Jeg har vokst opp med hund og ønsker meg hund veldig. Opprinnelig planla jeg å få meg hund når storebror bare skulle bli litt eldre, men så traff jeg mannen og han var ikke så interessert i det. Hans argument mot, har i hovedsak vært at vi blir mer bundet. Vi kan ikke dra rett fra jobb for å spise ute f.eks. Vi er i veldig liten grad folk som reiser bort. Nå har vi jo en to-åring, så ut og spise rett etter jobb er liksom ikke et alternativ uansett, og svigermor som er den som passer to-åringen, passer gjerne hunden også.
Mannen er derfor mer positiv, men det er i all hovedsak jeg som ønsker meg hund. Og barna da, men de teller ikke. Er det helt galskap å få seg hund når én voksen ikke er supergira? Han er en fyr som stiller opp 100%, så om vi får en hund, kommer han til å ta ansvar for den og alt sånt, og jeg tenker jo at han kommer til å innse at jeg hadde rett hele tiden. :knegg:
Men likevel er jeg skikkelig redd for å angre. Redd for å føle meg bundet og låst, redd for at hunden ikke skal like ungene, og for at det ikke skal bli sånn jeg har tenkt. Jeg har egentlig akkurat en samme redselen som jeg hadde før vi bestemte oss for å få lillesøster... :sparke:
Min umiddelbare tanke er at siden hund er noe dere kan bestemme om skal skje, bør en sånn avgjørelse tas når det er normal hverdag. Sårbarhet og et liv litt midlertidig ute av normal kurs, er hvertfall ikke tidspunkter hvor JEG har tatt de beste beslutningene. En hund er jo et familiemedlem som kan kreve en del, og jeg tenker kanskje at dere har litt mye å stå i nå? I min familie er det plutselig blitt alvorlig sykdom, og jeg kjenner at det hadde vært vanskelig for meg å stå for min motstand, hvis den som er mest sårbar og har det tyngst veldig gjerne hadde ønsket seg hund :sparke:
Ikke galskap i det hele tatt. Og jeg tenker at en myk, lodden og varm valp vil være er helt utrolig lyspunkt å se fram til nå.
Mannen her skulle heller ikke ha hund. Men jeg kom med hund. Og han sitter nå med dem i armkroken og fôrer dem med norvegia :knegg:
Jeg hadde ønsket meg hund i tjuefem år da vi kjøpte vår. Mannen (som må er eksen) var skeptisk, men falt for et kull vi så på og nå er han hodestups forelsket i pelsen.
Jeg føler meg ikke bundet, men jeg lever ikke noe utsvevende liv. Vi forsikret oss om å ga nok hundepassere, at vi valgte en rase som passet familien, og at vi var beredt på jobben. Det er veldig mye kos og veldig mye jobb. (Og så er det dyrt).
Tja, både-og tenker jeg. Det er uendelig mange positive sider med hund, men også et ansvar som kan være heftig på toppen når uforutsette ting skjer i livet. Aller helst så vil det jo gå bra, på alle vis.
Jeg tenker at man enten må være to som er enige, eller være forberedt på å ta hovedansvaret selv og ikke blir sur på partner om denne ikke stiller opp nok.
Jeg hadde hund og konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde nok tid til den. I helgen lånte jeg verdens søteste valp, og husker hvorfor jeg hadde dårlig samvittighet. Det er mye ansvar og arbeid å ha hund.
Det er veldig mye arbeid, og jeg ville ikke fått meg hund mens jeg hadde små barn. Ikke nå som de er snart 10 heller. Men er man to voksne som er villige til å bruke mye tid på hund hver dag så er det jo noe annet.
Vi fikk oss hund i fjor sommer og det er masse jobb, han liker fortsatt å ta første tur mellom 06 og 07, og er generelt et frimerke. Gutta mine er 13 og 17 og de elsker hunden og jeg angrer litt på at vi ikke gjorde dette tidligere. Litt bundet blir man, selv om vi har en liten hund som er lett å ta med, så er det greit å ha noen potensielle hundepassere.
Man må tenkte 8-15 år fram i tid også. Vi fikk hund når barna var 8 og 11 år og nå er ungene 17 og 20 år, en helt annen familiesituasjon. Hund krever mye og man er bundet. Samt at det er ikke riktig, etter min mening, å la den være for mye alene hjemme. Det betyr at vi har valgt aktiviteter, besøk og ferier/helgeturer slik st hunden er med. Alle hunder er ikke bare å plassere bort på kennel eller kjente/familie hunden ikke kjenner så godt eller ikke liker. De skal trenes opp og aktiviseres/stimuleres og særlig de første par årene er det mye. Man bør tenke seg godt om. Har man energi nok, lyst til å drive med trening og aktivisering i tillegg til det ungene krever hver dag og hver uke året rundt? Ihvertfall viktig å velge hunderase ut i fra sånne punkter.
Ikke galskap.
Jeg synes ikke det er galskap om man er alene med små barn heller (btdt).
Men jeg synes det er en viktig faktor å ta hensyn til her, og det er rase, sønn og svigermor. Pass på at du kjøper en hund svigermor klarer å gå tur med, og der du ikke får konstant dårlig samvittighet fordi du vet at hun egentlig ikke vil (btdt også... positiv mor i utgangspunktet, men er liten og lett og synes hunden vår er for stor på tur, selv om hun er snill som et lam) + en hund storebror klarer å gå alene med. Sikkert også lurt å ta en rase som ikke trenger superlange turer, dersom dere tenker at det blir en del passing av både lillesøster og hund samtidig.
Ikke galskap, men jeg tror jeg ville ventet til jeg så hvor sprek du er etter sykdom. Selv små hunder er megasterke når de drar ivei, min på 17 kilo kan nesten dra meg avgårde, og jeg er absolutt ingen liten flis. Selv jobber jeg som en tulling for tida, og ser godt at det faller mye på mannen min. Da er det godt at han er motivert.
Vi feriepasset hunder i to omganger før vi bestemte oss og fikk veldig mye igjen for det da vi skulle velge.
Jeg var ikke gira.
Jeg gikk med på "når vi er ferdig med småunger". Så ringte svigerfar, hunden måtte omplasseres. Samme dag som jeg fant ut at vi ventet nr 2.
Det var alrså for 13 år siden. Det er 4 pr sidne vi måtte avlive henne, da var hun 15-16 år gammel og helsa skranter så mye at det var dyrelegrns anbefaling at hun fikk slippe.
Jeg savner henne til tider. Der var vondt da hun ble borte. Men jeg savner ikke det å ha hund.
