Skal på et fagseminar i morgen, med nesten 200 påmeldte (noen digitalt, de fleste fysysk) og kjenner ingen ... er det slik at vi har begynt å håndhilse igjen, eller er det for tidlig? :gruble: Vente og se hva andre gjør? :sparke: (Oslo/Viken, hvis det er relevant)
Jeg gjør det ikke. Har bare opplevd én gang i det siste at noen har tatt initiativ til håndhilsing. Da sa jeg Beklager, men dette er jeg ikke klar for.
Men jeg ville nok ikke håndhilst men heller "vinket" og sagt navnet mitt i en så stor setting, tror jeg. Håndhilste akkurat på vaktmesteren i bygningen på jobb, som jeg ikke har hilst på før.
Jeg gjør det hvis noen tar initiativet (som faktisk skjedde i helga). Jeg har aldri oppfattet det som en særlig gunstig måte å hilse på, jeg liker hodenikk. :knegg:
Jeg ønsker det, jeg synes håndhilsing er fint. Jeg tror ikke det vil få større konsekvenser i en vaksinert befolkning, om vi begynner med det nå.
Da tror jeg buss, bane, butikker og konserter uten avstandsbegrensninger vil ha større betydning. Men jeg er glad for all normalitet, og ønsker alt velkommen.
Jeg har akkurat gjennomført fire fysiske jobbintervjuer, og vi håndhilste ikke. Det sitter liksom ikke i kroppen lenger å gjøre det, selv om det egentlig hadde vært naturlig. Det kommer sikkert tilbake snart.
Jeg klemte venner av venner som jeg møtte på lørdag. Fullvaksinerte alle sammen. Hadde jeg møtt fremmede, hadde jeg håndhilst nå tror jeg (og muligens sneket meg til å ta en sprut antibac etterpå).
Har ikke vært i en håndhilsesetting ennå, det har enten vært klemming eller "halla! :juhu: "-opplegg, jammen litt usikker på om jeg ville gått for håndhilsing i et formelt møte ennå. Om noen måneder blir det nok der igjen.
Vet ikke om det er relevant. Jeg var på workshop forrige uke, vi håndhilste ikke, men hadde presentasjonsrunde rundt bordet. Hadde ikke møtt noen av de andre fysisk før møtet.
Ja, altså, jeg hadde ikke tenkt til å hilse på alle 200. :knegg: Men siden jeg skal ha et innlegg hilser jeg sikkert på arrangøren, også skal det være noen borddiskusjoner/gruppearbeid utpå dagen, og da vil det være naturlig å hilse på dem jeg blir plassert sammen med.
Jeg har ingen problemer med å håndhilse, tvert om, jeg håper vi går tilbake til det. Håndtrykket til et menneske sier en hel del. Klemming derimot, kan jeg dy meg for, og klemmer helst bare mine aller nærmeste. Og har i alle fall ikke tenkt til å klemme noen på dette arrangementet. :skremt: Arabiske og asiatiske hilsemåter, med hånden på hjertet eller håndflatene mot hverandre opplever jeg som svært kunstig og fremmedartet for meg å praktisere, da sier jeg heller bare navnet mitt med et enkelt nikk og et smil. Men man venner seg vel til alt, hvis det er det som blir praksisen blant folk flest. Men det kommer til å ta tid i tilfelle.
Jeg som har mast sånn på mannfolkene her jeg jobber i hele pandemien om håndsprit og allslags, så kommer jeg tilbake fra ferie i dag og tenkte at alt var tilbake til normalen. Men neida, de er like ordentlige som jeg har oppdratt dem til og vil gjerne ha avstand og sprit.
Jeg ble nesten rørt.
Jeg håndhilste i helgen, på gamle folk som strakk fram hånda (spritet meg etterpå), men i en jobbsetting hadde jeg nok lagt hånda på hjertet og nikket litt.
Den eneste jeg har håndhilst på siden starten av pandemien er min fars venninne som var med ham på besøk til oss for to uker siden. Det kom litt brått på, men jeg opplevde det egentlig ganske positivt. Vi er begge fullvaksinerte, og hadde selvsagt god tilgang på håndvask siden det var hjemme hos meg.
