Jeg er mest redd for at ballongen skal sprekke mens jeg blåser den opp, så jeg stopper alltid før det er nødvendig. Ironisk nok så skvetter jeg egentlig ikke noe særlig de gangene ballongen faktisk sprekker, så det er jo ikke noe å være redd. :himle: Men det er nokså typisk meg, redd for hva jeg kan komme til å føle.
Aldri vært redd for det, men har hatt konfirmantgruppe der jeg ikke har kunnet kjørt bli kjent-aktiviteter med ballong pga redd ungdom. Før det har jeg aldri tenkt over at noen kunne være redd for det.
Jeg er redd ballonger skal sprekke og jeg liker ikke å sprekke de med vilje. Bruker alltid en saks helt inntil knuten, da "fiser" bare luften pent og pyntelig ut. Det er med god grun jeg er redd de skal sprekke mens jeg blåser opp, en gang sprakk den mens jeg blåste, og da smekket det en ballongbit inn på øyet mitt så det ble skikkelig rødt og vondt. Never again uten briller!
Ikke livredd, men jeg synes det er veldig ubehagelig og unngår det så sant jeg kan. Jeg bruker også klippe-trikset om jeg skal tappe ballonger for luft. Stemte litt redd.
Nei, jeg er fortsatt ikke redd sprekking av ballonger, det var jeg ikke som barn heller. Men mamma var, hun likte ikke ballonger (jeg tror vel ikke hun liker dem nå heller for den del) i min oppvekst
Nei. Husker ikke om jeg var det som barn, men det var jeg sikkert, jeg var redd det meste.
Jeg kan ikke fordra ballonger da. De er stygge, ekle, plagsomme, lukter vondt, du blir aldri kvitt dem når du har små unger, fordi de utvikler et slags hysterisk kjærlighetsforhold til dem, og nekter å kaste dem selv om de blir små og skrukkete (og enda eklere). Ble alltid irritert når ungene var små, og stadig fikk utdelt ballonger på diverse familievennlige restauranter, nyåpnede butikker, politiske valgkampboder e.l. :gaah:
Var veldig glad da ungene gikk med på å pynte med vimpelrekker og papirbonbons i ulike farger og størrelser, i stedet for ballonger. Dette har i tillegg blitt gjenbrukt gang etter gang, og er mye finere.
Jeg valgte for mange år siden å ha ballongkalender i den barnehagen jeg jobbet i. Da skulle en ballong sprekkes hver dag. Det var jo skikkelig lurt, ungene syns det var morsomt da. Jeg tror det var da jeg innså hvor lite jeg liker ballonger.
Veldig enig i det siste avsnittet, og jeg kjenner meg til dels igjen i avsnittet i midten også. Hva ER det med unger som ikke vil kaste ballonger? :undrer:
Jeg er mer i kategorien "litt redd". Jeg liker ikke å lage så mye bråkete lyd.
For litt siden jobbet jeg på en fotballkamp med mye tilskuere hvor motstanderlaget hadde blåst opp en haug med ballonger som de bare gikk ifra slik at jobben med å fjerne dem var overlatt til meg. I hvert fall 100 stykker. Så jeg måtte sprekke dem for å få ryddet. Da ble jeg ganske sur.
Jeg er ikke redd for ballonger. Var fortsatt ikke fan av konseptet "sjukt mye trengsel nede på t-banestasjon og verdens minst intelligente køsystem og en idiot som tenkte det var gøy å sprekke ballonger for å skremme folk", en 17nde mai for noen år siden. Folk kunne dødd. :mumle:
Nja. Jeg er ikke redd for selve sprekkingen og kan godt gjøre det med vilje (dog velger jeg som oftest å klippe et hull og la luften sige sakte ut), men jeg liker ikke å bli skremt av plutselig ballongsprekking og synes det er litt ubehagelig når noen blåser ballonger eller leker litt røft med ballonger for da går jeg rundt og liksom venter på at noen skal sprekke. :fnise:
Jeg er ikke redd, men skvetter veldig. Jeg er lite glad i høye lyder generelt da. :humre:
Jeg ble litt gretten da vi arrangerte konfirmasjon forleden. Vi hadde pyntet med ballonger med confetti, og småbarnsforeldrene der syntes det var helt greit å la avleggerne more seg med å sprekke disse. :gal: Ikke bare er lyden grusom, det ble masse masse jobb med å fjerne confettien etterpå også.
Jeg har fri i dag, og nå tenker jeg ut hvordan jeg skal kvitte meg med ballongene mannen hang opp i går. Jeg må nok sprekke dem selv, tror ikke jeg gidder vente til han kommer hjem. Jeg er heldigvis ikke redd for de sølvfargede tallene. De virker snille. :)
Nå høres jeg ut som jeg har angst for lyder, men det har jeg egentlig ikke. Men da jeg var liten, var jeg litt redd for «flyalarmen» (som jo ikke heter akkurat det). Den vemmelige dissonans-lyden liker jeg fremdeles ikke, men det er jo nettopp meningen.
Jeg bare kom på det da jeg leste at sivilforsvaret skal teste alarmen i dag. Egentlig vet jeg det. Allerede som barn oppdaget jeg et mønster i testingen. Det var hver andre onsdag i januar og juni hvert eneste år. Som voksen fant jeg ut at det stemmer.
Bare til info. :værsågod:
(Vi pleier å få beskjed på jobb pga redde elever og alarm på skoletaket, men jeg har fri i dag.)
Ja. Vi hadde alltid ballonstafett på elevkveld. Jeg ble alltid valgt, og vi tapte alltid. Jeg stilte meg sist og samme hvor mye vi ledet så turde jeg aldri blåse så mye at min ballong sprakk…..:sparke:
Jeg HATER ballonger! Alt med dem, inkludert sprekking. Å blåse opp ballonger er det verste for jeg har også opplevd at de har sprukket mens jeg blåser.
Gratulerer så mye med gårsdagen!
Ps: jeg var også redd "flyalarmen" når jeg var liten.
Kom på da jeg var gravid med eldstemann og jeg arbeidet på SFO. Pga bekkenløsning ble jeg ikke med på akedag - jeg fikk da i oppgave å blåse opp ballonger til SFO'ens karneval. Man skulle tro at ballonger nok til ørten unger bør være eksponeringsterapi nok, men nei.
Uten å ha lest tråden kan jeg røpe at ballongsprekking er sånn omtrent på topp-ti-lista mi over gøyale greier (nr 2). Nr. 1 er å stå på lur bak et hjørne jeg vet at noen må runde. Ballongsprekking er gøy når jeg gjør det og ennå gøyere når andre gjør det.