Det er flere filmer jeg anser for å være meget ubehagelige; blant annet er Requiem for a Dream en slik film. Jeg lo godt tidlig i filmen, men det tok ikke så lang tid før latteren satte seg godt fast i halsen.
Det er dog en film jeg har hatt mareritt om flere ganger til tross for at jeg kun har sett den en gang.
Det er den østeriske filmen Funny gamesav Michael Haneke. Jeg ble helt satt ut da jeg så den, og var uvel og kvalm. Jeg får grøssninger av hvite bomullshansker, og jeg husker godt en avisartikkel om en dansk psykopat og morder som hadde vært sæddonor for han var avbildet med nettopp slike hansker. :angst:
Tidlig i tenårene så jeg forresten en skrekkfilm som ga meg flere mareritt; den het House by the cematary og jammen fant jeg ikke den også på imdb. :knegg:
Jeg skiller mellom filmer som var ubehagelige og filmer jeg ble redd av (som i "hjelp, tør ikke gå alene på do" ).
Blant ubehagelige filmer som gjorde inntrykk pga sterkt innhold, kan jeg nevne Thirteen, Running Scared og Trainspotting. Ginger Snaps var skrekkelig ekkel også, jeg tror det for det meste kom av at den føltes så ekte, blodet var for realistisk på en måte.
Så har vi dem som var ekle og skremmende, da må jeg nevne den danske Nattevakten, den har jeg ikke klart å se mer enn en gang. Candyman og The Entity skremte også vannet av meg!
Jeg ble veldig redd av "Nattsvermeren". Det er fortsatt ikke en film jeg vil komme på om natten. Særlig det grønne nattkikkertlyset forfulgte meg lenge.
Sier meg enig i første del, den var ekkel ekkel ekkel!!!!:eek:
Men jeg skal absolutt aldri aldri aldri se oppfølgeren. Du er en modig mann, Clubby:tilber:
The grudge gir meg the creeps.... Spesielt lyden... Er ikke spesielt glad i skrekk i det hele tatt, men når filmen er over er den over. Jeg trekker et lettelsens sukk når rulleteksten kommer, og så tenker jeg ikke mer på det.
Sleepers. Jeg får helt vondt i hjertet bare jeg tenker på den, enda jeg bare har sett den en gang i det er ti år siden. Det er jo ikke noen skrekkfilm, men en veldig vond historie.
Da jeg var liten ble jeg vettskremt av Poltergeist. Jeg var livredd for at døren skulle smekkes igjen og at en guffe skulle komme ut av nøkkelhullet og låse døren. Og så at et hull skulle åpne seg i rommet og suge meg i, selvsagt.
Ellers ble jeg vettskremt av Brødrene Dal - en av de første episodene da UFOen kommer. For meg så det ut som om det var et skjelett i UFOen, dermed kunne jeg ikke gå ute i mørket uten å være redd for beinrangel-aliens. Og så selvsagt blidet på veggen, med øynene som beveget seg ... :skremt:
"The shining" var den første virkelig ekle filmen jeg så. Forfølgelsen i labyrinten er noe jeg husker som om jeg hadde sett det i går. Jeg var i en trelabyrint i Danmark for noen år siden og jeg fikk en skikkelig guffen følelse.
"Trainspotting" er en av de beste filmene og samtidig en av de verste filmene jeg har sett. Bildet av babyen kommer alltid til å sitte som spikret i meg.
"Needful things" (Stephen King) er en annen film jeg synes er ekkel, mest fordi den handler om hvordan små "uskyldige" ting kan gjøre at ondskap mellom mennesker eskalerer.
"Nattevakten" er en av favorittfilmene mine, og jeg merker at jeg har den litt i bakhodet hvis jeg er i en sykehuskjeller alene.
Requiem for a Dream, ja! Lilja4ever var vond. Den satt i lenge etterpå. The Sixth Sense, og for øvrig alle M. Night Shyamalans filmer. Seven, ja. Sleepers er også sterk, ja, men siden jeg hadde lest boken på forhånd, så visste jeg hva jeg hadde i vente. In the Name of the Father. Diverse filmer med handlingen lagt til andre verdenskrig: Schindler's List, The Pianist m.fl. Det er nok mange flere enn disse, som har vært ubehagelige på en eller annen måte, men jeg kommer selvfølgelig ikke på alle på rappen ... Filmer som sorterer i kategorien skrekkfilm er ubehagelige, men det sier seg nesten selv. Noen av dem er dog ufrivillig komiske.
Den danske nattevakten kommer høyt opp på lista! :nikker: Ellers ser jeg sjelden sånne filmer, jeg er utrolig lettskremt.
