Det er en veldig trist og skrekkelig historie, men utover det syns jeg ikke boka var supergod som alle terningkastene den har fått. Litt hoppende og springende, syns jeg.
Ser at den diskuteres på Kamzy Gunaratnam sin offentlige face-profil der en mann med etternavn Raja legger inn beskjed fra lillesøstra til Abida om at det var ikke sånn hjemme hos foreldrene, at faren aldri slo henne (lillesøstra) og at det er lavmål å henge ut en gammel mann på over åtti år.
Jeg synes både Abid og Abidas bok er veldig viktige bøker, og at de utfyller hverandre. At lillesøsteren reagerer og har sin egen opplevelse er vel ikke så rart. Det har vi jo sett med andre slike bøker hvor familieforhold fra virkeligheten beskrives. Samtidig så benektet jo også Abida forholdene underveis i fortellingen de første gangene barna meldte volden til barnevernet.
Hørte også Morgenbladets podcast hvor de snakker om begge bøkene, og de snakker nettopp om det at fortellingene jo er "redigert". I og med at Abid beskytter søsteren i boka si, ved ikke å nevne mye som Abida forteller om i sin bok. Begge bøkene har jo en hensikt, Abid sin er jo ganske så politisk. Mens politiet har anbefalt Abida om å gi ut boken nettopp før rettsaken mot eksmannen.
Den er så i høyeste grad dagsaktuell - vi mangler en familie jeg kjenner til. Eldste barn er ikke tilbake og nevnes ikke i den lille kontakten de har med Norge, h*n er 16, yngre søsken er 14 og 11. BV gjorde ikke jobben sin forrige semester (gav pass tilbake til familien når eldste gav etter for press og ikke klarte å stå imot foresattes press). Jeg leser boka i små doser for jeg klarer ikke ta inn over meg at sånn er det unger jeg kjenner som opplever akkurat nå.
Veldig kjent problematikk for meg også, dessverre. Vi har hvert år elever som ikke dukker opp etter ferier. Noen ganger kommer de tilbake etter et år, noen ganger tar det lenger tid. Noen ganger kommer de ikke tilbake.
Jeg har lest begge bøkene og tenker at det er to viktige stemmer
Jeg skal lese boka, og tenker at de er veldig viktige og at det overhode ikke er rart at det finnes dem som sier «dette stemmer ikke», uten at det betyr at det ikke er sant. Og blir skeptisk når en mann med etternavn Raja legger inn melding på vegne av lillesøsteren for å si at det ikke var sånn. For meg blir vel det mer enn tegn på at det er sånn, om en mann taler på vegne av henne.
Alle historier har vel to sider, men jeg tror på Abid Raja når han forteller om oppveksten sin, og jeg ser ikke noen grunn til å ikke tro på søsterens historie. Dessverre. Og jeg tror det er utrolig viktig at mennesker som er vokst opp slik, gir dette en stemme. Abida rosemaler jo ikke seg selv som mor heller, slik jeg har forstått det, og barnevernet har vært inne i familien.
Nei, hun er veldig ærlig og kritisk til seg selv i boken. Og det kan hvertfall jeg som norsk mor også kjenne meg igjen i. Å oppdra barn og å stå i skilsmisse skaper dårlig samvittighet og ikke sjelden selvbedrag i en fase.
Jeg tenker at en styrke i de to bøkene er jo nettopp hvordan de begge beskriver hvordan de opplevde situasjonen og var fanget av kulturen. Abid hvordan han selv havnet i en rolle hvor han bestemte over kona, men innså at det kunne han ikke. Og Abida hvordan hun selv ikke klarte beskytte barna fra farens vold og også bidro med vold selv.
Veldig viktige bøker. Har bare lest den første, men skal lese den andre også. Den litterære kvaliteten var ikke god i den første boken (det er veldig sjeldent at biografier har en litterær kvalitet synes jeg)
Jeg har hørt Abid sin bok og skal helt klart lytte til Abida sin når den kommer som lydbok. Han leser sin egen bok og det kan slå begge veier, i hans tilfelle synes jeg det tilfører en dimensjon. Det er så viktig at disse historiene kommer fram og at «vi andre» får et innblikk i og kunnskap om hvordan slikt familiepress fungerer og hvor hjelpeløs du er.
