Begynte å mimre og google litt vel mye etter denne tråden: 80-talls fest - antrekk så da var det på sin plass å dele. Kom over en del morsomme detaljer; fine "gjensyn" og påminnelser om sider ved 80 tallet som var glemt eller fortrengt...
:o
Jeg ramser opp og har tatt meg friheten med å trekke fra og legge til:
Mote:
Hvite tennissokker med striper utenpå joggebuksen.
Tegnet på olabuksen.
Skrev «drittsekk» på skolesekken og festet en smokk knytt med silkesløyfe.
Nektet å bruke lue.
Turkis eller rosa skinnlommebok med 300 passbilder i.
Gikk i Poco Loco-dress på 17. mai.
Jo større jo bedre ... vi snakker om skulderputer.
Milét-jakke, BALL-genser og Mephisto-sko
Hvite gummistøvler med nedbrett, gjerne påskrevet I love you ** med blå kulepenn.
Tynt lærbelte i livet og nedrulla sokker
Steinvaska bukser med påsydde lapper og selvlysende binders i bretten....
Høyvannsbukser med innsydde striper i sidene som løsnet fordi man ikke fikk foreldrene til å sy dem inn.
Mohairgensere strikket sammen i en miks av alle pastellfarger .
Turkise trekanter av plast i ørene, noen kalte dem øredobber.
Persiennesolbriller eller sorte/hvite med speilglass.
Hår:
Hockeysveis og rottehale.
Kreppet hår og grorudpalme.
Papiljotter gjerne rosa til å ha i håret slik at man fikk krøller.
Kosmetikk:
Old Spice og ANAIS-ANAIS.
Oransjegul leppestift med marihøne på. Young and Yellow. Hvit med blåskimmer og luktet vanilje.
Blåskimret lipgloss i merket Charlie.
Dolly (Rødt) og Debbie (Rosa) var også "hippe" sminkemerker.
Blå maskara, eyeliner og øyenskygge.
Alle ukeblader inneholdt en ekstragave. Det var et papirhjerte i rosa og under lokket var det blå øyenskygge (også Debbie).
Brunkrem med kant ved haka.
Sunblock-stift i hvitt eller selvlysende farger på nese, lepper og kinnben var helt OK også utenfor skibakken.
På TV:
Kvitt eller Dobbelt med Knut Bjørnsen.
Halv Sju, PelleParafins Bøljeband.
Reidar og Bitten
Dynastiet
Falcon Crest
Don Johnson var den tøffeste og kjekkeste i Miami Vice, der han smøg seg med pistolen gjennom gatene i den lekre hvite "dressen".
Fame
Sky Channel - med Pat Sharp, krokodillen Crocker, He Man, Inspector Gadget og Care Bears.
Transformers-- ROBOTS IN DISGUISE
Musikk/helter:
Sang «We are the World».
"Ti i skuddet" på opptakskassett.
Prince, Ralph Macchio, Glenn Medeiros, Nik Kershaw, Duran Duran, Jason Donovan, Limahl, Europe og Bon Jovi, The Monroes, Jahn Teigen og Anita Skorgan....
Trodde George Michael var hetro.
Trodde Michael Jackson bare var bitte litt eksentrisk (og ikke hakkende, hoppende gal). Dessuten var han brun i huden.
Vi spiste:
Donaldtyggis, BUGG, Sorbits og TOY
Synes kinamat var litt vel eksotisk.
Gryterett
Kyllingvinger og loff
Annet:
Kjøpte lodd i Pengelotteriet (maks gevinst 50.000).
Hadde bankbok.
Brukte sjekkhefte.
Trodde at en datamaskin var bedre jo større den var og var kun til å spille på.
Diana Ross og Arne Ness giftet seg.
Hadde brevvenner (ca 200 stk).
Syntes Pusur var stilig, og alle måtte ha Pusursskoledagbok med egne vennesider.
Syntes scooter var for gamle folk.
Berlinmuren var inntakt.
Gult er kult.
Åttitallsord: kult, fett, herregud.
Hippe blader: Penny, Tuppen og Lillemor, Starlet, Hjerterevyen, Sølvpilen.
