< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Litteraturdiskusjoner, bokanbefalinger, lesesirkel mm
Blå sa for siden:
Jeg vil prøve meg på en adventskalendervariant med dikt, til mine to litteraturinteresserte unge voksne.
Selv har jeg en del dikt jeg er glad i. Men det bærer preg av at jeg er oppvokst på 70 tallet og ikke har studert litteratur. Og det kan bli nok Inger Hagerup og André Bjerke.
Så, er det noen som vil dele et yndingsdikt? På norsk eller engelsk.
Palmen sa for siden:
Too many nights
It’s been
Too many nights
of being with
to now suddenly be
without
(Jewel, a night without armor)
Milfrid sa for siden:
Jeg er vokst opp med dette på veggen (tre søstre der i huset. :knegg: ) Kanskjeblitt mye å måtte leve opp til i disse dager hvor ungdomen har så mye press på seg, men…
Milfrid sa for siden:
Og dette av Elizabeth Frye er fint om døden:
Do not stand at my grave and weep,
I am not there I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glint on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you wake in the morning hush,
I am the swift, uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night….
Do not stand at my grave and cry.
I am not there I did not die!
Palmen sa for siden:
Ellers likte jeg alltid instakontoen ren poesi. Ser at det ikke er postet noe særlig der i det siste, men der finnes både klassikere og SoMe poeter. Olav H Hauge «det er den draumen» er en av de siste som ble postet der, som jo er en klassiker.
liefje sa for siden:
Ta vare på stunda
Slepp ho inn når ho bankar på
rydd plass til ho midt i kvardagen,
for stunda er her og nå.
Lær å sette deg litt nedpå,
same korleis ho er,
for noko har ho å gi deg,
det er derfor ho er her.
Ta godt vare på stunda,
og takk for den tida ho sat,
for akkurat denne eine,
ho kjem aldri att.
Du trudde for lenge sia at
stunda var noko du skulle få,
berre du eingong var ferdig,
med det du dreiv på med nå.
Men du rakk aldri å opne,
dei gangane ho banka på,
og skjønte for seint at
stunda støtt er her og nå.
Hans Ludvig Fredheim
007 sa for siden:
Jeg er veldig glad i dette diktet av Rudolf Nilsen:
Jeg hadde sett deg lenge der du kom,
For alltid vet jeg det når du er nær.
Og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
Fordi jeg ennå har deg alt for kjær.
Slik ville jeg forsvare meg med kulde,
Og også verge deg på samme vis.
Så alle våre nye drømmer skulle,
Som sene blomster visne inn i is.
Jeg hadde tenkt, men da du stanset,
Med dette hemmelige gode blikk.
Og dette fjerne smil jeg vet så meget om,
Da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate,
Et varsomt strøk, det lille kjærtegn vi,
Bestandig brukte i en folksom gate
Den gang da ennu intet var forbi.
frukt sa for siden:
Indian summer av Dorothy Parker
In youth, it was a way I had
To do my best to please,
And change, with every passing lad
To suit his theories.
But now I know the things I know,
And do the things I do;
And if you do not like me so,
To hell, my love, with you!
frukt sa for siden:
Detalj av usynlig novemberlandskap av Inger Hagerup
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
Nextlife sa for siden:
Den som aldrig
lever nu,
lever aldrig.
Hva gjør du?
Piet Hein
Katinka sa for siden:
Alt dette
Når vi vert gamle, du,
og kråkene kjem for å ta oss
(kra-kra, og så borte
i eit vengeslag mot lufta)
kvar er vår kjærleik då?
Kvar er då denne mannen som seier
noko om ein sprukken kaffitraktar, rust på bilen, hjarte-
sjekk, ei plombe som er ramla ut, telefonrekninga
eller (romantisk) om månen gul
og rognetre som blømer, som bortforklarar alle kvite
løgner, svik, og det han ikkje maktar seia om barnet
vi ikkje fekk og som smeltar
saman med din i kyss.
Eller desse augo som stirer på den grøne dataskjermen dag
ut dag inn og som ser på deg når du kler av deg mot kvelden: Du
sløkkjer blygt og står som silhuett med mogne bryst
og lår mot lyset som siv tynt
inn vindauga frå det koboltblåe Islandshavet.