Husker jeg så den på kino, og satt ved siden av et par som tydelig nettopp hadde truffet hverandre. Han satt gjennom hele filmen og tviholdt i stolen, mens han stirret stivt i taket. på vei ut av kinoen poengterte han høylydt at den filmen var ikke skummel i det hele tatt. :knegg:
Jeg har oppigjennom årene sett det meste av ekstrem/ekkel film, men det er ikke så mye som har satt meg helt ut. "Flowers of Flesh and Blood" er en av de få, den var virkelig ubehagelig men det er den jo også laget for å være. Også første gang jeg så "Ringu" i bekmørket hjemme, den tok meg totalt på senga. Ellers så er den scenen i Alien hvor han løper rundt i luftekanalene med en hjemmelaget flammekaster mens monsteret kommer nærmere og nærmere en klassiker. Den får opp pulsen den dag i dag, enda jeg sikkert har sett den 20 ganger.
Når det gjelder de nye amerikanske filmene som Saw og Hostel-serien synes jeg ikke de er så veldig ille, det er så tydelig at de bare går for ekkelhet-effekten og da mister jeg interessen kjenner jeg.
The Exorsist glemmer jeg aldri! Jeg var 12 da jeg så den, og det var alt for tidlig. Jeg tør fortsatt ikke se den alene.
Den sjette sansen gjorde dypt inntrykk på meg, The Village likeså. Ellers syntes jeg American history X, Requiem for a dream og Lilja 4ever var ubehagelige, men viktige filmer.
Som deg, TM, har jeg "Funny games" langt oppe på lista. "A clockwork orange" er også nokså ubehagelig, men veldig bra. En film jeg gikk fra fordi den var for ille, var "Salo - sodomas 120 dager" (filmklubb, den gang jeg studerte). Den hadde ingen forsonende trekk, og var bare ufyselig.
Det er flere filmer jeg finner både ubehagelige og/eller skremmende. Da jeg så Poltergeist i altfor ung alder, klarte jeg ikke å se snø på tven i mange år etterpå.
For noen år tilbake så jeg en fim som var utrolig tøff, men jeg kan bare ikke huske hva den het. Det som sitter skikkelig fra den, er scenen hvor en kar dreper en annen ved å slå et pulverapparat mot hodet hans gjentatte ganger. Det var så livaktig og guffent at hverken jeg eller mannen orket å se på.
Den handler om to tenåringsjenter som møtes, kjeder seg og bestemmer seg for å drepe en gammel dame for moro skyld ...
Jeg har ikke sett den siden den gikk på kino da jeg var 15, men husker at den gjorde meg forferdelig utilpass. Svært ubehagelig film. Kunne godt tenkt meg å se den igjen, og lurer på om den hadde hatt samme virkning på meg nå som da.
Requiem for a Dream og Monster's Ball er filmer som jeg ikke tror jeg kommer til å se om igjen. De er veldig sterke. En ubehagelig scene som gjorde inntrykk, er fra American History, når en stakkar får hodet sparket i fortauskanten med tennene først. Jeg grøsser enda av tanken.
Skumle filmer gjør ikke så veldig stort inntrykk. Jeg blir sjelden skremt av film.
Requiem for a Dream er uten tvil den filmen som har satt seg hardest fast hos meg. Jeg hulket meg gjennom slutten av filmen, og gråt lenge etter at den var ferdig. Den er grusom!
Av andre typer ubehagelige filmer kommer "the hills have eyes" veldig langt opp på listen, den er forferdelig. Jeg liker godt grøssere, men denne er stygg!
Der har du meg også.
Og jeg er til dags dato livredd for klovnedukker og vil helst ikke ha store trær utenfor soveromsvinduet mitt. :humre:
Det tok faktisk 15 år før jeg turde å se filmen igjen - og da jeg endelig lot meg overtale til et gjensyn, syntes jeg bare den var litt overdreven med så-så effekter. :knegg:
Jeg hater ekle filmer, derfor ser jeg ingen av det slaget. Lilja4ever.. for meg er det nok å bare se traileren for å gråte, får vondt langt inni sjelen.
Syntes forøvrig det finnes nok gale mennesker her i verden om man ikke skal dikte opp all mulig jævelskap på film for å gi de gode ideer.
Enig i alt dette, selv om de to nevnte filmene er veldig, veldig bra. Dead Man Walking gjorde også sterkt og til dels ubehagelig inntrykk, og både A History of Violence og Trainspotting(for ikke å snakke om Henry, Portrait of a Serial Killer) har scener som var nesten fysisk ubehagelige. (Men akkurat A History of Violence vil jeg nok se igjen likevel.) Og Lilja 4 Ever lot jeg med vilje være å se. Se7en har jeg sett tre-fire ganger, og kommer neppe til å se den igjen; A Clockwork Orange og Full Metal Jacket er derimot bra nok til at jeg nok vil ta en runde til (men kanskje ikke mer enn én).
Starten på Wild at hart satte meg grundig ut i ganske lang tid. Den var aldeles grusom, og jeg gikk glipp av det meste av handlingen i filmen etter det. Ikke minst fordi da jeg endelig hadde begynt å komme til hektene igjen, kom den aldeles motbydelige voldtekts/kanskjevoldtektsscenen.