Ahhh, kommer sikkert over mer etterhvert. :happydance:
Hubba bubba
språkreiser
Isba-støvler
hjemme-permanent
501
kasettspiller med "skippe"-knapp, så en kunne hoppe over sanger
clynol
Beta.. :nemlig:
commodore 64 :hjerter:
gensere som en kunne vrenge, for de hadde dobbelt for
Ahhh, Boulder Dash... :hjerter: :hører de deilige boblelydene:
Ja, du har rett... i hvertfall min lommebok (hadde nok ikke råd til annet, men vi kalte det skinn da). Var ikke engang "bra" skai. Kunne se at det var plastikk, også gikk av og til bildelommene istykker. Krise!
Skrev forøvrig med kulepenn og satte klistremerker på denne også (i tillegg til penalet, sekken, gummistøvlene, buksene osv.)
Noen som husker "kontakttelefonen", forresten? "Hallo?" "Haallo??" "Hvem er du?" :hehehe: (Mulig dette var et lokalt fenomen her da, det er jeg jammen ikke sikker på.)
Husker det veldig godt ja, for jeg møtte til og med en jeg snakka med der. :( Han hørtes veeeeldig mye kjekkere ut i telefonen enn han var i virkeligheten, :eek: Slutta å ringe kontakttelefonen etter det. :nemlig:
Levis bukser, Moncler dunjakker, Isba (har både Moncler og Isba fremdeles)
Svære Ball-gensere, doble smale skinnbelter, yeahyeah .... moro å mimre.
Min Moncler jakker er ful av hilsner,merker etc. Heldigvis hadde jeg vett på å spare vesten for mihandlingen. Bruker jakken nå rjeg vasker bilen :fnis:
Skinnsekk.
Hjemmestrikket lue med kjeeempe stor dusker i.
Mohairgensere som var børstet opp - helst rosa eller kongeblå.
En slags rød-lilla-burgunder hårfarge.
Clynol.
StudioLine fra Loreal.
Å her var det mye kjent, ja... Husker også STORE briller i plast (rosa, røde, blå...) for oss uheldige nærsynte.
Og så kunne vi ringe hjem til dem vi var forelska i og håpe han svarte. Vi la bare på, men hadde fått høre stemmen. Kunne også tulleringe til folk, lot som vi ringte fra div. organisasjoner og spurte om alt mulig. Dette var før nummervisningens tid (for hvor i all verden skulle man kunne se nr som ringte på den grå telefonen med nummerskive)
Når man fikk kjæreste kunne man ikke ringe direkte til dem på noen mobil. Man måtte værsågod gå via "svigermor", fedre og søsken for å få tak i den utkårede på telefon, med mye stotring og svette hender underveis. Sjansen for at noen lyttet på linjen når man pratet var også tilstede, om man var heldig og hadde flere telefoner i hus.
Å mamma... Jeg hadde rosa uglebriller, diger permanent, knallgul joggedress som jeg omtrent bodde i og rosa trekanter i ørene. Jeg hadde vett nok til å innse at jeg ikke kledde blå øyenskygge - så jeg brukte rosa. :skremt:
Signalfarger og fingervanter.
Alle jakker var 14 nummer for store. Jeg har fortsatt min gamle Poco Loco dunjakke på loftet -rosa og lilla, i str XL (jeg bruker egentlig S i klær...)
I gaten vår var det spesielt populært å ringe hjem til folk som het "Bø" til etternavn. De som svarte i telefonen med å si etternavnet sitt, fikk da til svar for eksempel: "Åh, guri! Nå skremte du meg!".
Å kjære vakre - jeg hadde helt glemt min veldig fine svarte genser med flaggermusermer. Åh hvor flott jeg var når jeg hadde på den, og med et neongrønt belte i livet! :digger:
Jeg husker de hele dressene med vide armer og bein, med "discobelte" i livet. Vi hadde 501 bukser, og i stedenfor å legge de opp brettet vi de på innsiden og festet med plastbinders i sjokkfarger, så høyt at tennissokkene syntes, så klart. På beina hadde vi seilersko som vi knyttet med slike knuter ytterst på lissene. Jeg fikk Oscar de La Renta og Anais Anais til jul av pappa, og kjøpte Charlie parfyme, Catzy hårgele og perlemorrosa leppestift. Venninna mi brukte Poison, det luktet skikkelig godt!