Eller desse hendene som skriv og skriv, set
snøskuffene på plass og stryk deg
over lemmene til du brinn og vil ha meg
som stangande kraft mot demningar, og eg brest
fossande inn i deg i di bortopererte
livmor her i Reykjavik?
Kvar er alt dette som vi kallar kjærleik
når kråkene kjem?
For dei tek oss ikkje saman. Ein av oss
ligg fyrst der ute på det snøskitne jordet
ved havet (gult fjorårsgras, ròten vårsnø)
når dei svarte kråkene kjem og pikkar i munnen,
i augo, i hendene og kjønnet.
Den av oss som då er att innanfor vindauga, kjære,
som vaknar om morgonane og gjer alt
det vi er fortrulege med. Hentar inn Morgunbladid som sit i
postsprekken. Som opnar kranar
og ser seg i spegelen: Ser den av oss då noko meir
enn sitt eige andlet der? Vil då det andre andletet
lysa gjennom andletet i spegelen, slik forlatne hus
står og lyser ved havet?
Knut Ødegård
Luftslottet sa for siden:
Ivar Aasens Etterstev: www-bib.hive.no/tekster/ekstern/aasen/symra/etterstev.html
Myria sa for siden:
Jeg holder ditt hode av Stein Mehren.
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd
Luftslottet sa for siden:
Karin Boye:
JA VISST GÖR DET ONT
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
Luftslottet sa for siden:
Gene Dalby: Nerver
Jeg har ikke så mye å tilby
Stort sett bare nerver
Skal det være en bunt?
frukt sa for siden:
Nayyirah Waheed har skrevet mange fine dikt.
uplift.love/11-short-poems-that-will-speak-to-your-soul/
Luftslottet sa for siden:
Mer Karin Boye:
I RÖRELSE
Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
Fra diktsamlingen Häderna, 1927
frukt sa for siden:
Pusteøvelse av Rolf Jacobsen
Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut
Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.
Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.
Og ennu min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen
– til deg selv
frukt sa for siden:
Fattig ynskje av Tor Jonsson
Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.
frukt sa for siden:
Et veldig langt et.
www.academia.edu/11922030/BIDRAG_TIL_STATISTIKKEN_Wis%C5%82awa_Szymborska
Retz sa for siden:
Synes dette diktet er så fascinerende.
I met a man who wasn't there av Hughes Mearnes
Yesterday, upon the stair,
I met a man who wasn't there
He wasn't there again today
I wish, I wish he'd go away...
When I came home last night at three
The man was waiting there for me
But when I looked around the hall
I couldn't see him there at all!
Go away, go away, don't you come back any more!
Go away, go away, and please don't slam the door... (slam!)
Last night I saw upon the stair
A little man who wasn't there
He wasn't there again today
Oh, how I wish he'd go away...
frukt sa for siden:
De som har sett The fall kjenner kanskje igjen dette.
There was a man of double deed,
Who sowed his garden full of seed;
When the seed began to grow,
'Twas like a garden full of snow;
When the snow began to melt,
'Twas like a ship without a belt;
When the ship began to sail,
'Twas like a bird without a tail;
When the bird began to fly,
'Twas like an eagle in the sky;
When the sky began to roar,
'Twas like a lion at my door;
When my door began to crack,
'Twas like a stick across my back;
When my back began to smart,
'Twas like a penknife in my heart;
And when my heart began to bleed,
'Twas death, and death, and death indeed.
—Anonymous
frukt sa for siden:
Siden det er snakk om jul. :humre:
Julebord i enkeltmansforetaket
Bedrifta var samla
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.
Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las et dikt.
Då kosa eg meg.
Sjefen heldt tale
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.
Etter desserten gjekk eg fra bordet,
og drog med meg sjefen inn på kontoret.
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra.
Eg er nokså lur.
Eg veit kva som trengs
Eg gjekk opp i løn,
og fekk sjefen til sengs
John Hjørnevik
Blå sa for siden:
Tusen takk alle sammen. Så mye fint.
Fortsett gjerne
Noba sa for siden:
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Hans Børli
Palmen sa for siden:
Etter ein rangel har vært med meg siden jeg gikk på videregående:
ETTER EIN RANGEL
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
-trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
-trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
-trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
-trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
-trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går om andelege ting,
-trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
-trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
-trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
-trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
-trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
-trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
-trur eg.
