Etter en diskusjon med flere av vennene våre, så var det mange som fortalte at de ble møtt med sure miner når de gav beskjed om at de var hjemme med syke barn. Dette er generelt pliktoppfyllende mennesker som jeg ikke mistenker for å ta sykedager hverken for seg selv eller barna for å få en "fridag".
Jeg skjønner at jeg har vært heldig med min sjef. Han øsnker alltid barna god bedring, og lager aldri noe "styr" om jeg må være hjemme med ungene grunnet sykdom. Nå er det kanskje en positiv faktor at han har 4 barn selv, og jeg har tilgang til mail hjemmefra ;) Men aldri har jeg fått en sur mine eller kommentar fra den kanten.
Jeg har vært vant til at det har vært uproblematisk, men fikk ny personalansvarlig i høst som signaliserer sterkt hvor ufattelig mye styr det blir for henne når jeg må være hjemme. Blir skikkelig forbanna bare jeg tenker på det. Heldigvis er hun bare vikar, og den egentlige sjefen min kommer tilbake fra fødselspermisjon i februar/mars. Hun tar alt på strak arm og har småbarn sjøl.
Helt uproblematisk. Både mannens sjef og min leder + andre ledere i bedriften min er alle småbarnsforeldre og er selv borte både med sykt barn, Lucia, planleggingsdager osv.
Jeg har aldri blitt møtt med sure miner om jeg har vært hjemme med sykt barn. Både min nåværende og tidligere leder er småbarnsforeldre, så de vet hvordan det er. Som hos Apan er det ingen som gjør jobben min om jeg er borte, så jeg prøver å få gjort så mye som mulig hjemmefra....
Jeg har aldri tidligere opplevd sure miner pga sykt barn, men her om dagen presterte sjefen min (nyansatt) å si "det passer virkelig dårlig at han er syk idag" og når jeg sa "ja, jeg vet det, men han er syk og jeg skal reise bort resten av uke og det er bare rett og rimelig at jeg tar en sykedag, når mannen mest sannsynlig må ta resten av uken", så presterte han å gjenta dette. Dust. :mad:
Samme dag var det artikkel i Aftenposten Aften om stressede foreldre som leverte syke barn i bhg, pga kravstore sjefer...
Både mannen og jeg har mulighet for hjemmekontor og får gjort en del, selv om vi er hjemme, enten mens Junior sover eller på kvelden.
Nei, jeg har ikke blitt møtt med sure miner, men det har vært tider der det passer utrolig dårlig pga lav bemanning, mye sykdom og graviditeter. Jeg var ny i jobben nå i høst, og følte meg særdeles ubekvem da jeg selv lå i influensa etter 3 uker og deretter måtte ta sykedager med barn noen uker etterpå, og etter det har vi hatt et par runder med omgangsyken og delt på det pluss søkt til besteforeldre. Jeg er jo i en slik situasjon redd for å bli oppfattet som en som ofte er borte.
Jeg er i perioder mye borte fra jobb pga syke barn, men blir aldri møtt med sure miner heldigvis. Da jeg jobbet et annet sted kunne jeg nok få en kommentar i ny og ne - men den personen hadde merkelige kommentarer om mangt og mye, så det brydde jeg meg fint lite om.
På min jobb virker det som om det er greit, men jeg føler på det alikevel.
Det er nok bare min dumme samvittighet. :nemlig:
Føler ingen mistenker meg for å utnytte systemet.
Jeg har ikke en sjef med barn. Ei heller mange kollegaer meg små barn.
Enten har de større barn, eller så har de (noen få!) ikke begynt å få barn enda.
Tror jeg sprenger sykt-barn statistikken der nå gitt. Dama med 4 unger under 12 år.
Jaja. :rolleyes:
Det er nå en gang slik det er, og det visste de da de ansatte meg.
Er bare i engasjement, men senest fredag sa sjefen han håper jeg skulle bli lenge og at jeg ikke hadde andre jobbplaner, så noe bra må jeg jo gjøre også. :p
Har bestemt meg for at neste gang jeg er hjemme med sykt barn, SÅ SKAL JEG IKKE HA DÅRLIG SAMVITTIGHET!!
(måtte bare skrive det stort...kanskje det går inn da...)
