Er det sånn hos dere? At har man først sagt nei så har man det og da endrer man ikke mening selv om man underveis finner ut at det opprinnelige svaret kanskje ikke var det riktige?
Jeg var sånn tidligere, men har endret meg der. Kanskje har det sammenheng med at guttungen har blitt større. Men, jeg synes å huske at jeg endret meg ganske tidlig.
Jeg mener, hvorfor tviholde på et nei, dersom jeg innser at det er feil? Jeg endrer ikke standpunkt på bakgrunn av sutring, men på bakgrunn av vettuge argumenter eller tid til ettertanke.
Jeg synes det kan väre lurt å läre barna at du kommer faktisk noen vei med gode argumenter, og at det er lov å forandre mening etterhvert som saken blir belyst annerledes. De skal jo bli siviliserte voksne mennersker med tiden. Men om det er rom for forhandlinger, kan det kanskje väre lurt å ikke si så kategorisk nei i utgangspunktet.
(Her i huset er et nei forelöpig et nei med punktum. Men det er fordi poden er 2,5).
Jeg tenker selvfølgelig over hva jeg sier nei til, men noen ganger snakker man uten å ha tenkt seg om. Og jeg er enig i at det er flott å kunne argumentere seg fram til noe annet er det som er utgangspuktet.
Et nei kan bli til et javel,da, hvis det kommer gode argumenter som ikke er akkompagnert av sutrestemme. Jeg er helt for at de skal lære at argumentering og fornuft er gode greier, mens sutring ikke fører noensteds.
Stort sett prøver jeg å tenke meg om grundig før jeg svarer nei eller ja. Av og til kan det dessverre hende at jeg svarer litt for fort, og får argumenter etterpå. Da kan det hende jeg ombestemmer meg, men da forklarer jeg hvorfor (storepoden er snart 9 år).
Litt både og. Nå er jenta vår 5 år, og moden for alderen. Hun henger fint med på en forklaring om at mamma eller pappa har tenkt seg litt om, og ombestemt seg. Jeg synes det blir annerledes med en toåring. Da er det viktigere å være konsekvent, selv om man kanskje kommer på at det ikke hadde gjort noe om de fikk den lekebilen eller den isen de ville ha. Jo større barna blir, jo bedre forstår de at i en gitt situasjon (en tur på kjøpesenteret for eksempel) kan man noen ganger kjøpe is, andre ganger ikke. Det er i alle fall min erfaring. :)
Her er nei eit nei, men tenker meg alltid godt om på forhånd og brukar nei minst muleg eigentleg.
Det kan nok vere unntak (etterhvert) men det er isåfall svært få. Brukar eg nei er det nei.
Vi har planer om å lære barna våre at dersom de argumenterer godt og saklig kan et nei bli et ja (og omvendt). Vi har vel kommet frem til at denne lærdommen først kan skje når språket er litt bedre, så inntil videre tenker vi oss godt om før vi sier nei, men da holder vi som regel på det. Dersom vi innser at neiet er veldig urimelig har det vel hendt at vi skifter mening. Fleksibilitet, at det går an å ta feil og at det er lov å skifte mening mener vi er gode egenskaper å ta med seg.
Når det er sagt er det aldri hyling, skriking, stamping og annen trassadferd som gjør at et nei kan bli til et ja.
Et nei er som hovedregel et nei, men hvis det viser seg å være helt urimelig og ungene (og mannen) klarer å overbevise meg om det så kan det være at jeg ombestemmer meg. Likevel vet de små godt at det sjelden nytter å kverrulere med mor, som er sta som dagen er lang. :knegg:
Mannen er mer inkonsekvent på dette og opplever også mer pes fra ungene. Det bruker jeg som hovedargument når mannen mener jeg er i overkant streng. :p
Stort sett er et nei et nei. Ombestemmer meg ihvertfall ikke på slike ting som en annen gang vil føre til mer masing. Da tenker jeg på å få saft, kjeks, se film, spille på data osv.
Jeg prøver å lare være å si nei for så tenke etterpå at jeg kunne jo ha sagt ja. Så til ting jeg ikke vet helt hva jeg skal svare. Så sier jeg at jeg må tenke på det.
Men så glemmer jeg jo ut av og til og sier nei og når jeg har tenkt meg så skjønner jeg jo at det var unødvendig å si nei.
Jeg har hele tiden sakt at hvis det er en liten mulighet for at jeg kan si ja, så si ja med en gang. Men det har skjedd at jeg har svart nei litt for raskt, og hvis ungene da har argumentert bra så har det skjedd at jeg har ombestemt meg.
Nei er nei i de aller fleste tilfeller. Men om det går opp for meg at jeg har vært forhastet eller plutselig innser at saken har en annen side, så tviholder jeg selvfølgelig ikke på nei'et.
Jeg mener at å ikke gjøre det er av største viktighet.
Så selvhøytidelig, sta og rigid skal man ikke være som forelder og rollemodell at man ikke kan forandre mening når man innser at man har tatt feil.
Hva slags eksempel setter man for barna da?
Jeg forklarer det hele for barna - at jeg har fått nye opplysninger/innsett noe som gjør at jeg har endret mening.
Og sånn sett kan faktisk et ja bli et nei noen ganger også.
