Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Denne luken har jeg grublet litt på. På den ene siden er jeg glad i julen, og har lyst til å skrive om koselige tradisjoner, julepynten fra besteforeldrehuset som vi heldigvis fant likevel og gode minner. På den andre siden er julen og førjulstiden ganske tung, fordi to av de viktigste menneskene i livet mitt ikke er med oss lenger.
Faren min døde for sju år siden, og selv om sorgen der er i en fase der det ikke er like vondt hele tiden, får julen det frem. Spill Julekveldsvisa for meg, og jeg gråter hver gang. Pappa pleide å tralle på den på lille julaften når alt begynte å bli klart og treet var pyntet. Jeg hører stemmen hans i stedet for Prøysen sin, og knekker sammen. Moren min døde for bare litt over et år siden, et par måneder før jul. Hun har feiret jul med oss hvert år siden minste var født (ett år rakk også pappa å bli med), og for tre år siden var jeg redd for at det ble den siste. Da var vi på Gran Canaria, koste oss og hadde verdens mest avslappede julefeiring (bortsett fra hjemturen, men det er en annen historie), og mamma hadde mest sannsynlig kreft – det lå i bakhodet, men jeg tror alle var innstilt på å nyte tiden sammen. Det ble en jul til, for hun ble frisk, eller i hvert fall friskere. Bivirkningene plaget henne, men hun feiret jul med oss i 2019, og etter eviglang koronaseparasjon fikk vi en uke sammen i fjor sommer i barndomsparadiset. Så kom kreften på nytt, og nå er hun ikke her. Ikke i fjor, ikke i år, og aldri mer. Jeg pynter med pynt fra barndomshjemmet, fordelt mellom oss søstrene på denne tiden i fjor, da vi hadde urnenedsettelse og så smått begynte å pakke ned barndomshjemmet. Jeg tviholder på akkurat den fyrstikkesken med tegnestifter som hun brukte til å henge opp pynt i vinduene, og svelger tusen klumper i halsen. Julen har mye glede i seg, men for meg har den også sorg, og det tror jeg den må få lov til.
Denne luken sender en stor, varm klem til alle de som savner noen denne julen, de som vet at livet snart blir totalt forandret, de som skulle ønske det ble det, de som bærer på vonde minner som skygger over i en tid der alt skal være glede. Til dere, og meg, denne sangen som vi har sunget i begge bisettelser og som (også)får tårene frem hos meg:
Jeg kan godt forstå at jula vekker denne typen minner. Samtidig; det høres jo ut til at minnene er gode, og da gjelder det å huske det gode. Å kjenne på savnet gjør vondt allikevel.
Nydelig sang. Du skriver alltid så vakkertrist om foreldrene dine. De høres så fine og gode ut, og jeg skjønner at sorgen og savnet kommer til å være der bestandig. Også og kanskje aller mest i jula.
Jula er en sterk markør for endring, på godt og vondt. All kosen og alle tradisjonene er så deilig når alt er som det skal være, og virker ekstra sterkt når man ikke er innafor, eller savner noen.
Det å savne noen betyr jo også at man har gode minner og at den som er borte bidro positivt og godt i livet ditt. Det er vondt å savne, men det er godt å ha hatt de trygge, gode og nære menneskene der til å forme oppveksten og livet.
Stor klem fra enda en som har noen å savne. :klemme:
:klemme:
Det er på merkedagene man kjenner sorgen mest, og det skal så utrolig lite til for å vippe en litt av pinnen. Jeg liker begrepet med at sorg kommer i bølger, og akkurat som en vanlig bølge kan dytte deg over ende og gjør at du mister fotfestet et øyeblikk, så er det akkurat det sorgen også gjør. En sang, en lukt, en situasjon. På mange måter så er det godt å minnes dem som ikke er her, at man hadde gode minner sammen med dem, men savnet kan være vondt.
Nydelig sang. Jeg er også veldig glad i denne. :hjerter:
Men jeg har ikke sett denne musikkvideoen før tror jeg, den må være gammel? Kurt ser jo ut som guttungen som nettopp vant Idol. :knegg: Og Helene ser jo nesten helt forskrekket ut.
Tusen takk for så fine tilbakemeldinger! :klemme: Jeg vet at jeg har vært veldig heldig med foreldrene mine og med at jeg har masse gode minner. Derfor blir det jo også sårt at de gikk bort såpass tidlig, men også fint å ha gode ting å se tilbake på. Det er mye dualitet i sorg.
Og ja, videoen er nok ganske gammel. Jeg må innrømme at jeg ikke kikket så nøye på den siden sangen var det viktigste. :)