Og mannen selv har funnet ut at han ikke vil ha hund igjen før han er pensjonist og har tid til å gå så mye tur som den fortjener
Da jeg var syk, så fikk jeg mannen min til å love meg hund, hvis jeg ble frisk nok til å ta meg av den. Jeg tror ingen av oss trodde det ville skje. :knegg:
Vi, det vil si jeg, bestilte valp 2,5 uke etter hjertetransplantasjonen. :rofl: Jeg var antagelig høy på medisiner. Og helt ute av stand til å tenke klart. Vi fikk hunden to måneder senere, og helt ærlig så var det beinhardt. Valp er som nyfødt baby, bare at du må skifte bleien ute. Dag og natt. :knegg:
Men det går seg til, selv om pandemien kommer og føkker opp hele sosialiseringen. :himle: Og i ettertid aner jeg ikke hvordan hverken jeg eller vi skulle klart oss uten hunden. Uten valpen, så er jeg ganske sikker på at minsten hadde gått på en alvorlig smell våren 2020. Han trengte så sårt en opptur, og pandemi er IKKE det. Og rehabilitering er hardt, så det hjelper å motiveres av at hunden må luftes, og setter så uendelig stor pris på det. Og hva skulle jeg gjort i x-antall koronaeksiler, uten hunden?! På randen av depresjon og ufunksjon, så får hunden meg opp og ut om morgenen. Det er gull verd. Mer enn gull. Han er en dust, han bjeffer alt for mye, men han er samtidig ofte den viktigste faktoren for god stemning i heimen. Vi ler mye sammen, fordi hunden er morsom og rar.
Mannen min har aldri ønsket seg hund, men han er 100% deltakende. Og langt mer glad i hunden enn han liker å innrømme. Jeg flirer litt når jeg kommer inn i stua, og han sitter med hunden i armkroken. :knegg: Jeg ler også enda av den gangen han kjeftet på meg for å ha badet valpen for sent på kvelden. Den kunne jo fryse! :knegg:
Go for it. Men vær klar over at om du har nok med deg selv, så kommer hunden alltid på topp.
Jeg er ikke uten bias/slagside, for jeg har hatt hund siden før vi fikk barn, og er nå på hund nummer to (en 18 mnd gammel virvelvind av en gordonsetter), og jeg forsøker å få mannen med på galskapen det er å få en valp til nå til sommeren/tidlig høst. Men vi er en familie som alltid er på farta, og hund er livsstil og noe jeg aldri kunnet tenke meg å leve uten. Jeg blir heller hjemme med hunden enn å reise til utlandet om det noensinne er en problemstilling som måtte oppstå.
Bikkja mi spiser opp en diger sekk dyr hundemat på langt under en måned.
Hunder må gå tur flere ganger om dagen, uavhengig av hvor travelt livet i familien er eller hvor dårlig vær det er.
Bortsett fra det er det veldig stas. Det aller beste er å se gleden barna har av å vokse opp med hund. De har alltid en lodden, myk, entusiastisk bestevenn tilgjengelig. :hjerter:
Hos oss var det jeg som var gira, og mannen som holdt igjen. Det var ikke aktuelt før han også sa ja. Han er glad i bikkja og tar fullt ansvar for den hvis jeg er borte. Er jeg hjemme så tar jeg det meste. Det var jeg som ønsket meg hund som hobby, så det er greit.
Vi har forresten en avlastningsfamilie som har henne ca en helg i måneden. Det er gull!
Jeg kan varmt anbefale å koble seg på en familie som har hund og som trenger pass. Det er gull for begge parter. Vi endte med å overta hunden etter et drøyt år av flere årsaker.
Tror det kan bli litt mye for dere å starte på scratch med valp. At mannen kommer til å bli glad i hunden det er ikke noe å være redd for. Hunden er på mange måter limet i familien vår og den alle gleder seg til å komme hjem til.
Vi fikk hunden vår når mannen var langt nede mens han var arbeidsledig. Jeg tok den siste avgjørelsen og fikk låne penger av mamma til å kjøpe han. Jeg er sikker på at hunden fikk mannen opp igjen av bunnen han var i. Jeg er også sikker på at hunden fikk eldste gjennom de to første årene av videregående. Vi bor rett ved skolen, og han var hjemme hver dag i midttimer og fritimer og var sammen med hunden. Ungen fikset ikke friminuttsitusjoner og dro heller hjem.
Jeg føler at jeg blir bundet av å ha hund, men han gir så utrolig mye tilbake til oss at det gjør ikke noe.
Det er galskap å få hund. Det er dyrt, masse jobb, du blir veldig bundet, du må gå tur selv om du helst vil sitte i sofaen med pledd, podcast, strikketøy og te. Den kan ikke være for lenge alene hjemme og den må ha pass hele livet.
Og så får du tilbake alt du gir av omsorg med fullstendig hengivenhet og enorme mengder kjærlighet. Jeg har innimellom angrer skikkelig på at vi fikk oss hund, men jeg angrer ikke på den hunden vi har og jeg håper han får et veldig godt og langt liv sammen med oss. Jeg er blitt mye mer knyttet til ham, enn jeg trodde jeg ville bli, og kommer til å sørge grundig og lenge den dagen vi ikke lenger har ham. Og han er primært mannens hund. Han lufter seks av syv morgenturer og nesten alle de lange ettermiddagsturene. Gjerne sammen med meg flere ganger i uka, noe som er veldig koselig. Men det tar MYE tid.
Var jeg deg ville jeg ikke skaffet meg valp før du er ferdig med behandlingen. Valp er krevende, og jo mindre tid og energi det er til å oppdra den, desto flere utfordringer risikerer dere å få når hunden kommer i puberteten. Selv ville jeg heller ikke fått valp med småbarn under 4-5 år i huset. Først og fremst fordi det ikke er så enkelt å lære så små barn hvordan de skal forholde seg til valpen, men også fordi det er krevende å konstant holde oppsyn med barnet og hunden. Et tredje ankepunkt er at mannen din ikke er helt med på notene, særlig når det er han som i første omgang vil ha hovedansvaret for hunden.
En voksen hund kan være et alternativ, en dere kan ha på prøve noen dager og se hvordan det går.
Min veier «bare» 5,3 kg nå og man merker faktisk når hun vil motsatt vei enn jeg. Jeg kan jo lett dra henne med meg, men det merkes når jeg går tur med naboen sin på nesten ti. Vil den hunden noe annet så tja, da ville han det!
Men hunden veier ikke voksenvekt fra dag 1, hvis man får valp. Og min er 4-5 kg, og er på ingen måte megasterk. :knegg:
Men jeg er enig med Retz: Jeg hadde vært skeptisk til hund og småbarn samtidig. Det er styr nok å dressere bare valpen, det kan være krevende å dressere små hundeeiere samtidig.
Jeg er også enig i dette. Vi har flere hunder og jeg kan ikke leve uten, men det tar mye tid ja - og mange synes valpetiden er veldig krevende.
Og småbarn og valp er ikke optimalt, vi driver et lite oppdrett av Flat coated Retriever og Sussex Spaniel og selger primært ikke til småbarnsfamilier.
Men litt på sikt - klart dere skal ha hund. Det er jo det beste i hele verden. :hjerter:
Jeg syns det var mange gode innspill her. Vi har også hund, og den ble anskaffet på tross av en noe motvillig far i huset.
Det negative:
Hunden tar MYE tid. Vi bruker sikkert minst 1,5 time hver eneste dag på tur. Dette er en middels aktiv rase (engelsk springer spaniel) som trenger endel aktivisering.
Man blir bundet. Jeg har for eksempel ikke samvittighet til at både mannen og jeg drar på trening 1,5 time på kveld når hunden har vært hjemme alene en arbeidsdag på 7 -8 timer. Hvis man ikke har god tilgang på hundepass blir man VELDIG bundet. Vi har veldig få som kan passe, og dermed er han også blitt noe sær, finner ikke helt roen når andre passer han.
