Inspirert av tråden av hva som har vært den største kamelen man har svelget. Etter å ha lest om alle kamelene som har blitt fortært i det ganske land, begynte jeg å tenke etter hvilke som ikke har gått ned her i gårde. Altså hvilke regler som jeg har opprettholdt uansett hvor mange angrep som har kommet.
Jeg har fra lenge før jeg fikk barn hatt en oppfatning av at mat spises ved et spisebord og ikke på stua foran TV. En oppfatning som ble angrepet både før og etter at jeg selv fikk barn. Men, denne har jeg tviholdt på. Både gubben og poden har forsøkt seg på å utfordre den. Gubben har måtte gi seg fordi jeg har argumentene klare og poden må gi seg fordi gubben har gitt seg. :knegg:
Jeg lager ikke to middager. Jeg har alltid reagert på foreldre som har stått på pinne og disket opp med både den ene, andre og tredje for at alle i familien skal bli fornøyd. Jeg bestemte meg før jeg fikk barn at det var noe jeg aldri ville gjøre. Det jeg kan gjøre er derimot å planlegge middagen slik at når vi skal ha spesielle ting servert, så tar jeg av det som er godkjent av barneganen, før jeg blander ting sammen slik at det ikke lengere er barnevennlig.
Jeg har tviholdt på mye av det samme som deg. Måltider ved spisebordet og det at man spiser det som blir servert er viktige prinsipper her i huset.
Disse kamelene er mannen helt enig i, så det tror jeg skal gå greit å fortsette med.
Jeg har dog noen flere som mannen stadig prøver å utfordre. Blant annet prinsippet om bare en TV i huset, kun godteri/brus på lørdager, ingen mellommåltider og en absolutt fast leggetid.
Mye annet også egentlig, men disse prinsippene er så viktige for meg at jeg holder på dem til jeg dør. :p
Lager heller ikke flere middager i utgangspunktet, men vet jeg at det er noe vi skal ha som ungene absolutt ikke liker, steker jeg heller none pølser eller fiskekaker eller noe, istedenfor at hele måltidet skal bli ødelagt av "JEG LIKER IKKE DETTE HER"
Ellers går kameler ned på høykant og de er heller ikke så vanskelige å svelge lenger.
Her i huset får man ikke skrike seg til ting. Uansett hvor lenge og vel det skrikes. Verken hjemme eller ute.
Eldstemann lærte det rimelig fort. Der var det nok å si "har du noen gang klart å skrike deg til noe som helst?", og så sluttet hun med skrikingen pronto. For det hadde hun jo ikke.
Yngstemann er en hardere nøtt å knekke, han skriker til han blir blå, men mamma er enda staere på det punktet :nemlig:. Så får vi bare satse på at han etter hvert forstår det søsteren tok litt kjappere: Jo mer skriking, jo mer bestemt blir mamma (og pappa) på at man i alle fall ikke skal få viljen sin.
Rent bortsett fra det svelger jeg kameler glatt og uten større fordøyelsesbesvær :knegg:.
Poden får ikke skrike seg til ting, og vi kjøper ikke godterier på hverdager. (At andre slektninger forer ham med dritt får jeg ikke gjort så mye med...).
Sove i eigne sengar (med muleg unntak av små barn som er sjuke), ikkje skrike seg til ting og ikkje lage to middagar (eg har då visst evig nok med å lage ein...) er vel dei mest gjenstridige kamelane, dei går ikkje ned verken på langs eller tvers.
*Mat spises kun ved spistebrodet, aldri i sofa ol.
*TV + middag er uaktuelt (i allefall før ungene er i seng)
*Sutring og tigging i butikk nytter ikke.
*Ingen i huset får sykle uten hjelm
*Den som ikke liker maten får heller ikke noe annet
*Fast leggetid
Mat inntas ved bordet (stuebordet kan være et slikt bord), men har man reist seg er man ferdig med måltidet. Da nytter det ikke å komme tilbake for å spise mer.
Ingen kan sutre eller skrike seg til her i gården. Alle har prøvd minst en gang hver (i butikk med masse mennesker, hva annet?), men det nytter ikke.
