Jeg deler denne her. Håper at det er greit. Veiviseren søker flere forverter til de nydelige sine valpene. Vi har valp nr 2 nå. Vi leverte den første valpen, som nå er ung voksen hund for 2 uker siden. Hun ble servicehund. :hjerter: Vi skal møte henne igjen om en uke sammen med den hun skal bo hos. Det gleder vi oss veldig til. Nå har vi lille Eiwa, en lys labrador valp på snart 5 mnd. :hjerter: Det er slitsomt, frustrerende, gøy, givende og helt fantastisk å være forvert.
Barna her har veldig lyst på hund. Men jeg er redder at både barna og vi voksne blir veldig knyttet til hunden. Kan du si noe om hvordan det fungerer på følelsesmessig plan?
Hvordan er det når hunden skal videre?
Vår strøk jo, etter flere forsøk (super hund, men ett element ødela, selv om hun var veldig flink). Da får man tilbud om å overta, men må ikke. Men det er altså ikke bare å skaffe en valp, oppdra den skikkelig dårlig, og få seg gratis hund. :knegg: Det har de systemer for å plukke opp, og man er kontraktsfestet også.
Vi var veldig innstilt på at hun skulle videre, for vi syns jo hun var perfekt. :knegg: Og da hun dro i trening, så var det egentlig ganske naturlig og som det skulle være, selv om det også var vemodig. Som å sende barna ut i verden, kanskje?
Enig med Polyanna, man er innstilt på at hundene skal videre og legger ned MYE jobb for at de skal lære det de må lære for å kunne brukes som førerhund eller servicehund. Dette er ikke en enkel måte å skaffe seg billig hund på. Man MÅ stille på samlinger, på den siste jeg hadde, var det hver fjerde uke i Oslo-området. De hundeskolene jeg kjenner, stiller krav om at fórvert bor relativt nær Oslo-Østfold-området. Den gang pendlet jeg mye og kombinerte jobbreise med hundetrening, men nå kan jeg ikke ha flere valper fordi jeg bor for langt unna treningene og heller ikke har helse til å følge godt nok opp. Jeg hadde min første fórvertvalp tidlig på 90-tallet og har hatt ganske mange opp gjennom årene. Det er gøy og veldig givende, men også arbeidskrevende og til tider veldig frustrerende.
Å levere Luna fra seg var tøft. Men man innstiller seg på det fra begynnelsen. Man blir jo veldig stolt når hunden klarer det og man får tilbakemeldinger på at man har gjort en god jobb med hunden. Vi venter spent på at det skal bli søndag. Da skal vi få møte brukeren og Luna. Blir spennende å se hvem hun skal bo hos.
En nabo på hytten har gjort det flere av dere har gjort. Den blinde/synshemmede som overtok hunden reiste med familien sin til USA hver sommer og da var hunden hos dem på ferie. De overtok henne så når hun ble pensjonert og nå er hun 13 år og har vært hos dem i ganske mange år etter pensjonering. Hun er mer eller mindre døv, men tusler eller svømmer rundt og har det bra og er bestis med vår hund.
Jeg tenker ikke på det som en måte å få billig hund på. Målet er at hunden skal bestå og på jobb. Men lurer likevel på hva betingelsene er for å overta, om man for det første får en mulighet til å beholde den i det hele tatt, og deretter om man som forvert får gunstige betingelser, eller om de som står bak selger til highest bidder, så og si. :ja:
Tenker mer på at om man har lagt ned mye arbeid sammen med hunden, kan man ha et ønske om at den får bli dersom den stryker, framfor at den havner hos fremmede. Men pris betyr jo noe. Tar de like mye som man betaler for en valp, som man i utgangspunktet vet at man får beholde, f.eks.
Nå er det vel seks år siden jeg hadde min siste valp. Han ble satt i utdanning som førerhund, men ble «kassert» etter noen måneder av helsemessige årsaker. Jeg overtok ham vederlagsfritt, dvs vi betalte omregistrering, men det er bare noen hundrelapper. Jeg tror det er slik fortsatt, men det kan vel andre her bekrefte.
I valpetiden betaler man alle kostnader unntatt veterinær.