Jacob Sande
allium sa for siden:
Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.
My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.
He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound's the sweep
Of easy wind and downy flake.
The woods are lovely, dark and deep.
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.
Robert Frost
Noba sa for siden:
DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge
allium sa for siden:
ALDERDOMMEN.
Da vi var unge, sat vi ofte som nu
alene i mørket, som ennu er det samme;
huset var stilt, og store fremmede tanker
gjestet vort vemod, og vore famlende ord
(dine og mine; vi vilde dele Alt)
søkte med sky undring at tyde vor skjebne-
kjærligheten og døden.
Også ikveld kommer hellige tanker hjem
til vore stille sind: at dine blomster
har friske skudd, at stuen er ren og ryddig,
at kanarifuglen kan blunde trygt
bak gardinet hvor måneskinnet drømmer:
at vi er nær hinnanen, og at din trette hånd
kan finne min i mørket.
Emil Boyson
Noba sa for siden:
Inst inne
Det som vi inst inne
ynskjer og vil
er at nokon skal veta
at vi er til.
Over vår svivande
lengsels bru
ustanseleg går
eit deg og eit du.
Jan-Magnus Bruheim
frukt sa for siden:
I MITT ANSIKT
I mitt ansikt
har jeg risset inn
ansiktene av alle
dem jeg elsket-
Hvem tør nå si
at jeg ikke er
vakker?
frukt sa for siden:
DAG UTEN ARMER
om du bare ikke hadde vært så handlingslammet,
kunne du bare gått ut
angsten, drivkraften
hvit bitende vind inn i natten
ditt utstukne blikk opp av asken
Anne Bøe
frukt sa for siden:
Fra en tråd jeg startet en gang.
TIMING
-Er det ikke litt for tidlig
å si at du elsker meg, sa hun
-Er det ikke litt for seint
å be meg om å la være, sa han
(Trygve Skaug)
Trygve Skaug har mange fine dikt på Instagram.
Pingis sa for siden:
Hvor hadde vi det fra
Hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare?
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?
Ja hvem sa det?
Hvor i allverden hadde vi det fra?
Kolbein Falkeid
apan sa for siden:
Jeg følger opp Pingis med mer Kolbein Falkeid:
Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.
Høst sa for siden:
Stien til verdens ende
Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.
Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.
Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.
La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.
Margaret Skjelbred
Eia sa for siden:
Mange fine dikt her. :hjerter:
Et av diktene som har berørt meg mye, er dette:
Not Waving but Drowning
Stevie Smith - 1902-1971
Nobody heard him, the dead man,
But still he lay moaning:
I was much further out than you thought
And not waving but drowning.
Poor chap, he always loved larking
And now he’s dead
It must have been too cold for him his heart gave way,
They said.
Oh, no no no, it was too cold always
(Still the dead one lay moaning)
I was much too far out all my life
And not waving but drowning.
Musemus sa for siden:
Det å savna
Det er eit privilegium
å kjenna savn.
Vondt, ja
og tungt.
Men det fortel
om ein nærleik
som var.
Om varme, lys
og latter.
Det å savna er
den andre sida
av det å ha fått.
Å ikkje kjenna
savn, ville vera å
aldri ha elska.
Bente Bratlund Mæland
Fjols sa for siden:
Let everything happen to you
Beauty and terror
Just keep going
No feeling is final
Rainer Maria Rilke
Pamina sa for siden:
Episode av Inger Hagerup, det tar meg hver gang jeg leser det.
EPISODE
Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.
De stod et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge etter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte
Pappalille sa for siden:
Altså ... Hvorfor få folk til å gråte en fredag, hm?
Bluen sa for siden:
Jeg kommer alltid drassende med dette i slike tråder.
Så stig da i meg, einsemd
Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.
No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklår visse
og difor eig eg ikkje jorda meir -
Men livet skal eg aldri, aldri misse -
Tor Jonsson
Blå sa for siden:
Tusen takk alle sammen. Jeg er faktisk i gang. I går skrev jeg tre av diktene. Det skal håndskrives to ganger, så det er litt ambisiøst, vi får se hva jeg faktisk klarer å gjennomføre.