Det godtar de som regel temmelig greit. Kanskje nettopp fordi de vet at det går begge veier.
Nå er lillegutt bare 2,5 år, så er ikke rom for så mange diskusjoner. Men jeg vil overfor ham, som overfor andre mennesker, innrømme det når jeg tar feil. Jeg har ikke problemer med å vurdere en sak på nytt om det er nye argumenter.
Samme her. Belønner gjerne gode argumenter, også for å motvirke sutring (som ikke fører til at "nei"-et blir endret). Og oppdager jeg at en sak er mye viktigere for Poden enn jeg var klar over, kan det også gjøre at jeg ombestemmer meg. Men altså ikke på grunn av sutring (eller dådyrøyne :humre: ).
Det er viktig å ikke være så rigid at man står på det man har sagt bare av prinsipp. Da tror jeg barna etterhvert vil legge mindre og mindre vekt på hva vi sier, miste litt respekt. Et nei som er velbegrunnet (både for en selv og for barna) er et godt og riktig nei, et nei som "detter" ut og som ikke endres på bare fordi "et nei er et nei" har ingen bruk for.
Jeg lærte meg ganske tidlig at det er lov for en mor (eller far) å tenke seg om hvis barna spør om noe i et stressa øyeblikk. Da sier jeg ofte at de skal vente litt (jeg er nemlig dårlig på multitasking ;) ). Så får de etterpå heller et svar som jeg kan stå for.
Ellers har jeg også innimellom måttet le litt av meg selv sammen med barna når jeg har smelt ut et NEI!!!! pga rent og skjært dritthumør. Ingen barn har vondt av å møte voksne med selvinnsikt og selvironi.
Vi oppdrar jo forhandlingsgenerasjonen, gjør vi ikke? Min kommer til å bli konge der, er jeg redd. :himle:
Altså, som hos Skilpadda og Acsa er det rom for argumentasjon, og det er her også et aktivt virkemiddel mot sutrehyletrassargumentet JEGVIIIIIIIIIL. Han er en verbalt flink treåring, og jeg er nok litt kjapp i neiavtrekkeren innimellom. :sparke: Da får han lov til å forklare meg hvorfor det er viktig at skal få gjøre eller få akkurat det, også kan jeg si "nei, fordi" eller "ja, da forstår jeg" i stedet for "mamma har sagt nei, så da er det nei".
Men trassing funker ikke, og det får han også høre.
Trassing og skriking endrer ikke et nei, men argumenter og sånt kan. Spesielt om jeg ikke har tenkt helt gjennom neiet mitt. Var på besøk hos en venninne for et par år siden der skrikink førte til en av to ting: Ja i steden, eller et klaps som hun kalte det. Han skrek i to timer mens jeg var der, og da ble det ja. Heldigvis, for klaps er jeg IKKE tilhenger av. Men etter det ble jeg enda mer kosekvent i nei-politikken min. Tydelig at skriking hadde ført frem noen ganger før, siden han holdt på så lenge!
He,he!
Dette minner meg om da jeg var gravid med storebror og jeg måtte irettesette en av 7. klassegutta mine for å ha slengt med leppa om kroppen til en klassevenninne.
Jeg var strengere enn vanlig og sa ifra i klare ordelag hva slike kommentarer gjør med en tenåringsjente. Han og kameraten ser storøyde på meg (vant til å se meg rolig...) også avslutter jeg feiende flott med å se på kameraten og si "Og DU også!!"
Hvorpå han forundret stammer "Hæh? MEG? Hva har JEG gjort?"
"Nåh. Du har SIKKERT gjort noe du også!"
Da tuslet han rett bort til en av de andre lærerne (fikk jeg høre av henne etterpå) og spurte om det var sånn at man ble sint når man var gravid... :o
Dette lo vi godt av lenge alle tre i dagene etterpå. Det var første og siste gangen (heldigvis) de hadde opplevd meg SÅ urimelig...:humre:
Nei er et nei så lenge neiet er rett. Oppdager jeg at jeg tar feil, så innrømmer jeg feilen og ber om unnskyldning. Såpass respekt synes jeg ungene (og mannen :knegg:) fortjener.
Det er menneskelig å ta feil, og jeg har lyst til å lære ungene mine at det ikke er en svakhet å innse at man har tatt feil.
Og faktisk har det ført til at eldstemann selv tør å innrømme når hun har gjort noe galt, sagt noe feil. Her i huset er det takhøyde for sånn. Hun får sin "straff"/kjeft tilpasset handlingen, men hun får også tilgivelse og skryt for at hun var ærlig.
Jeg ber også om unnskyldning om jeg i etterkant synes jeg har overreagert (det hender at premenstruelle kvinner, feks, gjør det :o). Og igjen, eldstemann ber alltid om unnskyldning i etterkant av at hun har vært vrang. Så snakker vi om det, og blir ferdig med det.
Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg, er i grunnen en grei leveregel :nemlig:.
Hvis jeg har sagt nei til noe å i etterkant ser at jeg har vært urimelig så har jeg ingen problemer med å forandre på det:)
På samme måte som jeg godt kan unnskylde å innrømme at jeg har overreagert å vært teit når jeg har kjeftet..:)
Syns det er greit at de vet at voksne også kan gjøre feil ,men at det er viktig å si unnskyld når en har sagt noe galt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
