Jeg er veldig glad i å feire bursdagen min. Men synes det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år, ettersom barna blir større, familien blir større og venner kommer til og vokser fra...
De beste bursdagene har vært uten barn med noen få venner på krepselag, der vi dagen før har fanget krepsen selv. Men i år er jeg altfor dårlig i revmatismen min til å klare å fange kreps... og de vennene jeg vanker med nå for tiden passer ikke sammen.. og da vet jeg ikke hvilke venner jeg skal feire med, liksom.. barna er igrunnen store nok til å oppføre seg på restaurant, men samtidig hater jeg å bruke en formue på et restaurantbesøk i Norge, er ofte ikke veldig imponert...
Elsker bursdager!! Jeg har feiret på mange ulike måter opp gjennom årene. Flere år har vi reist bort en langhelg eller uke (Berlin, New York, München, London). Brunsj med venninner på kafe var vanlig da vi bodde utenfor Norge. Her hjemme har jeg enten gått ut og spist veldig bra mat på restaurant med mannen, laget eller bestilt noe veldig bra hjem (skalldyrfat fra Fjellberg, take away fra J2 (koreansk) under korona), invitert noen venner til middag eller invitert noen til kaker og champagne. Har ikke familie her i byen, så noen familiefeiring utover kjernefamilien har det aldri vært tradisjon for. Hadde store fester med venner på 40- og 50-års dagene. 30-års dagen ble forbigått i stillhet fordi vi giftet oss 10 dager senere.
Jeg feirer ikke bursdagen min annet enn med mann og barn. I fjor når jeg ble 50 slo jeg på stortromma og hadde fem damer på besøk i drivhuset mitt som også var 50 årsgave.
Har ikke pleid å feire i særlig grad, kun med nærmeste familie. I juni fylte jeg 50 og hadde stort utendørs hageselskap med familie, naboer og venner. Vi var 40+. Er glad jeg feiret slik.
Feirer ikke, og har aldri feiret. Mye fordi jeg ikke har hatt noen å feire med, annet enn (eks)mann og barn. Blir snart 40, og regner med den dagen også kommer til å bli forbigått i stillhet.
Feirer sjelden eller aldri, annet enn med kjernefamilie og kanskje foreldre. God middag og en kake. Kanskje jeg inviterer venninner til 50-årsdag om noen år, vi får se.
Feirer som regel med venner, så feirer jeg med min familie i påsken. Før pleide vi p feire med svigerfamilien , men ikke nå lenger.
Med gutta mine spiser vi hjemme eller ute på restsurant.
På selve dagen kommer mamma (med samboer) for kaffe og kake på kvelden. Og en helgedag i nærheten av bursdagen går vi ut og spiser middag på restaurant. Som regel uten barn.
Jeg liker også veldig godt bursdag, men sliter med å feire dem skikkelig. Familien er ikke sååå interessert og vil helst bare feire barn, så som regel er det en bedre middag med barna.
I år feiret jeg med samboer, barna mine, moren min og moren hans. Det var Veødig hyggelig og en tradisjon jeg håper å videreføre.
På 40-årsdagen min feiret jeg med en haug venninner, det var veldig fint. Tror jeg går for samme oppskrift til 50-feiring.
Jeg feirer med familie hvis jeg feirer. Markerer alltid dagen. Det kan gjerne være enklet uten gjester. Tror aldri jeg har markert dagen med venner, faktisk.
Hvordan jeg feirer bursdagen min varierer. Det er like vanlig at jeg inviterer Broder'n og dama, onkler og tanter, søskenbarn, egne barn med kjærester og barn og noen venner, som at Helten og jeg markerer bare oss, ev med bare kjernefamilien. Jeg synes bursdagsmarkeringer er viktige grunner til å gjøre noe "annet". Sist gang jeg hadde skikkelig fest, som i musikk, dansing og slikt, var til 50-årsdagen for noen år siden.
