Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Dette artikkelen synes jeg var en interessant tekst som jeg i all hovedsak er enig i, men det var en setning som fikk meg til å stusse:
"Som tynn, hvit, cis-kvinne opplever man ikke fatphobia og blir ikke diskriminert mot på samme måte som marginaliserte kropper blir"
Jeg er enig at både det å være tynn, hvit og cis er en "beskyttelse" mot å bli diskriminert, men jeg skjønner ikke at det å være hvit og cis er en bekyttelse mot personer som diskriminerer overvektige? (artikkelforfatteren belyser senere i artikkelen at bevegelsen startet i fargete miljøer og slik sett er "overtatt" av hvite - uten at jeg personlig opplever det som relevant)
Jeg lurer på om akkurat den setningen bare har kommet ut litt klønete? Får en følelse av at det skal være et litt lengre rasjonale der.
Uansett så er det ikke helt sant det hun sier. Klart, man opplever ÅPENBART mer (mye mer) fatshaming som overvektig enn som slank, men samtidig er det rett og slett ingen grenser for hvor lite "feil" det skal være på en (stort sett kvinnelig, men ikke alltid) kropp, før man kan kaste seg over den og kritisere den.
Kate Hudson som får litt mage når hun nyser (?), Rob Lowe tynes for en liten "pappamage", en eller annen som tydeligvis har for synlige ribbein er det visst også noe galt med.
Og det er jo en sak i seg selv, at det faktisk anses som innafor, av så mange, å mene så vilt mye om kvinners kropper. Det har de da for fanden ikke noe med! Og jeg syns det er bra at også de med "normative" kropper sier fra om hets de får, for det er ikke greit.
Når det er sagt, så er jeg så utrolig møkklei av at "kroppspositivitet" brukes som en unnskyldning til vise frem seg selv i nesten ingen klær, så bah. Og det er utrolig dust å kaste seg med på en sånn bølge, for noe som du strengt tatt i liten grad har kjent på kroppen, for å høste likes og oppmerksomhet.
En ting er at mange mener mye om kvinners kropp og at det er slingringsmonnet svært smalt. Men man opplever ikke å diskrimineres i feks helsevesenet på samme måten som normalvektig.
Den diskrimineringen og fatshamingen som foregår i det norske helsevesen er til å SPY av. Virkelig. Den diskrimineringen man opplever som overvektig i svært mange situasjoner kan ikke sammenlignes med at normalvektige også utsettes for sjikane. Jeg synes det er synd at de to tingene blandes for det tar fokus bort fra det fatshaming dreier seg om.
Helt enig. Forskjellen mellom hvordan man møtes som overvektig kontra normalvektig er så ekstrem at det virkelig er en sånn "du skjønner det ikke før du har opplevd det"-greie.
Ja, det er derfor jeg ikke helt skjønner hvorfor man drar inn flere momenter? :confused: Nå er det vel nokså kjent at det er ekstra problematisk å være en minoritet i en minoritet - fordi man blir ekstra sårbar, eksempelvis å være mørkhudet same, så det er kanskje det som berøres her? I USA er det jo også slik at mørkhudete er mer overvektige (fordi overvekten følger den sosioøkonomiske klassen)
Interessant å høre hva dere tenker (Kan hende det er du som har rett Polyanna - og at jeg overtenker. Hadde IKKE vært første gangen fårråsidetsånn! :humre: )
Enig med de over her. Man skjønner det ikke før man har opplevd det. Bare hvordan butikk personell møter deg, og sa snakker jeg ikke om klesbutikken.
Jeg har gått mange år til nevrolog, fått beskjed om å trene. De kan ikke gjøre mer. Kommer tilbake normalvektig, tynn. Plutselig er jeg satt opp til botox.
For meg personleg betyr det mykje å følge kontoer som @fetmenfattet på Instagram. Det gir meg eit meir normalisert bilete av kva ein kropp er, og har gjort at eg tør gå på stranda igjen. Eg tenker og det er fullstendig skivebom å bruke slike hashtagger om alle kropper, og at det bør respekterast. Så ja, eg er veldig einig i det denne saken handler om.