Økonomi - vår hund har flere sykdommer; allergi, stoffskifte blant annet. Dette koster mye penger, han må få mye medisiner og i tillegg er foret veldig dyrt. Han koster oss nok sikkert minst 5000 i måneden. I tillegg er det mye ekstra jobb med allergi hund.
Valpetida er veldig stressende. Man bør legge inn mye jobb i denne tida her for å få en så velfungerende hund som mulig senere.
Det positive:
Tenåring og hund er en super kombinasjon. Sure tenåringer har godt av at det er noen som aldri er irritert på dem uansett hvor teite de har vært
Det er som andre har skrevet slik at hunden er "limet" i familien. Alle er felles opptatt av han og vi har egen snapchat-gruppe som heter xxxx og gjengen (der xxxx er hundens navn). Mye moro skjer på den gruppa.
Vi får mye mer daglig trim enn vi ville fått uten hund
Det er veldig kos
Man finner turvenner med hund, så det er sosialt også
For dere ville jeg tenkt nøye over om dere har kapasitet til all den ekstra jobben og om dere er avhengig av pass om vedkommende er klar for det samme. Hunder får veldig fort uvaner og de er veldig mye vanskeligere å plukke av enn å få. Ellers er jeg ikke i tvil om at dette vil bli en positiv greie i en vanskelig situasjon.
Jeg ville valgt en ganske liten en, og en litt "enkel" en, både fordi det kan hende du blir alene om en del i begynnelsen (til mannen faller pladask :glis: ), og fordi de spiser mindre (penger og miljø). Og plass. Og at du og ungene lettere kan håndtere den.
Det er en del arbeid med valp og unghund, men jeg syns ikke det er så uoverkommelig. Selvsagt først når du er noenlunde på beina igjen, men det tar jo tid å fundere og tenke rase og finne oppdretter og alt, så dere har jo ikke valp i MORGEN liksom, uansett.
Typ bichon havaneise? (Største ulempe: Vanskelig å stave. :mumle: ) Det er gjerne også lettere å få pass til en "liten, søt en", enn en større. :vetikke:
Jeg tror nesten alle som får hund får et anfall av "hva-har-vi-gjort!"-panikk etter et par uker, men for alle jeg kjenner, så går det over.
Jeg kjenner meg ikke igjen at det er dyrt. Forsikring og mat, that's it. Ja, og diverse gøye ting jeg kjøper fordi det er gøy, som kløv, liksom. :hehehe:
Vi har blitt en mye gladere familie pga. hunden. Den er lim og olje, humor og kos. :hjerter:
Forsikring og mat er til gjengjeld dyrt. Og en sjekk hos dyrlegen koster gjerne et par tusen.
Bichon Havanaise tenkte jeg på også, de er trivelige hunder.
Jeg følger tråden din, Input, ikke fordi jeg kan gi noen råd, men fordi jeg lurer på det samme som deg. Jeg har aldri hatt hund, så jeg vet ikke hva det innebærer, men lysten vokser og vokser for hver dag. :love:
Jeg er jo en ansvarlig voksen, da, så jeg leser og tenker og grubler og vurderer, som ansvarlige voksne jo skal. Og når jeg leser om å anskaffe seg hund, så sitter jeg ofte igjen med en følelse av at det er en mye større beslutning enn å få barn. Mer krevende og forpliktende er det også, og du må omtrent prioritere hunden foran alt annet i livet hvis den skal ha et godt liv. Men helt vanlige folk jeg kjenner, med helt vanlige liv og barn og jobb og alt, har jo hund, og både de og hunden virker som de trives. Så da er det litt godt å lese innlegg som Polyannas i blant, som bare ufarliggjør og avmystifiserer det hele litt, for det er ikke så mange av dem.
Jeg synes det er kjempedyrt og slitsomt å ha katt, så jeg synes det høres ut som vanvidd å skaffe seg hund. Men jeg skal ikke si at du skal høre på meg, altså. :knegg:
Altså, vi fikk jo altså hund når jeg var relativt nygravid med barn nummer 2 av 3. Som ikke var valp rett nok, hun var 7 år gammel. Hun tålte ikke å spise f.eks pølse. Hun stjal ei pølse guttungen mistet ned i den hoe hektiske situasjonen den dagen vi fikk henne. JEg fikk kvalmefritak fra å lufte henne, det inkluderte pose og tørkerull, og spyling av gårdsplassen.
Hektisk situasjon: se for eg altså en relativt nygravid småbarnsmor, svigerfar kommer med hunden, han skal dra igjen neste dag. Han har en "nå er dette sjefen din" prat med hunden og overlater den til min mann. Men før han drar neste dag, så får han middag med oss, altså der denne pølsa ble servert. FØR den tid har svigermor og en eller t av deres felles døtre kommet. Svigerfar og svigermor er skilt noen år i forveien (svigerfar har jo en sønn som er et år eldre enn min dengang 2 år gamle gutt. ) og stemningen noe spent, og ikke minst hektisk, i et lille rekkehuset med noen gjester som drar og noen som kommer, jeg som er svimmel og kvalm, en hund som prøver å finne seg til rette, og svigermor og svigerfar som er høflige og avmålte og fokuserer gjerne heller på barnebarnet. Som mister ned ei pølse. Og hunden er rask.
Og det gikk helt bra.
Men vi fikk ikke en valp, hun var ferdig husren og opplært til å lyde. (dog, hun lød mannen. Meg lød hun bare dersom han ikke var hjemme. Rangstigen var klar)
Ikke på villkår om jeg ville hatt en KATT. Hund er mer overkommelig.
Men dyrt, ja, ingen tvil om det, hunden måtte gå på medisiner til flere tusen i måneden. I tillegg til mat. Spesialkost etterhvert. Og jevnlige kontroller hos dyrlege. Det var dyrt ja.
Jeg pleier å si til folk at hvis de vurderer hund så må minst en av de voksne i familien synes det er en knallgod idé. Og være innstilt på at det primært blir deres ansvar å følge opp hunden. Mannen min har aldri pushet for å få hund, det var det eldste som overtalte meg til å si ja til. Men det er ingen tvil om at grunnen til at det har vært såpass vellykket for oss å få hund er at mannen min virkelig elsker hunder og alt som følger med å ha hund, og mer enn gjerne går tur selv om det er møkkavær ute.