Feirer ikke, anna enn kaffe med familien hvis jeg må. Var veldig fornøyd med at 50-årsdagen falt midt i verste covid-perioden her i byen (februar 21), så det ikke var aktuelt å tenke på noen feiring engang. :D
Feirer bare med kjernefamilien, med litt ekstra god mat hjemme. Har alltid bursdag midt i skolestart og mye som skjer. I år skal jeg selv ut med jobb på bursdagen, storebror skal i en annen bursdag og lillesøster er bortreist.
Hadde fest da jeg ble 40. Jeg tror det blir damelag når jeg blir 50.
Jeg har bursdag rett inn i jula, så det er variabelt både hva jeg orker og hva som lar seg gjøre.
Kake: lager selv
Middag: take away eller spise ute, aldri fancy siden ungene er så sære
Selskap: varierer. Kvelds og kaker med venninner, kaker med slekta eller en sjelden gang fest. I fjor inviterte jeg til boblelunsj, men pga korona gikk det til h. Da kom det venninner på døra med gaver og en kom med medbrakt drikke som vi delte på trappa i god koronastil og jeg la meg som et meget lykkelig menneske selv om plan a gikk i vasken.
Jeg elsker å ha bursdag og gleder meg til å bli 50, for da kan jeg gå all inn med feiring.
Jeg pleier bare å feire med familie, men er egentlig veldig lei av å bruke halve bursdagen min på å gjøre husarbeid. Neste år blir jeg 50 så da må jeg finne på noe, og jeg skal definitivt ikke være hjemme. What to do? :vetikke:
Jeg feirer sjelden, jeg gidder ikke stelle til noe for meg selv.
Vi feiret 30- og 40-års dager med stor fest (født samme år med 3 mnd mellom), men ikke 50-års dagen. Han hadde foreldre og søsken på middag hjemme, min bursdag feiret vi to sammen i utlandet.
Jeg pleier å invitere foreldre og svigerforeldre på bursdagen min. Noen ganger min søster med familie.
Jeg synes bursdager er litt pes. Ikke å ordne i stand, vi legger lista lavt, men det kan være litt masete og vi har liten plass. Men det er koselig å treffes, det gjør vi ikke så ofte ellers.
Vi feirer med familien. På selve dagen går vi enten på restaurant eller bestiller eller lager god mat, og så har vi selvsagt kaker og gaver. Nærmeste helg inviterer vi øvrig familie til feiring (som vil si god middag og dessert, ikke fest eller noe sånt).
Jeg feiret i fjor, for da ble jeg førti. Inviterte tjue stk, pluss noen vaksinerte, etter den tids gjeldende restriksjoner. :knegg: Uformell hagefest med middag, litt drikke og litt ekstra medbragt drikke. Valgte å feire noen måneder etter jeg fylte, for å ha det som en sommerfest.
Jeg elsker bursdager, men det er sjelden at mine blir feiret. Jeg har liten familie og venner som er opptatt med sitt, så det blir som regel bare meg og smågutta og mannen hvis han ikke er opptatt.
Jeg drømmer om at noen kunne laget et skikkelig surprise party en gang.
Jeg blir snart 50, og regner med at også den går stille forbi. Verken 30 eller 40 ble feiret annet med en kake her hjemme.
Det optimale er å gå ut og spise med familien, og invitere venninner hjem på dameparty med vin og skravling. Jeg syns det går fint å invitere ulike gjenger og folk som ikke kjenner hverandre så godt. :)
Klart det går fint. Sånne sammenkomster pleier å være kjempehyggelige! :nikker:
Selv feirer jeg vanligvis med familieselskap nærmeste helg, og så ut og spise med mann og ungdommen på selve dagen. De runde dagene jeg har hatt i voksen alder, 30, 40 og 50, har blitt feiret med stor fest i leid lokale.
Feirer ikke voldsomt, men ikke av prinsipp, kun pga ikke gidder. Velger middag eller hår på indisk restaurant. Kjøper noe godt til lunsj. Spiser noe godt til frokost som mann og barn lager. Men ikke kake, selskap osv.
Har ingen å feire med.
Prøvde for en del år siden, men selv med god "frist" så kunne ikke folk. Og da var det bare samling hos meg, ikke noe stort.
