Jeg vet ikke med dere, men jeg er veldig "flink" til å fokusere på alt som er negativt, og alt jeg ikke får til. Men innimellom går det opp for meg at ting går bedre, og at jeg får til ting.
Jeg er egentlig veldig glad i å gå i fjellet, i skogen, overalt hvor det er fin natur. Men har i over et år nå manglet motivasjon, og det er nok flere år siden jeg har gått tur alene.
Jeg har heldigvis en turkamerat som planlegger turer, drar meg med i all slags vær, og som tåler at jeg ikke alltid synes det er like gøy.
Jeg har jo godt av det, og det blir ofte kjekkere enn jeg ser for meg så jeg blir som regel med.
Men i løpet av siste tre turene vi har vært på har jeg merket at lysten til å gå tur har vendt tilbake, og på den siste turen bestemte jeg må for å gå tur så ofte jeg har mulighet til det. Og det er veldig ofte.
Så i går tok jeg min første tur alene, sent på kvelden, var ikke tilbake før like før midnatt. Men det er jo så lyst nå, og fantastisk fint å være ute sånn i kveldinga.
Det blir fort mye grubling når jeg er alene, men jeg graver meg ikke sånn ned når jeg er ute, og innimellom klarer jeg å bare være tilstede og ta inn alt rundt meg. Det er terapi, det.
Dette ble jo nesten en avhandling om turgåing, men det er stort for meg. :ja:
Andre rogalendinger gjetter kanskje hvor jeg var.
Har du noe du vil fortelle om, enten det nå er smått eller stort?
Jeg skryter mye av meg selv for tiden. Mest for meg selv da. Formen min er ikke helt på topp for tiden, og jeg ble fryktelig fort sliten. I går feks, så hadde jeg godt med energi, så jeg fikk tatt unna endel rot hjemme, vasket klær, brettet en stor haug med klær,ryddet kjøkkenet. Små hverdagslige ting, men for meg mye strev. Så da skryter jeg an meg selv!
Flotte bilder. I ferien ifjor oppdaget også jeg og mannen gleden med å gå tur i de lange lyse nettene.
Som mange andre er jeg altfor flink til å snakke meg selv ned, men etter at jeg begynte med koronaoversettelsene og har samarbeidet med nye folk, har jeg begynt å innse at jeg faktisk er veldig flink i jobben min.
Jeg er ganske stolt over at jeg har den ståpå-viljen som jeg har, og at jeg greier å holde meg rolig og saklig, når jeg møter idioti. Og at jeg greier å orientere meg i systemet, og vet hvordan jeg skal snakke med folk og være på møter, som gjør at jeg får ting til å skje.
Samtidig er den ståpå-viljen en forbandelse også noen ganger, men mesteparten av tiden er den kjekk og ha. :knegg:
Også har jeg etterhvert innsett at jeg er "flink til å snakke for meg" og til å ordlegge meg skriftlig, etter ganske mange tilbakemeldinger om akkurat det.
Elsker turer, så ble glad av å se bildene dine frukt.
Og det er også veldig fint å lese om det dere andre får til. :gladspøkels:
Er også i klubben «snakke seg selv ned», har imposteryndrom så det holder, men prøver å kvitte meg med den egenskapen.
Men, om jeg skal forsøke å si noe bra om meg selv, så er det evnen til å stå i dritten, har fått det mye bedre til enn jeg trodde.
Har også vært i aktivitet gjennom hele kreftbehandlingen og det er jeg ganske stolt av, har vært på flere fjellturer i det siste også.
Jeg er blitt ganske god på å gi jamt faen (om man kan si slikt) og bryr meg om det som er viktig for meg.
Være en "kork på livets elv" men med en liten styrepinne.
Blitt flinkere til å si nei når jeg blir spurt om å ta verv. Selv om jeg gikk på en smell i vår og ble kasserer i korpset. :knegg:
Jeg er etterhvert blitt kjempeflink til å la være å korrigere i hytt og pine, særlig overfor Mutter'n, der har jeg heldigvis helt slutta. Siden jeg egentlig er veldig opptatt av at alt skal være korrekt, så har jeg jobbet mye med å la være den korrigeringen. Og jeg får det til. :tøff:
Jeg holdt tale på jobb. Hjertet banket, hendene ristet, magen var en eneste knute, pusten forsvant og knærne kjentes som de skulle svikte når som helst. Det gikk bra uansett. Folk var til og med fornøyde, og tilbakemeldingene var at jeg var tydelig og klar og passe morsom, og at jeg hadde vært roligheten selv. Inni var jeg fornøyd med at jeg ikke døde på stedet. Dette gir gullstjerne på «Tøffe-Kaijakortet»
Eg skryt av alle ting eg får til, uansett kor lite det er. Viss eg ikkje får gjort noe, skryt eg av det og klapper meg sjølv på skuldra fordi eg tok hensyn til helsa den dagen. For berre på den måten kan formen bli bedre neste dag.