En nevrolog håndhilste på meg i juni her på sus, føltes veldig rart ut. Hun stakk ut hånden og jeg bare så rart på den før jeg kom på, ah.. det der gjorde vi før :rolleyes::rolleyes:
Skal treffe masse folk de neste dagene, og regner med det blir både håndhilsing og klemming. Skal prøve å være litt påskrudd på kroppsspråket, da, og ikke hverken klemme eller håndhilse på folk som ikke ser ut til å være klar over det.
En på teamet ba om beskjed dersom noen ikke ville klemmes - "I WANT TO HUG YOU ALL!!" :knegg:
Så lenge Bent Høie har sagt at nå kan vi danse med fremmede og ha one night stands igjen, da anser jeg håndhilsingen for å være tilbake også.
Jeg setter stor pris på håndhilsing og har savnet det, så jeg kommer til å ta det opp igjen. Jeg er ikke mer redd for andres håndbakterier enn jeg er for å ta på dørhåndtak og andre flater. Dessuten tror jeg folk generelt er flinkere med håndvask nå enn før (i hvert fall en stund til...).
Når det er sagt, så har jeg forståelse for at andre tenker annerledes, og jeg skal selvsagt ikke tvinge noen til å håndhilse på meg om de ikke vil. :knegg:
Jeg liker håndhilsing og er glad det kan skje igjen. :nemlig: Sykes det er koselig med klemmer også i grunnen, er ikke veldig plaget av at fremmede klemmer, kun nære og kjære.
Jeg skal i alle fall klemme pappa som jeg skal overnatte hos, og min lillesøster som også kommer dit! :rørt: Så får det bli som det blir, med håndhilsing på de ukjente Viken-folka. :nemlig: Skal oppdatere med fasit i morgen ettermiddag.
Klemmingen er ikke så viktig for meg, men jeg liker å håndhilse på folk i jobbsammenheng. Det er en respektfull, avklart og passelig formell måte å hilse på.
Inntil videre har vi ingen fullgod erstatter for håndtrykk, etter min mening, som alle instinktivt syns er Den Riktige Måten Å Hilse På.
Ja, hvorfor ta på hverandre i dat hele tatt? Hvorfor klemme, kysse, danse, elske, holde hender, stryke noen over kinnet, klappe noen på skuldra, holde rundt noen som gråter?
Bare jeg slipper klemming i jobbsammenheng. :skremt: Det er én kollega som har blitt en god venn som jeg føler det naturlig å klemme. Ellers synes jeg klemming har tatt helt av, og jeg ønsker å reservere meg mot det. Finnes det er reservasjonsregister for klemming et sted, skriver jeg meg på ASAP.
Jeg tenker at om vi fortsetter med god håndhygiene så er ikke håndhilsing i en normalsituasjon noe problem. Så kan man heller avstå om man er syk/ikke helt i slaget. For oss som synes det er fint å håndhilse.
[/I]QUOTE=My;5080385]Ja, hvorfor ta på hverandre i dat hele tatt? Hvorfor klemme, kysse, danse, elske, holde hender, stryke noen over kinnet, klappe noen på skuldra, holde rundt noen som gråter?[/QUOTE]
Godt spørsmål. Helt i tråd med å snakke om alternative, mindre smitteoverførende måter å hilse på. :nemlig:
Jeg vet ikke med deg, men jeg pleier ikke å gjøre dette med folk jeg ikke kjenner. Og om jeg av en eller annen grunn ikke ønsker å klemme, kysse, danse osv. med kronprinsen, kommer det ikke til å bli en sak for nasjonal media. Det er den viktige forskjellen, mener jeg. Det er ikke forventet at jeg klemmer, kysser, danser osv. med noen, men det var forventet at jeg håndhilse, uten noe spørsmål om mine egne grenser.
Det er i hvert fall ikke stadig vekk at jeg hilser på nye mennesker.
Typ tre håndtrykk i måneden :vetikke: Og jeg liker det.
Det har vært smittefarlig med håndtrykk, klemmer og menneskelig kontakt i alle tider. Koronaviruset er etter min mening ikke kvalifisert til å ødelegge det for alltid.
Jeg forventer ikke håndhilsing. Marsjerer ikke bort med hånden strukket utover og myndig blikk lissom. Man merker jo om noen møter deg med å initiere håndhilsing, et nikk eller en hånd til brystet, liksom? Det er alltids noen der ute med avskrudde antenner, men er det generelt et veldig stor problem å unngå håndtrykk om man ikke er muslim og noen skal Make A Point?