Du skal ta ansvaret for egne handlinger, det nytter ikke å si at Hans fikk meg til det.
De andre kamelene har glidd så lett ned at jeg ikke en gang kan huske hva de var. :lideravkorttidsogselektivhukommelse:
Man river ikke ting ut fra skap/skuffer
Hørtes jo skikkelig arg ut jo. :p Men de har egentlig ganske stor frihet i leken. Det betyr ikke at de får rasere huset likevel. Har sett eksempler på de som ikke har noen grenser, og der det er vill vest.
"Min datter skal alltid ha strikk/spenne i håret" kamelen går fremdeles på beite. :nemlig: Der er jeg nazi, altså!
Ellers var jeg fast bestemt på å få et barn som oppførte seg pent hos andre, og som alltid var takknemlig. Og i følge alle tilbakemeldinger, så har jeg klart det. :kry:
Ikke egen mat - og vi har heller ikke typiske "barnevennlige" middager spesielt ofte.
Sutring er ikke en akseptert kommunikasjonsmåte, og vi gir ikke etter for klaging. Om vi er på handling, og vesla spør pent om vi snart kan dra hjem snart, kan vi nok vurdere det. Men om hun sukker og stønner over hvor kjeeeedelig det er, da er jeg vrang nok til å ta meg god tid. :knegg:
Ikke voksenklær til barn.
Ikke lage en kunstig "barneboble" rundt oss - det er ikke skadelig for barna å være med et sted hvor det ikke florerer med lekekamerater, de kreperer ikke av å kjede seg litt. Og vi forventer ikke at alle rundt oss skal legge selskaper fra kl 17.00 til 1930.
Og ja - vi oppfører oss som folk. Sofaen er ingen trampoline, vi bruker normal stemme inne, og vi løper ikke rundt som tullinger. Vi har aktive barn, og har lagt mye jobb i dette. Men det er verdt det.
Alle sover i egne senger HELE natten (unntak ved sykdom)-
All mat skal smakes på. Jeg har ting jeg selv ikke liker, og synes det er vel strengt å kreve at man må gå sulten hvis det serveres mat barna ikke liker.
Sofaer, stoler og andre møbler er ikke til å klatre på.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde så mange prinsipper i forkant egentlig. Vi hadde snakket om at babyen skulle sove i egen seng og at vi skulle følge alle kostholdsråd for å forebygge astma og sånn. Alt det gikk greit og har vært naturlig. Det med å skrike seg til ting, få ting i butikken og alt det andre er mer snakk om grunnleggende oppdragelse syns jeg. Det er da ikke slik at om man gir etter en gang ungen hyler i butikken så er den kamelen svelget for resten av livet liksom.
Vi snakket masse om at vi skulle leve mest mulig som før og være normalt sosiale og ikke la det at vi fikk barn overta livene våre fullstendig. At babyen skulle tilpasses vårt liv og ikke utelukkende omvendt. Det syns jeg vi har fått til ganske bra. Det ville vært en kamel om jeg hadde vært bundet til hjemmet i årevis, men den har jeg da ikke svelget.
Det kommer jo an på hvilken vei "hårvirvlene går". Malins er nå en gang slik at har hun ikke strikk/spenne i håret, så henger alt rett ned i fleisen. :knegg:
Jeg kom forresten på en kamel jeg i perioder har måttet svelge (når jeg har vært gravid etc.) og det er tv-titting utenom barne-tv på ukedagene.
Jeg var litt slapp med dette når jeg lå høygravid på sofaen sist og har derfor vært veldig klar på at det ikke skjer denne gangen. :p
Nå har de innsett det og maser heldigvis ikke lenger heller. Faktisk går de heller opp på rommet og leker eller leser hvis de ikke vil være nede og kose med meg. :litt stolt:
Ah, våpenleke prinsippet mitt. Joda jøss det er en kamel som ikke er svelgt unna. Eller det vil si, skytevåpen leke. Der har jeg vært strikt og streng og aldri veket en millimeter. Husker at jeg ble kjørt hardt av andre på dette prinisppet både før jeg fikk barn og en god stund etterpå. "Alle" mente at dette var et umulig prinsipp å holde på. Pøh, jeg har greid det. Guttungen er ni år nå og har null interesse for skytevåpen. Han fikk enda til en lekepistol i gave et år, tror han var 4 år gammel og hans reaksjon var: "Oi mamma, denne må vi bytte." :stolt: Men, fy søren som jeg ble kjørt på det prinisppet. Det er rimelig deilig å kunne se tilbake nå som jeg kan si at jeg greide det. :nikker:
[quote=Tangina;713205]Faste leggetider
Ingen såpe i rompa på guttene[/quote
Jeg er så veldig enig i den første der,men er noget usikker på hvorfor man har laget en usvelgelig kamel av den andre der?:blånn: hvorfor ikke liksom??