Jeg kjenner at det er lenge siden jeg har anstrengt meg for å skrive pent. jeg kan ha en ganske fin håndskrift når jeg anstrenger meg, men det er en vanesak og jeg skriver som oftest slurvete for hånd nå. Sånn sett god trening tenker jeg
Så langt har jeg med
Ja visst gör det ont
Draumen
Til ungdommen (Nordahl Grieg)
Blå sa for siden:
Jeg deler ett av de som absolutt må med
ORD OVER GRIND
Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
Halldis Moren Vesaas
Pamina sa for siden:
:værsågod:
Det er godt å lette litt på ventilien, (noen må grine med meg) og jeg synes det er så uendelig vakkert i sin beskrivelse av ekte kjærlighet litt på avveie.
Input sa for siden:
Jeg elsker dette. Jeg tenker på barna mine hver gang jeg leser det.
Eg har så lyst (Hanne Aga)
Eg har så lyst
å ta deg i handa
ein snødag,
springe avgarde
saman med deg
stogge utpusta
og sjå
sola stige og stige
i andletet ditt.
Pappalille sa for siden:
Ja, dette beskrev det godt.
Bluen sa for siden:
Hvis noen vil ha mer grining, anbefaler jeg dette. Det fikk meg til å bryte ut i krampegråt for noen år siden. "Symaskinen din". Hulk.
Plutselig. I desember
Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.
Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.
Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?
Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.
Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.
Rolf Jacobsen
Bluen sa for siden:
Men for svarte, da. Nå kommer jeg meg ikke ned til lunsj. :hylgrine:
gnuri sa for siden:
Jeg fant et dikt da jeg gikk på videregående. Dessverre skrev jeg aldri opp hvem som hadde skrevet det, men jeg liker det.
Han var godt likt
Godt og vel så lenge han kunne huske
Huske, ja, kanskje han hadde glemt noe
Bare en liten detalj
Galathea sa for siden:
Innbying
Vil du gje med handa ved månens skin,
Lauv du er –
Under open himmel. Over open avgrunn.
Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom –
Tarjei Vesaas
Tangerine sa for siden:
Jeg sitter i åpent landskap i dag. :hylgrine:
Cuyahoga sa for siden:
Alt skal minne
Alt skal likne
Alt skal lukte av granbar og grønsåpe og gamledagar
Klokka fem skal klokkene ringe
og så skal det vere stille
Heilt stille skal det vere
Ikkje ein bil på vegen
Ikkje eit fly på himmelen
Berre vatnet og fjella og snøen
Snøen
som skal falle og falle
i tunge filler
i fonner og fokk
Snøen
som skal falle og falle
til me nesten ikkje kan sjå steinane dei ligg under
Nesten ikkje kan sjå gravene dei ligg i
alle fedrane og mødrene
alle brødrane og søstrene
alle sønane og døtrene
Alle dei som har ein gong har levd her på denne staden
Alle dei som no ligg under mold, under stein, under snø
Men andleta deira kan me sjå
Andleta deira som liknar
Slik steinane liknar
Slik namna liknar
Slik julekveldane og åra liknar
Slik lindetrea kring kyrkjegarden liknar seg sjølve
og på same tid alltid skiftar
Blir gule og grøne og så kvite att
Heile tida står trea der
Står der og står der og står der
Vaktar steinane og gravene og
alle dei som ligg i dei
I kveld skal dei ogs vakte lysa
Slik skal det vere
Slik skal det alltid vere
Til det ein dag ikkje er meir
Ja snøen skal falle
og lysa skal blafre og beve
og alt skal minne
alt skal likne
Ruth Lillegraven
frukt sa for siden:
Noen flere. Jeg vet ikke om det på det første bildet er et dikt, eller bare en del av et dikt. Men jeg synes det er så fint, og gir så mye mening.
Nextlife sa for siden:
www.youtube.com/watch?v=Q9NklDpk73E
Arnulf Øverland
DU MÅ IKKE SOVE!
Jeg våknet en natt av en underlig drøm
det var som en stemme talte til meg
fjern som en underjordisk strøm-
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove.