Turgåing var min antidepressiva gjennom en tung periode. Endorfiner hjelper mot depresjon, og jeg fikk tenkt gjennom og bearbeidet mye gammelt grums på turene. Merket det fort på humøret om det ble et par dager uten turgåing.
Jeg har demontert tre bokhyller, flyttet fire, bært hundrevis (nesten ...) bok-kasser ned i kjelleren, montert ny hylle fra Finn, organisert bøkene Jeg skal ha fremme og puttet alt på plass. Det var første ferieuke, nå lurer jeg på om jeg skal puste litt.
Jeg er ikke flink til å skryte av meg selv. Absolutt ikke. Det meste feies bort med "det skulle da bare mangle", "så pass må man få til" osv osv. Lista ligger skyhøyt for hva som er bedre enn forventet.
Men: Gjennom det siste året har jeg blitt flinkere til å minne meg selv på at jeg gjør så godt jeg kan! Det sier noe om innsatsen, ikke resultatet.
Jeg gjør så godt jeg kan.
Jeg gjør så godt jeg kan med mine forutsetninger.
Og ikke minst: - Det er bra nok!
Så da kan jeg kanskje skryte av at jeg har blitt bedre til å akseptere meg selv?
Og forresten: Jeg har jo nettopp presentert resultatet av to års arbeid for en gjeng SVÆRT kritiske mottakere, og fått masse skryt og applaus. Kanskje jeg rett og slett kan skryte av at jeg er flink i jobben min? Eventuelt flink til å levere et tilpasset budskap til tilhørerne. :stolt:
Jeg er flink med ord og har fått gode tilbakemeldinger på noen tekster jeg har skrevet siste året. Det er veldig fint synes jeg, og så synes jeg det er en styrke å kunne ta til seg gode tilbakemeldinger og skryt.
Må også få slenge meg på tur-gjengen. Lang historie, men nå har jeg altså lært meg å gå motbakketurer. (Og er det noe det er nok av her på Sunnmøre så er det motbakker.) Jeg svetter, puster og peser meg oppover, og nyter utsikten underveis og på toppen. Turer som jeg ikke engang tenkte tanken på å gå i vår passerer nå som "enkle", jeg kan nesten ikke tro at jeg har fått til å knekke fjellkoden. 46 år gammel, grå og lat tjukkas har blitt til en 46 år gammel og grå litt mindre tjukkas som diskuterer fjellturer- og ruter med venner og kjente og som mer enn gjerne går tur sammen med andre. Jeg velger å ikke skamme meg over dårlig form. Det tar tiden det tar å komme til topps, men det går!
Jeg tror alle oppskrifter funker hvis man bare er skikkelig motivert til å starte, og å følge dem. Det er det jeg har vært denne gangen, derfor har det virket. Men det har tatt enormt lang tid med halvhjertede forsøk og manglende motivasjon før jeg kom dit, og da virker ingenting. Jeg er en mester i å lure meg selv, og i å finne på grunner til at jeg "fortjener" å kose meg med noe ekstra godt.
Jeg har stor arbeidskapasitet. Svært stor. Og det kan jeg si selv om jeg har sovet en time, strikket, spist sjokolade og drukket cola fra kl 10:00 til nå. For jeg skal holde det gående fra nå til 22:30 i kveld. Og det skal jeg i morgen også. Søndag og. Og hele neste uke. Og uka etter. Og uka etter det. Og det har jeg gjort de foregående 20 åra også.
Rekorden er seks mnd uten en eneste dag fri. Og jeg elsker fortsatt det jeg gjør.
Jeg har smalltalka med både nabo og megleren som selger vegg i vegg-bolig. Og jeg har husvasket forsiden av huset med dobbelt langskaft (gaffatape er kjekt) og beiset trappa. Alt er slikt jeg hater å gjøre pga angst og sosialfobi. Men det har gått bra, så da setter jeg en pokal eller to på hylla mi.
