For en ukes tid siden kom det opp et navn på en slektning av meg, dette i samband med en kriminalsak. Jeg ble, selv om jeg visste at denne personen har levd litt slik og litt sånn, overrasket. Hvorfor endte han der, liksom? Jeg husker han fra de somrene jeg møtte han som barn og ungdom, en knalltrivelig og vilter fyr.
Jeg ble som sagt ganske paff og har snakket med noen slektninger om han. Kunne utbrodert mye, men det jeg vil frem til er: Det kommer frem at denne personen ikke har hatt en enkel oppvekst. Kort oppsummert, han var utsatt for ganske grov omsorgssvikt. Og alle visste. Ingen gjorde noe. Ingen!
Samtidig kommer jeg på en skolekamerat fra ungdomsskolen og videregående. Kompisene hans har i voksen alder fortalt hva de så hjemme hos han. Igjen. Alle visste. Ingen gjorde noe. (Da klandrer jeg ikke kompisene, men et kobbel av voksne. Slektninger, naboer, skole, helsevesen...)
Det er bare to av mange.
Hvor var denne landsbyen som skal stå sammen om å oppdra et barn på 70-tallet? 80-tallet? Sågar på 90-tallet.
En ting er når ting skjer i det skjulte, det kan være vanskelig å avdekke. Men når det bortimot allment kjent, "nei, de ungene har det ikke så bra hjemme". Hva da?
Systemet er heldigvis mye bedre nå enn det var for noen tiår siden og jeg håper og tror at det er lettere å bry seg enn å overse for "nabokjerringene" også.
Jeg har også blitt oppmerksom på en sånn sak, i voksen alder, da alle de voksne den gang visste at både moren og faren drakk". Jeg hørte det for så vidt da jeg var barn også, men da var jeg jo ikke ansvarlig på noe vis, da det yngste barnet i den familien er like gammel som meg.
Når jeg som voksen ser tilbake på enkelte ting fra barndommen så ser jeg at jeg hadde i alle fall en venninne som skulle vært hjulpet.
Og når jeg nå har fått summet meg litt så må jeg få legge til at alt ikke var håpløst heller. Jeg har vokst opp med foreldre som åpnet dørene hjemme og var til stor hjelp for noen barn med vanskelig hjemmesituasjon. De var selvsagt ikke de eneste heller. Så helt mørklagt var ikke landsbyen da.
Det var dessverre mykje slikt der eg vokste opp på 80- og 90-tallet.
Dette var ein relativt liten kommune, så folk hadde ganske god oversikt over kva som foregikk rundt omkring. Eg budde i eit nytt byggefelt med eneboliger der alle husa poppa opp i løpet av ein 10-års periode frå slutten av 70-tallet til slutten av 80-tallet. Tomtene var veldig billige, nærmast gratis trur eg. Det førte til at det var ganske stor variasjon i bakgrunn blant dei som budde der. Mange som normalt sett ikkje ville hatt råd til å bygge seg hus. Dermed fulgte det også med ein del sosiale problemer. Når eg tenker tilbake på dei ti nærmaste husa rundt vårt hus var det i allefall tre hus der "alle" visste at far i huset slo kona når han blei full. Kona i eit av desse husa var stadig inn og ut av krisesenter, men kom alltid tilbake igjen. Det var også eit hus der ungar heilt ned i 3-års alderen gjekk på sjølvstyr ute til 23 på kvelden på sommaren. Med bleie som var så tung at den nærmast sagga i bakken. Hugsar eg var litt misunnelig på at dei fekk lov til å vere så lenge ute. Men mamma har fortalt meg i voksen alder at mor var alkoholiker og far var langtransport-sjåfør. Så nå han var på jobb var det rett og slett ingen som tok ansvar. Ikkje så mykje å vere misunnelig på......Den eine sønnen i dette huset blei dømt for medvirkning til drap før han fyllte 18 år. I eit anna hus var mor alvorlig psykisk sjuk og ikkje i stand til å følge opp ungane. Den eine dottera var mi veninne, så mora mi pleide å gi ho mat og sende med ho klær og vintersko heim som eg hadde vokst fra. I dette huset var far i huset lege, så ein skulle tru at han var i stand til å sørge for at kona fekk nødvendig helsehjelp og at ungane fekk nødvendig stell. Men han jobba veldig mykje og var stortsett aldri heime. Og så var det eit par hus der ungane aldri tok med seg vennar heim og vi visste at det var eit eller anna som ikkje stemte, uten av vi visste heilt kva det var. I voksen alder har eg fått vite at det var snakk om både fysisk og psykisk vold fra far i det eine huset. Det andre huset veit eg ikkje heilt, men det har i allefall ikkje gått bra med sønnen i huset. Han er no sjølv dømt for vold mot tidligere samboer og har ikkje kontakt med sine to barn.