Jeg kommer ikke til å være først ute med håndhilsing, nei.
Å sammenlikne med trøsting og klemming er jo veldig lite relevant, all den tid håndhilsing er veldig allment OG man bruker hendene sine til å holde tissen sin med f.eks. (prøv å sitt med ansiktet vendt mot utgangen til do på restaurant og se hvor mange menn som kommer ut med helt tørre hender. Jeg lover, det er mer enn halvparten). De færreste jeg vet holder tissen med kinnet, ei heller klemmer på alle de møter.
Da har jo kontakten en annen funksjon for min del i hvert fall. Å håndhilse på en drøss folk i jobbsammenheng gir ikke særlig med gode følelser, endorfiner eller oxytocin akkurat, men ganske høy smitterisiko for alskens ufarlige ting som er plagsomt, men som man selvfølgelig går på jobb med.
At du ikke gjør det er nå en ting, men det blir veldig rart å ikke anerkjenne at det er/var kulturelt forventet. Har du feks prøvd å ikke ta i mot en utstrakt hånd på jobbintervju? Har du aldri hørt folk snakke om hvor mye håndtrykket sier om en person? Selvfølgelig er/var håndhilsing forventet.
Poenget mitt, for dere som ikke skjønte det, er at all fysisk kontakt potensielt kan spre smitte, men vi trenger det, av ulike grunner. Håndhilsing har også sin funksjon. Ikke samme funksjon som det andre jeg nevnte (takk for alle forklaringene om at man ikke kysser og gråter så mye på jobb og ikke berører tissen med kinnet og sånn, er glad jeg fikk oppklart det :rørt: ), men fortsatt en viktig funksjon i vårt samfunn. Jeg forstår at det er mange som aldri har likt håndhilsing for håndhilsingen sin del, på samme måte som jeg ikke liker å klemme. Men jeg synes det er en skremmende utvikling hvis redselen for bakterier skal hemme oss i en slik grad at vi ikke tør å gjøre disse tingene som før var så naturlig. Så smye syk var vi da ikke før heller. Det er jo bare å vaske hendene når man har hilst på mange fremmede, før man spiser.
Jeg har en jobb der vi alltid, nesten uten unntak håndhilste. Nå er jeg ferdig med det. Jeg kommer til å smile, og ønske velkommen uten å initiere håndhilsing. Jeg håper på å kunne møte folk på en høflig og hyggelig måte uten håndhilsing. Hvordan jeg skal unngå det helt må jeg tygge litt på. Men jeg må finne en god måte.
Jeg har hatt 3 forretningsmøter i dag med folk jeg aldri har møtt. Ikke håndhilst på en eneste. Så svaret mitt er nei.
Jeg møtte 2 nære i går, de gav jeg en klem.
Tok fly i går og i dag, påbudt med munnbind på flyplass i Oslo, ikke i Nord. Slapp ikke ombord uten munnbind.
Jeg tenker «var, og er nå i større grad mulig å erstatte med andre hilsemetoder enn tidligere» er poenget her. Litt som jeg skrev i resten av innlegget som ikke ble med i quoten din.
Her må jo problemet være disse folka, ikke håndhilsingen i seg. De tar jo på dørhåndtak, heisknapper, kollektivtransporten og alt mulig på arbeidsplassen de også. Jeg tar mye oftere på samme ting som de mannlige kollegaene mine enn jeg håndhilser på dem.
Jeg skal holde jobbintervjuer om et par uker og må fysisk ta meg sammen hvis jeg ikke skal håndhilse på kandidatene når de kommer. Det vil føles utrolig rart å la det være.
Ok, det synes jeg kom dårlig frem, men da håper jeg du har rett.
Jeg snakket tilfeldigvis med elevene mine om dette i dag (vi snakket egentlig om terror) og blant de muslimske kvinnene var det mange som hadde opplevd det som vanskelig å bli respektert for sitt ønske om å ikke håndhilse.
selvsagt er problemet dem som ikke vasker seg. Men det er det mange som ikke gjør. Det var for øvrig et svar til My som listet opp en drøss andre kroppskontakter som grunn til hvorfor hun mente håndhilsing er naturlig. Jeg syns det verken trenger å være naturlig, eller er sammenliknbart med annen type kroppskontakt.