Så da ga jeg opp etter å ha prøvd et par ganger.
Det kan jeg forstå! Men poenget mitt var at man nesten kan invitere hvem som helst, enten det er en kollega eller en nabo. I teorien iallfall. Kjipt hvis de ikke vil komme, den ser jeg.
Jeg og brødrene mine har bursdag i samme måned, så vi har alltid hatt en greie hos mamma og pappa i løpet av den måneden. I fjor ble det ikke noe, mamma døde en måned før bursdagen min. Jeg regner med at vi tar opp tradisjonen igjen i år.
Jeg har faktisk ofte fundert på hva man legger i å feire. Hvis jeg skulle laget en tegning om å feire, ville den inneholdt masse mennesker, glade ansikter, god stemning, flagg, stettglass og ballonger. Og kake.
Når jeg hører folk snakke om å feire noe, får jeg ofte slike assosiasjoner, og det hender jeg blir litt misunnelig. Men når jeg blir invitert, så er det ofte noe helt annet de legger i ordet feiring. Det minner mer om et helt vanlig besøk med kake og gaver. Og det er også sånn vi «feirer» i min familie, iallfall bursdager. Jeg har et mentalt bilde av muntre og glade mennesker, men min og mannens slekt er ikke den kjempesprudlende typen. Vennene våre er festligere, men vi pleier ikke invitere dem i bursdager.
Og så er det det med å feire bryllupsdager og andre lignende ting. Vi går kanskje ut og spiser, og det er kanskje en liten gave eller to. Men vi går ofte ut og spiser, så hva er egentlig forskjellen på en feiring og «bare» et restaurantbesøk eller et besøk hjemme? :gruble:
Er det sånn at man i gamle dager kun hadde kaker til spesielle anledninger og at det derfor ble mer fest over det når det var bursdag? At det ble noe helt spesielt og utenom det vanlige, og at det derfor ble mer feiring over det? Er vi nå blitt så blaserte at det skal mer til for å gjøre noe spesielt? Og dermed få feire-følelsen? :vetikke:
Nå kom jeg på at jeg jo feirer bursdag med to venner også. Den som har bursdag velger sted, og blir påspandert av de to andre. For meg er ikke restaurant- eller kafébesøk hverdagskost, oftest er det bare de tre gangene i året jeg spiser ute, så dette er virkelig feiring utover en vanlig dag. Det er heller ikke så vanlig å invitere til kake utenom bursdag. Hender det vanker en pannekake eller to ved besøk, men som regel er det spontane besøk hvor en krone-is er hele trakteringa. Og selvsagt vanker det ei brødskive hvis noen er sultne.
Ja, jeg mener ikke at det er vanlig hos alle heller. Jeg hater å bake, så her er det kun kake i bursdag. Men det er heller ikke uvanlig å få kake på besøk hos folk. Det er heller ikke uvanlig å spise ute. Og jeg synes ofte at bursdager er helt eller nokså like vanlige besøk. Det er ikke noe galt i det!!! Men jeg tenker kanskje mer på ordet «markering» enn «feiring» da.
Markering høres litt mer «feirete» ut, ja. Det er i grunnen bare familie jeg besøker og har besøk av, venner treffer jeg på andre arenaer, særlig hverdagsturer og en og annen hyttetur. I fjor gikk jeg forresten Dronningstie på bursdagen min sammen med en venninne, og hun hadde tatt med et lite norsk flagg på knappenål som hun spiddet i brødskiva mi. :D
Jeg misliker stor feiring av store dager, og prøvde å snike meg unna sist jeg hadde rund dag ved å foreslå en tur til en fin fjelltopp som en felles greie. «Jo høgare fjell, jo stuttare presang» forkynte sønnen. :p
Etter et party kjenner de jo hverandre til neste gang. :knegg: men mange gjenger er det jo egentlig ikke snakk om, men en miks av folk ja: gamle venninner, nyere venninner, noen kollegaer, nabo etc.