De tiltalte har trolig den scenen jeg har grått voldsomst av på film; jeg kunne ikke se et flipperspill på mange år etterpå uten å få kvalmefornemmelser.
Å se Stephen Kings Carrie alene på et mørkt hotellrom tidlig i tenårene, er ikke en av mine beste barnomsminner, for å si det mildt. Den filmen, sammen med Gremlins (!), er uten tvil de to filmene som har vært opphav til flest mareritt i oppveksten. (Ja, jeg vet. :humre: )
Jeg ser sjelden skumle filmer og de er ikke ubehagelige når man kommer ut fra kinosalen (for min del)
The shining var ubehagelig
Likevel: FIlmen som står for meg som den mest ubehagelige og opprivende filmen jeg har sett er "requiem for a dream". Jeg hadde mest lyst til å reise meg opp og rope:"stopp filmen!"
Ja, den satt jammen godt i magen den også. (Og jeg er fremdeles litt sånn :tullerdu: over en trailer jeg så for den en gang, som nærmest fikk den til å se ut som en litt sånn helsprø komedie.)
Toer'n suger, den er så dårlig at jeg blir irritert. Likte godt den første da.
Jeg synes ikke skumle filmer er ubehagelige, da hadde jeg ikke elsket grøssere. Når jeg tenker på ubehagelige filmer tenker jeg på filmer som ødelegger meg, filmer med overgrep og lignende, filmer som An American crime, Requiem for a dream, Lilja 4 ever osv. Slike filmer er direkte ubehagelige og vonde og jeg orker sjelden å se slike.
Siden Haneke er nevnt av flere i tråden, vil jeg oppfordre de som har gått glipp av den til likevel å få med seg hans siste film, som er et mesterverk; Caché (Skjult) fra 2005 med Daniel Auteuil og Juliette Binoche i hovedrollene. Den er ikke ubehagelig slik – for å holde oss til svært gode filmer – f.eks Requiem for a Dream, Salò eller A Clockwork Orange kan oppleves, men den har en svært trykkende og foruroligende stemning. Caché er nok den mest relevante filmen jeg har sett dette tiåret.
Ellers hadde AV Club en glimrende feature på akkurat dette temaet i september i år: Not Again: 24 Great Films Too Painful To Watch Twice, og – som Josh Modell gjør rede for i en kommentar – denne listen er begrenset til «Great films», så man slipper å forholde seg til ting som Dis og The 'Star Wars' Holiday Special.
Jeg må også se dem allikevel av og til, men det kommer an på innholdet. Jeg kunne feks. aldri ALDRI sett en film laget om James Bulger-tragedien eller lignende. Min grense går ved misbruk og vold mot små barn, da blir jeg så dårlig at jeg kan ligge søvnløs flere netter på rad og blir helt ødelagt.
Hva var så grusomt med den? Jeg har ikke sett den, og leste det lille som stod på IMDB om den, men siden alle sier den er så grusom blir jeg litt nysgjerrig på HVOR grusom jeg selv tror den vil være.
Irreversible? Jo, den har den verste scenen jeg noensinne har sett i en film. En laaaang voldtektsscene filmet i ett uten klipp, slik at du virkelig har følelsen av å være der. Veldig realistisk og aldeles ødeleggende.
Filmen vises med episodene i motsatt rekkefølge, slik at vi får se slutten først, og så episodevis tilbake i tid. Slutten som er ren idyll, blir helt grusom med tanke på det du har sett før.
For ikke å glemme volden, som er så realistisk at jeg selv følte at det var jeg som ble slått!
Men den voldtektsscenen (e) er rett og slett for realistisk. Hele filmen er i grunnen for realistisk. Den er vond!
Requiem for a dream var absolutt særdeles ubehagelig. The pianist kan jeg fortsatt få en vond klump i magen av, når jeg tenker på enkelte scener. The shining er guffen.
I tillegg kommer jeg ikke utenom Døden i Venedig. Jeg lar meg fortsatt skremme av røde regnkåper :neglebit:
De tiltalte, er det den med hun jenten som blir gruppevoldtatt på et flipperspill og til slutt får dømt gjerningsmennene med hjelp av en kvinnelig advokat? Hvis det er den så har den scenen brent seg fast på netthinnen min for alltid.
Det kommer vel mye an på tid, sted og alder...
For min egen del har jeg aldri vært så redd i en kinosal som da jeg så Poltergeist. Kunne vært morsomt å se den igjen å 25 år senere...
Ja, det er den. Egentlig tror jeg filmen gjorde mye sterkere inntrykk på meg enn den "fortjener", men jeg var 18 eller 19 år da jeg så den og ganske sikkert rett i målgruppa. I tillegg var jeg veldig lite garvet på å se "slemme" filmer på den tiden, så det er nok mye settingen som gjør at den virket så sterkt på meg der og da.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