Samtidig så syns jeg ikke det er barebare å sette bort hunden, selv om vi har god tilgang til hundepassere. Han er veldig flokkorientert, og det er vi som er flokken hans. Det er oss han aller helst vil være sammen med, og vi merker at han blir lei seg og ganske klengete hvis vi er for mye borte fra ham. Spesielt gjelder det mannen min, men også meg. Barna håndterer han bedre at er litt til og fra, men han har det best når alle fire er hjemme sammen med ham. Det er derfor ikke bare for alle fire å legge planer utenfor huset på ettermiddager og i helger, som han ikke kan være med på. Det selv om vi har barn som passer seg selv, og hvor vi ikke lenger har behov for barnevakt. Sånn sett merker jeg at vi nok har en del mindre frihet enn andre jeg kjenner som har barn på samme alder som mine, fordi hunden er vår lille atpåklatt, og krever at vi enten gjør ting han kan være med på eller at vi er nok hjemme sammen med ham. Han kan være alene på dagtid, da. Uten å bråke eller ødelegge. Og han er sjeleglad når noen kommer hjem. Uansett om det er første- eller sistemann gjennom døren. :knegg: :hjerter:
Det bør nok også legges til at mannen min og jeg er enige om at siden han tross alt ikke lever så lenge (12-15 år er vel forventet levetid for hans rase), og at han er 100 % avhengige av oss for å ha det bra, så ønsker vi at han får leve et skikkelig godt liv, der vi tar hensyn til ham og det at han ikke har noe kontroll over hvor bra han lever.
Neida. Men det var et par netter der jeg sto og vasket gulv med kanskje to timers søvn innabords, og lurte på hva i all verden vi hadde begitt oss ut på. :sparke:
Det er masse, masse kos, det er mye mer liv i huset nå, og det er et samlingspunkt også for den litt utvidede familien. Vi har en del familiemedlemmer som trekker litt på årene, og du verden hvor mye glede denne lille firbente kan gi. :hjerter:
Vår finner seg til rette hos hvem som helst, hun elsker ALLE. :knegg: Men det er jo ikke gitt at alle er sånn. Vi hadde kusinen hennes her (1 år), og selv om hundene fysisk sett er omtrent kliss like, så hadde den et helt annet, og mye mer "nervøst" lynne, og hun var superstresset første døgnet.
Jeg synes ikke det er galskap. Kan ikke se for meg et liv uten hund. Man må bare være forberedt på at det tar en del tid. Men det gir utrolig mye glede :hjerter:
Vi har hatt hund i 11 år straks. Kjøpte han når eldste skulle begynne å være alene hjemme og fordi svigermor skulle komme seg mer ut. Hun hentet han og gikk tur og hadde han hele dagen og kom med han på kvelden - de dagene det passet. Og det passet veldig ofte.
Nå har det gått 11 år og hun er dement på 2.året og ingen andre enn jeg går tur. Morgen, middag og kveld. Er egentlig ganske mett av hele greia.
Det eneste som er kjipt for vår del med hunden vår er at han nekter å gå på tur med andre enn meg og mannen. 16 åringen har ikke sjans, dyret bare planter beina i bakken og nekter å gå. 20 åringen får lov til nød.
Synes ikke det er mye styr med turgåing. Han får en halvtimes tur av meg alt mellom klokka 12 og 14, et par ganger i uka tar mannen han med oppi fjellsida og kaster frisbee, ellers ELSKER han å søke etter godbiter som vi gjemmer rundt omrking i huset og da er han PEISE utkjørt etterpå.
Galskap er det ikke, men jeg ville virkelig vært HELT sikker før jeg gikk til det skrittet, særlig hvis det er valp det er snakk om. Jeg synes det var MYE arbeid å oppdra en valp, faktisk synes jeg valpetiden var mer anstrengende enn å ha baby, sikkert til dels fordi jeg var bedre forberedt på at baby skulle være mye jobb, men det var virkelig mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd - uansett hvor søt den var. Det tok 5 måneder før vår bichon havanais ble stueren. Vi hadde ikke hage å slippe den ut i og det var vinter. Say no more.
I tillegg kom trening for å oppdra den. Det er heller ikke gjort i en fei. Jada, man går på valpekurs etc., men selve treningen er det dere som må gjøre. Jeg gikk på tur med en venninne og hennes spaniel på ca. 1,5 år for et par måneder siden. Hun hadde hatt hund før, og hadde tatt lett på oppdragelsen av den nye hunden. Viktige ting som å kunne gå ordentlig i bånd, komme på innkalling etc. var over hodet ikke på plass. Hun hadde "glemt" hvor mye arbeid det var...
Også viktig å huske på at en hund må luftes flere ganger om dagen, ikke bare den hyggelige turen på en søndag i skogen, men ca 4 ganger om dagen. Kanskje bare korte tisseturer, men når det er tidlig morgen, sen kveld, kaldt, regn eller whatever, er det ikke koselig. Veldig viktig med gode avtaler for å dele på sånne ting. Pelsstell, tannstell, kloklipping etc. er heller ikke alltid lett, og blir det ikke gjort, er det enda verre.
Så har vi hjemme-alene trening som også er en ting som folk sliter med (inkludert oss). Særlig folk som har fått hund i pandemien eller hvis man har vært hjemme mye av andre grunner, sliter med dette fordi hunden da er vant til at det alltid er noe der, noe den liker. Og selv når hunden er blitt vant til å være alene, kan den ikke være alene i timesvis også på kvelden hvis den har vært alene en hel dag. Da må man hjem, ikke på trening eller ut og spise med venner eller kollegaer. Ikke bare hjem for å lufte den kjapt, men for å være sammen med den.
Så har man røyting, skitne labber, hunder som tygger på møbler eller sko, hunder som lukter, hunder som bjeffer i tide og utide etc. For ikke å snakke om hunder som blir syke og krever ekstra stell av den grunn. Det er både dyrt, trist og tidkrevende.
Pass i ferier fortjener et eget avsnitt. Det er absolutt ikke alle som egner seg som hundepassere og langt fra alle hunder som egner seg på kennel (eller lett å finne en god kennel). Vi hadde ordnet pass til vår hund, men så flyttet vi og måtte begynne helt på nytt. Ikke lett, men heldigvis ordnet det seg.
Men herregud; Dette var mye negativt. Jeg ELSKER hunden vår og er utrolig takknemlig for at vi tok beslutningen om å få den. På en måte takknemlig for at jeg ikke visste alt jeg har skrevet over her for da hadde jeg nok valgt annerledes. Men tenk dere godt om, det er i alle fall ekstremt viktig.
Her er det ungdommene som nekter å gå med hunden, han er en Ferdinand-type som somler seg avgårde. Så tålmodige er ikke ungene. Det er ikke jeg heller, men han har mer respekt for matriarken. :nemlig:
Å legge ansiktet sitt ned i en varm hundepels. Å se på en hund som strekker seg i sola. En hund i armkroken i sofaen. Noen å snakke med mens man pusler rundt seg selv. Lokkemiddel for å få større barn med ut på tur. Noen som alltid er blide på en tenåring det ikke alltid er like lett å være blid på. Å se mannen som ikke ville ha hund, forelske seg i den. :hjerter:
Enig. Kjøpte hund med en mann som var lite villig, frasa seg alt ansvar og nektet å være glad i den. Hunden er straks 3 år, de har blitt bestevenner. :hjerter:
Mannen som egentlig ikke ville ha hund ELSKER hunden vår. Han var arbeidsledig i nesten to år med hunden, så de har fått et helt spesielt bånd. Jeg merker også at hunden er spesielt glad i eldste, de fikk nok også et helt spesielt bånd de tre årene han kom hjem nesten hver eneste fritime og midttime mens han gikk på vgs.
Det var to ting som var slitsomt med å ha små barn og hund, resten var bare kos.
Min mann reiste en del, lufting på kvelden med sovende barn inne og reisende mann var ikke noen bra kombo.