Ofte sammen med venner, en eller flere. Jeg liker bursdag, for jeg ble voksen før jeg visste jeg hadde en "ordentlig bursdag". Men siden den er midt i skolestart, så har den også blitt feiret med bare mann og barn. Da får jeg velge en take-away middag. :knegg:
Minst mulig, helst bare kake med mann og barn. Dessverre er min bursdag slik plassert at den ofte sammenfaller med påske (som jeg var glad for som barn, for å slippe oppmerksomhet, gratulasjoner og sang :skremt: på skolen), som vi ofte tilbringer hos svigerfamilien, og da må jeg finne meg i litt mer, storfamiliemiddag og selskap med litt flere folk. På den lyse siden har både svgerfar og svoger bursdag på samme tid, med få dagers mellomrom, så det blir en felles feiring for oss tre.
Mannen bruker å ta meg med ut på middag på en finere restaurant da, bare han og jeg, som bursdagsgave. :hjerter: Det er høydepunktet, og alltid veldig stas. Det er ikke nødvendigvis rett rundt bursdagen, av og til blir det lenge etter. Det er noe vi tar når det passer. Jeg gjør det samme for han, til hans bursdag.
Selskap har jeg ikke hatt siden ca 10-årsdagen min. Har aldri likt det. Kan godt like å feste altså, bare ikke for å feire meg selv. Jeg fyller 50 neste år, og føler meg forpliktet til å feire på en eller annen måte. Det beste hadde vært en weekend vekk et sted, med mannen og kanskje ungene. Fest blir det i allefall ikke.
Enten er jeg ute og spiser, reiser bort eller er bare hjemme og bestiller mat. Alltid bare med Drømmemannen og barna. Har ikke lyst til å gjøre det på noen annen måte, synes det er koselig sånn. Nært og personlig. 40- og 50-årsdagen min feiret vi i hhv Niagara Falls og New York.
Jeg er ellers glad i å arrangere selskaper og feirer gjerne, men ikke bursdagen min. Tror det er en blanding av at jeg ikke liker så mye oppmerksomhet rettet direkte mot meg, og at det føles litt som en jobb(selv om det er en gøy jobb) å arrangere noe større, det føles dessuten litt mer upersonlig, og like mye en gave til gjestene som til meg selv. Og på bursdagen min vil jeg få lov til å være litt ego.
Jeg har alltid ett lite familiebesøk. Av og til også noen få venner.
I år fyller jeg 50 og det skal jeg feire med ett ganske stort selskap. Jeg føler på en måte at det er den beste anledningen til det etter en lang usosial periode.
Jeg er glad i selskap og fest og synes generelt at folk feirer for lite. Jeg har vært overrasket over at det ikke har vært flere 50 års feiringer i år når jeg kjenner så mange som fyller rundt år.
Jeg pleier ikke feire. I hvert fall ikke fest, jeg har aldri hatt frivillig fest for meg selv (dvs sist var konfirmasjonen). Men jeg tenker ofte på å invitere noen venner eller ha et slags "åpent hus" eller noe sånt, men strever litt med å tro på at det kan bli fint. Jeg har ingen vennegjeng, men flere venner og kollegaer som ikke kjenner hverandre. Hadde 3 stykker da jeg ble 40 (inviterte 6), og det var koselig, da. Har bursdag om to uker, og i år blir jeg litt mye alene, så har litt lyst på selskap.
Uansett feirer jeg med barn og is :hjerter:
Venner har jeg ikke, men jeg pleier feire med mine nærmeste, i form av klassisk selskap med kake, kaffi og brus.
De senere årene bare min kjernefamilie og mine foreldre, for min bror med familie er ofte bortreist på den tiden (sommerferie)
I år ble vi invitert til mine foreldre hvor mamma hadde laget kake og vi fikk middag der
Egentlig noe som altså like godt kunne skjedd en vanlig søndag, men det var nå på bursdagen min (og altså ikke en søndag, det var en onsdag i år), i anledning bursdagen min , så da var det feiringen da. Ikke noe stort festivitas akkurat.
Jeg kunne virkelig ikke tenke meg å feire bursdagen min uten barna mine. Vi feirer bursdag i familien med god frokost, god middag og kanskje dessert. Når barna har bursdag inviterer vi nærmeste familie til middag.