Du må ikke tro at du bare har drømt
I går ble jeg dømt
I natt reiste de skafottet i gården
De henter meg klokken fem i morgen
Hele kjelleren her er full
og alle kaserner har kjeller ved kjeller
Vi ligger og venter i stenkalde celler
Vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv hva vi ligger og venter
og hvem der kan bli den neste de henter
Vi stønner vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingen ting gjøre?
Ingen får se oss
Ingen får vite hva der skal skje oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva her daglig skjer
Du mener det kan ikke være sant
så onde kan da ikke mennesker være
Der fins da vel skikkelige folk i blant?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo at skolebarn er soldater
som stimer med sang over torg og gater
og oppglødd av mødrenes fromme svik
vil verge sitt land og gå i krig
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære-
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket- å, kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, men du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær
Ute var glitrende stjernevær
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann
steg med en angst så åndeløs
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.-
Vår tid er forbi – Europa brenner!
amylin sa for siden:
Jeg er glad i Eeva Kilpi.
Duften din i meg i mange dager,
I mange dager elsket jeg meg selv.
Og dette, men det passer kanskje ikke.
Kan jeg få knulle deg for en hundrings? spurte
han meg på bussholdeplassen klokka 0.42
med de tomme, isete gatene rundt oss.
Ikke for penger, men hvis du støvsuger og vasker opp.
Da var det hans tur til å vegre seg, og han
snudde seg sørgmodig bort for å gå sin vei.
Albertine sa for siden:
Jeg synes dette er hjerteskjærende vakkert, og veldig godt fremført av John Hannah i Four Weddings and a Funeral:
Stop all the clocks, cut off the telephone'
Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.
Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crepe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.
He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.
The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.
W H Auden
amylin sa for siden:
The Road Not Taken av Robert Frost
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
amylin sa for siden:
Still I Rise av Maya Angelou
You may write me down in history
With your bitter, twisted lies,
You may trod me in the very dirt
But still, like dust, I'll rise.
Does my sassiness upset you?
Why are you beset with gloom?
’Cause I walk like I've got oil wells
Pumping in my living room.
Just like moons and like suns,
With the certainty of tides,
Just like hopes springing high,
Still I'll rise.
Did you want to see me broken?
Bowed head and lowered eyes?
Shoulders falling down like teardrops,
Weakened by my soulful cries?
Does my haughtiness offend you?
Don't you take it awful hard
’Cause I laugh like I've got gold mines
Diggin’ in my own backyard.
You may shoot me with your words,
You may cut me with your eyes,
You may kill me with your hatefulness,
But still, like air, I’ll rise.
Does my sexiness upset you?
Does it come as a surprise
That I dance like I've got diamonds
At the meeting of my thighs?
Out of the huts of history’s shame
I rise
Up from a past that’s rooted in pain
I rise
I'm a black ocean, leaping and wide,
Welling and swelling I bear in the tide.
Leaving behind nights of terror and fear
I rise
Into a daybreak that’s wondrously clear
I rise
Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and the hope of the slave.
I rise
I rise
I rise.
frukt sa for siden:
JEG SER
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende hester.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…
Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.
frukt sa for siden:
JEG HADDE TENKT
Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det når du er nær –
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.
Jeg hadde tenkt… Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om –
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
den gang da ennu intet var forbi.
Av Rudolf Nilsen
Fløyel sa for siden:
Mitt absolutte favorittdikt er gjengitt her allerede "Du må ikke sove"
Dette tenker jeg mye på i hverdagen, og spesielt siste året.
Elise sa for siden:
Fritt etter hukommelsen. Min mor sa meg ofte dette diktet, da jeg var en følsom tenåring med kjærlighetssorg.
Sukk hjerte
men brist ikke
Du har en venn,
men du vet det ikke
Han elsker deg,
men han tør ikke
For hans venner sier
han bør ikke.
Teflona sa for siden:
Mange av mine favoritter er allerede med.
Dette liker jeg også godt (pluss flere av Falkeid)
LYD/LYS
Latteren din må være et sted.
Lyd går ikke så fort. Langt borte
er den blå, nesten umerkelige godværsdønninger.
Så hvis jeg skyndte meg,
kunne jeg kanskje finne en fjern strand,
sette meg i solskinnet der
og ta imot dem.