Da tenker jeg det kan være lurt å være litt obs på kroppsspråket til dem du skal intervjue. For en veldig stor andel av verden er ikke håndhilsing den naturligste måten å hilse på folk på. Så da syns jeg man bør la være å tvinge det på dem. Spesielt i en pågående (ja, faktisk) pandemi. I en intervjusituasjon sitter du med makten og da må man være ekstra bevisst på dette.
Også syns jeg det er litt rart at du to dager etter det var greit igjen syns det er rart å la være. Etter halvannet år uten, liksom. :knegg:
Jeg synes det er skikkelig kjipt å ikke kunne håndhilse. Jeg likte det veldig godt. Jeg liker egentlig klemmer også. Men ikke nå. Nå opplever jeg all fysisk nærhet med andre enn de aller nærmeste som veldig feil og jeg kjenner at det er en unødvendig risiko å ta noen i hånden så jeg unngår det så godt jeg kan. Og det synes jeg er trist, jeg føler jeg har mistet noe som var viktig for meg.
Nja, jeg har faktisk ikke tatt noen møter fysisk i det hele tatt før vi alle var vaksinert, så å si at det er rart at det å oppføre seg pre-pandemisk når man er tilbake i situasjoner man aldri har vent seg til å gjøre på noen annen måte er jo også litt rart. :knegg:
Eksempelvis satt jeg ved siden av et ukjent menneske på toget i dag, i en halvtime. Det føltes sært, men før føltes det vanlig. Jeg har ikke savna akkurat den biten, for å si det mildt, men må jo leve med det.
Vi får nesten drøfte felles hva som blir policy på jobbintervjuer, mulig det utgår inntil videre. Samtidig ser jeg ikke for meg at håndhilsingen forsvinner i det lange løp.
Det vil man oppleve ofte i jobben, spår jeg.
Jeg har syntes det var rart å ikke håndhilse under hele pandemien også og har flere ganger tatt meg i å strekke ut en hånd for å si «nei skitt, det gjør vi ikke nei!». 47 år med håndhilsing trumfer 1,5 år uten, big time, mht hva som er en vane. For meg.
Gleder meg veldig til håndhilsing er tilbake som normalen. Jeg tror jeg generelt var veldig fornøyd med samfunnet før pandemien, så jeg har ingen trang til å endre på noe. Men akkurat nå må man jo lese dem man møter. Akkurat som alle fremdeles spør «gir vi hverandre en klem nå eller?» og jeg kan svare entusiastisk ja!
Vi hadde jo intervjuer i går, og jeg tror alle følte det som litt uvant å håndhilse, så vi gjorde ikke det. Ingen strakk frem hånden heller, hvis de hadde gjort det hadde jeg hilst, men som arbeidsgiverrepresentant ville jeg ikke skape noen forventning. Det har bare gått noen få dager, tross alt. Det ble akkurat like god dynamikk i rommet som da vi hadde intervjuer i februar 2020 og håndhilste på alle. :nemlig:
Jeg skjønner godt at man liker å håndhilse, og at man syns det er en (god) vane, jeg skjønner også at man syns det er vanskelig å la være, men syns dere virkelig at det trumfer en eventuell intervjukandidats følelse i en intervjusituasjon, under en uke etter at oppfordringen til å la være har falt bort?
Jeg tror selvsagt ikke at håndhilsning forsvinner, men syns jo godt man kan tenke litt over praksisen. Ikke bare av hygieniske årsaker, men også kulturelle. Det at vi liker å gjøre det betyr jo ikke at man må tvinge det på alle andre, liksom.
Jeg synes ikke det. Hvis kandidaten selv hadde tatt initiativ til å håndhilse hadde jeg gjort det, men jeg ville ikke ta initiativet til det. Det gjorde null og niks med intervjuene at vi ikke håndhilste, så det var virkelig ikke noe savn. Jeg holder uansett greit med avstand til kollegaer også, enn så lenge. Det er mye forkjølelse og greier som jeg ikke vil ha akkurat nå. :nemlig:
Jeg møtte en ny kollega (eller rettere sagt, de andres nye kollega, siden hen tar over etter meg) i går, og vi håndhilste. Litt nølende, med "ja, nå kan vi vel hilse sånn igjen".