Morsom tråd! I tillegg til det som er nevnt, husker jeg en spraydeo med fløyel utenpå boksen, men jeg kan ikke for mitt bare liv komme på hva den het?
Å ringe var vanskelig. Det var for det første dyrt. Man fikk (jeg fikk i alle fall) strenge formaninger om å vente til etter fem. Så var det nabotakst, nærtakst og fjerntakst å huske på. Mange iskalde stunder i telefonkiosken sammen med venninnen for å ringe Den Utvalgte (for så å legge på). Og bølleringing, selvsagt. Jeg lo veldig av eksemplene over, det må ha vært en landsomfattende bølge? Dessuten hadde man brevvenner. Jeg skrev med haugevis av folk jeg fikk adressene til på små, orange (?) lapper gjennom en eller annen organisasjon. Det var stor stas med brev med fremmede frimerker på i postkassen og jeg tror jeg holdt det gående med ti-femten stykker i årevis.
Buksene mine var så trange i leggen at jeg først måtte tre støvlettene inni dem for så å ta på meg alt-i-ett. :knegg: Jeg hadde knallgule "lange undebukser" med ceriserosa (cerise var viktig) skjorte over og belte på hoftene, og pastellrosa strekkbukser med strikk under foten. Alle bukser måtte høyt opp i livet og snurpes sammen med belte. Skulderputer kunne man kjøpe løse med borrelås slik at enhver mohairgenser gjorde deg bredskuldret og elegant (det ultimate var hvis den hvite dressjakken utenpå også hadde skulderputer. Jeg tror jeg var bredere over skuldrene enn jeg var høy). Soss var litt viktig, franske merker.
Men det var også viktig å markere sin tilhørighet gjennom musikk og klesstil. Det var et strengt skille mellom synthere og heavyockere, selv om begge foretrakk å kle seg i svart. Det var The Cure, Depeche Mode, Jesus and Mary Chain, Joy Division, New Order, Imperiet. Men også Yazoo, Erasure og Pet Shop Boys. Sukk.
Dette kan ta litt av, merker jeg. :knegg: Seilersko! Jeg hadde for sikkerhets skyld hvite Docksides. Den beste filmen jeg hadde sett i hele mitt liv var "The Breakfast Club". Den ultimate klinesangen var "Classic". Gyllene Tider var min første egeninnkjøpte kassett, den ble spilt i filler. På stranda var vi enten usjenert toppløse eller hadde hel badedrakt med skyhøy skjæring over hoftene. Jeg danset jazzballett i pastellfarget drakt med samme skjæring, "Flashdance" var superpoppis og førte til at jeg gikk med burgunderfargede leggvarmere i akryl over olabuksene og Isbastøvlene en hel vinter, en dårlig match til den blåhvite leppestiften fra Sans Souci og Charlie.
Og den ene kjæresten min hadde en velutviklet hockeysveis han tok rotpermanent i. :rofl:
Jeg kommer på mer og mer! For eksempel hadde alle strikkedilla og det var lov å strikke i timene på ungdomsskolen. Først strikket jeg hårete gensere i rosa, gult og kongeblått (kjæresten gikk gjerne i de rosa og gule. :knegg:). De skulle felles rett av i halsen, enten med en liten vrangbord eller uten noe som helst. Deretter strikket vi gensere av tynt billiggarn, rettstrikk med de tykkeste pinnene som var å oppdrive. Resultatet ble mer hull enn plagg, men det var hot. Nesten like hot som Madonnas krusifikser, blonder og hårfiller og gutta som ville ligne Morten Harket med alle skinnremmene sine rundt håndleddet. Det luktet dessuten som regel sterkt av klor på vaskerommet siden Levisbuksene skulle hjemmeklores før de ble revet opp både her og der og gjerne påsydd lapper og stoff-stripe i lårene.
Og E.T. i begynnelsen av åttitallet. Snufs. Wam og Vennerøds "Hotell St. Petri" på slutten av åttitallet, innledet med et tjueminutters langt samleie. Sjokk. Innimellom leste man om Christiane F. og ble dødsens redd for narkotikaens farer. Boken har festet seg så godt i minnet at da jeg var på venninnetur til Berlin for et par år siden ble vi alle ekstatiske da vi plutselig befant oss på Bahnhof Zoo.
