Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
10
[1 Heilo] [2 Nenne] [3 Mex] [4 Fersken] [5 Che] [6 Toffskij]
[7 Tjorven] [8 Blånn] [9 ingling] [10 oslo78] [11 Tallulah] [12 Skilpadda]
[13 Pøblis] [14 amo] [15 Floka] [16 Dali] [17 tink] [18 daffy] [19 vixen]
[20 Taien] [21 007] [22 annemede] [23 Maverick] [24 celebelen][/CENTER]
I motsetning til mange andre, kan jeg ikke gå bakover i tidligere kalendere for å se hva jeg har skrevet om før. Dette av den enkle grunn at dette er mitt aller første adventskalenderinnlegg. Jeg har storkost meg med kalender i alle år, men kvaliteten har rett og slett vært så høy at jeg har vegret meg for å forsøke å skrive noe.
Men i år følte jeg på en ekte skrekk for at det ikke skulle bli noen kalender. Så da bestemte jeg meg for å kaste meg ut i det - så her kommer det.
Blånn stjal min første ide om å fortelle om desembertradisjonen i skolen. Kanskje like greit. Det kunne fort bli et politisk innlegg mot alle de som påstår at desember er "bare kos" og egentlig bare kan droppes. For det første er det masse vanlig undervisning med trykk på fag, og for det andre er ikke kosen "bare". Det er så utrolig viktig for å bygge klassemiljø, fellesskapsfølelse, arenaer hvor andre enn de flinkeste i fag kan få skinne og mange, mange gode minner. Men det var altså ikke det jeg skulle skrive om her i år.
Innlegget blir likevel litt i den duren. Gode minner. Hva er det, når skapes de og hvorfor er det noen ting som fester seg så godt? Det blir temmelig personlig, men for det første vet dere så mye om meg fra før at litt til sikkert ikke gjør den store forskjellen, og for det andre er desember tiden for ettertanke og fokus på det som gjør oss til mennesker og binder oss sammen.
Jeg er enebarn. Enebarn med en kronisk syk mor og en far som var vokst opp med at man ikke snakker om følelser. Barndommen min var fin den, men det var lite overskudd til felles, hyggelige aktiviteter. Det var mitt ansvar å holde humøret i familien oppe. Det var aldri noen som snakket om at mamma hadde så mye smerter og hvordan det påvirket alle i familien. Det var ingen som sa de var glad i meg - selv om jeg er helt sikker på at de var det. Det var generelt mye prat om ufarlige ting. Vær og vind. Politikk. Historiske begivenheter. Sportsbegivenheter. Alt som kunne holde oss unna å snakke om hvordan vi egentlig hadde det, hva som kunne være vanskelig og hva som var veldig bra.
Jeg klarte meg heldigvis godt gjennom dette. Jeg elsket skolen og hadde det fantastisk der. Jeg hadde fritidsaktiviteter hvor jeg fikk blomstre. Jeg lærte meg å snakke om følelser med andre mennesker. Jeg bygde min egen "familie" av venner, og dessuten hadde jeg verdens beste tanter og onkler og lassevis med søskenbarn. Det er ikke synd på meg. I voksen alder har jeg et enormt nettverk, og mange av dem er virkelig nære og gode venner.
Men midt i alle barndommens hverdager med tre mennesker som levde i samme hus uten å egentlig kjenne hverandre allverdens godt, kom julen. Julen har alltid vært veldig spesiell for pappa. Han har gaver som sitt kjærlighetsspråk, og han brukte uendelig antall timer for å finne de gavene han trodde kunne glede hver enkelt mottaker. Og det var mange. Og i desember ble vårt vanlige hverdagsliv byttet med mange felles opplevelser. Vi brygget øl sammen alle sammen en hel kveld. Vi stekte smultringer. Vi var i skogen og hogde juletre. Vi pyntet treet sammen, så på Grevinnen og hovmesteren og hørte på "Min barndoms juler" med Kikki Danielson. Pappas favorittjulesang. Vi hadde endelig et fellesskap. Og disse minnene henger ved meg som en stor lysende stjerne i en ellers litt grå barndomshverdag. Etter at mamma døde for snart to år siden og etter at pappa har flyttet på aldershjem med et utall alvorlige sykdommer, føles det som om begge på en måte er borte, men juleminnene gjør at jeg på et vis føler meg nærmere dem i desember enn ellers i året.
Det sies at man ofte ender opp med å ligne på sine foreldre. Jeg har flere trekk jeg kjenner igjen, spesielt i fra pappa. Likevel vet jeg at jeg har blitt annerledes også på så mange måter. Hjemme har vi fylt livene til barna våre med massevis av felles opplevelser gjennom hele året. Ferieminner, hverdagsminner, samtaler på sengekanten, daglige kjærlighetserklæringer, åpne prater om alt som foregår i en tenårings eller et barns liv og absolutt aldri "vær og vind" for å dekke over vonde ting.
Juletiden er likevel spesiell. I denne tiden jobber jeg hardt med å hvert eneste år skape nye, gode minner som fester seg. Akkurat i denne tiden søker jeg etter å ligne mine foreldre. De gode juleminnene som kommer av tradisjoner, små rare ting som bare må til for at det skal føles som jul, at vi gjør det sammen (og med to tenåringer i hus er det ikke så ofte at de gidder å gjøre så mye sammen med oss lenger i resten av året) og at akkurat slik blir det jul i akkurat vår familie. Og så har vi lagt til et anselig antall klemmer og "jeg er glad i deg" i tillegg.
Håpet er at de når de blir voksne skal huske tilbake på adventstiden og juletiden og huske det slik jeg gjør. Og for dere som leser her, håper jeg dere får en desember med fokus på de gode stundene. Om det er å vaske huset rundt eller drikke kakao med krem i en rotete stue. Om det er å fylle desember med samvær med alle (er vel ikke anbefalt lenger, men jeg skal i hvert fall gå en haug med turer med venninner) eller å krype opp i sofakroken med film og uanstendige mengder smågodt. Ha en fin desember - skap gode minner!
[yt]w_FOTbrdLto[/yt]