Jeg strever litt med at kroppspositivisme bare er for noen og ikke alle, og at man er vaksinert mot diskriminering fordi man er tynn kvinne. Stemmer det? Jeg mener nei. Jeg mener at alle kvinner blir målt på utseende, vekt og rynker, hårvekst, celulitter (bare at det ordet finnes!!)på en måte som gutter og menn ikke blir, at det er store kapitalkrefter ute og går som forsterker det, og at det like ofte eller oftere er kvinners blikk (eller oppfatningen av kvinners blikk) som bidrar til det. Sånn sett blir bare «du er for tynn til å bruke vår # « bare en ny dimensjon av samme greia. Kroppen din holder ikke mål. Det er endel av kulturen vi vokser opp i, og vi preges av den uansett om vi vil, eller ei.
Så har endel av de SoMe- folka (nekter å bruke i-ordet) en litt pussig måte å bruke det på, men sånn er det med mye av det de lager.
Den SoMe-dama har litt rett i det hun sier. Vi har også selv mulighet til å påvirke hvordan vi føler oss og hvilken definisjonskraft andre har. Det kan man også kjenne ulikt på etter alder eller i ulike situasjoner. I en setting kan man bli lei seg om noen synes du er tjukk, f.eks., selv om du vet du rent faktisk ikke er tjukk - i en annen setting kan noen helt korrekt påpeke at jeg er bra tjukk og jeg synes bare han er et stort (og uhøflig) kjøtthue.
I noen sammenhenger er det bra og viktig å røyke ut diskriminering. Men har også vært hos spesialist på sykehus og fått tips om behandling, og melding om at jeg trengte å gå ned i vekt. Det var ikke særlig gøy. Men det var helt riktig. I forhold til sykdommen var overvekt klart relevant. Men tenker noen i min krets meget fortørnet ville kalt det fatshaming. Det er ikke jeg enig i. Viktig å skille, tror jeg - også for å få det rette trykket mot diskriminering er det viktig å sortere.
Men det er forskjell på å få beskjed om å gå ned i vekt fordi det er relevant for den tilstanden du mottar behandling for, og på å få spørsmål om kosthold og aktivitetsnivå i staden for utredning for deg du er henvist for.
Eg har hatt store variasjoner i vekt gjennom livet, og mens eg var tynn/ normalvektig fekk eg aldri spørsmål på jobbintervju om kor vidt eg trudde eg var i stand til å klare ein fysisk krevande jobb. Eg fekk aldri «Kva f*** er det ho innbiller seg»-blikk dersom eg gjekk inn i ein kjedebutikk for å kjøpe sokker. Og nei, eg fekk aldri spørsmål om kosthold, blei aldri avvist av spesialister når eg søkte helsehjelp for heilt andre ting.
Som tjukk kjenner eg på denne diskrimineringa heile tida. Og eg beundrer folk som tør å stå fram om det, som Maria i denne saken her: www.nrk.no/innlandet/maria-ble-vist-bort-fra-cafe-nero-i-trysil-fordi-hun-hadde-pa-for-lite-klaer-1.15586133 Då eg las Guro Sibeko si bok, rasismens poetikk, kjende eg eit sterkt ubehag, fordi det ho beskriv som mikroaggresjon er veldig gjenkjennelig for meg som er tjukk. For min del fører sommermote med magetopper og korte shorts til at eg går tomhendt ut frå butikken, men dei som våger å kle seg etter årets mote, som er tjukke, møter blikk, haldningar og kommentarar om at dei er vulgære, samanlikna med tynne folk som kler seg heilt likt.
Særlig i det somatiske helsevesenet synes eg det er påfallande kor lite kunnskap det er rundt kompleksiteten rundt dette med vekt. Det er utruleg mange faktorar som speler inn på vekt, og mange sjukdommar kan påverke evne til fysisk aktivitet negativt. Det er eit kosthold- og aktivitet-fokus, som er veldig opplest og vedtatt. Det er ikkje meir enn eit år sidan eg fekk ein åpenbart fatshaming kommentar frå ein lege, som ikkje hadde møtt meg, over telefon. Eg forsøkte å gå i dialog rundt det at eg stod på medisiner som gjer vektnedgang vanskeleg, og spurde om relevansen i den situasjonen. Men denne legen var like bastant.