Nå har jeg ikke hatt mer enn to eller tre sykt barn-dager pr. år de siste fire årene, så det har vel ikke vært så mye grunn for å sukke, men jeg har aldri opplevd å få negative reaksjoner de gangene jeg har måttet være hjemme, nei.
Og jeg skal love jeg hadde vært klar på hvor David kjøpte ølet, om sjefen min hadde prøvd seg på kommentarer i den retningen. Sånt tøv finner jeg meg virkelig ikke i! Heldigvis tror jeg det er en rent hypotetisk problemstilling.
Jeg har opplevd å fått spørsmål om "jeg ikke kunne dele på sykedagene med mannen min" fordi jeg var borte tre dager på rad. :gal: Da hadde mannen min tatt alt av fravær på de tre forrige månene, og da jeg tok det opp at arbeidsgiver ikke hadde noe som helst med å legge seg borti hvordan jeg og mannen fordelte ting mellom oss fikk jeg høre at: "han kunne ikke skjønne hva som var problemet med å ta det opp, det ble tatt opp på en helt grei måte."
Det er jo ikke populært å være borte, men det er sjeldent at jeg har opplevd at folk blir sure, eksemplet over er unntaket som bekrefter regelen.
Sjefer som synes det er negativt å være hjemme med sykt barn er ikke sitt samfunnsansvar bevisst. Har selv opplevd at noen leverte sykt barn (omgangssyke) hos dagmamma. Konekvensen ble at alle de andre barna og samtlige foreldre ble smittet. Det er en grunn til at man har sykedager for barn. Sjefer som ikke forstår dette burde tvangssmittes hver gang det går omgangssyke.
Jeg var til intervju på en skole en gang. Dær presterte rektoren å spørre to ganger og tillitsvalgte(!!!) ennå en gang om hvordan mannen og jeg pleide å gjøre det når barna var syke. -Om det var jeg som tok mesteparten av dagene, siden jeg var mamma, eller om pappan også tok noen dager, og om vi eventuelt hadde andre som kunne barnepasse. Andre ting, som spesialisering, mine styrker, pedagogisk ståsted osv. var de ikke interessert i å høre noe om. Jeg kjente ikke stor lyst til å jobbe på den skolen, nei.
Der jeg jobber nå er det ikke noe problem. Ingen negative kommentarer.
Jeg jobbet et sted for noen år siden hvor det tydeligvis var et problem. Jenta mi var omtrent aldri syk, men en dag måtte jeg være borte fra jobb. Da fikk jeg en sur kommentar om at samboeren min burde da kunne være hjemme istede. Da sa ei av de andre som jobber der ifra til sjefen.
Det er (selvfølgelig) uproblematisk for meg, jeg er hjemme uansett, men får jo ikke jobbet like effektivt med sykt barn hjemme, som i dag. Sjefen ringer støtt og stadig for å få vite hvor mye feber han har, om han hoster like mye fortsatt, og om jeg har tenkt til å ringe lege, men det er helt greit, han er jo tross alt morfaren til barna. :knegg:
Min mann sliter mer med å ta ut sykt barn-dager. Drittsted.
Nå er ikke dette noe jeg trenger å tenke på foreløbig (student), men holdt på å ikke få en jobb pga at jeg kunne måtte være hjemme med sykt barn!!
( sjefen fikk vite at jeg bodde med snuppsi min etter jeg hadde blitt tilbudt en fast stilling, men ble jeg degradert til en vikastilling raskt og det som står skrevet i kursiv var grunnen... dette kom fra ei dame med egne småbarn!:eek: )
... Hadde en tråd om dette på NM en gang i tiden og folk raste. Sjefen var helt j*g og jeg slutta på dagen rett før jul ( skobutikk) :p
Jeg har ikke opplevd negative kommentarer - enda. Men vikarinnkaller har det med å ha dårlige dager.... Jeg ringer som regel til telefonsvareren, da. Det er greiest. Og så får vikarinnkaller beskjeden med en gang hun kommer på jobb og jeg slipper å snakke med henne. ;)
Jeg er heldig med sjefen min, men vi har andre innen samme bedrift som har en annen leder som føler veldig på det å være hjemme med syke barn. Jeg hadde blåst i det uansett. Jeg tar kun de dagene jeg trenger og må. Synd det skal være sånn med noen. Så lenge mannen og jeg deler likt, så det går likt utover arbeidsgiverene, så blåser jeg egentlig i hva de mener. Men jeg har hyggelig sjef som ønsker god bedring.
