Som mor har jeg måttet revurdere både det ene og det andre i forhold til mine gode intensjoner om barneoppdragelse. Det aller verste for meg er at jeg dessverre ikke har fått oliventyggende og ruccolaknaskende barn som blir lykkelige når de får salaten servert med pinjekjerner og balsamico. Jeg hadde håpet at de skulle spise grønnsaker og være åpne for å smake på nye ting, men har altså fostret unger som rynker på nesa og sier "æsj" så snart de lukter at det ikke er velkjent mat som serveres. Den ene ungen er riktignok litt bedre enn den andre, men ille likevel.
Jeg lovte meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skulle få slike barn som kikket på andre når de spiste, pekte på andre mennesker, eller trasset i butikken..
De måtte absolutt sove i egen seng også.
Need I say more..
Kamelsvelging, en kjent sportsgren blant foreldre.
Jeg svelger nok jevnlig små kameler, de går glatt ned sammen med annet smårusk og smuler, så jeg merker de nok ikke så godt.
Den aller største kamel jeg har svelget, er nok GodMorTM-kamelen. Eller, svelget og svelget fru blom, den sitter litt fast i halsen enda.
Jeg hadde før jeg ble foreldre en helt klar forestilling om hvor stort mitt engasjement i alle og alt som hadde med mine barn skulle bli. Jeg skulle glatt rekke alt av foreldrekaffer, forestillinger, avsluttninger ol, det var en selvfølge å kombinere med 100 % jobb. I tilegg kunne jeg vel alltids bake en kake eller to å ta med. Jeg skulle rekke hånden først i været på foreldremøter og melde meg frivillig til alle verv som måtte dukke opp, selvsagt skulle jeg det.
Den som nå synes foreldrekaffene, foreldresamtalene, luciamarkeringen og avsluttningen kommer tett som hagel er meg. De kræsjer selvsagt alltid med hektiske perioder og viktige møter på jobben, men jeg rekker det jo. Bare det å skaffe barnevakt til å kunne gå på foreldremøter er jo en stor utfording. Når det gjelder alle de vervene er lista nå lagt lavt. Lavt er ordet, for jeg ligger jo omtrent under bordet, holder pusten og later som jeg er usynlig når nye representanter skal velges. Det er nok et latterlig syn med tanke på min størelse og alt jeg hadde snakket før valget avrepresentant startet :knegg:
Jeg hadde nemlig som ganske nybakt mor en teori om at grunnen til at unger ikke spiste grønnsaker og fisk, var at de ikke hadde blitt servert det tidlig nok.
Når gutten bare fikk det fra han begynte med middag, så skulle det gå greit.
Så jeg var GodMorTM og lagde babymaten fra scratch her hjemme, med fisk og grønnsaker og alt som er sunt og godt, og ungen spiste med stor lyst og appetitt.
Helt til han ble omtrent halvannet år - og der var det stopp.
Tid for kamel med salt og pepper. :sukk:
Har ikke gitt opp håpet, så jeg fortsetter å lage både fisk og grønnsaker med jevne mellomrom - men teorien min har jeg svelget på tvers.
Kamelsvelging er en stor del av hverdagen når man har barn, og selv har jeg svelget så mange kameler at jeg har kommet ut av tellinga - noen vanskeligere å svelge enn andre.
Jeg svelger unna for harde livet og har problemer med å definere størrelsen på de som glir ned, de kan virke store fordi det går ned flere i slengen. :knegg:
Men, tid brukt på TV og data har vel vært en av de aller største kamelen for min del. Jeg var vel av den oppfatning at siden vi i gamle ikke brukte mer enn 30 minutter for TV'n så brude den oppvoksende genereasjon også greie seg med det. Vel, kamlen gikk unna den, uten at det betyr at det ikke foreligger grenser ang tidsforbruket her.
Den lureste kamelen jeg svelget var grønnsakskamelen. Da jeg ga meg fristet plutselig grønnsakene. :rolleyes:
Jeg har brukt tv som barnevakt når jeg har vært dritsliten selv og hatt behov for et pusterom. Og jeg har ved et par anledninger lokket med nonstop. :flau: Ja, jeg gremmes litt.
Helgemorningene hvor hun ser på TV/film og spiser kjeks eller resten av lørdagsgodteriet er jeg ikke akkurat stolt av. Det hender jeg tar meg sammen og lager fruktfat eller smører skiver, men like ofte får hun noe godt.
Jeg sverget dypt på at jeg aldri skulle bruke "hvis ikke du gjør...., så blir det ingen...."
