Jeg har opplevd flere ganger at fremmede hunder har vært veldig begeistret for meg, og har gjerne hoppet opp på fanget mitt. En gang satt jeg å strøk på en diger pointer som holdt på å sovne på fanger mitt. :knegg: Traff hunden for første gang dagen før. En annen gang skulle jeg gå tur med en date som hadde med seg hunden sin, en malamute. Den var så ivrig etter å hilse da jeg kom gående mot dem, og sånn pleide den ikke å være sa han.
Er det bare tilfeldig, eller er det noe som gjør at noen mennesker blir likt ekstra godt?
Det handler ofte om kroppsspråk. Noen har bevisst eller ubevisst et kroppsspråk som dyr er komfortabel med og trygge på. Da søker de gjerne til disse menneskene.
Det gir mening det med kroppsspråk. Jeg har vokst opp med mange ulike dyr, så jeg har kanskje lagt meg til en væremåte de er komfortable med. Men jeg har også lest en del om katters og hunders kroppsspråk, så noe er jo bevisst, sånn som det å blunke til katter, og snu seg vekk fra nervøse hunder.
Barna er også godt likt av dyr, og de har jo og vokst opp med katter. Vi hadde verdens snilleste og mest menneskekjære katt da de ble født, og den ble herjet litt med. Men de lærte seg fort hvordan de skulle behandle henne.
Jeg har merket meg det samme og også i forhold til katter. Det som er litt artig er at det ikke nødvendigvis er de som elsker dyr og prøver å lokke dem til seg for å kose som dyret selv legger sin elsk på. :humre:
Man har jo kjemi mellom mennesker og jeg tenker at det også eksisterer mellom dyr og mennesker og at vi har ulik kjemi med ulike dyr. Vi har f.eks. hatt flere katter i løpet av livet og det er ikke slik at samme familiemedlem har vært favoritten til alle kattene. Den første katten vi hadde elsket mannen min, den forrige katten vår samt den ene vi har nå har tydelig meg som favoritt mens den andre vi har nå har lagt sin elsk på datteren vår.
Jeg har en hund som har gått fra å elske absolutt alle, til å bli litt mer selektiv. Jeg tror nok også det handler mye om kroppsspråk, i tillegg til at hun husker til evig tid hvem som har kost ordentlig eller gitt henne godbiter tidligere. :knegg:
Jeg ser at hun også blir ekstra ivrig mot enkelte ukjente som ligner folk hun kjenner i kroppsfasong og gangstil.
Jeg håper bikkja etterhvert kan nøye seg med å elske bare de som elsker henne. 40 kg elskverdig hund kan bli litt mye..
Det er åpenbart fordi vi er så elskelige. :hjerter: Og for min del, fordi jeg ofte har hundesnop i lommen. Og i skuffen på kontoret, som alle kontorbesøkende hunder blir gjort oppmerksom kort tid etter deres ankomst. :glis:
Faren min har denne egenskapen, det er ganske fasinerende. F.eks hundene til min søster, de forguder han og går i spinn når han kommer. De kjenner igjen lyden av motorsykkelen hans, og bli alltid helt ville av begeistring hvis de hører motorsykler av akkurat samme merke og modell. Andre typer motorsykler eller kjøretøy reagerer de ikke på. Men det gjelder alle andre dyr også. Og babyer og små barn. Han har bare en slik utstråling av ro og trygghet, tror jeg.
Vår hund merker med det samme hvilke mennesker som liker hunder. Jeg pleier å si til folk at dersom de ikke ønsker kos resten av kvelden, bør de la være å klappe når de kommer.
Da har du sikkert et litt unnvikende og underdanig kroppsspråk. Magisk for en glad hund som liker folk. Prøv å vær litt stiv i bevegelsene og se direkte på hunden.
Jeg hadde det slik før. Nå er jeg bare redd hunder eieren lar gå løs der det eg. er kontroll/båndtvang eller i situasjoner der hunden burde vært i bånd. Jeg fant ut at det egentlig var eierens lemfeldige omgang med hundeoppdragelse jeg fryktet. Altså, jeg stolte ikke på hunden når jeg trodde at eieren var lemfeldig med kontrollen. En eller annen gang på 1990-tallet syns jeg det endret seg. Hunder er oftere i bånd der jeg synes de skal det, og mye oftere synes jeg at eieren har god kontakt med og kontroll på hunden nå. Beklager rotete innlegg.
Min hund viser mest hengivenhet til de som behandler henne som en hund. Altså, de gir gjerne en klapp og litt kos når hun er rolig, men avstår fra å gire henne opp og oppmuntre mas om kos og kontakt. De som hilser overdrevent, prater i fistel og i det hele tatt er all over the place, responderer hun på i situasjonen, men det er ikke de hun legger seg ned ved beina til når ting roer seg. Hun liker heller ikke når disse leier henne i bånd ute på tur. Virker mest trygg og rolig med personer som setter grenser samtidig som de opptrer vennlig.
Smart hund. :jupp: Muttern og fattern har en litt utfordrende schäfer, jeg er nok den som har grensesatt den hunden aller mest, og jeg er utvilsomt yndlingsmennesket dens også.
Datteren min er en dyremagnet og jeg tipper det er i stor grad fordi hun er lugn og avslappet og ikke girer opp hverken seg eller dyrene - en åpenbar bonus av å ha hatt en svær boxer som nanny fra hun var nyfødt, som også fungerte som hodepute, madrass og vognvakt. :knegg:
Jeg hadde en gang besøk av tvillinger som var like gamle som mine, rundt 4 var det vel, og det merktes at de ikke var vant til dyr. Jenta prøvde å klappe katten, men den svarte med å klore henne. Og det var verdens mest kosete og menneskekjære katt. Nå hadde jo hun og broren løpt etter katten for å "ta den" før det skjedde. Moren hadde ikke så god kontroll på de, nei.