Her i gården er:
1)sutring ikke aktuell måte å få mast seg til ting/mat/tjenester på.
2)faste leggetider(plussminus 15 min.)
3)man smaker på alt.
4)har man forsynt seg selv spiser man det opp.
Ellers er det vel den vanlige hverdagshøfligheten som takke for mat,si pent ha-det til familie og venner, rydde bort etter seg osvosvosv.
Jeg tror at babyhud/barnehud ikke har spesielt godt av såpe, så mine gutters bleieromper har kun blitt vasket med vann og olje. Og resten av dem, for den del (minus hender og hår).
-Ikke noe godis.. fra oss! Vår sønn får ikke lørdagsgodt, og spør heller ikke etter det. (Det betyr ikke at han ikke spiser noe med sukker.)
-Blir ikke middagen spist, er neste måltid kveldsmat, ingen ekstraservice.
På det første innlegget ditt virket det som at du kun var imot såpe i rumpene til gutter, men at det var helt greit med såpe i jenterumper. :knegg: Må innrømme at jeg lurte litt jeg også.
Jeg er dog veldig enig med deg etter presiseringen. ;)
Det er jo masse ting som aldri blir firt på, slik som bilsikring, redningsvest og sykkelhjelm, men det kaller jeg ikke "kameler" egentlig. Det er jo ikke som om vettuge folk har noe reelt valg i så måte, og da er det jo ikke akkurat en bragd å opprettholde dem.
Vi er strenge på at ingen får spise noe annet til middag enn det som blir servert. Det gis ikke alternativer til middagsmaten: brødskiver, knekkebrød eller frukt er uaktuelt. Den som ikke vil spise, får vente til kveldsmat.
Bortsett fra det kommer jeg ikke på så veldig mange ubrytelige prinsipper. Jeg er sikker på at jeg har flere, men ikke som jeg kommer på sånn på stående fot og som er absolutte.
:sjokk: Tillater du ikke nattlampe? Hvis mine foreldre hadde tviholdt på en slik regel, ville de vært ondskapsfulle mot meg, rett og slett. :svært, svært mørkredd som barn:
Og det fungerer helt utmerket! Jeg har heller aldri brukt såpe på min.
Jepp, der har du meg også.
Gutten min har forøvrig sovet helt utmerket med nattlampe, han blir heller utrygg om det er for mørkt.
Jeg kjenner igjen mørkeredselen, så det skal jeg ikke nekte ham.
Faste leggetider
Ingen såpe i rompa på guttene[/quote
Jeg er så veldig enig i den første der,men er noget usikker på hvorfor man har laget en usvelgelig kamel av den andre der?:blånn: hvorfor ikke liksom??
Her i gården er:
1)sutring ikke aktuell måte å få mast seg til ting/mat/tjenester på.
2)faste leggetider(plussminus 15 min.)
3)man smaker på alt.
4)har man forsynt seg selv spiser man det opp.
Ellers er det vel den vanlige hverdagshøfligheten som takke for mat,si pent ha-det til familie og venner, rydde bort etter seg osvosvosv.
Er ikke nr. 4 litt streng? Til og med jeg klarer av og til å feilberegne mengden med mat på tallerkenen, og jeg hadde ikke syntes det var særlig hyggelig eller behagelig hvis jeg allikevel ble tvunget til å spise opp alt.