Prøver riktignok å begrense det til et minimum, derfor sitter kamelen fortsatt litt ubehagelig på tvers i halsen.
Jeg kjenner igjen både ideen om å være veldig engasjert barnehagemamma og å få barn som spiser grønnsaker og alt mulig annet, men så fryktelig høye idealer hadde jeg ikke der, så fallhøyden har ikke blitt altfor stor. Enearvingen har nok i større grad enn forutsett fått fritt spillerom (i bokstavelig forstand :knegg: ) lørdags- og søndagsmorgener, men når man får et barn som i den grad storkoser seg alene med dataspill og lego og Små Einsteins på barne-TV mens foreldrene får en time eller to ekstra på øret, så ville det jo være synd å kaste det bort?
Hvor skal jeg begynne :rolleyes:. Gulper støtt og stadig digre hårballer jeg.
Kanskje den største er det å innse at au pair er en fin ting for familien. Det var forøvrig også den det har vært kjekkest å svelge :jupp:.
Ellers? Barn skal smake på alt de får servert. Ikke om man har tenkt å ha noen koselige måltider innimellom.
Unger skal sove i egen seng. Joda, men det er ikke alltid man våkner skikkelig når de kommer krypende, og hun på snart åtte begynner det å bli slitsomt å bære inn igjen.
Ikke bruke tv som barnevakt. Joda, i helgene så :o.
Hvis man ikke liker kameler, er cluet rett og slett å ikke drive import av dem :nemlig:
Jeg hadde ikke så mange vanntette planer om hvordan ting skulle bli -til det har jeg vært for mye barnevakt og jobbet for mye med barn :knegg:, så kamelene har ikke blitt så mange. Dog irriterer deg meg grønn at min nest eldste er uhorvelig kresen i matveien. Det har han ikke lært hjemmefra, for å si det mildt.
Jeg tror at min største kamel har vært spising foran barnetv. Ikke at det blir gjort særlig ofte, men det har forekommet både til frokost og til middag og det var noe jeg var opptatt av at jeg ikke skulle gjøre.
Til tvillingene har jeg kjøpt vogn med sportsdel som ikke kan snus. De må sitte/ligge vendt fra meg fra de er bare ca et halvt år gamle. Det er en stor kamel.
Måltidene skulle være hellige samlingsstunder i vår familie, og ordentlige bordmanerer en selvfølge. :knegg: Og så har jeg fått en gutt som får komme og gå til og fra bordet som han ønsker - bare han spiser noe over hodet (som regel bare rent kjøtt uten antydning til grønnskaer eller poteter). Og en periode spiste han bare foran barne-TV.
Sove i egen seng er også en kamel som sklei fort ned.
veeel ... jeg skulle ha to unger, hus, volvo, katt og kanin før jeg var fylt 30! Et skikkelig A4 liv, og for all del ikke være "gammel" mor.
Her sitter jeg i leiligheten min, ser ut på opelen og er i en alder av 32 år gravid med førstemann ...
En annen ting var jo at jeg skulle ha et supergodt forhold til den som måtte bli svigermoren min :lol:
Prinsessekamelen. Riktignok har vi ikke oppmuntret til bruk av rosa kjoler og dill, men vi har definitivt gått til innkjøp av diverse plagg og leker for å glede snuppa på bursdagen for eksempel. I fjor kjøpte vi knall rosa ski til jul, ikke var de billige, og vi burde vel kjøpt de blå med tanke på lillebror.
TV-kamelen.. vi har aktive barn, og ting som roer dem ned er mor og far glad i :o. Storesøster er for aktiv til å sitte passivt og glo i timesvis uansett, så det regulerer seg selv greit.
Venne dem til å sove i sin egen seng: det gikk fint det, helt til vi fikk en gutt med dårlig sovehjerte. Den kamelen gled lett ned, alt for å få litt søvn.
Vi var veldig enige om at Barbie ikke skulle inn i dette huset....plutselig kom pappa hjem fra reise med en Askepott (Barbie- stil). Storesøster forelsket seg i den såklart . Hun er jo helt prinsesse-frelst. Jeg kunne ikke hoppe frem og ta den!
Det gikk et par uker så sier pappaen: jøss....hvorfor har hun en Barbie???:dåne:
Sove i egen seng var vel den første. Storesøster sov kun oppå meg eller pappen. Flaske i senga, den glei kjapt ned og jeg tenker sjelden over den. TV som barnevakt. Sitte pent ved bordet og spise. Storesøster spiser nesten ikke, så hun har sittet under bordet og lekt hund mens vi har "foret" henne. :risterpåhodetavossselv:
Den største kamelen min må være mobilen til mellomste.
