Etter å ha snakket med en del ungdommer (og voksne for den del) som har beskrevet hvordan det å bli feilkjønnet oppleves og ikke minst når familie/det offentlige nekter å bruke foretrukket personlig pronomen og navn, har jeg bestemt at jeg skal ALDRI noen gang ta lett på det. Den smerten som lå bak de beskrivelsen har brent seg fast.
Når det er sagt så har hen blitt helt naturlig å bruke, mens jeg strever mer med de/dem. Det er nå mitt strev og med øvelse skal jeg vel venne meg til den formen også. Det at det er litt rart for meg er så lite sett opp mot betydningen det har for for de menneskene jeg møter.
Helt, helt enig! Hjemme hos oss har vi stadig vekk besøk av ikke-binære unger og unger som definerer seg av motsatt kjønn som det biologiske, og det er så viktig at vi som vertskap aksepterer ungdommen uansett. Når vi snakker med dem så er det langt i fra garantert at foreldrene aksepterer det, insisterer på å kalle dem ved fødenavn og titulere dem med pronomen som tilhører biologisk kjønn. Det er så innmari sårt og se, man trenger ikke kjenne dem godt for å se at dette går veldig inn på dem. Flere har mer eller mindre kuttet ut en forelder, og søker i stedet mot venner i det skeive miljøet.
Ja, det var kanskje et bedre eksempel. Eller Floksas, der noen insisterer på å bruke et navn man ikke aktivt bruker selv. Jeg har jo også et fornavn som ikke er i bruk, og jeg stusser alltid litt når folk insisterer på å bruke begge fornavnene mine, eller uttale fornavnet jeg bruker feil, selv etter jeg har korrigert uttalen. Samtidig så tenker jeg på det som mer irriterende eller rart, enn direkte uhøflig.
Det å bruke galt kjønnspronomen eller et navn som ikke stemmer med personens kjønnsidentitet eller valgte navn med vilje, er derimot både slemt og uhøflig.
Jeg har transpersoner i omgangskrets og familie, og har virkelig hatt null problemer med å bruke riktig navn og pronomen på dem fra første øyeblikk. Jeg kjenner ingen som bruker hen eller de/dem som pronomen, men kommer selvfølgelig til å bruke ønsket pronomen den dagen jeg møter noen som ønsker å bruke de/dem, og ikke hun/han/hen.
Samtidig, som en liten digresjon, så kan jeg skjønne at det er en litt mer krevende omstilling for de som står personen aller nærmest, både parnter og foreldre/barn. Jeg tror jeg skulle håndtert det fint med et av barna mine, men jeg innbiller meg at det hadde vært mer krevende hvis det hadde vært partner som kom ut med et annet kjønnsuttrykk, og det tror jeg gjelder for mange, uavhengig av legning. Jeg har blant annet merket meg at skuespilleren Elliot Page ble skilt fra kona si, omtrent samtidig som han kom ut som transmann. Og jeg var ikke egentlig overrasket, gitt den erfaringen jeg har med andre som har opplevd at partner har kommet ut med motsatt kjønn av det de ga uttrykk for å ha da de møtte partneren sin.
Jeg kjenner en ung voksen som vil betegnes som de/dem og jeg tar meg i å bruke navnet oftere enn med andre, men det er også litt fordi de har et innmari kult navn. :D
Jeg syns det er lett som plett å forholde meg til ikke-binær. Det er like lett som andre ting ungdom gjør som er fremmed for meg, men "dei får no berre ta seg ut", som de sa, de gamle. :knegg:
Men jeg innrømmer at jeg syns det har vært emosjonelt krevende å forholde meg til at en unge jeg har kjent siden jeg stelte et lite pikebarn på stellebordet, skulle være "han" og et annet navn. Særlig siden uttrykket utad ikke endret seg. Et ganske androgynt uttrykk både før og etterpå. Selvsagt tar man seg sammen og sier HAN og øver på HAN og gjør så godt man kan, men for meg tok det tid å få hodet rundt at det var samme ungen. At det ikke var et pikebarn som var blitt borte, liksom. Samme interesser som før, samme nerdete interessen for det samme som meg, like hjelpsom og fin. :hjerter: Jeg hadde strevd enda mer om det var en av mine egne. Sikkert kommet ut på andre siden og så hadde det gått seg til, men lett hadde det ikke vært.
Jeg vet at det ikke har vært bare enkelt for foreldrene til svigersønnen å akseptere hans endring, og jeg vet at både han og datteren min har er litt anstrengt forhold til dem av den grunn. Vesentlig lettere for oss andre som aldri kjente ham før, men ble kjent med ham som den han ville være (selv om der var før formelt navneskifte og kjønnskorrigerende behandling.