Du ser at jeg ikke mener det ut fra det jeg har skrevet, ja?
Det er ingen som har ment at man skal kreve det i det som står her?
Jeg er også enig i at det ikke er rimelig å legge sterke føringer for det nå, selv om det for meg er veldig innarbeidet.
Men jeg mener faktisk at det er litt relevant at kandidatene på en smidig måte håndterer at mennesker i en maktrelasjon vil håndhilse på dem når det ikke er pandemi lenger. Om den smidige måten er å håndhilse tilbake eller noe annet er ikke så viktig, så lenge den er god. Det kommer til å skje hele tida.
Det var ment som et oppriktig spørsmål, men ser at det framstår mer stråmannaktig enn ment. :knegg:
Jeg syns det er vel så viktig at de som intervjuer er klar over sin maktposisjon og det potensielle ubehaget de setter intervjukandidaten i ved å strekke fram ei hånd. De aller fleste vil jo ta den, engen de vil eller helst ikke.
Har dere ikke snakket om dette på jobben din altså? Vi har snakket mye om det, både mtp pandemi og egentlig også før. Vi beveger oss i internasjonale miljøer, og vi ønsker også å være en arbeidsplass som er åpen for alle, uansett praksiser. Håndhilsing er selvsagt ikke noe vi har en rettningslinje for, men noe vi snakker om som ikke helt uproblematisk og kanskje unødvendig i en del situasjoner. Vi ser at en del ungdommer føler seg mindre beklemt når det ikke er en forventning om håndtrykk blant annet.
Som jeg skrev tidligere i tråden, så har jeg ikke begynt å håndhilse ennå. Ved nærmere ettertanke har jeg kommet til at jeg ikke ønsker å gjøre det i framtida heller, pandemi eller ikke pandemi. Jeg er ikke særlig glad i fysisk kontakt med fremmede, - det er jo nettopp fremmede dette blir praktisert på - og ser denne post-pandemiske perioden som en fin anledning til å avvikle skikken. En annen sak er at jeg har en del gikt i hendene, og det er ikke alltid like morsomt å motta i overkant kraftige håndtrykk.
Jeg har heller ikke noe behov for å klemme venner i dagligdagse hei- og hadet-situasjoner, men mulig jeg bare kommer til å godta det en gang i blant hvis de har et ønske om det. Familien derimot klemmer jeg masse på, og ser virkelig fram til en normalisering mtp smittesituasjon. Og en tredje vaksinedose i boks.
Har alle hatt et retningslinjemøte om dette på jobbene sine siden lørdag, altså? :humre:
Nei, ikke ennå. Men vi må snakke om det før jobbintervjuene. Ellers er mitt inntrykk at folk klarer å finne ut av dette én situasjon av gangen. Jeg håndhilser oftest på godt voksne folk som selv har en veldig klar forventning om håndhilsing, og blir forundret hvis det blir slutt på det.
Om man avverger en innkommende håndhils med et veldig blidt og tydelig annet alternativ, er ikke valget av hilsemetode viktig.
Jeg er egentlig absolutt ingen klemmer, og håper ikke helgens løssluppenhet på jobb har gitt folk inntrykk av at de kan gå rundt og klemme på meg til vanlig. :skeptisk:
Neida. Det der går seg nok til. Så lenge vi slutter med den derre fot- og albuegreia er jeg happy jeg ass.
Altså, jeg blir sykt stressa av disse som skal kysse på kinnet 1,2 eller 3 ganger. Men innser jo at det er en kulturell greie som er ment hyggelig og forventer ikke at man skal forholde seg til at det er rart for meg når jeg omgås kulturer der det er vanlig. Og jeg forsøker jo å lese signaler hos andre også. Det ville jo ikke ramle meg inn å klemme venninnene min som jeg vet hater å klemmes på, men det hender hun selv har tatt initiativ til å gi meg en klem om hun føler at jeg trenger en. Min muslimske, tidligere kollega, både klemte og håndhilset på eget initiativ.