Kunne ikke se hvorfor han trengte det...............
Han trenger den ikke like mye som vi gjør for å få tak i han.
Han er 10 år og etter å ha hatt ringerundte til venner hver eneste dag i MANGE uker var mobil veldig greit.
Dog hender det han glemmer den, så vi må ta ringerunden alikevel da....
Men det er jo søtt når han får meldinger (faren som leste den) hvor det står:
Vil du være sammenmeg meg eller ******?
Har rett og slett måtte innse at vi lever ikke legre slik vi gjorde når jeg var liten.
(eller det var ikke vanlgi med mobil nrå eldstegutten min ble født engang.)
Den største kamelen til nå var å slutte å amme. Etter det har de tingene jeg har måttet svelge føltes mer som pungrotter - altså helt overkommelige å få ned.
Okei da, leker a'la Byggmester Bob, Thomastoget og Noddy skulle vi ikke ha - med mindre de var av tre. Den var litt større enn en rotte. Også fordi jeg ikke kan skylde på besteforeldre, siden jeg har lett dem opp og kjøpt dem selv. Jeg kan jo ikke gjøre gutten sosialt inkompetent heller? :trasser:
Etter å ha hatt barn i over 20 år, må jeg nesten si at jeg ikke merker så mye til kamelene når de glir ned lenger. Det blir en vane, mer eller mindre. :nemlig: Bare sånn for å gi dere litt håp.
Mobilkamelen gikk glatt ned her i gården også. Har alltid ment at barnet burde være minst 12 år før mobilen skulle gjøre sitt inntog. Vel, etter samme type ringerunde, med påfølgende 30 minutters gåtur i nabolaget for å lete etter barn, så ble det mobil i 9 års gave her. Hverdagen er betydelig lettere og misbruk av godet har ikke forekommet.
Her tygges det fortsatt på grønnsakskamelen, og den er fortsatt ikke svelget. Jeg gir meg ikke så lett, selv om jeg nok må innse at poteter kommer Snupp aldri til å like. Jeg trøster meg dessuten med at han gjerne spiser eksotisk mat, og at oliven gled ned på høykant første gang han fikk smake. Ellers er jeg foreløpig ikke spesielt dreven på kamelspising, men det er nok fordi Snupp fortsatt er ganske liten og mine kjepphester først kommer til landet når han blir eldre. (Mobilkamelen er spennende, der er jeg ganske steil, så den blir stor og hårete).
Min 2-åring elsker poteter, og kan spise en 4-5 av dem om han får lov. Grønnsaker med farge derimot :mumle:. Han kan strekke seg til å spise potetstappe med moste gulrøtter i, men bortsett fra det er han steil, og jeg svelger kameler....
Forresten, han elsker oliven, så vi får i ham noe med farge på.
At jeg har barn i det hele tatt var uventet, så jeg hadde ikke fått alet opp en så stor gjeng med kameler, men noen har glidd ned. TV, mat og søvn. :knegg:
Huff, jeg var en sånn irriterende bedreviter før jeg fikk barn. Det var bare å gjøre sånn og sånn, og ALDRI om jeg skulle gjøre ditt og datt. Riiight ... :knegg:
Det er ikke forumplass nok til å liste opp alle kamelene jeg har svelget.
Jeg har ikke svelget så enormt med kameler, tror jeg.
Dette dreier seg vel ikke om kamelsvelging, for du har jo gjort det du kunne, ikke sant, og det er jo ikke nødvendigvis din feil at ungene ikke liker oliven og ruccola?
Kamelsvelging er en aktet sportsgren her i huset. Jeg begynner å bli veldig god for å si det selv.
De skulle aldri sove i vår seng - de har seng selv må vite.
De skulle se veldig lite på TV, og ikke se film i tide og utide.
De skulle spise masse grønnsaker.
Godteri kun på lørdager, og ikke en tyggis utenom.
Vel - jeg begynner å bli lodden i halsen.
Rosa-prinsesse-dillet satt ganske langt inne, men Frøknas garderobe er nå rosa for alle pengene.
DVD-spiller i bilen (på langtur) var også en prinsippsak som gikk ut med høye kneløft.
Den største kamelen, som jeg ikke har til hensikt å svelge flere ganger, var å snu Frøkna fremover i bil da hun var 3,5 år. :( Blobben har fått DuoLogic, som ikke kan snus, så intensjonene er definitivt fortsatt på plass.