Vår daværende hund holdt seg ikke så lenge (som nåværende hund) så litt stress å skynde seg hjem etter henting i barnehage. Lufting når vi kom hjem ble bare rask tissing om den andre voksne ikke var hjemme.
Jeg har stort sett skaffet alle familiens kjæledyr uten uttrykt samtykke. Med unntak av akvariefiskene er vel mannen villig til å gå i krigen for alle sammen. (Vi har to hunder, en katt, to hester og en flokk høner, har hatt kaniner og ender også)
Mulig det er fordi han vet at det er prisen jeg koster :knegg: men jeg er helt sikker på at han er oppriktig glad i dem.
Jeg er selv oppvokst med dyr og det var helt utenkelig at mine barn skulle vokse opp uten hund. Og jeg ser jo hvordan barna profiterer på det. De pelsdottene har fått uendelig mange hemmeligheter og tatt imot mang en kos. Å bli møtt av en som alltid er glad, og alltid glad i deg, hver eneste dag, morgen, middag, kveld. Det gjør noe med deg.
Og barnas første møte med sorg var da vi måtte avlive familiens svært gamle hund. De fikk følge han fra frisk, til ganmel, til syk og til det var på tide å sette strek. Det tror jeg er utrolig viktig lærdom for barn.
Men jeg er muligens ørlite inhabil…. :sparke:
Det har blitt veldig tydelig for oss også etter som vår hund ikke har så god helse. Klarer nesten ikke tenke på at vi kanskje må ta beslutningen om at han ikke skal leve lenger på et eller annet tidspunkt.
Etter den erfaringen vi har med hund med mye sykdommer så anbefaler jeg veldig å gjøre grundige undersøkelser på helsen til den rasen dere eventuelt velger, samtidig også gå nøye i sømmene oppdretterne dere vurderer. Vi bruker veldig mye penger, og hunden har i perioder et dårligere liv enn det han kunne hatt, så hundens helse har MYE å si for hvordan hundeholdet blir.
Eg er i tenkeboksen sjølv, og har eigentleg tenkt på tråden «Kva koster det å ha hund?» Her er økonomi eit vesentleg aspekt, samtidig har ungen veldig lyst på hund og eg kunne godt tenkt meg det selskapet dei vekene eg er aleine.
Jeg er veldig glad i hunder og dyr generelt og synes det generelt er lite stress med det meste dyrerelatert, og tror folk flest har godt av å ha dyr.
Men jeg mener også at det er å påføre seg en belastning som krever tid og innsats (og i VELDIG mye større grad om man ikke bor slik til at man har hage eller i første etasje i blokk), og om man ikke klarer det hele tiden er det en kilde til dårlig samvittighet og å føle seg utilstrekkelig.
Og på tross av alle beretninger om menn som blir glad i dyr de ikke egentlig vil ha, synes jeg allikevel det er ugreit å gamble på det og ikke respektere om de ikke ønsker den belastningen, om man ikke selv kan ta eneansvar for dyret.
Jeg har jo skjønt at jeg er en avslappet hundeeier. Men jeg tror Leo har det godt her, hehe. Vi er i hundeparken et par ganger i uka. Går tur hver kveld enten bare jeg og hunden, eller så er samboeren med. Han har tilgang til mye hjernetrim, det er vel største overraskelsen for meg, hvor mye aktivisering som trengs utenfor tur. Men med masse tygge-dingser og leker som ting gjemmes i, så får han brukt hodet på noe fornuftig, og ikke pøbelstreker. ;)
Han har fri tilgang til vår seng om natta, men velger ofte gulvet. Bur-bruk inne greide vi ikke opprettholde, og han lager et helsikes' leven.
Bur i bil går veldig greit.
Og nå som han kan settes ut i bånd alene, så er det helt supert for kjappe luftinger. Da tusler han rundt og står og observerer verden, og blir superglad når noen går forbi, men kjefter ikke på hverken folk, sykler eller biler.
På tur drar han som en gal, det har vi ikke fått plukket av han, men han går fint forbi både folk og dyr, og kjefter ikke på noe da heller.
Han er en villbasse som er veldig tenåring, men kul på sin måte. Og er som flere sier, limet i familien, sammen med kattungen.
Uten de to hadde stemningen vært mye mer laber her i huset tror jeg.
Jeg hadde aldri kommet hjem med en hund hvis jeg visste at mannen overhodet ikke ville ha den. Men det hadde gått helt fint for han om vi ikke hadde endt om med hund også. Strengt talt for meg også. Jeg er ikke et hundemenneske i det hele tatt, og ingen som kjenner meg fra langt tilbake hadde trodd at jeg noen gang skulle fått meg hund. Jeg likte aldri hunder før.
Hundeøkonomi er problematisk fordi man aldri vet hvordan hunden utvikler seg helsemessig. Man kan sjekke opp rasetypiske skavanker, og sjekke dogweb for noen få ting, men ellers er det umulig å forutse hvilke sykdommer og skader de kommer til å pådra seg. Forsikringen dekker bare en del av veterinærutgiftene.
Hundehold ellers synes jeg ikke er særlig dyrt, til min middels store lapphund går det med fór for ca 200kr per mnd, kanskje 20-30kr til godbiter og ellers rundt 1200kr til vaksine per år. Det har ikke vært nødvendig å bytte ut sele, halsbånd eller bånd etter at valpestadiet var tilbakelagt, skifter bare ut klosaksa av og til, så når utstyret er vel på plass så er det ikke særlig dyrt. Hunden min er nå sju år, og utstyret er på ingen måte utslitt.
Jeg er veldig tilhenger av å teste ut ting. Også om en av familiemedlemmenes motvilje står seg også gjennom eksponering. Det var derfor vi var forverter, men man kan jo teste ved lånehund også.
Jeg har tenkt mye på en hund til, og forrige helg testet vi det. Det var nok til at jeg innså at skal jeg gjennom valpetiden en gang til, så skal jeg være topp motivert for jobben det innebærer (og det er jeg ikke akkurat nå, men kan jo bli). Jeg hadde helt glemt hvor mye stress det er å ikke kunne stole på at hunden ikke stjeler mat, for eksempel…
Har hund og har hatt hund i mange år, men ser ikke helt for meg valp, med det første. Det er mye jobb, den første tiden døgnet rundt, og man blir belønnet (eller straffet…) ifht tiden man har lagt ned de første månedene. Så kommer tenåringsnykkene når hunden er rundt året. Det er da mange hunder blir omplassert…
Her i huset er hunden fremst min, og det er noe som jevnlig blir uttalt av andre her som ikke synes det var en god idé. Særlig når noe skal gjøres. Fair enough, det var jeg som ville ha hunden, men enkel onkelforskning tilsier altså ikke at noen som var negativ i utgangspunktet senere blir vunnet over. Tenker at man må legge til grunn at de som ikke ønsker hund, fortsatt kommer til å synes det.
Har man små barn har man plenty ansvar fra før, da er nok mitt syn at begge voksne bør være aktivt FOR hund om man skal legge en hund til kabalen.