Det er så mykje skam, så mykje stigma og så utruleg lite forståelse for kompleksiteten i dette, overalt i samfunnet. Og eg meiner at når det finst ei bevegelse som står i det ubehaget det er å konfrontere denne skammen offentleg, kan dei få ha hashtaggene sine i fred. Nei, ein hashtag er ikkje freda. Men å bruke ein hashtag som er laga for å bekjempe stigma, når ein ikkje sjølv er ramma av denne diskrimineringa, er respektlaust.
Det er jeg veldig enig i. Men generelt er jeg lei av alle kampanjer som liksom skal få slutt på kroppsfokus ved å vise enda mer kropp. Vil man ha slutt på kroppsfokus er det kanskje på tide å begynne å fokusere på andre ting. Ikke på andre kropper, men på andre ting. Desto flere instakontoer og emneknagger man følger, som kun viser bilder av mer eller mindre avkledte kropper, jo mer kroppsfokusert blir man. Også ender det med at de som legger ut bildene da er for tynne, for hvite, for streite, for pene. Andre ser på bildene og tenker "hvis hun der er for tykk, hva i alle dager er jeg da?" Og det eneste kampanjen fører til er enda mer synsing om andre folks kropper.
En kampanje burde kanskje heller gå ut på å dele historier om hva folk med kropper utenfor normboksen blir utsatt for av diskriminering og sjikane, uten at det skulle være nødvendig å posere (halv-)naken. Litt mer som f.eks #metoo-kampanjen.
Ja og nei. Jeg er enig i at vi (som i "seerene" eller "tilskuerene") ikke trenger å se mer hud, MEN at vi trenger å eksponeres for et større utvalg på SoMe (alder, kjønn, handicap, vekt, "penhetsgrad"
Jeg følger noen campiing-relaterte # på insta. Og for å si det sånn, jeg har jevnlig en rude på å "nei, ikke vis meg bilder fra enne brukeren,/bilder som ligner på dette" runde på et, for det er utrulig mange som viser ei meeeeeeeget lettkledd kvinne i en teltåpning, som bre helt åpenbart ikke viser frem noe som er camping-relatert, bare kroppsfokus. Og det er ikke de jeg vil ha!
Og det er selvsagt utelukkende tynn, hvit (og antatt cis)kvinner. Og det er bare et symptom på et verdensbilde som bare er så.... feil!
[quote=him;5061538]Ja og nei. Jeg er enig i at vi (som i "seerene" eller "tilskuerene") ikke trenger å se mer hud, MEN at vi trenger å eksponeres for et større utvalg på SoMe (alder, kjønn, handicap, vekt, "penhetsgrad"
Ja, man blir målt på utseende som slank kvinne også. Men på en helt annen måte enn når man er overvektig. Og når man påpeker dette, får man høre ting som at det er ens egen utstråling som er annerledes, en selv oppfører seg annerledes, en er mer åpen selv osv. Til tross for at det er dokumentert gjennom forskning at mange ansatte i helsevesenet har helt forkastelige holdninger til overvektige, eksempelvis tanker om at de fortjener dårligere behandling, at de er en byrde for de ansatte, at helseplager er selvpåført osv.
Den diskrimineringen og stigmaet man utsettes for som normalvektig/lett overvektig kvinne er noe helt annet. Og det er viktig å protestere mot den også, veldig viktig. Men det er likevel ikke samme greia. Og jeg mener derfor at de som jobber mot kroppsskam knyttet til overvekt må få ha sin kamp i fred, særlig fra de som ønsker å bruke den kun til å vise frem sin lettkledde, passer-inn-i-boksen-kropp.
[quote=him;5061538]Ja og nei. Jeg er enig i at vi (som i "seerene" eller "tilskuerene") ikke trenger å se mer hud, MEN at vi trenger å eksponeres for et større utvalg på SoMe (alder, kjønn, handicap, vekt, "penhetsgrad"
Nettopp. Og det er ikke noe man løser ved å understreke enda mer at kropp er viktig og relevant i alle sammenhenger. Det gjør man ved å slutte å snakke om, og vise bilder av egne og andres kropper i ett evig kjør.
... ja .... Jeg er en del på SoMe, men jeg er jo ingenting der i forhold til ungdommene mine (selvsagt vanskelig for meg å bedømme både min egen og ungdommene min sin representativitet, men ...)