Eg antar at barnevernet var involvert i saka der mor flytta inn og ut av krisesenter. Noko anna ville vore veldig rart.
Men hoveddelen av det som skjedde blei det nok aldri meldt fra om. Vanskelig å seie kvifor det var sånn. Eg trur terskelen for å melde fra var veldig høg på den tida.
Har også eksempler på sånt, og jeg blir veldig sint på min mor når vi snakker om det, og hun forteller om ditt og datt. Hvorfor gjorde de ikke noe?! Svaret er alltid litt ditt og datt, men mye "ja, det hadde nyttet mye!", "hvilket barnevern, da?" og det som ligger under er vel at "sånn gjorde man bare ikke". Det er mye lovprising av en bestemor her og en nabo der, som tok dem inn når unga hadde blitt jagd huset rundt og/eller skambanket. Men, altså...
Nå vokste jeg opp på et sted med et veldig, veldig stort og sterkt bygdedyr, og jeg tror det å si fra ville kommet med helt uoverstigelige sosiale konsekvenser. Typ "sette ut rykte om at du har brutt deg inn i løa og voldtatt sauene" (true story).
Veldig, veldig rart. Hvordan jobbet Barnevernet på den tiden? Det er jeg for liten til å huske. Var det slik at hvis man meldte, så ble ungene tatt vekk fra hjemmet?
Jeg har flere historier som jeg kan huske tilbake til. Og jeg tenker jo at jeg ville meldt dem om jeg hadde vært voksen på den tiden, og ikke er barn.
Det var liksom bare sånn, tror jeg mange tenkte? :undrer:
Jeg synes landsbyen oftest var ganske kjip, og mer preget av gjerder på utsiden enn varme på innsiden. Den passet på de som passet inn og vendte kollektivt ryggen til de som ikke gjorde det.
Jeg tror ikke alltid det var så lett å hjelpe. Jeg vet mine foreldre forsøkte å hjelpe noen unger i mitt nærområde på 70-tallet en gang, men foreldre der nekta å ta i mot hjelp og barnevern var jo knapt eksisterende. Det eneste mine foreldre kunne bidra med, var å invitere ungene til oss og det gjorde de ofte. De sendte også med klær og sko hjem, men de ble levert tilbake, dvs faren til ungene slengte de over hagegjerdet vårt i sinne en gang. Min far fortalte mange år senere at han var i kontakt med barnevern og noen andre i kommunen også, men det skjedde ikke noe.
Her i kommunen besto barnevernet av en person alene i årevis. Hen hadde jo ingen mulighet til å rekke over alt og det var vel heller tilfeldig hva hen fikk gjort. Det fantes vel så vidt jeg vet en eller to personer som jobba på «sosialkontoret» som bidro i enkelte tilfeller, men i praksis fantes det vel egentlig ikke noe operativt barnevern. I det tilfellet jeg kjente til, motsatte foreldrene seg all hjelp. Hadde det vært i dag, hadde nok barnevernet satt inn tvangstiltak, men jeg tror det skulle enormt mye til før det ble gjort før.
Jeg er vokst opp på et lite sted og det er klart at det fantes både de som lukket øynene og de som faktisk forsøkte å hjelpe her også. Det vil jeg jo tro var likedan i en by?
Jeg var et sånt barn. Vi hadde samme kontaktlærer, eller klassestyrer som det het da, i alle seks årene på barneskolen. Jeg traff henne igjen som voksen, og da sa hun "Vi skjønte jo at det var noe, men...."
I kommunen jeg vokste opp i besto barnevernet av tre personer, to av dem var nære venner av moren min og hjemme hos oss ofte. De må jo ha sett at det var skittent og ingen nærhet. Alt det andre var kanskje ikke så lett å se. Moren min var supersmart i valg av omgangskrets, og jobbet på skolen jeg gikk. Hennes nære krets besto av helsesøster, flere av lærerne mine, de fra barnevernet, ordføreren, ungdomskontakten i politiet osv. Så hva skulle de andre gjort? Jeg har ingen problemer med å forstå at det var vanskelig, selv om de var voksne.