Så er en liten hund mye mer… praktisk!! enn de store. Og les for guds skyld rasebeskrivelsen. En terrier er en terrier. En jakthund jager. En trekkhund trekker. En arbeidshund må jobbe. Og pass deg for blandinger, så du får en hund som både vil trekke og jage. :knegg:
Slår et slag for de små gammeldame-hundene. De er nedvurdert. Bichon, tibetansk spaniel osv. Gi dem oppmerksomhet, trening og oppdragelse, og du får full pakke i 4-5 kg hund.
Jeg fikk en hund jeg egentlig ikke ville ha, og det preget mitt forhold til hunden lenge. For man får er lite vesen som krever kjærlighet og omsorg og turer og alt som hører til, og jeg er i alle fall bygget sånn at jeg får sykt dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å gi det jeg vet burde gis. Og en hund krever mye. Det nytter ikke hva som står i bøkene om at de er lettstelte, lite krevende «leilighetshunder». Sannsynligheten for at hunden har lest boka og er klar over det er forsvinnende liten. Så det er fullt mulig at den i stedet elsker lange turer og kos og oppmerksomhet. Og da skal man ha tid og overskudd til å gi det. Jeg ville, basert på egne erfaringer, vært skeptisk til å skaffe hund i en situasjon med små barn og sykdom og en partner som ikke er med 100%, men kanskje strekker seg for å glede.
Nå har jeg katt, og selv der får jeg litt dårlig samvittighet om jeg er borte mye, selv om jeg har katteluke og katten har mat og husly og ungene ser til den. For jeg merker jo at katten har savnet meg og limer på meg når jeg kommer tilbake. Min katt har absolutt ikke lest de bøkene om at katter er selvstendige dyr uten stort behov for menneskelig kos og oppmerksomhet. :knegg:
Jeg skal aldri ha hund igjen. Masse kos og glede ja, men konstant dårlig samvittighet når jeg måtte prioritere andre ting, skulle reise bort eller bare ikke hadde ork til å kose og klappe. Å skaffe seg hund er på mange måter å skaffe seg et barn man ikke kan ha med seg over alt, og som man heller ikke kan reise fra eller lett skaffe barnevakt til.
Jeg tenker at det fort er litt «du skal se du blir gravid nå som du adopterer» over «alle blir glade i hunden de egentlig ikke ville ha». Vi har alle hørt en historie om noen som ble gravide etter å ha adoptert, men det store flertallet blir ikke det altså.
Jeg for min del ble bare lykkelig da datteren min tok med seg hunden da hun flytter hjemmenfra. Jeg er glad i hunden, men jeg er ufattelig glad for at den ikke er mitt ansvar lengre og at vi bare besøker hverandre nå.
Jeg kommer ikke fra det at dere er i unntakstilstand pga sykdom. Det mener jeg er en sentral faktor som gjør at det kan/bør vurderes noe annerledes. Kanskje er det likevel riktig å skaffe seg hund, men ikke basert på ble glad i hunden likevel og det gikk bra med oss-historier.
Boforhold har mye å si for hvor krevende det er å ha hund. Jeg bor i hus med stor, inngjerdet hage og ingen naboer i nærheten. Mine hunder slippes ut alene for å gå på do og også for å løpe av seg. De tas med på tur og trening osv, men skulle det være en dag det ikke går, så er det ingen krise siden de er ute løse i hagen flere timer hver dag (så sant det ikke regner eller er kaldt, da vil de heller sove foran ovnen). Jeg opplever ikke mitt hundehold som krevende arbeidsmessig sett, men det koster mye penger og selvsagt tid.
Jeg har bodd i leilighet med hund og synes det var veldig slitsomt. Det å måtte ut med hunden i bånd hver gang den måtte på do ((dvs 3-4 ganger i døgnet, ofte mer) var skikkelig slitsomt. Ofte passet det meg ikke å gå ut når hunden måtte. Andre ganger hadde jeg ikke lyst, eller det kunne være skikkelig møkkavær som gjorde det krevende å gå ut. Jeg var den gang alene og hadde ikke barn å ta hensyn til. Med små barn hadde nok dette blitt enda mer krevende. Dessuten hender det, spesielt med valp, men også med voksen hund, at de må ut på natta. Jeg ble vekket senest for et par dager siden av en hund som bjeffet panisk klokka tre om natta. Det er ille nok å stavre seg ut av senga og gå i stua for å åpne verandadøra og slippe ut stakkaren. Skulle jeg måttet kle på meg selv og vært med ut i tillegg… tja, da hadde nok hundeholdet blitt revurdert ganske kjapt. Jeg ble forøvrig vekket en time senere av samme hund som måtte ut igjen, han hadde diaré.
Forøvrig tenker jeg at anskaffelse av hund er en såpass stor sak for familien at det er en selvfølge at alle er enige!
Altså, jeg tviler på at Input sender mail til kennel i morgen. :knegg: Om hun ligner på meg, så er dette en prosess, fra en tanke man leker med, man funderer litt, lar det modne, tar tanken frem og knar litt på den og legger den til side, kanskje man begynner litt research på passende raser, kanskje tester man en lånehund eller to.
Og da vet man jo mer, om både helse og hund.
Jeg startet denne funderingstråden i 2016, og ett år etter det så fikk vi "piloten" i hus, og ble forverter for å teste om vi var hundefolk. Formelt hundeeiere ble vi først i 2020.
Beklager langt fravær fra denne tråden, den egner seg dårlig for mobilsvar for meg. :sparke:
Leser dere HI ser dere jo også at det ikke er et infall nå. Jeg hadde hatt hund i seks år allerede, om de ikke var for mannen dukket opp. Og hans argumenter mot, mener han selv at ikke gjelder lenger. Vi lever et hundevennlig liv nå, det er han enig i. Jeg er av typen som aldri har vært sikker på noe som helst noensinne i livet, så om jeg skulle ventet til jeg var 100% sikker, hadde det ikke blitt noen ting. Polyanna hadde rett i at jeg er en treiging, særlig på sånne avgjørelser som dette. Men nå har den ligget og grunnet i mange år da. Jeg har forresten lett en del etter låndhund, men de er enten veldig store (maks 15-20 kg går greit), trenger pass bare på dagtid eller tåler ikke barn. Det er vedig mange som ikke kan være alene hjemme og derfor vil ha noen som kan komme og gå tur på dagtid, men det er liksom ikke helt det jeg er ute etter.
Det med sykdom er jeg enig i at er en risikofaktor, men samtidig er det noe alle kan oppleve. Jeg har heldigvis en gunstig prognose, med liten risiko for tilbakefall, og skulle det komme tilbake, er det "enkelt" å behandle sammenliknet med andre gentyper leukemi. Fysisk sett er jeg kjempefrisk og har tålt behandling usedvanlig godt.
Jeg leser tråden med stor interesse. Må innrømme at jeg leser innleggene fra dere som aldri har ønsket dere hund litt mindre, som jeg håper dere ville gjort dersom dere spurte meg om det var en god idé å bo på landet eller ha hytte i syden. :knegg:
Det med hvor mye jobb det er, synes jeg kommer veldig an på rase. Jeg har aldri opplevd det som mye jobb å ha hunden vår. Men han var en rolig liten hund, da, og han var frisk hele livet.