Jeg tror nok de mediene du henviser til når du eksempelvis nevner at Høye er homofil ikke er det som ungdom leser.
Og at det er kroppen som er i fokus, tja. Jeg er usikker. Jeg opplever vel heller poseringen, lyssettingen og hele "fremtoningen" som det som setter fokus enn klærne i seg selv. Merker jeg har problemer med å "snakke om" eller sette ord på det jeg observerer rent visuelt i SoMe. Men ett eksempel er denne frukten (papaya, melon og appelsin) som en visuell representasjon på det kvinnelige kjønnsorganet i SoMe. Bildespråket overstyrer det tekstlige og "utkonkurerer" det at Høye er på "allsang på grensen" med mannen.
Rotete forklart fordi, jeg "ser" bildene jeg tenker på inne i hodet, men jeg mangler et språk for å snakke om det inntrykket det visuelle gjør - selv når alle vet at det ikke er representativt.
Ja :nikker: Jeg har hatt annet feed tidligere, men da har jeg bevisst jobbet med feeden for å få den slik. Og dette gjelder jo ikke bare kropp, men "alt". Natur, solnedganger, idrett (ingen som vasker de skitne gjørmeskoene sine på SoMe!)
Jeg tror ikke løsningen på kroppspress og kroppsbasert diskriminering er å vise fram mer kropp for kroppens skyld, samme hvilken størrelse, selv om også jeg har stor glede av å følge Fet, men fattet. Det Carina i FMF gjør, er å snakke om diskriminering og å snakke om hva tjukke kropper får til, selv om ikke folk tror det. Og jeg tror det er veien vår ut av uføret. Hvorfor skal vi eksponeres for kropp i alle monitorer, uten annet interessant innhold enn hvordan de ser ut?
Både størrelse og grad av billedskjønnhet er størrelser som gir grunnlag for diskriminering, i tillegg til de vi er mer vant med å se, som melaninmengde, kjønn og fysisk funksjonsevne. Og dette er diskriminering man nesten ikke tror på før man opplever det selv, og som det er ganske vanskelig å sette seg inn i. Et par av barnas venner er melaninrike, og mødrene deres har fortalt om helt hårreisende opplevelser de har hatt, som jeg ikke ville trodd at var mulig i 2021, og som skiller seg dramatisk fra den verdenen jeg lever i, enda vi bor samme sted og møter samme miljø. Akkurat som det er nokså tonedøvt om jeg, som helt utvilsomt melaninfattig, går inn og mener at min kamp også er viktig når det er snakk om diskriminering av melaninrike, så er det nokså tonedøvt av slanke og billedskjønne å melde sin stemme veldig høyt på en diskusjon som handler om diskriminering på bakgrunn av høyere kroppsvekt og et utseende som er langt fra samfunnsidealet. Man KAN velge å ta sin kamp samtidig som de andre, for all del, men man framstår kanskje ikke som så veldig reflektert. Det ville kanskje vært mer interessant å hjelpe de som har noe viktig på hjertet å nå fram.
Jeg er litt tjukk, men ikke så tjukk at jeg kjenner på noe særlig diskriminering. De få gangene jeg gjør det, er det så ubehagelig at jeg blir forbanna og kanskje til og med sier fra. Størrelsen på kroppen gir meg ulemper når jeg går i oppoverbakke, men kanskje først og fremst fordi jeg ikke liker å drive med kondisjonstrening og har veldig korte bein. Samtidig er kroppen min frisk, den får til en hel masse ting, og jeg er meget godt fysisk egnet til å drive med den idretten jeg liker å drive med. Og kroppen min, med alle sine forskjellige ulemper, er f.eks. bedre egnet til å ta markløft enn kroppen til mannen min, som er normalvektig og lang. Jeg er kort og tett, med veldig kort distanse å løfte tung stang på. Han er flink til å gå og løpe fort, jeg er flink til å løfte tunge ting, akkurat som jeg er flink til sette opp husholdningsbudsjett, mens han er flink til å få pirkete og nøyaktige ting til å se pene ut. Kroppen er ikke en ulempe.