Uten å kommentere noen direkte, så kan jeg si at jeg selv opplevde mange av disse "reglene" som presenteres her som barn, og det førte ikke nødvendigvis noe godt med seg. Derfor tar jeg avstand til mye av dette når jeg har egne barn. Retten til å bestemme en del ting selv f.eks. , og respektere at en del ting vi forventer av barna er noe som utvikles med årene. Dessuten er det greit å sammenligne med seg selv av og til. Hvordan hadde én selv opplevd å bli stilt over for en del av de prinsipper som blir presentert.
Av og til må man tenke litt gjennom hva som er viktig for barnet og barnets utvikling, og hva som er viktig for egen selvfølelse.
Hvilke regler tenker du på? Kan du ikke heller bare kommentere direkte? :nikker: Selv har jeg jo en god del regler, regler jeg har satt etter "beste mening", personlig synes jeg det er veldig greit å få andres betraktninger på mine regler og min måte å gjøre ting på. Ofte kan det være slik at man bare ikke har tenkt på alle konsekvenser eller utfall av sine egne regler, og kan revudere de etter å ha fått konstruktive innspill.
Et eksempel der for meg (legger hode på høggstabben...:o) er dette med knipsing av fingre. Jeg må innrømme at jeg gjorde det ved en anledning eller to, og tenkte egentlig ikke noe over det. Men, etter å ha diskutert barneoppdragelse og fått innspill fra andre på dette, så har jeg revurdert holdningen min og endret oppfattelse. I dag ville det ikke falle meg inn å knipse små barnefingre og skjønner ikke min egen logikk fra tidligere.
Jeg kommer på en "regel" jeg hadde hjemme som jeg ikke tenker at mine barn skal oppleve, og det er det med å spise det man får og spise opp alt.
husker med skrekk og gru torskemiddagene hjemme med kokte gulrøtter.
Vet ikke hvor lenge jeg satt, men spise måtte jeg mens maten vokste i munnen på meg nesten til jeg kastet opp.
Det tok mange år før jeg tok i en torskefilet igjen.
Jeg lager heller ikke to middager, det som serveres er middagen den dagen. Hvis de ikke liker kjøttet/fisken får de spise poteter og grønnsaker. Jeg har alltid hatt det sånn under oppveksten og synes det har vært helt greit.
Ikke noe dall her i gården, og det er defor jeg blir så eitrende f... når andre prøver seg på noe annet... mhp mine barn.
En annen ting er å smake på ting, vi sier ikke at vi ikke liker noe hvis vi ikke har smakt.
Nei jeg tror ikke jeg går inn på den saken. Tråden var vel mer ment som en "fortell meg om hvordan du gjør det", og ikke en diskusjonstråd. Men noen ganger er det fint å reflektere over hvorfor man gjør som man gjør, og bestemmer som man gjør. Hva er det man ønsker med det? Hva skjer om jeg gjør det annerledes? Faller verden sammen? Er det noen ting man bare gjør fordi "foreldre skal gjøre sånt", eller kan man faktisk ha egne løsninger på ting som fungerer vel så bra?
Jeg har hørt om 3 års trassen, men må jo nesten konstatere at det finnes en 30 års trass også. ;)
Her i huset har vi hauger av regler av den typen som enkelte her ramser opp som kameler som ikke svelges. Men det er svært få regler uten unntak. Det hender feks at vi lager to retter, enkelt og greit fordi det hender vi lager veldig sterk mat, og det aksepterer jeg at ikke er noe for ungene. Alternativet til å ikke lage veldig sterk mat, ville jo være å ikke lage maten. Noen ganger, eks hvis det er nachos, lager jeg en mild og en sterk variant, mens andre ganger er det mindre stress å lage to retter. Jeg ser ikke problemet, så lenge det er unntaksvis det skjer, og regelen er at de må spise det som blir servert.
Når det gjelder å spise det de har forsynt seg med, så må jeg si at det heller ikke er en regel uten unntak. Noen ganger er maten veldig god, og man tar mer enn man orker - det gjør jeg selv også! - og da synes jeg at det blir for dumt at de skal spise til de sprekker, så lenge jeg ikke gjør det selv.
Sove i mørket. Joda, det var en regel for ungene, helt til de plutselig ble mørkeredde. Da ser jeg ikke helt poenget med at de skal sove med lyse av. Har selv vært mørkeredd....