Jeg skrev vel at det var mye jobb med VALP. Nå som vår bichon havanais er 8 år gammel, er det over hodet ikke mye jobb, med unntak av mye pelsstell. Jada, vi må ut (og bor i leilighet) 4 ganger om dagen i all slags vær, men det er jo en innarbeidet rutine, vi er flere som deler på det og i tillegg har hun ikke så store krav når det gjelder lange turer og er like lite glad i kaldt vær og regn som det vi er - hahahaha. Den tiden vi ikke er ute med henne, sover hun for det meste. Får hun mat og litt kos, er det greit, liksom.
Et eksempel på jobb: Nå under snøsmeltingen er det grus o v e r a l t. Virkelig overalt. Det knaser når jeg setter meg i sofaen, vi kjører robotstøvsugeren to ganger om dagen, men det er likevel et tynt lag grus overalt. Pelsen samler også pollen, om noen av dere er allergiske.
Vår hund får ikke være i senger, og nå syns jeg ikke egentlig st han skal få være i sofaen heller. :kjevle:
Vi har langhåret hund, da, og vet akkurat hva slags pels man bør lage gatefeiebørster av
Her var det mann og barn som var giret, jeg litt mer lunken. Hun har innskrenket feriene og reisemulighetene våres mye, rett og slett fordi at de som har passet henne før har fått seg hund etter de har hatt hun på besøk.
Vi kjøpte hund fra dyrebeskyttelsen, selv om hun var stor da hun kom til oss så har hun levd ett liv i bur i en kjeller uten å ha vært ute, hun var derfor som en valp i oppførsel.
Hun har gitt oss mye glede, litt grå hår og mye kos, hadde aldri ville vært foruten.
Pelsstell, turer og manglende frihet til å dra hvor jeg ville når jeg ville. Vår hund ville helst være ute hele tiden, og stod alltid og logget forventningsfullt foran døren, selv etter en to timers tur. Jeg er fullstendig klar over at han ikke behøvde så mange turer, men det ga meg likevel dårlig samvittighet for at jeg ikke tok ham med ut enda mer.
Det hadde helt sikkert vært noe annet om ungene var store og hunden ikke konkurrerte om oppmerksomheten med unger, jobb, fritidsaktiviteter osv. Jeg var alenemor da. Det er helt klart enklere om man er to om jobben.
Veldig mange av oppgavene knyttet til hund starter med å kjennes som en jobb, rett og slett fordi det er oppgaver en ikke er vant til å huske på og gjøre. Men veldig fort blir de en vane. Som at jeg aldri legger meg uten å ha gått en rusletur i gata, at hunden skal ha mat til noenlunde faste tider og at det alltid bør bo noen hundeposer og noen godbiter i alle jakkelommer. Når disse tingene er inkorporert i hverdagslivet så syns i hvert fall ikke jeg at de er et ork, men mer bare noe jeg gjør.
Jobb og jobb. Han er en forpliktelse. Og helsemessig har jeg både på papiret og i praksis tidvis nok med meg selv. Jeg synes det er verd ekstrabelastningen med hund, for jeg synes det gir meg enda mer. Men jeg ser godt at andre ville opplevd det annerledes.
Trening/dressering: Dette er omfattende. Særlig i starten. Man må være veldig på, og hele familien må være samlet om oppdragelsen. Vi har fått til mye, men siden vi fikk hunden to måneder før pandemien, så ble han dårlig sosialisert. Vi sliter med det, og det er mye mer belastende enn jeg så for meg.
Lufting/turer: Vi har en bitteliten hund, og han kan både være med på lange fjell/skiturer, og klare seg en dag med bare lufteturer. Men han må jo luftes, fire ganger. Man må orke å kle på seg, i all slags vær og vind, og bli med ham ut. Det er jo ikke fysisk sett utfordrende, men for meg er det noen dager mentalt krevende å vite at jeg må.
Spontanitet: «Hva med hunden?» blir et spørsmål man stiller mye, særlig i starten, før man blir vant til at den er en faktor som må tas med i alle beregninger. Man kan ikke alltid ta den med, man kan ikke alltid reise i fra den. Og jeg var ikke forberedt på hvor dårlig samvittighet jeg kom til å ha, når han plutselig må være hjemme alene litt.
Pelsstell: Vi har en hund som ikke røyter, men som må klippes og børstes for å ikke få floker. Han må klippes minst en gang i mnd for å være praktisk, og det føles påfallende ofte. Ukene går fort!
Økonomi: Det koster. Og akkurat nå koster alt annet også. Vi lever et aktivt liv etter hvert, og hunden trenger også utstyr. Vi har brukt mye bare på potesokker i vinter.
Det var ikke det jeg syntes at var stress med å ha hund. Det var vissheten om at hundens livskvalitet var hundre prosent avhengig av oss. En hund trenger mye oppmerksomhet for å være en lykkelig hund, ikke bare tur, men mental stimuli og kontakt. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet, og det var den psykiske belastningen som var det verste med å ha hund. Vi hadde mer enn nok tid til hunden, men det føltes kvelende at hundens ve og vel kun var vårt ansvar, og at den var fullstendig prisgitt oss. Jeg følte meg bundet, og vi hadde mindre mulighet til å være spontane, og selv om hundevaktene var der, så ville hunden helst være med oss, og jeg syntes det var vondt å se stresset hennes når vi skulle reise.
Jeg er veldig glad for å ikke være hundeeier mer, selv om vi elsket hunden, alle mann.
Dessuten var hun sabla dyr i drift. Vi har brukt MYE penger på veterinær. Og vi har hatt mange bekymringer.
Og så synes jeg at de fleste hunder er altfor mye alene hjemme, og at mange hundeeiere er veldig sånn «den greier det så fint, atte. Den sover bare likevel, og den krever ikke så mye tur.» Jeg tenker alltid «stakkars hund, for et liv.»
Jeg er absolutt veldig for å ha hund om man har tid, lyst og ork til det. De jeg kjenner som har hund synes jo absolutt det er verd det. Idiot-faren til ungene har fått seg hund, og i følge ungene får den mer kjærlighet og oppmerksomhet enn det de gjør. :snill:
Men jeg tenker også at det er ekstremt viktig å være to som ønsker det like sterkt når man har (små) unger og jobb og andre ting, basert på egne erfaringer om at det, som Niobe sier, av og til kan være et ork, om det er aldri så mye kos. Hunden krever jo akkurat det samme uavhengig av hvor man selv er, mentalt og fysisk. Er man ikke 100% innstilt på å ha hund så kan hund fort bli enda en ting som man må ta hånd om (og da tenker jeg ikke på deg, som er den som ønsker seg hund), men om mannen din, som er den som strekker seg litt der).
Jøss, hyacinth, så snedig, jeg kjenner meg ikke igjen på en eneste flekk. Jeg tenker at hun har det perfekte liv. Hun er glad uansett. Fred og ro: deilig å sove i en deilig seng eller en solflekk. Tur? Jippi! Kos? Jippi! Lek? Jippi! Ingenting? Jippi, ny blund!
Labrador eller kastrert hannkatt! (Vi har en sånn også, en særdeles bortskjemt, velvoksen utgave. Snakker om å leve det gode liv, med 4 stk som står på for å opprettholde tilnærmet døgnåpen service!)
