men jeg ville ikke bodd et sted som har hatt mindre trykk. Jeg håper at tiden uten pandemien skal være lenger enn tiden med pandemien. #famouslastwords
Nei. Bor igrunnen helt perfekt. Bor i sommerby, sentralt med gåavstand til alt, også familie. Flyttet hit akkurat før, så er så glad for at jeg slipper kollektivtransport, og alt er rett utenfor døren.
Nei, ikke i det hele tatt. Vi bor i søt liten sørlandsby uten særlig smitte. Mer smitte hadde ikke fått meg til å vurdere flytting heller. Vi har funnet vår by, har bodd i flere større byer både i Norge og utlandet før vi kom hit. Pandemien har bare gjort meg mer glad i det vi har her. Vi har sjøen, lyset, gode venner og rusleavstand til alt.
Nei, jeg har aldri vurdert å flytte på grunn av pandemien. Akkurat nå er alle grunnene til at vi vil bo og bor i Oslo stengt, men det er jo fremdeles sånn at vi mener at dette er det beste stedet å bo. Hvis vi hadde flyttet til mitt eller mannens hjemsted, så hadde tilbudene fremdeles ikke vært der - og heller ingen fremtidsutsikter til at de skulle komme.
Nei, men jeg setter nå i gang med et litt omfattende oppussingsprosjekt. :knegg: Ingenting er som vårsola og hjemmekontor for å legge merke til alt som trengs å gjøres. Men det blir veldig gøy å ha noe å fokusere på!
Dette. Etter å ha innredet en kontorplass til har vi alle muligheter til hjemmekontor uten å høre hverandre overhodet og vi kan ha litt avstand sånn at vi ikke tråkker oppi hverandre hele tiden.
Ja, altså. Vi flyttet for 3 år siden til et sted med flere rom og mer plass. Jeg savner den gamle bydelen vår noe skikkelig, men nå under pandemi er jo to bad, to stuer og rom til alle virkelig et luksusgode. (Så selv om jeg hadde fått vaksine denne uka med min gamle adresse, så var det et godt valg å flytte.)
I dag skal jeg svare litt mindre surt og litt mer på spørsmålet enn jeg evnet i går.
Vi har ikke vurdert å flytte til et annet, mer pandemivennlig sted. Men jeg har det som worst case beredskapsplan i likhet med for alle andre kriser som kan inntreffe: Da føler jeg meg litt tryggere ved å tenke på at vi kan dra til hjemstedet mitt, bo i skogen og overleve på blåbær. :nemlig: Det er også en tenkt nødløsning i hodet mitt hvis det skulle bli så langvarige eller mange pandemier etterhvert at det blir helt håpløst. Da ville jeg nok sørget for å kommet nærmere familien, hvis det uansett hadde vært slik at man ikke kunne treffe folk, mer som normaltilstand enn som krise. Men jeg tenker at det scenarioet er ganske far-fetched.
Kan jo alltids drømme om mye hjemmekontor, og å bo i stor enebolig ved havet og eie en hytte på fjellet for hva denne tomannsboligen koster, og samtidig være gjeldsfrie.
Men nei, å bruke mer enn 30 min til jobb vet jeg at jeg misstrives med.
Nei. Men det har heller ikke vært mye smitte og like strenge restriksjoner her jeg bor. Trives fortsatt med å bo utenfor sentrum i stor by. Har venner og familie i nær avstand. Eneste jeg savner er et eget rom til hjemmekontoret, men siden jeg har vært 80% på jobb lever jeg greit med å ha det på stua.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