Kake har vi aldri. Vi er ikke glade i kaker noen av oss. Hadde ikke kake da vi giftet oss engang.
Jeg ønsker å vise barna at man markerer den type dager, så selv om jeg ikke har feiring med andre, markerer vi den i familien. Vi har alltid vafler til frokost på bursdager, også på min, selv om jeg strengt tatt ikke synes det er SÅ godt. Men jeg liker tradisjoner.
Det betyr jo ikke at man trenger styre så mye. Vi baker sjelden kake bare til oss, men vi kjøper ofte is.
Her hjemme får alltid den som har bursdag oppmerksomhet på senga på dagen sin. Uansett hvor tidlig vi må ta det. Det skoleåret som var når eldste var på folkehøgskole har han vært med på FaceTime på to av tre bursdager.
Det er kake og ballonger og lys og sang. Alle oss her setter pris på det.
Hvorfor tror du ikke det kunne blitt bra med "åpent hus"? Det var nettopp det jeg hadde i juni da jeg fylte 50. Eneste gang jeg har feiret med andre enn nær familie. Åpent hus med kaffe og kake ute på plenen. Folk kom til litt ulike tider, det var en hverdag, St.hansaften, så alle fikk plass. Nå har jeg to venninner som inviterte til det samme forrige uke da de feiret henholdsvis sølvbryllup og 50-årsdag, så tydelig at det slo an. Jeg var litt skeptisk, men tenkte at det var verdt å feire 50-årsdag rett og slett og er glad jeg gjorde det.
Vi har også hatt åpent hus et par ganger. Ikke på bursdager, men type 17. mai, adventsbesøk etc. Har da invitert folk til å stikke innom mellom kl xx og yy og bedt dem bekrefte at de kommer uten at de trenger å spesifisere noe tidspunkt. Noen har da vært der hele tiden, andre har kommet innom for en halvtime, noen har også blitt sittende ut over den fastsatte tiden, men uten at det har gått "over styr". Har servert noe buffetaktig som tåler å stå fremme og drikke i ulike former.
Jeg pleier å feire ganske ettertrykkelig, med både restaurantbesøk med mannen/kjernefamilien og middagsselskap med venner (noen ganger mer enn ett!). Hvis restaurantbesøket ikke er på selve dagen, må jeg ha noe ekstra godt til bursdagsmiddag + kake. Og så må jeg ha masse presanger og gratulasjoner! :konfetti: :fløyte: :ballonger:
Alle får pakker. Mange mer enn meg. Så har vi definitivt kjøttmiddag, og det synes jeg er superkjipt siden jeg er vegetarianer og sitter derfor og spiser kun tilbehør. Ja jeg kunne laget mer, men synes det er ikke er greit at vi får to separate retter. Og så glemmer mange at jeg har bursdag, men de pynter seg til trengsel for det om.
Jeg tenker at jeg hadde vært mer redd for det ved sånn uformelt "åpent hus" enn å invitere mer forpliktende. Dagene til folk raser avgårde stort sett så invitasjon type "hyggelig om du stikker innom for huset er åpent" er skummelt ass.
Jeg valgte å invitere til førtiårsdag et år i forveien for å sørge for at ingen kunne si det ikke passet :humre: Det var strålende gøy og hadde folk der fra alle epoker egentlig. Fra barneskole,studier,jobb i oslo, jobb i Trondheim og nye venner.
Varierer veldig ellers hvordan jeg feiree. Alltid med kaffe på senga fra mann og barn. Av og til bare god mat med kjernefamilien, av og til fest med venner og av og til familielag. Jeg har bursdag rett før jul så litt etter hvordan det passer. Et år stod jeg med hodet godt plantet over en vaskebøtte og vasket ned et skikkelig rotete og skittent hus da det ramlet inn tre vennepar som mannen hadde invitert med ost og vin.Huset så ikke ut og jeg gikk på badet for en kjapp dusj. Ble en kjempetrivelig bursdag!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