Jeg har blitt flinkere til å gjøre ingenting om det er det jeg har behov for. Og gi beng i alt det rundt meg som både må og bør gjøres. ( Er uten jobb for øyeblikket derfor kan jeg).
Jeg er veldig nedfor for tiden, og da er det vanskelig å se noe som helst positivt med meg selv... Men kanskje det hjelper bittelitt å prøve?
Jeg er som Fersken glad i, og flink til å kjøre bil. Og siden jeg liker en utfordring, og kjeder meg når det blir for enkelt, velger jeg ofte å kjøre den veien jeg vet er mer krevende. På de smale, svingete veiene i Ryfylke er jeg i mitt ess.
Jeg er flink til å lage mat, både med og uten oppskrift.
Jeg er flink til å se hvordan ting henger sammen, og har fikset både bremser og gir på sykkel uten hjelp eller instruksjon.
En ting som har endret seg det siste året, og som er ganske stort for meg, er at jeg har begynt å si nei oftere, sette grenser, og å si ifra når jeg er uening.
Det gikk nok først opp for meg for noen måneder siden da jeg solgte en sykkel på finn. Da kjøperen skulle betale spurte han om det var greit med 100 kr mindre. Min første innskytelse var som alltid før å si ja, og så ergre meg over det i dagene etterpå. Men så sa jeg bare nei fordi jeg mente at prisen var lav nok. Og da beklaget han, og betalte det jeg ville ha.
Egentlig en filleting, men av og til er det det som skal til for at man skal se at man har endret seg.
Det er lurt å skryte litt av seg selv av og til. Fort å tenke på alt man skulle gjort, og glemme at man faktisk får til noe også. Jeg ble veldig glad over å få A på eksamen på videreutdanning (30 studiepoeng), som jeg har tatt ved siden av full jobb, koronatiltak og nedbemanningsprosess og fandens oldemor dette året. Det var virkelig noe helt annet enn å være heltidsstudent. Eksamen var en semesteroppgave over ganske lang tid, og jeg følte slett ikke at den gikk på skinner. Men jeg fikk A, og jeg var den eneste av ca 30 som fikk det.
Jeg har jo hatt litt problemer med å styre økonomien, har lett for å la impulsiviteten ta overhånd. Men de siste månedene har jeg klart å tenke meg om før jeg løper og kjøper, og har også solgt masse ting på Finn. Så nå har jeg faktisk spart opp en buffer på noen tusenlapper. Det er jeg innmari fornøyd med, selv om det er flaut å innrømme at jeg ikke har hatt kontroll.
Det jeg er mest fornøyd med for tiden er at jeg har takket nei til alt som er av ekstravakter i sommer :stolt: Fjoråret tok nesten knekken på meg og når arbeidsgiver ikke kan fikse en skikkelig sommeravtale for oss har jeg gått i min egen lille «streik», og jeg klarer å tenke at det faktisk ikke er mitt ansvar at det er folk på jobb.
Jeg er stolt over at jeg endelig fant mot til å gå fra mannen. Jeg er også stolt over at jeg de siste to årene har spart over 200 000 kroner, og dermed kunne overbevise banken om å gi meg lån så jeg fikk kjøpt drømmeleiligheten! Og jeg er stolt av at jeg har kjempet meg gjennom 15 års depresjon, og er nå sterkere og lykkeligere enn noen gang før.
Jeg er stolt av at jeg har kjempet meg gjennom en langvarig kamp mot en hard depresjon, mange ukers innleggelse og heftig medisinering. Nå er jeg på beina igjen og har kjøpt meg bil og leilighet. :lykkelig:
Haha, du er nesten verre enn meg du! :knegg: Jeg er akkurat likedan, kan jeg poste dette? Nei, det er teit. Kanskje vi burde skryte av alle de gangene vi tør ta litt plass!
Jeg tar sjelden noe personlig, med mindre noen spesifikt sier at det er personlig, og kanskje ikke da heller. (Det betyr ikke at jeg ikke hører hva folk sier og hvis jeg får kritikk så kan jeg ta det innover meg og forsøke å gjøre noe med det, hvis jeg ser at det er noe rett i det som tas opp. Men jeg bare tar det ikke personlig.)
Jeg klarer også å legge fra meg de tingene som plager meg, når jeg har sånne, og leve i nuet. Det er lite som klarer å få meg til å være tungsindig over lang tid.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