I og med at jeg har en jobb som kun blir gjort av meg og ingen andre, så vet arbeidsgiveren at jeg har full kontroll, selv om jeg er hjemme en dag, i forhold til frister vi har på jobben. Det blir mye ekstra når jeg kommer tilbake etter å ha vært hjemme med sykt barn, men det er nå sånn det er. Jeg vet å be om hjelp om det skulle være behov for det. Jeg er kanskje litt for pliktoppfyllende som tar med noe jobb hjem og kan jobbe en søndag eller ekstra kveld for å bli ferdig med ting etter sykt barn dager, men det gjør jeg kun for at jeg føler for det selv i forhold til ansvaret jeg har på jobben.
Jeg jobber som lærer, og på jobben min er det sånn at om barnet bare er småsjukt, så drar man på jobb og er der en kort stund med barnet på slep, for å få gjennomført undervisninga. For min del er ikke det aktuelt, siden jeg går 2,5 km til jobb. Sist guttungen var sjuk, var jeg på jobb fra 8.30 til 12.30, så hastet jeg hjem, og mannen min dro på jobb fra 13. til 17.
Er barnet skikkelig sengeliggende sjukt er man så klart hjemme uten at noen protesterer, men det er forventet at man har klart et opplegg til vikaren eller til elevene på sparket.
Ingen problemer her heller selv om jeg bruker opp mine dager først så bruker gubben sine om det trengs men det har vi sålangt ikke hatt behov for å bruke han sine.
Huff, Gremli, den synes jeg er litt barsk. En småsyk unge med i undervisningen ? :skuffet: Jeg synes det har vært ekstrajobb nok de par gange han har vært med når barnehagen har hatt planleggingsdager. Og tenk på smittefaren, da. Samt ikke minst den stakkars unge.
Du har krav på å bli hjemme når ungen er syk. Så kan du rette dine norskstiler mens han sitter i sofaen og ser TV eller sånt. Panikkløsning: film, eller en kjekk liten dataøkt.
Det er snakk om barn som er forkjøla og småslappe og ikke orker aktivitetsnivået i barnehagen, og de ser ut til å kose seg med tegning o.l. Dessuten gjelder det som nevnt ikke meg. ;)
På min deltidsjobb er det aldri noen kommentarer. Men på sambo sin jobb er det mer pes, særlig siden han jobber turnus og har måttet ta fri noen ettermiddagsvakter fordi jeg har vært syk.
Sjefen min har selv små barn som blir syke, så her er det ingen sure miner når det skjer (og det skjer heller ikke ofte). Litt spent nå som vi får ny sjef, for hun er barnløs selv, så kanskje hun ikke er like forståelsesfull?
Jeg har aldri opplevd sure miner. Heller ikke baksnakking når andre ringer om sykt barn. Det har ikke skjedd ofte at jeg er hjemme med syke barn. Mannen har også tatt sin tørn og ellers har vi et godt nettverk rundt oss. Men må man så må man og det er det ingenting å få gjort noe med. En dyktig sjef skjønner det. Det er ingen vits i å forsure arbeidsmiljøet med teite kommentarer når noen må være hjemme pga sykdom, egen eller barns.
HAr aldri opplevd å få noen kommentarer. Jeg og mannen deler stort sett på hvem som er hjemme, men nå er han student så da må vi ta de litt etter hvem det passer best for. Heldigvis er lille lite sykbank i bordet
Jepp.Jeg opplevde å bli kalt inn på møte etter å ha blitt hjemme med Hannah når jeg jobbet sist. De godtok ikke at jeg ble hjemme i og med at hun hadde pappaen sin hjemme i pappapermisjon. MEN Jeg jobber nattvakt. Jeg skulle dratt på jobb kl. 22, men pappaen målte feberen på henne rett før jeg dro (hun hadde hatt feber 2-3 dagerallerede, men virket varmere og gråt mye mer), og da lå den på 41 grader. I tillegg hadde hun utslett. Vi ringte legevakta og fikk beskjed om å komme med henne med en gang. Jeg tok med Hannah, mens mannen ble hjemme hos Mathias som selvsagt var i seng for lengst.