Jeg hadde selv en mor som var regelrytter av dimensjoner da jeg var liten, og jeg vet ikke om det har gjort meg til noe særlig bedre menneske ;) Jeg er altetende, men kan virkelig ikke utstå kokte gulrøtter eller sild. Derfor synes jeg faktisk at det er ok (eller forståelig) at ungene mine har et par ting som de virkelig ikke liker, så lenge det er et par ting og ikke en haug. Jeg tvinger dem ikke til å spise akkurat disse tingene, for jeg tror ikke verden går under om det er et par ting de ikke spiser ;)
Så jeg har justert meg fra at mine unger skal smake på alt, til at jeg skal gjøre mitt beste for at de skal bli glad i mest mulig ulik mat. Og at tvang neppe er tingen for å utvikle matsansen deres. Derimot tror jeg at tilgang og variert kost kan gjøre susen :nemlig:.
Det du siterer er det ikke meg som har sagt (bare det med såpe og leggetider), så hvis du gidder å rette opp sitatet ditt så det blir kreditert rett nick (Jubajuba), blir jeg glad. ;)
Ja, jeg ser at det blir litt feil, selv om det var Jubujuba sitt innlegg jeg siterte. Må faktisk innrømme at jeg ikke vet hvordan man siterer bare deler av et innlegg. :o
Jeg er enda hardere. Liker de ikke middagen, får de vente til kvelds.
Forøvrig ser jeg at jeg er temmelig standhaftig ut fra denne tråden her. Det har heldigvis ikke vært vanskelig å være så konsekvent med mine barn som jeg kanskje trodde.
Jeg opplever også det som en unødvendig regel, men innser jo at andre har andre grenser enn meg.
Når det gjelder diskusjon rundt dette Electronica, så tror jeg vel neppe noen legger ut om sine rutiner hvis de ikke tåler å forsvare den hvis noen lurer? Vi er på et diskusjonsforum. :dulte:
(og jeg vet at mange oppfatter meg som for streng ;))
Enig, men jeg håper og tror at de som holder fast på regelen om soving i mørket faktisk ikke har mørkredde barn. Det er selvsagt verken vanskelig eller slemt å insistere på et mørklagt soverom hvis barnet ikke har noe i mot det.
Foreldre som ikke tillater sine mørkredde barn å ha nattlys på soverommet, er intet mindre enn ondskapsfulle i mine øyne. Å tvinge mørkredde barn til å sove i mørket sidestiller jeg fullstendig med å sette frem den samme tallerkenen med blekksprut fem dager på rad fordi man forlanger at all mat skal spises opp.
Vi har regler på viktige ting. sånn som sikkerhetsutstyr i bil, båt o.l
Ungene har også funnet ut at det å skrike til seg ting i butikker ikke nytter, jeg kan godt kjøpe noe hvis de ikke maser, men hvis de maser så vet de at de ikke får. de har prøvd noen ganger, men det nytter ikke.
Vi har ikke mange regler, det går mest på viktige ting, som kan være farlige. Har ikke regler på det jeg anser som bagateller, men de reglene de har forstår de også hvorfor de har.
Nugatti og sjokoladepålegg er ikke pålegg. Min sønn har kun spist nugatti en gang og det var hos en idiotisk dagmamma. Det kommer ikke til å eksistere i mitt hus på enda noen år.
Min eldste hadde i 1988 eller 1989 en dagmamma som ga henne brødskive med smør og sukker. :eek: Jeg holdt på å besvime og jeg skal love jeg bytte dagmamma farlig fort.
Dagmammaen vi hadde var en slektning av Mannen og hun var veldig klar over mitt standpunkt med tanke på dette. Men så var det jo så "synd i ungen....".
Tror ikke jeg har noen regler som aldri kan brytes. Likevel er dette noe jeg tenker endel på. Har selvsagt mange kjøreregler, men ser at jeg synder mye i fht det dere andre nevner her.
Har noen oppgjør med meg selv innimellom, og jeg er enig i det Electronica sier om å tenke seg om i fht hvorfor dette er så viktig.
