I år får jeg endelig plass til juletre, og plass til å invitere til julefeiring i egen stue. Jeg har lenge tenkt at det hadde vært fint å invitere noen som ikke har noen å feire jul med, men har aldri hatt selvtillit nok til å gjøre det. Nå har jeg det, men jeg vet ikke helt hvordan man går fram?
Moren min inviterte alltid noen til julefeiringene våre som ikke hadde noen andre å være sammen med. Så jeg er vokst opp med en ekstra person ved bordet annenhver jul (foreldrene mine var skilt, så jeg var annenhvert år hos pappa og da jobbet mamma isteden).
De kom alltid fra hennes nettverk enten på fritidsaktiviteter eller fra jobben. Det var veldig trivelig.
Jeg har prøvd å ha en "åpen hus" tankegang rundt julaften, men har ikke gått lengre enn å invitere i eget nettverk. En enslig venninne av min mor har hatt en stående invitasjon, men har foretrukket å feire alene. Ett år hadde vi en venn av min bror, student som av ulike årsaker ikke ville reise hjem den julen. Og de siste årene har vi hatt en utenlandsk venn av min mann som ikke har kunnet reise hjem på grunn av korona.
Dersom du er åpen for å invitere noen du ikke kjenner ville jeg tatt kontakt med enten Røde Kors eller Kirkens bymisjon og kanskje åpnet for enslig innvandrer, eller innvandrerfamilie med små barn som både kunne hatt glede av å bli invitert til noen og av å bli introdusert for norsk juletradisjon.
Ellers er det mulig å ta kontakt med den lokale studentsamskipnaden og se om de har oversikt over studenter som av ulike årsaker ikke får reist hjem til jul og kanskje ville satt pris på en invitasjon til familiejul.
Barna er blitt veldig utadvendte og pratsomme så jeg tror det kunne blitt hyggelig for alle. :jupp:
Nå står det i avisen at det lokale flyktningemottaket som nylig ble lagt ned skal åpne igjen for å ta imot flyktninger fra Afghanistan. Kunne det vært en ide å høre med de?
Her i byen søker studentsamskipnaden hvert år etter vertsfamilier for de utenlandske studentene som ikke reiser hjem til jul. Kanskje det kunne vært et alternativ for deg?
Med all mulig respekt å melde, så skal jeg være ærlig og direkte: Dette er en veldig god tanke, men jeg synes ikke det er noe du skal tenke på å gjøre. Jeg klør meg i hodet av at man ene uka har tatt seg vann over hodet fordi man har skaffet seg kjæledyr, for så å tenke at man skal lage juleferiring for vilt fremmede den neste. Det er krevende, og man tar på seg et ansvar overfor folk som antagelig allerede er i en sårbar situasjon. Jeg beundrer ønsket ditt om å være til hjelp, men jeg tror det finnes bedre måter du kan gjøre det på. Jeg kan tipse deg om et arrangement som gjerne trenger frivillige og bidrag. De lager juleferiring for mange hundre i din by hvert år, med julemat, gaver etc.
Vi hadde alltid en ekstra ved julebordet. Men hun var en av "oss". En gammel dame som bodde i samme oppgang som oss, uten familie (dvs de dukket opp fra intet når hun døde da)... Men hun var som en ekstra bestemor for hun spiste inne hos oss flere ganger i uken. :knegg: Mange av mine venninner trodde hun var bestemoren min, for vi hadde et "kjælenavn" på henne. Mens resten av bygården kalte henne ved etternavn. Hun var en høyt respektert Frøken.
Nå er det enda noen uker til jul. Bli litt kjent i nabolaget, kanskje noen ensomme du kan bli kjent med som du kan gjøre noe ekstra for.
Jeg synes du skal unne deg selv og barna en rolig jul i trygge rammer! Jeg forstår veldig godt ønsket om å være en ressurs utad, uten å helt ha muligheten til å være det på den måten man helst skulle ønske.
Vi har som en del av våre juletradisjoner å gi gaver til Ensomt juletre og/ eller til julearrangementene til Røde Kors (det første er mest barn, det siste mest voksne). Jeg synes det er fint at vi bidrar til dem som arrangerer forskjellige ting, barna kan være med og levere (særlig da de var mindre, nå hender det jeg leverer alene om de er opptatt) og organisasjonene som driver dette arbeidet året gjennom får litt støtte av oss. Gaver til barn og unge er vanligvis noe vi kjøper, til Røde Kors sitt opplegg har vi også lagd litt gaver, strikket små ting, laget fine kort hvor vi skriver litt hyggelig, finner et dikt el.l.
Å støtte slike ting er også litt mindre forpliktende, om det dukker opp utfordringer trenger vi ikke ha dårlig samvittighet for at noen blir avvist, og vi kan levere et bidrag selv om formen ikke er på topp.
Jeg må innrømme at jeg blir litt lei av å stadig vekk bli minnet på impulsiviteten min. Men når jeg innimellom klarer å se meg selv utenfra skjønner jeg så klart hva dere mener. Men det er vel sånn det er å være en impulsiv person, du ser det ikke selv når du er i det hjørnet.