Hun var veldig dårlig og de var bekymret for dehydrering. Hun nektet å drikke også. Ville bare ammes. Jeg fikk derfor beskjed om å amme henne så ofte som mulig, og ble hjemme den natten.
Ble senere i uken innkalt på møte med personalsjefen og avd. leder. Sistnevnte var skikkelig ubehaglig og spurte gjentatte ganger om jeg mente at mannen min ikke var i stand til å ta seg ordentlig av ungene til tross for at jeg igjen og igjen forklarte situasjonen og at mannen er flink han, men at for det første måtte en av oss bli hos Mathias mens den andre tok med Hannah til legen og for det andre er han ikke så god til å amme.
Til slutt ble jeg så forbannet at jeg reiste meg opp og spurte om han hadde vanskelig for å høre hva jeg sier:mad:. Hvorpå personalsjefen sa at: "Joda, jeg hører deg ihvertfall og dette her er bare tullete. Jeg foreslår at vi uten videre godtar dette og beklager at du måtte komme hit for dette. Dette kunne vært oppklart på telefonen".
Avdelingsleder presterte så å spørre om de ikke kunne trekke meg i lønn for det skiftet, men personalsjefen svarte at nei,det kom ikke på tale:riktig:.
Har aldri opplevd noe negativt i forbindelse med dette. Nå er jeg leder selv, og er svært påpasselig med å ikke la personalet få dårlig samvittighet for egen eller barns sykdom.
Jeg er sjef. Med barn. Når barna er syke må de ha omsorg, og alle har krav på 10 betalte dager i året. Jeg kjenner alle barna til mine ansatte, og er genuint opptatt av at de skal ha det bra, så jeg ønsker sevsagt god bedring, og følger opp når den ansatte er tilbake.
Det jeg imidlertid synes er en uting, er at mine ansatte ofte synes å være førstevalget for å være hjemme (ie bruke opp sine dager først). Dette har ingenting med at pappa ikke klarer å ta seg av de små, vi snakker skikkelig kompetente pappaer, men litt den der pappas jobb er viktigst. Jeg hadde til og med en fortvilet ansatt som lurte på hva de nå skulle gjøre når alle hennes 10 dager var brukt opp, for pappaen kunne bare IKKE ta seg fri. Vel, hos meg måtte hun i såfall trukket timer for fraværet. Det får være grenser. Det er ingen hos meg som ikke savnes når de ikke er på jobb.
Selv deler vi sånn at den det passer best for er hjemme. Kan jeg bytte vakt, så er jeg hjemme på dagen, og reiser på kveldsvakt når sambo kommer hjem.
Erfaringsmessig kan alle slike egenmeldte fraværsordninger misbrukes. Sånne er det bare.
De tar det heldigvis fint. Selv om det blir problemer egentlig når jeg er borte. Sitter på sentralbordet og har også resepsjonen. Det er jo en til som kan sitte der også da men da får hun dobbelt opp. Men sånn er det bare noen ganger og det har de full forståelse for.
Aldri noe problem, selv om situasjonen er aldri så presset.
Jeg jobber i ungdomskolen, og der må jo vikar settes inn, og når det er runder med influensa, omgangsyke - så merkes det jo på budsjetter og på antallet lærere på jobb.
Kollegaer er flinke til å stille opp og ta vikartimer.
Jeg skjønner godt at du som sjef synes slike prioriteringer er vanskelig å forholde seg til. Og jeg støtter fullt ut at familier som ikke er villige til å ta ut både mors og fars sykedager får ta sykedagene på egen kappe hvis mor skal være hjemme mer enn ti dager. Det skulle da virkelig bare mangle!
Ja,for all del! Det skal også ganske spesielle omstendigheter til for at ikke pappaer kan ta seg like godt av syke barn som mamma. Og ingen er uunnværlige på jobben. Pappa må også kunne være hjemme med syke barn i ny og ne. Vi fordeler det etter hvem det passer best for den dagen, evt. deler vi ca.50/50. Siden jeg jobber natt og han dag, og jeg i tillegg har vært i permisjon med Hannah+ sykemeldt under svangerskapet har vi brukt svært få sykt-barndager. Det har som regel ordnet seg uten at vi har hatt behov for å ta fri.
.jpg)
.jpg)