Vet ikke helt om der har blitt noe bedre, og tryggere, for barna som lever i det. Husk at de ikke vet om noe annet..
Jeg har lest alle bøkene om Alvdal-saken, /Gjerdrum-saken. Det foregikk gjennom hele 90-tallet. Og Christoffer-saken. Fra 1996 til han døde i 2005...
Jeg har selv levd med en jævel av en far. Jeg og broren min ble banket opp jevnlig og også i forkant for vi fant sikkert på noe fiendskap snart. Høres helt sykt ut.Moren min var for svak/feig til å ta oss med vekk så vi levde jo med det da. Det verste var at broren min ble jo en stor dritt og terroriserte meg gjennom hele tenårene. Jeg var livredd for å være alene med han og låste meg ofte inn på badet og ventet til mamma kom hjem.
Han kastet kjøkkenkniver etter meg og pisket meg med våte oppvaskhåndkær. Har også skutt på meg med luftgevær med sortpepper. Helt en full bøtte med iskald vann over meg.
Da jeg ble Tøff nok og flyttet så kuttet jeg kontakten med faren min og til en stor grad broren min. Mamma turte aldri støtte meg og mener i etterkant at jeg er altfor beinhard.
Men det jeg egentlig ville si var at da pappa døde så synes jeg det var ille at han skulle gravlegges uten at storfamilien gikk vite det så jeg ringte til hans kusiner og det var ingen som vsr lei seg men alle lurte på hvordan det gikk med oss barna som hadde hatt det så fælt. Så alle visste men ingen gjorde noe med det. Det er bittert å tenke på.. men lenge siden nå.
Jeg vet at livet er tøft, og blir akkurat det man gjør det til.
Hos oss var det noen som fikk hjelp. Etter lengre tids misbruk av stefaren i et hjem med mye festing, krangling, rus og bråk betrodde 15-åringen seg til ei venninne i 1988. Venninna fortalte det til sine lærerforeldre, som koblet på skolens sosiallærer og lot 15-åringen bo hos dem i en periode. Alle tre barna ble så tatt ut av familien og spredt mellom ulike fosterhjem. Det har gått bra med dem - og det var ingen selvfølge.
Jeg er vokst opp med en mor som jobbet i barnevernet, etterhvert ble leder på et akuttmottak og senere i fylkesbarnevernet. Så jeg hadde alltid følelsen av at alle ble hjulpet og sett... Men i etterkant ser jeg jo at ressursene strakk til kun til de verste tilfellene -og knapt nok det. Jeg trodde det var vanlig at de som jobbet i barnevernet fikk livredde barn levert i taxi på døra på julaften, at det var vanlig at de som jobbet i barnevernet og partneren deres satt vakt i helgene for å hindre vold og i det hele tatt ha mange, mange innom i ulik forfatning. Men jeg skjønner jo at det er fortvilelsen over manglende verktøy, tiltak og ressurser som gjorde at det ble sånn.
Det var flere slike eksempler da jeg vokste opp også. Har lurt mye på det samme som deg nå som jeg er voksen og skjønner hvor innmari ille det faktisk var hjemme hos disse ungene.
Da jeg var liten bodde jeg og foreldrene mine i en blokk. I naboleiligheten bodde en mor og to barn som var litt eldre enn meg.
De to barna var mye hos oss og da jeg var 4-5 år så forsvant alle sammen fordi mor hadde et alkoholproblem og barnevernet tok barna ut av hjemmet og plasserte dem i fosterhjem. Dette var nok veldig tidlig 80-tall. Jeg var ikke klar over at de ikke hadde det bra hjemme (antar at det var derfor de var mye hos oss), syntes bare det var hyggelig at de var der, siden jeg var enebarn. Jeg er usikker på om det var foreldrene mine som varslet barnevernet. Men det virker som om systemet virket for de to barna i alle fall. (De var nok i skolealder da de ble plassert ut i fosterhjem, så det er mulig at det var skolen som varslet, evt politiet. Tror jeg har minner om at foreldrene mine ringte politiet pga nattebråk/fest/krangling?).
Jeg husker også dette fra da jeg var barn, men ser det nå også som voksen. Det sitter helt forskrekkelig langt inne å melde fra når man ikke har konkrete bevis. Jeg har ved et par anledninger snakket med skolen om medelever av ungene. (Jeg har sittet mye i styr og stell og har derfor hatt lett tilgang på skolens ledelse.) Beskjeden da har vært: «takk for at du melder fra. Vi har taushetsplikt, men tar det ned som et innlegg i saken.» Det har jeg tolket som at prosessene allerede har vært i gang.
