Det er sånn jeg gjør det også.
Totalt grammatisk ukorrekt, javisst, men i dialekten min har vi aldri brukt "ei" som hunkjønnsform, her er det kun en eller ett.
Dette tenkte jeg faktisk litt over i morges. Jeg sier opprinnelig (og denne innrømmelsen sitter langt inne for en ihuga motstander av snobbespråk) en bok - boka og en jente - jenta. Tror de aller, aller fleste gjorde det på samme måte der jeg vokste opp (et typisk innflytterområde på Romerike). Nå har jeg brukt artikkelen ei i noen år, men det er egentlig juks. Skriftlig har jeg nok brukt den bestandig for konsekvensens del, men ikke muntlig.
Her jeg bor har vi ikke hunkjønn i det hele tatt. Sier og skriver en bok, en jente, en ku etc. Men vi har lov å gjøre det:p. Er iallefall konsekvent.
Vi blir vel lett påvirket av andre, og spesielt merker jeg det når "alle" andre har a-endinger.
Noen sliter nok med det, ja. :nemlig:
(Men ikke jeg, altså! :kry: Her blir det vel heller jæ ska hjælpe'rem... :p )
For øvrig skriver jeg stadig ting jeg ikke ville finne på å si, for eksempe tok jeg meg nettopp i å skrive fremtiden, mens jeg alltid sier framtida. Jeg prøver å jobbe litt med å få skriftspråket litt mer tilnærmet (eller altså tilnærma) talespråket, men jeg er ikke alltid sikker på hvor grensa går for hva som er lov og hva som blir sett på som dialekt.
Aha, omvendt snobberi! ;) Jeg har forresten flyttet fra øst til vest, og om jeg en dag skulle finne på å si kuen eller hytten, forventer jeg at noen slår meg hardt i hodet.
Jeg er oppvokst i Østfold, og i min hjemby har man ikke diftonger, så vi sa e jente - jenta.
Den dag i dag sliter jeg med å si "ei jente", tror vel kanskje jeg sier "en jente - jenta"