Nå skal jeg ikke snu denne tråden til å handle om noe annet enn det den var ment til (selv om vi alltid tillater litt avsporing..?), men synes J. Juuls bok har klart å sette mange tanker i sving hos meg i fht dette med oppdragelse/selvutvikling.
Men jo, jeg har dratt med meg en hylende unge ut av butikken, jeg også. Har til og med fått ros for min standhaftighet fra tilskuere.
Men hvis man har barn som ikke er mørkeredde, så vil de jo heller ikke protestere mot å sove i mørket, og da blir det jo ikke en "kamel som ikke gikk ned"?
Unger kan plutselig bli mørkredde. Vår minstemann har sovet i stummende mørke, helt til han nå, i en alder av 2.5 år begynte å lage trøbbel når han skulle legge seg. Skriking og hyling og u name it. Vi var beinharde, for hos oss er det en kamel at ungene skal legge seg fint, uten mye dill. Men vi tenkte jo på hva det kunne være som var problemet. Så vi tenkte at det kanskje kunne være lyset. Nå får han legge seg med det på, og så skrur vi det av når han har sovnet. Funker fint som snus :)
Til du som var så opptatt av at barna dine skal sove med lyset av, kan jeg få spørre hvorfor det er en så viktig "kamel" for deg? Skriking i butikker og hopping i møbler og den type ting kan jeg forstå vitsen med, men det å insistere på at unger skal sove med lyset av, i stummende mørke. Opplys meg!
Konsekvent på at det overhode ikke er noe ektraservice mellom måltider. Spiser hun ikke noe av det som blir servert så venter man til neste måltid med å spise. Legger til at det alltid er flere ting å velge mellom til måltidene og alltid noe hun liker hvis hun er sulten nok.
Det var ikke meg som var opptatt av å sove med lyset av, men jeg har vært borti noen artikkler som har tatt for seg sammenheng mellom økt risiko for kreft og eksponering av lys om natten. Jeg finner ikke igjen noen av disse artikklene, men fant denne www.nrk.no/programmer/tv/puls/1.2236410.
Jo, jeg synes jeg ser meg selv tvinge Frøkna til å ligge i panisk redsel i stummende mørkt soverom, med den begrunnelsen at "Det er langt bedre at du er hysterisk redd hver natt mens du er barn, enn at du får en statistisk økt sjanse for kreft når du blir voksen. Det skjønner du vel, barnet mitt". Yeah, right!
Jeg gir meg ikke på mørkeregelen, når noen av ungene prøver seg på å slå på lys på nattestid. Er det natt, så er det natt. Og vi er avhengige av at alle får søvnen sin, skal vi fungerer greit på dagtid. Vi har alle felles soverom, så hvis en våkner og slår på lys, så er det fort at flere våkner. Og da er vi i gang!
Mørkredd er det ingen som er. Vi er tross alt ni i samme rom, så tror nok ungene føler det som trygt.
Det er vel mere utrygg følelse blant unger som blir plassert alene i et annet rom. Nattlampe eller ikke, så er de jo alene.
Med ni ikke-mørkredde personer i samme rom, er det selvsagt en fordel om lyset er av og folk generelt holder seg i ro om natten. Det er ikke vanskelig å skjønne. :humre:
Ni personer på samme soverom?! Har dere en mormor på kjøkkenbenken også, kanskje? :gruble:
Jeg lurer egentlig mest på hvor stort dette rommet er. Jeg synes det er "slitsomt" nok å skulle dele soverom med en mann og blir svett bare ved tanken på å skulle ligge 9 stykker sammen. Dette må du nesten fortelle mer om.
Jeg må visst ha spist en hel flokk med kameler (ikke noe særlig næringsverdi tror jeg, magemålet er det samme)
Her er det meste lov :)
Vi sover i samme seng, hopper i sofa og seng, sjokoladepålegg er lov innimellom (har en boks fra juni som er brukt 1/3 del av, og da har mor forsynt seg mest). Tv-titting er lov utenom barne-tv.
Så lenge jeg har et barn som tåler å få et nei, som er empatisk, frisk, aktiv og fungerer sosialt så er jeg en stor kamelspiser og fornøyd med det.
Burde jeg kutte ned på kamelmengden?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