Det er godt du ser deg selv litt utenfra selv om det kan være litt vondt, som du sier. Selv om det er n nydelig tanke å invitere inn noen som trenger noen å være sammen med:klem:
Men med barn som ikke bor sammen med deg tror jeg nok en julefeiring uten fremmede mennesker i en sårbar situasjon er til barnas beste. Trygge rammer og stabilitet er alfa og omega. Å lage deres egne tradisjoner først tror jeg er lurt.
God ide. :ja: Eller, det har vi faktisk gjort de siste årene. Men kan jo prøve å finne på noe annet, om så bare noe vi gjør sammen hjemme. Vi hadde ikke noen spesielle tradisjoner da jeg var barn, og vi har alltid feiret jul hos andre, så vi har ikke laget noen egne.
Det er ikke så mye som skal til for at barna får tradisjoner. Bare det å stå opp og se tegnefilmer i pysjen, eller finne godtestrømpe, grøt til lunsj, kirkebesøk, ribbe eller pinnekjøtt til middag. Sånne vanlige juleting blir veldig fort til egne tradisjoner.
Jeg ser også at barna forventer at den gamle, slitne julepynten skal stå på samme plass år etter år.
Vi feirer også ofte borte, men det ligger mye tradisjoner i alt som skjer fram mot jul også.
Å feire jul med ukjente kan være veldig krevende. (Btdt, og da var det ukjente som hadde en form for relasjon til slekta også.)
Men frukt, legg lista lavt. Dere skal ha selve julefeiringen sammen? Finn en spesiell duk som er juleduken deres. Kanskje juleservise? (Jeg kan sende deg noen røde frokosttallerkener med engler på hvis du vil ha. Her er de bare i veien.)
Sofakos med programmene som går på tv hver jul, det er tradisjon for mange.
Spenningen meg gavene som ligger fremme hele dagen. Deilig julefølelse.
Da vi var små tok jeg og brødrene inn en grankvist som vi pyntet med avdanket julepynt, så var vi i aktivitet den stunden. Veldig stas med vårt eget "tre".
Finn det verdifulle i tiden dere har, det er garantert mer enn du tror i å bare være sammen.
Det er sant. Tradisjoner er det man pleier å gjøre. Det kan være noe så enkelt som å sove lenge (eller ikke), se tegnefilm, ha kakao til frokost eller… Det viktige er at det er noe du og jentene liker og koser dere med. Gjør dere det, er det deres tradisjon. Tradisjoner er ikke noe som er pop, eller må gjøres eller kjøpes. Det kan tilogmed være sånn at ungene stønner litt eller sier det er gammelt, barnslig eller kjedelig - men tar du dem på alvor og dropper det! Nei, det går ikke! Det er jo tradisjon! :knegg: BTDT
Impulsivitet altså... Det har jo sine positive sider vil jeg påstå, men veldig mange negative også. Og det sier seg jo selv at det ikke er mulig å bli balansert impulsiv. :gal:
Klart det er mulig! Jeg er impulsiv og full av innfall! Noen bedre enn andre. Men jeg er sjelden blind for konsekvensene av det jeg setter i gang med, og jeg er for det meste klar over hvilke rammer jeg opererer innenfor. Noen ting planlegger jeg veldig grundig og over lang tid, for man kan fint være både impulsiv og være glad i planlegge.
Akkurat dette innfallet synes jeg passer litt dårlig sammen med livssituasjonen din ellers, men det betyr jo ikke at ikke er andre ting du kan være impulsiv på! Impulsiv er ikke det samme som "tankeløs", men det kan være det. Det krever gjerne litt trening å være impulsiv på en måte som ikke er "hodeløs", og det er veldig greit å ha noen å kalibrere med. Jeg er forøvrig ikke i tvil om at mange av de aller beste tingene i livet gjerne er impulsive!
Er det? Jeg har vel litt vanskelig for å se det siden det så lett går over stokk og stein med meg. Men jeg synes jo som deg at det er mange impulsive handlinger som kan være bra. Øvelse gjør nok mester, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.
Det slo meg nettopp at jeg er kanskje ekstra impulsiv for tiden i et forsøk på å holde tanker og følelser på avstand. I går sakket jeg med en sosionom med mye erfaring med spiseforstyrrelser, og vi kom inn på det man får ut av det. Og om behovet for å finne noe annet som gir mestring og mening. Men jeg har ikke funnet ut hva det kan være.
Det kan jo være fordi det er den "tankeløse" impulsiviteten som får tilbakemeldinger. Impulsivitet som går bra er det jo ingen som reagerer på, og kanskje man da ikke like lett forbinder det med "impulsivitet" om man har blitt vant til at det er noe negativt.
Godt poeng.
Og det er nok det jeg ser best selv, alle de gangene jeg har brukt for mye penger, eller begynt på et eller annet prosjekt jeg aldri får fullført.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.