Sånn til vanlig føler jeg at man er ganske flinke til å tilpasse seg og se situasjoner an, og jeg har tiltro til at det blir sånn i fortsettelsen også. Men jeg håper jo at vi fortsetter å håndhilse og klemme og at pandemien ikke har ført til at vi nordmenn blir enda meg sosialt distanserte enn vi er. Selv om jeg håper vi fortsetter å vaske hender, sprite og holde oss hjemme når vi er syke.
Nei, meg syns det er veldig rart at organisasjoner som jobber internasjonalt, og kanskje også prøver å få en mer mangfoldig stab ikke har snakket om håndhilsing på generell basis. Og da, som sagt, ikke landet på retningslinjer, men snakker om det.
Nå har jeg avvist tre jobbklemmer og brukt faren min på sykehjem som unnskyldning. Det er ikke måte på hvor entusiastiske enkelte er over å endelig få klemme kolleger. Det er særlig menn som skal klemme damer. Ingen menn klemmer menn. I tillegg til reservasjonsregister for oss som ikke er klemmere, ser jeg behov for en forskrift om klemming i ikkenære relasjoner. :nemlig:
Her er det zero klemming på jobb, ekstremt litt klemming blant venner, men en god del klemming i familie og utvidet familie.
Men jeg er temmelig sikker på at det er en del mennesker som klemmer litt på jobb fordi de ellers ikke har noen å klemme på. Og det er jo egentlig veldig trist. Jeg kunne nok tålt å klemmes av en enslig kollega, uavhengig av kjønn, om jeg visste at denne var en ensom sjel uten særlig nettverk eller noen å klemme på.
Men jeg en gang en kollega, søramerikansk herkomst, som skulle klamme på alle, hele tiden. Jeg gikk omveier for å inngå ham.
Uønska klemming på jobb er også en sånn ledelsesgreie å ta tak i. Noen må bevisstgjøres, noen må irettesettes, og noen ganger er det greit for folk å klemme og da kan de gjerne få lov til å gjøre det, men det er ikke alltid så lett å vite.
Med en særs internasjonal forsamling er det mange kulturer å ta hensyn til, og jeg tenker at man kan godt få avstå fra kroppskontakt uavhengig av grunn, kultur eller ei, men det er fullstendig ugreit å bruke kulturbakgrunn som frikort til å påtvinge andre uønska kroppskontakt. Det høres ekstremt opplagt ut, men i praksis er det ikke alltid så enkelt å få gjennom det budskapet.
Jobbklemming er en av flere grunner til at jeg liker et godt håndtrykk. Det signaliserer klart og tydelig at her praktiserer vi armlengdes avstand. Jeg har med hell unngått jobbklemmer med et tydelig håndtrykk mange, mange ganger. :knegg:
Som med alt, så er ikke sosiale ritualer en erstatning for sosiale antenner og å sette seg litt inn i folk før man møter dem, for eksempel utenlandske jobbkontakter.
Jeg synes håndhilsing er en fin ting, jeg liker også å klemme. Nå respekterer jeg selvsagt at folk er forsiktige, og nøyer med med et "hei" og et smil, med mindre andre tar initiativ til håndhilsing, da er jeg gjerne med på det. Å hilse med hånden til hjertet har jeg aldri gjort, og det blir veldig rart for meg å begynne med noe sånt nå. Jeg synes at det å si hei og smile fungerer like bra.
Jeg har kolleger som akkurat har fått dose to. Så å håndholse på folk jeg ikke kjenner er jeg ikke klar for. Ikke sikkert de kjenner seg godt nok beskyttet.
Jeg har nå blitt særdeles selvbevisst takket være denne tråden :knegg:, men har likevel blitt håndhilst på i dag. Jeg vet med 100 % sikkerhet at det ikke var jeg som strakte fram hånda først.
Hm. Jeg håndhilser ved behov. Da mener jeg for eksempel ved jobbintervju og lignende tilfeller. Personlig mener jeg det sier noe om de jeg møter hva slags håndtrykk de har, og oppveier en evt. risiko ved å bruke og tilby håndsprit.
Klemming av nære er nå gjenopptatt - det gjelder mest frivilligjobben min, for der er det klemmere overalt. :knegg:
Fasit: Det ble med det ene håndtrykket i dag, det var med hun som organiserte samlingen, da hun ønsket meg velkommen. På gruppebordet var det ingen som håndhilste, og heller ikke under mingling i pausene, som jeg fikk med meg. Så vi er visst ikke helt der enda.