Jeg kan jo forstå at det kan være vanskelig for noen å forholde seg til, selv om man er fordomsfri og ikke har problemer med kjønnskorrigering sånn i utganspunktet.
Men jeg er veldig glad for å se hvordan ungene mine (og resten av familien) tar dette på strak arm og er fullstendig fordomsfrie og åpne. :hjerter:
På abstrakt nivå er det rent gramatisk.
På "jeg kjenner" nivå så er min kusines sønn som nå er datter også helt kurant for meg, og det er fra han til henne, så grammatisk enkelt.
Men det er nesten abstrakt da det er snakk om et menneske jeg bare har truffet sånn rundt 5 ganger i mitt liv, og hører omtalt sånn noen ganger i året.
På personlig plan, om det var mine egne unger, ville det vært en større prosess å venne seg til, og om det skulle vært min mann, så vet jeg sannelig ikke. Han er mannen min, det ville vært langt mer enn gramatikk der.
Men mine forbehold mot å kallen noen de/dem når det er entall, er nok gramatisk ja. hen takler jeg glatt.
Jeg har ikke lest lenger enn dette, men det oppsummerer hva jeg tenker. Problemstillingen dukket opp i dag, da min attenåring snakket om en person han kjenner godt som er ikke-binær. Vedkommende ønsker å bli omtalt som «de» i 3. person.
Jeg ønsker virkelig å strekke meg langt, jeg har overhodet ikke fasiten på hvordan ting bør eller skal være. Men å si «de» i stedet for «hen/hun/han» tror jeg knapt jeg greier å få til uten å være superbevisst hele tiden. Og jeg er egentlig en person som er nøye med hva jeg kaller andre og glemmer meg sjelden.
Fullstendig off topic, men kom til å tenke på at jeg faktisk har omtalt en person som "de" i lang tid av en helt annen grunn. Det gjelder min far, som har gått under "min mor og de" (som betyr min mor og far på bergensk). Men det var nok ikke sånn ikke-binære hadde tenkt seg det.
Min 17-åring går på en skole og i et miljø hvor det er helt vanlig å spørre hverandre hva slags pronomen de bruker, når de hilser på noen nye. Tror ikke generasjon Z ser problemet med dette i samme grad som vår generasjon nei.
Men det er jo ikke tiltaleform det er snakk om her. Jeg sier ikke at det ikke er like viktig, for all del, men det er viktig å være ryddig i begrepsbruken her. Tiltaleform er jo et pronomen man bruker i 2. person entall. I denne tråden diskuteres 3. person entall, og det man man ikke kalle «tiltaleform», slik jeg ser det. Kanskje snarere «omtaleform».
Jeg synes ikke det er et problem med at de vil bli kalt noe annet enn hun/han. Det er hodet mitt som ikke klarer å bruke flertallsform om en enkelt person.
Jeg har flere elever som foretrekker de/dem over hen, og felles for alle er at de orienterer seg veldig mot amerikansk alternativkultur/alternativ "kjønnskultur" og har plukka opp dette derfra. På engelsk er det vel vanskelig å lage ei form a la hen, så der har they/them vært vanlig i mange år i disse miljøene. Når elevene møter på den forma først, synes jeg ikke det er det minste vanskelig å forstå at de/dem treffer bedre enn hen på norsk.
(Mange av disse elevene kommuniserer på engelsk på privaten, selv om de er 100 % norske, så det er ingen tvil om at engelsk står sterkere blant dem enn i hvert fall jeg var klar over.)
Ja, det er det jeg mener. Tenåringshjernene har ikke problemer med det. Ikke bare fordi de er åpne for ulike former for kjønn og omtaler (noe de også er, i alle fall mange), men de er også åpne for... eh ... alternativ grammatikk. De er ikke så opptatt av hva som er "riktig", eller høres "feil" ut å si. Og er veldig påvirket av engelsk ja.
En ting litt på dette temaet: Jeg ser at mange på plattformer som for eksempel LinkedIn, oppgir foretrukket pronomen ("He/Him"). Jeg klarer virkelig ikke helt å få meg til det, det virker veldig unødvendig når man har et kvinnenavn, og ellers fremstår som kvinne på alle vis. Jeg tenker at jeg får heller "eie problemet" om noen likevel skulle omtale meg som "han" eller "hen" eller noe. :vetikke: Er det en håndsutstrekning til folk som er trans, å skrive sånn, selv om det er 0,00001% sannsynlighet for at noen skulle ta feil, med det du presenterer av navn og bilde? Og motsatt, er man bakstrebersk om man lar være?