Lyset i øynene dine
er også et sted. Lys
er alltid underveis. Selv fra slukte stjerner
vedblir lyset å stupe gjennom uendelige rom.
Jeg misunner alt som en vårdag om tusen år
plirer mot smilet ditt.
Luftslottet sa for siden:
A door just opened on a street
Emily Dickinson
A door just opened on a street--
I, lost, was passing by--
An instant's width of warmth disclosed
And wealth, and company.
The door as sudden shut, and I,
I, lost, was passing by,--
Lost doubly, but by contrast most,
Enlightening misery.
Luftslottet sa for siden:
Mer Karin Boye:
Från en stygg flicka
Jag hoppas du inte alls har det bra.
Jag hoppas du ligger vaken som jag
och känner dig lustigt glad och rörd
och yr och ängslig och mycket störd.
Och rätt som det är, så får du brått
att lägga dig rätt för att sova gott.
Jag hoppas det dröjer en liten stund...
Jag hoppas du inte får en blund!
ElinM sa for siden:
Du skal være tro, av André Bjerke.
Du skal være tro
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
Var du tro
når duikkebedro
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
Da var du tro!
polarjenta sa for siden:
Våg å være av Hans Olav Mørk
Våg å være ærlig
våg å være fri,
våg å føle det du gjør,
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg.
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar.
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står.
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel.
Våg å være nykter.
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil,
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er,
og at du er sann.
Skilpadda sa for siden:
Dette diktet leste pappa i bryllupet vårt, og 25 år senere leste jeg det i begravelsen hans.
Hestene står i regnet
(Astrid Hjertenæs Andersen)
Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
Albertine sa for siden:
Når skal noen rette overskriften? :sparke:
Syrinx sa for siden:
NRK har en nydelig podcast som heter Brenner deler dikt. Tenkte det var på sin plass å tipse om den her i tråden.
Luftslottet sa for siden:
VI ELSKER DEM SOM IKKE HAR KONTROLL
Vi elsker dem som ikke har kontroll
Som kanskje ler når det er skikk å gråte
Som ikke ler når det er skikk å le
Når vinden blåser, blåser også de
Når havet ruller, ruller også de
De pønsker ikke ut hva de skal si
- Håvard Rem -
Inagh sa for siden:
Risk
And then the day came,
when the risk
to remain tight
in a bud
was more painful
than the risk
it took
to blossom.
Anais Nin
Charlie sa for siden:
When I Am An Old Woman I Shall Wear Purple
When I am an old woman I shall wear purple
With a red hat which doesn’t go, and doesn’t suit me.
And I shall spend my pension on brandy and summer gloves
And satin sandals, and say we’ve no money for butter.
I shall sit down on the pavement when I’m tired
And gobble up samples in shops and press alarm bells
And run my stick along the public railings
And make up for the sobriety of my youth.
I shall go out in my slippers in the rain
And pick the flowers in other people’s gardens
And learn to spit.
You can wear terrible shirts and grow more fat
And eat three pounds of sausages at a go
Or only bread and pickle for a week
And hoard pens and pencils and beermats and things in boxes.
But now we must have clothes that keep us dry
And pay our rent and not swear in the street
And set a good example for the children.
We must have friends to dinner and read the papers.
But maybe I ought to practise a little now?
So people who know me are not too shocked and surprised
When suddenly I am old, and start to wear purple.
Jenny Joseph
Charlie sa for siden:
Happy the Man
Happy the man, and happy he alone,
He who can call today his own:
He who, secure within, can say,
Tomorrow do thy worst, for I have lived today.
Be fair or foul or rain or shine
The joys I have possessed, in spite of fate, are mine.
Not Heaven itself upon the past has power,
But what has been, has been, and I have had my hour.
John Dryden
Charlie sa for siden:
The road not taken
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Robert Frost
Charlie sa for siden:
Og et av Margaret Skjelbred
DET ER ALEINE DU ER
Det er aleine du er.
Du kan stå om du sjælver i knærna.
Om du skulle snuble og detta
kan det være ei styrke å vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du snubla på tærna.
Det er aleine du er.
Det er aleine du er.
Du skal huse det hele tia;
om livet går mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistær´u fotfeste litt
kan du kikke helt nederst på sia
jeg har ei fotnote der*.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.