Jeg kan likevel forstå tankegangen din, Hyacint. Tidvis tenker jeg jo det samme. Jeg tenkte forøvrig det samme om ungene også, da de var små. Hvordan de var fullstendig prisgitt oss og vår innsats og evne. Men så ser jeg også hvor lite som skal til for å gjøre hunden vår glad. Og hvor mange glade øyeblikk hun har i løpet av et døgn. Og hvor intenst dypt hun sukker når hun deiser ned for langlur nummer 7 den dagen. :humre:
Jeg forstår hva du mener, Hyacinth. Jeg tenker jo at vår hund er bortskjemt med at jeg er hjemme hele tiden. Og så ser jeg også at han reagerer helt likt enten jeg har vært borte 30 min eller 4 timer. Han mangler tidsbegrep, på godt og vondt. Jeg tror vi «menneskeliggjør» hundene om vi tenker at de savner oss og er leie hele tiden mens vi er borte. Vår hund er mest/bare knyttet til meg, og bryr seg fint lite om noen av de andre er borte. Det er han jo vant til. Om jeg reiser bort, så venter han (i følge mannen min) på meg de første timene, så «glemmer» han at jeg er borte og forholder seg til de andre.
Webkamera viser forresten at han sover mesteparten av tiden han er alene, men er veldig vár for lyder. Han hører bilen vår på laaaang avstand.
Greia er jo at hunder er forskjellige og selv om en seriøs oppdretter kan være flink til å matche hund og familie, så kan ikke oppdretteren forutse alt.
Vi har i utgangspunktet en ganske så energisk, happy-go-lucky, alt er stas, hund. Men han er skikkelig tung og trist for tiden, og jeg får rett og slett ganske vondt av ham. Det er både fordi mannen og jeg er tilbake på jobb omtrent fulltid (ingen av oss er spesielt begeistret for hjemmekontor) og fordi mannen har begynt å reise igjen og er borte en til to netter hver uke. Hunden er veldig knyttet til mannen og syns det er helt pyton når han er borte.
Han får være med meg litt på jobb og jeg sitter litt mer hjemme enn jeg nok ellers hadde gjort, av hensyn til hunden. Han har ikke separasjonsangst, men det er ikke det beste livet hans å måtte være alene flere timer hver dag, mandag til fredag. Jeg merker enorm forskjell på humøret hans om morgenen ift om vi alle sammen kommer ned med "jobb og skoleklær" eller om det er en som har på hjemmekontoruniformen. Når det er tydelig at alle skal ut, så går hode og hale ned, og han krøller seg sammen i hjørnet sitt og sturer. Når det er en som åpenbart skal være hjemme, legger han seg til med magen i været og sovner som en stein, gjerne tett inntil den som skal være hjemme.
For meg som bor alene er det å ha en voksen hund ikke mye jobb. Den er greit oppdratt, oppfører seg bra og er en super tur- og treningskompis.
Å oppdra en valp derimot, er noe ganske annet. Noe avhenger av rase og individ, men det skal godt gjøres å stå igjen med en harmonisk og godt oppdratt hund etter et par år uten å ha lagt ned mye tid og energi. En hund som kan være alene hjemme, komme på innkalling, ikke hoppe opp i møblene, ikke stjele mat eller tigge, gå pent i bånd, passere andre hunder på en ok måte, ikke hoppe på folk som kommer på besøk, og i det hele tatt vise en rolig og avbalansert atferd.
De fleste hunder lærer kjapt ferdigheter som sitt, dekk, kom etc. i kontrollerte omgivelse. Det krever ikke mye jobbing. Å jobbe videre med de samme ferdighetene i mer utfordrende situasjoner tar mye mer tid. Og mange, mange repetisjoner. Det er heller ikke alltid like enkelt å fokusere på sin egen atferd og sinnsstemning, å ta seg i det når man helst vil brøle et høyt NEI!, i stedet for å trekke pusten dypt og prøve å finne den roen som skal til for at hunden skal oppfatte hva du ønsker. Min erfaring er at dette aspektet av å være hundeeier tar mye større plass enn det jeg i utgangspunktet ville trodd.
Er man alene om dette er det på mange måter enklere enn å ha hele familien involvert. Da må man i tillegg til å lære opp hunden også lære familiemedlemmene hvor de skal forholde seg til valpen generelt, og hvordan de bør opptre i spesielle situasjoner. Jeg har hatt begge hundene med på jobb fra de var valper, og det var – unnskyld uttrykket – en helvetes jobb å banke inn min enkle hunderegel til kollegene. Som rett og slett var å ignorere.
Med små barn i huset vil det være vanskelig å få til en konsekvent valpeoppdragelse. Unger under 4-5 år har ikke forutsetninger for å klare dette, og det vil kreve mye tålmodighet å lære dem selv små drypp av valpeoppdragelse. Å se på valpen som et selvstendig individ med egne behov, instinkter og følelser, er ikke noe vi kan forvente av barnet, og det blir lett veldig slitsomt å stadig passe på at denne komboen fungerer sånn noenlunde. Det å aldri la små barn og hund være uten kontinuerlig tilsyn er også krevende. Det ser jeg når jeg er på besøk hos mine barnebarn på tre og ett år. Det må alltid være en voksen tilstede når barn og hund er i samme rom.
Det kan være nyttig å stille seg noen spørsmål før man bestemmer seg for å gå til anskaffelse av valp. Hva kan jeg tilby hunden? Hva er det som gjør at jeg og min familie vil være et godt hundehjem? Har jeg den kunnskapen, tålmodigheten og ferdighetene som skal til? Hunden velger ikke oss, vi velger den, og jeg synes det er viktig å oppdra den mest mulig i tråd med dens behov, egenskaper og instinkter som hund. Trygge og tydelige eiere, klare grenser og nok mosjon. Apropos mosjon; jeg ser ikke på turer som jobb, jeg løper og går på tur uansett, men klart det går med en del tid. Tenker minimum en time per dag, også for små hunder.
Det er kanskje fordi en del hundebøker beskriver en del hunderaser som «leilighetshunder» og «lette å oppdra». Men det stemmer jo ikke alltid. Hunden vi fikk elsket lange turer og kunne sikkert gått tur i timesvis daglig, om vi hadde hatt tid til det. Masse personlighet og egen vilje og aldeles ikke lett å oppdra for en alenemor uten peiling på hund og som ble hundemamma mot sin vilje. :sukk:
Ellet som tror at små hunder bare kan gå korte turer..! Vi får mange reaksjoner (positive!) på fjelltur og skitur med vår hund. På ski må han bæres i nedoverbakkene, men det er jo null problem. Han var med på 2,1 mil på søndag!
Det er også greit å ha i bakhodet at "korte turer" er et relativt begrep. Min lille pelsfyr trives godt nesten uansett, men det klart beste for ham er å få ca en mil om dagen. (fordelt på to eller tre turer).
Jeg synes ikke det er mye jobb med hund, men det tar jo litt tid. Hvis jeg går seks kilometer med hunden etter jobb, så er jo det også positivt for meg. Sånn sett så er det tid jeg får hjelp til å prioritere til bevegelse.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