Jeg tror vi må greie å se kroppen mer som et redskap for livsglede enn vi gjør nå, alle sammen. Så kan vi snakke om diskriminering og hvordan man skal finne klær til kropper som ikke er A4 og andre viktige ting, men ellers dreie fokus over på alt det kule kroppen kan. Selfie som viser at du er glad for at du gjør noe gøy, ikke fordi du ser veldig pen ut i den nylagte sminken din.
Jeg tror det aller, aller viktigste her er at vi får frem forskning som viser at det å være tjukk ikke er et resultat av latskap, dårlig viljestyrke, manglende evne til å kontrollere seg osv.
Eg skulle inn her og skrive at Olsen sin argumentasjon minner litt om dei som må presisere at «All lives matter», inn mot «Black lives matter»-rørsla sitt slagord. Men så såg eg at Luftslottet skreiv nesten det samme. Ja, alle kropper har skavanker og ulike feil og mangler, som med fordel kan normaliserast. Men eg tenker det er viktig å peike på diskriminering og seie at «dette rammer ei gruppe kropper ekstra hardt», utan at folk utanfor denne gruppa skal overta prosjektet.
Uten å kjenne Amalie Olsen personlig, så vil jeg påstå at det fremstår ganske åpenbart ut fra hennes profil og hennes uttalelser også i denne artikkelen om at hun kommer til å fortsette med poseringsbildene men poste "body positivity" innimellom, at dette er en lettvinn måte å både late som om hun er sjikkli woke, kunne variere hashtagsene sine littegrann, få noen følgere til og jaggu fikk hun ikke media også! Wooop!
Kroppspositivitet er ikke forbeholdt noen spesielle type kropper, men det betyr ikke at man absolutt trenger å tvinge seg inn i følgespotlyset om man ikke egentlig har noe å komme med.
P3-artikkelen sier bl.a. at tynne hvite cis-kvinner ikke opplever fatphobia og blir diskriminert mot på samme måte som marginaliserte kropper blir. Så kan man godt ha en :fiskedask: om hva hvem skjønner eller kan sette seg inn i, hvem som har det verst, og si at dere får ikke bruke vår # fordi deres kropp er slik og vår er sånn. Men da driver man jo med akkurat samme greia med å måle kropper, definere deg inn i den gruppa for din kropp er sånn, du hører til der fordi din kropp er sånn. Hun som skrev p3-artikkelen skriver «vi tynne». Men er hun det, da? Er hun tynn? Er hun egentlig litt… tjukk? Når er du tynn nok eller tjukk nok til å mene noe? Hva kommer ut av å måle hverandres kropp?
Det var litt samme tendenser med meetoo. Er det nok å være enig? Må du være kvinne? Må du ha blitt klådd på? Må du ha blitt voldtatt for å mene noe, dele en historie eller bruke # ?
Jeg er førstemann i rekka til å stille spørsmålstegn ved tema, budskap, virkemidler, formål til rekka av enhver på et sosialt medium som prøver å bygge seg en fanskare, og at de i jakten på likes og følgere kan gjøre seg til talsmenn for slike politiske budskap uten full innsikt i verken det ene eller det andre. Men er det egentlig formålstjenlig når man tross alt får støtte til sitt synspunkt å si at det kan ikke du forstå, det kan ikke du mene, det kan ikke du si?
Hva ønsker man egentlig med en eventuell bevegelse? En #? Skal man ha det til å definere en gruppe, hvem som hører til og hvem som ikke hører til i en gruppe? Skal det være en reell endring, eller bare «lik og del i kampen mot kreft»? Det må man ha en mening om, for det betyr noe.
Hvis det er slik at man ønsker at alle skal stå sammen om noe, så tenker jeg det ikke er særlig hensiktsmessig å si at dere hører ikke til hos «oss». Dere kan ikke bruke vår # eller vårt ord. Det kan bare vi gjøre. Hvis man virkelig vil ha innflytelse. Tenker at hvis man virkelig vil ha innflytelse, er det mer tjenlig for saken å si - så bra at du støtter det. Vi kan hjelpe deg hvis du vil sette deg mer inn i det. Det er ting vi ønsker å fortelle deg, dele med deg. Hva tenker du at du trenger å vite mer om? Kan vi gjøre noe sammen? Da har man plutselig allierte, plattformer, nettverk.
EDIT: Glad for endelig å få en mulighet til å bruke :fiskedask: i en setning! :fnis:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