Jeg tror og håper det har blitt bedre. Jeg vet at ansatte i barnehager og skole er mer trent i hva og hvordan de skal se, og jeg håper det betyr at unger ikke blir utsatt for så omfattende omsorgssvikt som noen av dem jeg så på 70-tallet.
VI hadde en familie i blokka vår, hvor det var ille. Mor var psykisk syk, og hundset av den alkoholiserte faren. Ungene gikk for lut og kaldt vann, og jeg vet jo at mamma tok noen grep i hverdagen, som feks å invitere det barnet som var jevnaldrende med meg, til mat og sånn.
Det gikk ganske ille med to av de tre barna. den tredje har levd mer av et A4-liv, men jeg vet at hun har hatt det vanskelig, hun har bare fikset det med jobb og leve som andre. Ett av de andre barna ble drept av en partner som ganske ung, den andre har hatt en ganske avansert kriminell karriere, som startet veldig tidlig med tyverier fra kjellerbodene der vi bodde, og har senere vært involvert i mye ugreit som også er omtalt i media.
Jeg vet at mamma snakket med læreren vår om disse barna, og minst to av dem bodde i fosterhjem og barnehjem/ungdomshjem i perioder. Men de vokste nok opp under ganske uholdbare forhold.
Tusen takk for innspill i denne tråden. Det er mye som er så ille, man skulle virkelig ønske at de vonde fortellingene ikke fantes. Og så er det godt og fint å lese og vite om gode medmennesker, både "sivile" og profesjonelle. Og de som har begge hatter på.
Jeg er bestemt sikker på at det har blitt bedre. Samfunnet og systemet har endret seg. Det som derimot ikke har endret seg er at noen mennesker ikke evner å være velfungerende omsorgspersoner. Med det vil problematikken aldri forsvinne og man kan kanskje føle at det ikke er noen bedring?
Det verste med lærerjobben synes jeg er at jeg trolig overser noen. Der er noen som skulle hatt en annen hjelp enn jeg gir ut fra det jeg ser og tolker.
Jeg håper og tror at du har rett i at det har blitt bedre. Og jeg tenker at veldig mange av dere som møter barn i jobben deres, både ser at noe skjer, og gjør det dere kan.
Og så tror jeg det er lettere å overse de som er stille og ikke utagerer på noe vis. Den midterste i familien vi kjente, var sånn. Veldig stille og forsiktig, gjorde ikke mye ut av seg, bråkte ikke i timene. Når hun var liten, var det nok mest ytre tegn. PÅ klassebildet vårt fra første klasse, har alle barna på seg lette sommerklær, bildet er tatt i august rett etter skolestart, og det er tydelig at det er varmt, folk har kjoler og shorts, bare bein og kortermet. Unntatt denne ene, som har langermet kjole og strømpebukse og tykke sko. :(
Det skjønner jeg, men takk uansett, for de du ikke overser!
De familiene jeg har vært borti i denne kategorien, både da jeg selv var barn og de som har hatt jevnaldrende barn med mine, har vært slike som flytter ofte, og da vil de, i tillegg til å være lite kjent i "landsbyen", lett glippe for profesjonelle, som lærere, helsesøster, barnehagepersonell:(
Dette med flytting er typisk, ja. Og ganske utrolig at det, i vårt ganske så lille og oversiktlige land, er mulig å legge seg under radaren på den måten.
Tenker at dette også har sammenheng med at holdningen til barn/ familie har endret seg VELDIG siden 70-tallet. På 70-tallet og 80-tallet var vel barn mye mer "foreldrenes eiendom" eller hva jeg skal si - litt som vi i dag ser forskjeller tydelig mellom barnets rolle i familien i Norge og i andre land. På 70- /80-tallet var jo også litt tukting fysisk helt innafor, en klaps og en smekk og husarrest, vold i nære relasjoner var "husbråk" osv. Det gjør noe med hva som er en "privatsak" og hvor langt man går før man melder.
Det er mulig det er blitt bedre. Men det er fortsatt mange vi ikke fanger opp. Undersøkelser av omfang av vold ( uevo.nkvts.no/ )viser at kun et mindretall av ungdom utsatt for vold og overgrep forteller at de har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forbindelse med at de har vært utsatt for vold og/eller overgrep. Barna tør ikke fortelle, og voksne er ofte redd for å spørre. Vi har ikke klart å finne ut av hvordan vi skal løse det ennå. :(
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