Jeg oppfatter det å ha foretrukne pronomen i en profil som en hjelp til å senke terskelen for å putte foretrukne pronomen i profilen for de av oss som føler at det trengs. Det er en hjelp for at profiler med foretrukne pronomen ikke skal skille seg ut, at det skal bli en vanlig ting å ha i profilen, på samme måte som at det å spørre noen om hvilke pronomen noen foretrekker er å gjøre dette hverdagslig og ikke til noe spesielt og unormalt. Jeg synes det er bare positivt, og om det hjelper noen til å føle seg mer komfortabel, så bidrar jeg med det lille bryet det er for meg å putte mine foretrukne pronomen i profilen min.
Det har vært mange, mange, mange bevisste forsøk i årenes løp på å forsyne engelsk med kjønnsnøytrale personlige pronomen. Mange. Minst tilbake til 1800-tallet. Ingen av dem har slått an bortsett fra i noen snevre miljøer.
"They/them" har vunnet merkbart terreng i løpet av senere år, kan ikke huske at det var så utbredt for 20-30 år siden. (Merk: Jeg kjenner dog ikke disse miljøene fra innsiden.) Vil anta at they/them har vunnet fram nettopp fordi det har lang lang fartstid som entallsform når man refererer til en uspesifisert person av uspesifisert/ukjent kjønn (Shakespeare brukte det sånn, Chaucer brukte det sånn, så enhver som mener at det ikke går an å bruke som entallsform kan egentlig bare holde kjeft); så trinnet over til å bruke det for en spesifisert person av uspesifisert kjønn var ikke så stort.
Helt off topic, men mamma fortelelr om en gammel mann, som var "og de" hun var i begravelse til ei eldre dame da og enkemannen holdt tale. Han sa de, i alle år hadde ungene sagt at de sulle "til mamma og de" og nå er hun død, så ar er ve jeg "og de" da...
Jeg tror at de fleste som skriver det sånn gjør det for å normalisere det å skrive på fratrukket pronomen, sånn "håndsrekning" tankegang.
Jeg har dog folk i min omgangskrets som jeg tror at om de satte det der så var det for å poengtere at "og det finnes ingen annen mulighet, det er bare to alternativer, og vi er født sånn" (legg gjerne til "i Guds øyne" der det kunne finne på å passe inn i setningen)
Selv bruker jeg det ikke, men jeg bruker i svært liten grad sosiale medier hvor slikt er "vanlig", og dessuten vil jeg ikke gi nettopp disse omtalt i forrige avsnitt en mulighet til å tro at jeg er enig med dem. Men jeg er "hun/henne" om noen skulle lure.
Jeg er med amylin. For min egen del så stusser jeg alltid ved at det står foretrukne (for meg altså) for personlig så er jeg såpass i ett med mitt biologiske kjønn at she/her er mine pronomen, det er ikke noe jeg foretrekker framfor noe annet. Men nettopp fordi det er andre som ikke har samme sterke sammenfall med foretrukket pronomen og biologisk kjønn så forstår jeg hvorfor det brukes.
Som flere andre sier: Det er en fordel for dem det ikke er opplagt for om man er med på å alminneliggjøre det å oppgi hva slags pronomen man foretrekker. Det gjelder jo særlig folk som er trans eller ikkebinære, men kan jo også være kjekt for folk som har et navn som ikke er åpenbart kjønnsspesifikt, eller kanskje har et litt androgynt utseende. Det kan også være kjekt for utlendinger, som kanskje ikke vet at f.eks. ditt navn er et kvinnenavn, eller ikke er klar over at f.eks. Kari er et kvinnenavn i Norge, å få den informasjonen. Og ikke minst er du med på å signalisere litt subtilt at du er velvillig innstilt til folk som er trans eller ikkebinære, og det synes jeg jo også er en fin ting.
Men jeg synes ikke man er bakstreberst om man lar være. Det kan være mange grunner til at folk ikke ønsker å oppgi kjønn i en gitt sammenheng, og jeg synes det også er et valg som skal være reelt.
De fleste cis-kvinner jeg kjenner foretrekker å omtales som hun/henne, så jeg synes ikke det er så rart å kalle det «foretrukne pronomen». :) Litt som at de fleste foretrekker å kalles det navnet de har i folkeregisteret, men det finnes folk som foretrekker noe annet (eller foretrekker å bruke/ikke bruke mellomnavnet sitt), så det kan også være fint i en del sammenhenger å ha et felt med «hvilket navn foretrekker du at folk bruker på deg».
Litt på siden, men jeg har lagt merke til at "annet" nå stort sett står i spørreskjemaer, der man blir bedt om å oppgi kjønn. Gjerne sammen med alternativet "ønsker ikke opplyse". Og det siste skjemaet jeg svarte på (som jeg tror handlet om transportvaner) var spørsmålet av typen "jeg anser meg selv som: mann, kvinne, annet, ønsker ikke opplyse det". Så verden går fremover. :jupp:
