Hunden vår er vel 7 år og har vært mye syk i sitt liv. Allergier med alt det følger av infeksjoner alle mulige steder, stoffskifteproblematikk, prostata, ubestemmelige smerter i bena som kommer av og til, og det siste var bukspyttkjertelbetennelse. Han var kjempedårlig i starten av juli, kom seg av det, før han igjen fikk en runde med oppkast forrige helg. Nå mener dyrlegen at det er på tide å la han få slippe. De mener at immunforsvaret hans er så dårlig at det ikke er snakk om hvis men når han blir syk igjen.
Men fy så vanskelig det er. Vi ser jo at det sikkert er det riktige å gjøre. Men det å skulle velge tid og bestemme seg for noe slikt, det er jo helt fryktelig.
Du kjenner jo dine best - vil det fungere å sette en dag, og så rekker alle å "ta farvel" og sånt i dagene før, eller er det enklest hvis det kommer litt brått?
Vi adopterte to nye katter i fjor og oppdaget etter et par måneder at noe var galt med den ene og etter noen undersøkelser viste det seg at han hadde medfødt hjertesykdom og allerede begynnende hjertesvikt. Det var tungt å gå rundt og vente på at han skulle bli så dårlig at han til slutt måtte få slippe. Han var heldigvis veldig aktiv og hadde et godt år hos oss, men rett før sommerferien ble han akutt dårlig og måtte avlives. :( Det var veldig trist og han var bare tre år gammel. Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd annet enn å prøve å fokusere på hvordan han har det og mindre på at dere ikke vil miste ham. Jeg tror dessverre mange dyr lever lenger enn de burde fordi eierne ikke klarer å gi slipp på dem. Man er så glad i dyrene sine at det kan virke som et umulig valg å ta.
:klem: Håper det blir en god siste tid med hunden deres.
Det er grusomt, men mitt råd er å lytte til veterinæren. Vår hund ble bare 6 1/2. Jeg er veldig glad for at det ikke var jeg som måtte ta avgjørelsen, det vil si, det var det jo sånn formelt, men det var veterinærens klare anbefaling.
Vi havnet i det dilemmaet. Vi dro hjem fra veterinæren og ville tenke litt på det. Hvor og når og sånt. Men veterinæren sa at hans erfaring er at det for mange blir verre av å utsette. Enden på visa var at vi ringte tilbake en time etter vi kom hjem og spurte om vi kunne komme tilbake med en gang. Å vente var helt uutholdelig.
Å det er så vanskelig. Vi er i siste fase med vår eldste og dato var satt tidlig i august. Men så kviknet han sånn til så han slenger med fortsatt. Det er vanskelig når det ikke er akutt og man bare må bestemme seg. Men min erfaring (og jeg har vært gjennom dette mange ganger) er at gruinga er verst. Det ER vondere å grue seg enn når det er gjennomført. Og for hunden spiller det ingen rolle om det går 14 dager eller 4 mnd.
I deres tilfelle ville jeg vurdert å ha avtale med vet slik at dere kan komme «på timen» når han viser sykdomstegn igjen?
Jeg tror jeg ville hørt på veterinæren, jeg. Og så ville jeg prøvd å fokusere på at hunden hadde et godt liv, selvom det ikke ble så langt. Men lett er det selvsagt ikke. :klem:
Så vondt, Erica. Jeg tenker ennå på hunden jeg vokste opp med, tror sjelden jeg har vært så sønderknust som da han måtte slippe. Det som hjalp oss, var at dyrlegen var tydelig. Håper det hjelper dere litt også. :klemme:
Takk for svar alle sammen. Dyrlegen syns ikke vi skulle la han gå til han ble skikkelig syk igjen, for hun mener at han har hatt nok vondt den siste tiden med alt som har vært. Jeg tenker jo at hun vet hva hun snakker om, og at det kanskje er rett, men samtidig er det veldig vanskelig å gjøre det også. Vi klarer ikke å bestemme 2 uker frem i tid at det skal skje, det blir for vanskelig, så jeg tror vi må bestemme et par dager før det skjer bare.
Dette er det verste med det å eie hund altså. Måtte bestemme at et liv skal ende. Og jeg gruer meg til stillheten hjemme, alle tingene hans som må ryddes vekk, alle rutinene vi har rundt han som å må endres.
