På det norske teatret gå for tiden stykket Tid for glede, skrevet av den norske dramatikeren Arne Lygre. Og den MÅ dere se! Det er noe av det kuleste jeg har sett på teater på lenge. Selve teksten tar utgangspunkt i ulike møter på steder i livet der man kanskje er i en slags endringsfase; barna som har flyttet hjemmefra kommer hjem, en far og ektemann har dødd, et par går i fra hverandre, et par finner kanskje tilbake til hverandre. Teksten er moderne, men skuespillerne har på seg noen helt ville barokke kostymer. Det er skikkelig kårni. Og veldig, veldig gøy og fint.
Laila Goody er AMAZING, og det er Preben Hådneland også. Det er veldig vanskelig å forklare stykket uten at det høres veldig traurig ut, men det er altså SÅ bra. SÅ gøy. SÅ rørende. SÅ klokt. :hjerter:
Hvordan snakker de? De siste par gangene jeg har vært der, så har de snakket "dialektnært", og ikke sånn de gjorde før, en merkelig stiv fremføring av skriftspråket nynorsk. Håper det er en endring som har kommet for å bli, for jeg fikk helt MAKK av den nynorsken! (Og jeg er nynorskbruker, tidvis!)
Utdyping: Hva slags nynorsk de snakker tror jeg avhenger av stykket, teksten og ikke minst; skuespillerens egen dialekt. Snakker noen generisk østlandsk blir det ofte en mer klassisk nynorsk (de ER tross alt et nynorskteater), enn om noen har en dialekt som er nærere nynorsk. Det har i mange (tiår?) år vært brukt dialekter å Det norske teatret, og de siste 5-6 årene har man også tillatt Oslodialekter, til en viss grad. Frognerdialekt tror jeg ikke er innafor.
I dette brukes dialekter og klassisk nynorsk aktivt, som virkemidler.
Mm, rett før pandemi? Book of mormons. På dialekt, eller dialektnært. Og så en barneforestilling før det igjen. Det likte jeg veldig godt, og ble veldig lettet. :knegg:
Men før det igjen, så var det en stund, tror det kan ha vært så langt tilbake som den Enron-forestillingen. Den var på skrekkelig stivt nynorsk. :skremt:
Jeg så ikke Enron-forestillingen, men måtte google; det var i 2011. Og den fikk ganske dårlig kritikk. Jeg har hatt samme oppfatning som deg av den stive nynorsken, men jeg tror det hander om mer enn selve språket; regigrep, fortellerstil ellers, innhold etc. Erik Ulfsby var helt ny teatersjef da Enron ble satt opp, og det kan nok hende man hadde en kultur der før for mer klassisk nynorsk enn bruk av dialekter. Det er jo diskutert om det er innafor. Ulfsby har trukket inn bruk av dialekter i ganske stor grad etterhvert, men sikkert ikke alle som liker det.
Uansett; dette stykket virker, uansett hvordan de snakker.
Jeg var der egentlig relativt hyppig opp til Enron, den var den som bikket det for meg. Generelt en ganske "stiv" oppsetning, og språket hjalp virkelig ikke. De fikk det ikke til å høres ut som om de "snakket", men som om de leste opp tekst. Som gammelt fjernsynsteater, egentlig. :knegg:
Den barneforestillingen jeg så for noen år siden, var FANTASTISK, og hadde et veldig naturlig språk. Tror det var av hun Tyra Tønnesen (:hjerter: ). (EDIT: Påfuglen, var det!)
Antar at dette er noe det er mye diskusjoner rundt. Som du sier, så er det et nynorskteater, men så er heller ikke nynorsk et talemål, så da er det ikke så lett.
Påfuglen ja! Opprinnelig en forestilling fra Trøndelag Teater, tror jeg.
De siste årene har Det Norske Teatret vært det teatret jeg har sett noe av det kuleste, faktisk. En av mine absolutte favoritter var Solaris Korrigert, basert på Øyvind Rimbereids dikt skrevet på en slags framtidsnorsk.
Ha, ha. Mamma og pappa var på førpremiære og syntes ikke det var bra. Mange i salen gikk etter pausen. De lo litt da de leste en strålende anmeldelse i en avis og konkluderte med at man er forskjellige og oppfatter ting ulikt.
For å si det slik, det er ikke ofte et samlet kritikerkorps gir en forestilling strålende skussmål, slik som her. Men seff, det er jo aldri noe ALLE mennesker liker. Heldigvis.