Uff ja, du sier noe. Minsten her er 17 og hunden er den som alltid er glad og blid uansett, og er viktig i hans liv. Jeg tror han kommer til å ta det tungt, men han har ikke så lett for å sette ord på ting. De andre to er flytta hjemmefra, selv om de er glad i hunden så er de ikke endel av deres hverdag.
Har avlivet hund to ganger, og anbefaler sterkt å rive av plasteret og gjøre det. Jeg mener det er best for hunden, hvis det at hunden skal ha det godt er viktigst. Vi har hatt både planlagt avliving og akutt, men selve avlivingen var jo lik.
Mange hunder blir overbehandlet for å skåne eierens følelser, tror jeg. Da går egentlig eiers følelser foran at hunden skal ha et godt liv. For oss ga det mening å få være med hunden og vi sto og strøk den til den hadde sovnet. De får først bedøvelse, og deretter settes avlivingen som rent faktisk er en «overdose», om jeg forsto det rett. Jeg var med på hele prosessen første gang, andre gang kun til hunden hadde sovnet, så gikk jeg ut og veterinæren avsluttet. Jeg syntes begge deler kan være meningsfullt, men for meg var det andre gangen viktig å være hos hunden til den sov, og så tenkte jeg det var like verdig om veterinæren avsluttet.
Da det var akutt hadde vi fått svært dårlige nyheter den ene dagen, men valgte å ta hunden med hjem. I løpet av kvelden bestemte vi at hunden skulle få slippe, og sto på døra hos veterinæren neste morgen da de åpnet. Vi fikk komme rett på et eget rom og vente, og så kom veterinæren og gjorde det som var nødvendig. Det var en lettelse at hunden fikk slippe mer plager og at vi fikk den stunden hvor vi strøk den til den sovnet.
En tullete ting, kanskje: Ta av halsbåndet når dere kommer inn og legg det i veska. Det er naturlig og fint at hunden kan sovne uten halsbåndet på ( og veldig rart å ta det av når hunden er borte.)
Noen veterinærer kan komme på hjemmebesøk og avlive, hvis dere synes det er bedre.
Jeg har ikke erfaring med hund, men mange med katt. Både jeg og jentene har vært med inn og vært med dyret til det har sovnet av første sprøyten.
Det har vært bra for oss alle, men her må jo hver enkelt bestemme hva de tåler.
Det er trist og godt på samme tid, og fint med den avskjeden.
Helt enig med de som sier at plasteret må rives av fort, ventetiden er verste fasen.
Vi valgte å lytte til veterinærens råd da vår kjære hund ble syk og måtte avlives, og ikke utsette og utsette. Jeg satt med hodet hans i fanget da han sovnet inn, og det var helt forferdelig trist, men likevel godt å se ham slippe å ha det vondt lenger.
Som første gangs hundeeier kjente jeg at jeg vek litt unna denne tråden. Det er jo en del av helheten, all gleden og alt ansvaret som følger med en hund. Gruer meg til det blir vår tur. Masse gode tanker og lykke til til deg, synes du har fått mange gode råd her. :klemme:
Dette tenker jeg også. Vi snakket om dette igår faktisk for søstera mi har en hund nå som begynner å skrante. Hun har jo vært igjennom det to ganger før og sa de gangene så dro de det litt langt og at de ikke ønsker å gjøre det denne gangen. Men hun hører at de begynner å snakke litt som de to siste gangene og da er det snart på tide. Litt sånn " virker jo litt bedre idag da kanskje" " logrer jo og er blid", "har jo spist maten sin". Man leter etter å utsette det lengst mulig. Jeg ville hørt på dyrlegen og bare gjort det så fort som mulig.
I dag tok vi den tunge veien til dyrlegen. Alle barna våre var med, og ene svigersønnen som var veldig glad i hunden. Det var fint å være der sammen med han gjennom alt, men fryktelig trist og så uendelig vondt å gå derfra uten han. Jeg er tom, fryktelig lei meg, og savner han allerede veldig mye.
Det var trist å høre, føler veldig med deg nå! :klemme: Det er vondt. Men for meg hjalp det veldig å tenke på at vi gjorde det som var best for hunden.
Det var trist å lese, Erica. Kjæledyrene våre blir jo familiemedlemmer med de gleder, og sorger, det fører med seg. Det gjør vondt å miste dem, men ansvaret for deres livskvalitet er vårt. …også får vi trøste oss med bilder og gode minner. :klem:
Varme tanker og medfølelse i sorgen
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
